Cathrine Evelid: Drømmer fra Texaco

Rita (bokens jeg), lillesøster Linda og moren Aud er på vei i en folkevogn til en Texacostasjon et sted på Sørøstlandet (?) der de skal bo hos Finn. Der skal jentene få eget rom med køyeseng. Vi vet lite om forhistorien utover at mor er enke og syr til livets opphold og at far forsvant ut av livene deres på en ubehagelig måte. Vi er på 80-tallet og jentene er vant til nokså kummerlige forhold - kanskje har de flyttet ofte men det får vi ikke vite noe om. Rita har i alle fall en drøm om et trygt sted å bo, om tilhørighet.

Finn viser seg å være en vennlig sjel som både mot og jentene fort finner seg til rette hos, det hjelper også på at de av og til forsyner seg av hans uendelige menger av billig snop. De lever et enkelt liv på bensinstasjonen som alltid er åpen. Men Finn har også familie, mor, søster Evy med den ubehagelige sjømannen Ernst, og broren Alf som er pleiepasient etter en stygg ulykke. Det er ikke sikkert han får drive Texaco alene bestandig. Og han har sine demoner.

Omtrent midtveis i boken faller jeg av. Det råder harmoniske forhold etter at de tre har levd noen år på Texacostasjonen men vi aner at noe ubehagelig kan komme til å skje. Litt forutsigbart, og jeg synes ikke det er nok spenst til at jeg har lyst til å lese videre. Men jeg blar litt videre og så lar jeg den få en sjanse til. Det er bra, for etterhvert synes jeg fortellingen utvikler seg videre til nboe som minner mer om en dannelsesroman enn en "road movie". Rita gjør etterhvert et sterkere inntrykk. Hun og søsteren Linda opptrådte i begynnelsen av boken nesten som siamesiske tvillinger. Nå har Linda tatt Rita igjen i størrelse og går sine egne veier. Hun er pen og har drag på (og interesse for!)gutter og liker alt som er litt på kanten. Men Rita går også sine egne veier, hun lodder dypere, er mer reflekterende, får blant annet kontakt med Finn sin mor som ellers er ganske utilnærmelig, hun tar opp spennende lyder med den nye kassettspilleren, hun observerer spenningene mellom de voksne. Og etterhvert tør hun å ta egne valg, ikke minst å stå imot Linda.

Men Finns demoner kommer frem i lyset og det går mot en slutt som nærmest er uunngåelig. Etterpå sitter jeg igjen med opplevelsen av å ha fulgt en liten familie på kanten av samfunnet i Norge på 80-tallet sett med brillene til en ung jente som er på vei mot å bli voksen. Boken er godt skrevet med malende skildringer av det lille stykket Sørlandsvei og den naturen som finnes rundt den og av menneskene som bor der i sin 80-talls-virkelighet.Det har vært en interessant innblikk i en verden som er langt utenfor min vanlige hverdag. Jeg behøver ikke å tro 100% på alt som står der, det er tross alt filtrert av en tenåring. Det var en grei leseopplevelse.

Vigdis Hjorth: Arv og miljø

Jeg er nettopp ferdig med Vigdis Hjorths siste bok om familiekonflikter, fortielse og tapt barndom. Jeg har lest en del av hennes bøker tidligere, men slett ikke alt. I denne boken merker jeg et større engasjement enn i noe annet jeg har lest av henne. Det virker som om hun har et undertrykt sinne i seg som omtrent tyter ut over sidene. Hun gjentar uttalelser og poeng i en nesten suggererende stil. Av og til er dette litt irriterende, men for det meste gir dette nerve til fortellingen.

Bokens ramme er en arvekonflikt som starter allerede før faren til hovedpersonen, Bergljot, dør. Det er fire søsken og familien har to hytter på Hvaler. Foreldrene har sagt at de vil fordele arven likt, men vil gi disse hyttene til de to yngste søstrene mens Bergljot og Bård skal tilgodeses med tilsvarende verdi - det er bare det at hyttene er blitt taksert til en latterlig lav takst. De to eldste har hatt lite kontakt med foreldrene og resten av familien fordi de begge på hver sin måte har følt seg dårlig behandlet.

Bergljot har i en vanskelig periode gått til terapi og gjennom det kom det frem at faren forbrøt seg mot henne i en periode fra hun var fem til sju år. Ved en anledning konfronterte hun foreldrene med dette og at hun ble møtt med raseri og fullstendig avvisning, og det var årsaken til at Bergljot brøt med familien. Det kommer også gradvis frem andre, mindre episoder både før og etter konfrontasjonen som sannsynliggjør at dette har vært et "uutalt" samtaleemne i familien i flere sammenheng.

Når faren dør og arveoppgjøret blir en realitet prøver Bergljot igjen å få familien til å høre på hva som er hennes grunn til å ikke ha kontakt med foreldrene. Men også nå blir hun møtt av en mur av taushet og fortrengning.  Bård er den eneste som støtter henne, samtidig som at han fører sin egen kamp for å bli hørt i hyttestriden. Han har sine egne traumatiske opplevelser av faren - ikke overgrep men kulde, likegyldighet og avvisning.

Vigdis Hjorth skriver svært godt om hele spekteret av vekslende følelser som Bergljot gjennomgår. Lettelsen hun føler når faren dør - og sorgen som hun også kjenner på, er det sorgen over farens død eller over farsfiguren som hun mistet? Alle de mislykkede forsøkene på kontakt med de to yngste søstrene og moren, særlig Astrid som stadig prøver å strekke ut en hånd og like stadig likevel viker unna for å høre om Bergljots vonde opplevelser. Det er dette jeg synes hun får frem best i denne boken - alle de undertrykte spenningene. Samtidig beveger Bergljot seg i det norske kunst- og teatermiljøet med utgangspunkt i sitt arbeid som teaterkritiker. Dette er et miljø som Vigdis Hjorth kjenner godt og det gir en troverdig ramme for historien.

Personskildringene er varierende. Bergljot selv er fabelaktig. Moren og søsteren Astrid er godt skildret (fra Bergljot sitt ståsted, naturligvis). Faren også - mye negativt og mørke, men også noen nyanser her. Den steile søsteren Åsa kunne godt vært trukket mere frem som en kontrast til den unnvikende Astrid. Jeg synes også at vi kunne fått høre litt mer fra eksmannen Lars som alltid er i nærheten. Ellers er barna og venninnen Klara tydelig tilstede og sannsynliggjør at Bergljot tross alt har klart seg godt i sitt eget liv, adskilt fra mor og søsken.

Jeg hadde lest og hørt en del diskusjoner om denne boken før jeg leste den selv, og denne gangen syntes jeg at det faktisk gikk litt ut over leseopplevelsen. Jeg skulle på mange måter ønske at jeg hadde lest den uten å ha visst hva som var kjernen i historien ut over det som står på omslaget - da hadde den nok gjort enda mer inntrykk på meg. Jeg sitter likevel igjen med et svært godt inntrykk av boken. Vigdis Hjorth setter søkelyset på incest uten å utbrodere overgrepene men i stedet å se på ringvirkningene - på hvordan fortielsene og fornektelsene gjør dette til et vondt og åpent sår som aldri kommer til å gro.

Jeg er ikke så opptatt av hva slags erfaringsbakgrunn som ligger bak historien og jeg synes denne delen av anmeldelsene dessverre ødelegger litt for Vigdis Hjorth sin fortelling.





 

Thomas Marco Blatt: Varsjøen

Dette er debutromanen til Thomas Marcvo Blatt, han har gitt ut endel poesi tidligere. Jeg leste den etter en positiv anmeldelse i P2. Det er en bok med beskjedent omfang, 181 sider. Hovedpersonen, Morten Bodrum, har falt litt utenfor i livet, han fikk av forståelige grunner sparken  i Møller Bil etter å ha jobbet der et års tid, før det hadde han jobbet i mange år i som leder i hans fars reklameselskap. Han gjør ikke noe særlig for å finne annet arbeid heller, sitter mest hjemme og surfer på pc'en. Han er gift og har to barn. Kona, Ragnhild, er tannlege og begynner å bli lei av å ha eneansvaret for familieinntekten.

Så får Morten en uventet telefon fra Tommy Lystad som vil treffe ham og sier han vet noe om den forferdelige hendelsen for 20 år siden da Morten sin bror Markus druknet under en badetur til Varsjøen. Morten likte ikke Tommy Lystad, samtalen vekker vonde minner, og etterhvert trigger den noen reaksjoner og et litt merkelig handlingsmønster hos Morten, for han får det for seg at han ikke vil ringe Tommy tilbake men reise og møte ham og konfrontere han med dette.

Resten av boken fortoner seg som en slags road movie. Morten kjører rundt i sin gamle Golf som han har tatt vare på siden han var 18 og oppsøker kjente fra barndommen for å få tak i adressen til Tommy. Dette er i det hele tatt en reise like mye tilbake til fortiden som det er for å treffe Tommy igjen. Han oppfører seg av og til irrasjonelt, er sjelden åpen med hensikten med reisen overfor dem han møter og lirer av deg den ene løgnen etter den andre.

Jeg opplever noen av historiene som vi etterhvert får høre fra oppveksten hans som litt ubehagelige - for eksempel flere ganske så simple naskehistorier uten at de blir satt inn i noen kontekst. Etterhvert kommer det også frem mer av Mortens minner fra drukningsulykken også. Disse minnene synes jeg blir hengende litt i løse lufta - vi møter ikke tankene rundt dette noe sted i Morten sin nåtid, det er i det hele tatt svært lite beskrivelser av Morten sine følelser.

Reisen ender i et salgs klimaks som jeg egentlig ikke synes setter noen ting på plass, og så er vi tilbake i nåtiden igjen. Ragnhild er på sykehuset og våker over sin far som svever mellom liv og død. Han har kjørt i fjellveggen etter å ha blitt bedt om å akseptere en oppsigelsespakke fra Statoil. På siste sidene aner vi at forholdet mellom Ragnhild og Morten er over. Det er en avslutning som ikke levner mye håp.

Jeg var lite begeistret for denne boken. Den var lett å lese, og det var noen gode beskrivelser av barndomstiden til Morten, først på Holmlia og deretter på Sørumsand. Du får inntrykk av at forfatteren kjenner disse miljøene godt. men jeg synes ikke personen Morten henger sammen. Jeg ser ingen forbindelse mellom hans nesten apatiske forhold til arbeidslivet og de daglige forpliktelsene for familien på den ene siden og hans traumatiske opplevelser fra barndommen på den andre. Det er godt mulig at forfatteren mener det er en forbindelse, men jeg ser den ikke. Det er en scene der han treffer Ragnhild for første gang og gir henne et smykke som han stjal på en liten basar mens kameraten hans snakket med butikkeieren - dette blir fortalt uten at jeg ser noen ettertanke, ironi eller antydning til skam. Jeg synes Morten er er en ubehagelig person, uten at det virker som om det er hensikten med boken.

Kim Leine: De søvnløse

Dette er den første boken jeg leser av Kin Leine. I motsetning til mursteinen "Profetene i Evighetsfjorden" som han fikk Nordisk råds litteraturpris for i 2013 er dette en ganske liten bok, 155 sider. Handlingen er også her lagt til Grønland men denne gang litt inn i fremtiden, i 2025. Den globale oppvarmingen har ført til at isen har trukket seg endel tilbake. Det foregår en krig i Europa. Den får vi ikke vite så mye om, men bilder farer forbi på TV-skjermer av nød og elendighet og mange er bekymret for hvordan det skal gå, og de tenker også på hva som vil skje med  Grønland som fortsatt er under Danmark. Danmark er ikke med i krigen men er likevel berørt av den. Vi det komme en løsrivelse? og vil det i så fall føre til noe bra?

Handlingen foregår i løpet av et sommerdøgn, i og rundt et lokalt sykehus i byen Tasiilaq, en by på Øst-Grønland.Bokens tittel henspeiler på hvor vanskelig det kan være å få sove en sommernatt når solen bare såvidt går under horisonten, særlig er dette et problem for danskene. Det er vanlig å tape svart plast over vinduene for å få sove. Kim Leine har bodd på Grønland og jobbet på sykehus der og kjenner de lokale skikkene. En sidebemerkning: Tasiilaq ligger litt sør for polarsirkelen, kanskje på høyde med Mosjøen og jeg synes nok at problemene med sommerlyset blir blåst litt opp, noen av innflytterne mener at de lyse sommernettene kan føre til nervøse lidelser og økt innslag av ADHD.

Uansett var det en stor glede å lese boken. Den er skrevet som en kollektivroman. Ståstedet skifter mellom nesten alle personer som er nevnt i boken. Distriktslegen, portøren og hans kreftsyke kone, tolken og hennes schizofrene og voldelige onkel, presten, den tyske turisten som falt ned i en fjellskrent for å nevne noen få. Noen er danske og noen er grønlendere.

Jeg husker at Trude Marstein hadde en lignende fortellerteknikk i "Gjøre godt", men der var det en slags stafett der hver person fikk et kapittel og så ble vi ført videre i en slags stor sirkel til vi til slutt kom tilbake til utgangspunktet. Ofte hadde ikke personene noe med hverandre å gjøre engang. Det var interessant, men av og til opplevde jeg det som litt kunstig. I "De søvnløse" bølger fortellingen lett og sømløst mellom personene. På den måten hender det ofte at vi opplever samme hendelse fra forskjellige synsvinkler så dette blir en virkelig fellesroman. Noen ganger beveger vi oss frem og tilbake mellom flere personer i samme kapittel der det er naturlig.  Det kommer noen dramatiske episoder men dramatikken  betyr egentlig ikke veldig mye for handlingen. Det som betyr noe er at vi lever oss inn i det lille lokalsamfunnet dette døgnet og når jeg er ferdig med boken er det som om jeg har vært der jeg også, på sykestuen, på lab'en og i hjemmet til flere av de involverte.

Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet

Jeg fikk tak i den siste boken i Napoli-kvartetten på 1-ukeslån, så her var det bare å hive seg i gang å lese, boken er på 572 sider. Dette falt sammen med en langhelg i Dublin, så det gjaldt å få lest en god del på flyturen. Det gikk helt fint, for denne fungerer for meg som en pageturner i likhet med de tidligere bøkene.

Vi møter Lena når hun er i ferd med å flytte fra ektemannen Pietro tilbake til Napoli med sine to døtre for å bo sammen med Nino som hun har elsket siden de gikk på barneskolen. Lena er nå etablert både som forfatter og som en del av den den intellektuelle middelklassen, hun leser bøker og tidsskrifter, hun reiser på konferanser og hun snakker italiensk. Nino har funnet en leilighet til henne i et av Napolis bedre strøk. Venninnen Lila har aldri beveget seg utenfor Napoli, avbrøt utdanningen etter femte klasse, snakker den lokale dialekten og bor i slummen i den gamle bydelen. Men hun har etablert et datafirma sammen med samboeren Enzo og de gjør det godt økonomisk.

Vi følger Lena i kampen for å stå på egne ben. Nå blir hun motarbeidet i skrivingen av den innflytelsesrike eks-svigermoren Adele som tidligere hjalp henne frem. Lena klarer likevel å stå oppreist og går videre i karrieren sin. I begynnelsen av boken er forholdet mellom Lena og Lila på et nullpunkt. De gamle motsetningene mellom de to venninnene gjør seg fortsatt gjeldende og i tillegg snakker Lila svært negativ om Nino.

Etterhvert får Lena og Lila bedre kontakt. En viktig scene er under et større jordskjelv der Lila nærmest går i oppløsning mentalt - her får vi et innblikk i de mørke sidene hennes som hun tydeligvis har sloss med hele livet. Denne scenen er et av høydepunktene i boken etter min mening.

Så blir de begge gravide. Dette knytter dem tettere sammen, både før de har født, og ikke minst i livet med de to spebarnsdøtrene, Lenas Immu og Lilas Tina.

I hele den første delen av boken er det store spenninger i Lenas forhold til Nino. Han har ikke separert seg fra kona si slik han har lovet. Det går gradvis opp for Lena at Lila har rett i sin kritikk av Nino og til slutt er bruddet uunngåelig. Nå er Lena uten støtte fra Nino og hun flytter med døtrene sine inn i en leilighet i huset der Lila bor. Lena er tilbake i slummen der hun vokste opp men hun blir aldri helt en av dem igjen, hun kommer utenfra, snakker annerledes, har et bein i den andre verdenen.

Samfunnsforholdene i Italia er et bakteppe i denne boken men ikke like sterk som i den forrige. 68-opprøret glir over i en fase med hensynsløse attentater er over. Etterhvert kommer de revolusjonære grupperingene på defensiven, bl.a. Nadia og Pasquale som begge går under jorden. Samtidig hører vi om stoffproblemer og vold, og i slummen i Napoli er begge deler som regel knyttet til Solara-brødrene Michele og Marcello som utgjør den lokale mafiaen. Lila er ustoppelig i sitt engasjement for å ta innersvingen på dem, samtidig som Lena skriver om volden i bydelen i noen av romanene sine. Likevel er og blir Lila og Lena en del av Solara-brødrenes lokalmiljø. Det skjer flere drap i nærmiljøet uten at noen blir tatt, og så kommer hendelsen som tittelen i boka refererer til og som jeg ikke skal gå nærmere inn på.

I resten av boken går Lena og Lila  igjen hver sine veier, de blir eldre og så forsvinner Lila helt som vi hørte om i den første boken. Mot slutten samles trådene fra den første boken uten at jeg skal si noe om hvordan.

Jeg sitter igjen med inntrykket av Lila som en kraftfull skikkelse som har blitt vingeklippet dels av familien, dels av fattigdom men også av egne valg - det at hun sluttet skolen etter femte klasse, ekteskapet som 16-åring, aldri forsøk på å bevege seg ut av den tyngende slummen i Napoli. Hvordan ville historien ha utviklet seg hvis Lila hadde blitt mindre forhindret eller gjort andre og bedre valg? Det skjer jo ikke, og i stedet lar hun Lena være den som blir en "verdensdame" og lever på mange måter gjennom henne. Og Lena på sin side - hadde hun hatt kraft og mot til å gå den veien hun gikk uten å ha Lila delvis i ryggen, delvis å slåss med? Det er disse spenningene mellom de to venninnene som driver bøkene fremover og gjør dem til noe helt spesielt.

Jeg har vært med Lena på en lang reise gjennom livet - delvis med og delvis uten venninnen Lila. Jeg har også lært en del om livet i Italia fra 50-tallet og frem til 2000-tallet, noe jeg visste svært lite om fra før selv om mye av handlingen foregår parallelt med mitt eget liv. Klassemotsetningene virker er mye dypere, kvinneundertrykkelsen hardere, volden i kjølvannet av 68-opprørene var noe vi ikke opplevde her hjemme, korrupsjonen og de lokale mafiaene. Når jeg leste boken kjentes det som jeg levde med den. Etter jeg ble ferdig havnet jeg i en slags lesevakuum. Det opplevde jeg også etter å ha lest de tre første bøkene, men nå er det tyngre for nå er det ingen ny å se frem til. Forhåpentligvis går det over!

Karin Fossum: Hviskeren

Jeg har lest og likt mange av Karin Fossums kriminalromaner. Hun har ofte noen fantastiske skildringer av personer som er litt utenfor samfunnet, og jeg liker også godt måten hennes etterforsker-"helt" Konrad Sejer jobber seg frem mot en løsning på.

Også i denne boken er det Sejer som er etterforskeren. Denne gangen begynner boken med hans avhør av Ragna Riegel og jobber seg tilbake mot forbrytelsen. Parallelt med dette får vi historien til Ragna fortalt i motsatt rekkefølge.  Et interessant fortellergrep, men dessverre synes jeg ikke det fungerer så godt, og selv om denne boken har fått mange gode anmeldelser synes jeg at den har store svakheter.

Hovedpersonen, Ragna Riegel er et svært ensomt menneske. Begge foreldrene er døde. Den eneste sønnen bor i Berlin og alt hun hører fra han er ferdigtrykte jule - og bursdagskort. Likevel klarer hun seg greit alene i livet sitt innenfor nokså trange rammer. Hun jobber i kassen på Europris, takler jobben bra og og har et greit forhold til kolleger. Hver dag tar hun bussen mellom jobben og det vesle huset sitt, sitter alltid på samme plass så sant det er ledig. Så en dag finner hun et brev i postkassen som inneholder en skremmende trussel. Flere brev kommer, og så er fortellingen i gang.

Også i denne boken synes jeg Karin Fossum har en sterk beskrivelse av et menneske som på mange måter lever i sin egen verden. Hvorfor synes likevel ikke jeg dette fungerer her? For det første synes jeg at historien etterhvert som vi blir bedre kjent med Ragna blir altfor forutsigbar, og når vi kommer til forbrytelsen, altså oppklaringen, er den på ingen måte overraskende. Beskrivelsen på bakside hjelper også godt på dette, men jeg tror også at det hadde virket på samme måte uten den. For det andre føler jeg at Fossum bryter med noen av kriminallitteraturens "regler" ved at hun skriver i 3.person om hendelser som om de var faktiske hendelser selv om de ikke har funnet sted. For det tredje synes jeg rollen til Konrad Sejer blir for svak. Det hjelper ikke at han fremstilles med en kombinasjon av empati og profesjonell avstand - hans rolle blir på en måte bare å rusle etter de sporene som vi allerede har lest. Det hele blir svært stillestående.

Heller ikke synes jeg det fungerer som en roman utenfor krimsjangeren. Det hadde vært mulig å skrive denne handlingen i en romans form, men da synes jeg det var andre sider som burde vært utviklet bedre, f.eks. forholdet hennes til sønnen og til foreldrene. Nei, dette er en kriminalroman som etter min mening har feilet. Alt i alt var dette en skuffelse for meg fra en forfatter som har levert fantastiske bøker som "Elskede Poona" og "Djevelen holder lyset"