onsdag 25. april 2018

Steve Sem-Sandberg: Stormen


Stormen

Jeg har ikke lest noe av Sem-Sandberg før. Han har skrevet flere bøker med tema nazismen og 2. verdenskrig, blant annet "De fattige i Lodz". I denne boken spiller også nazismen og krigen en viss rolle, nærmest som bakteppe for handlingen. Handlingen foregår på en øy i Oslofjorden og fortelles av Andreas som vokste opp på øya sammen med storesøsteren Minna. Boken starter med at Andreas som voksen reiser tilbake til øya for å sortere dødsboet etter sin fosterfar Johannes. Både Andreas og Minna bodde hos Johannes etter at foreldrene døde under nokså uklare omstendigheter når de var barn. Det skal ha vært en flyulykke, men det er mange ubesvarte spørsmål.

Det er en tung og dyster fortelling. Øya har vært dominert av en rik og eksentrisk godseier som i sin tid fikk tillatelse av Quislings regjering til å etablere en koloni for foreldreløse og fattige barn. Selv hadde godseieren og fruen et sterkt handikappet barn. Mellom godseieren og endel av øyas andre beboere råder det en blanding av hat, utrygghet og misunnelse. Andreas retur på øya virvler opp gammelt støv og gradvis avdekker han hendelser i fortiden som han ikke har vært helt klar over, ikke minst hvorfor Minna oppførte seg sånn som hun gjorde i tiden før hun døde og hvor faren hans egentlig kom fra.

Handlingen er neste klaustrofobisk, en får inntrykk av at øya er en slags jungel som Andreas setter seg mer og mer fast i og at onde krefter er tilstede. Boken skal være inspirert av Shakespeares skuespill og det kan jeg se i det tunge og dystre og mystiske. Men Shakespeare ender skuespillet med en en slags forsoning og avklaring. Det er nok noe avklaring i boken, men jeg kan ikke akkurat se noe forsoning.

Det som jeg savner litt i boken er at personen Johannes ikke trer så tydelig frem. I begynnelsen er han en viktig person å få tak i, men så blir Andreas etterhvert mer opptatt av de andre personene og Johannes kommer helt i skyggen. Hvem var han og hvordan har han påvirket Andreas og Minna?

tirsdag 24. april 2018

Jenny Erpenbeck: Alle dagers ende


Image for Alle dagers ende from Norli

Jenny Erpenbeck er født i 1967 i DDR. Hun er utdannet bokbinder og har arbeidet innenfor teateret med alt fra påkledning til regi. Hun debuterte som forfatter i 1999. Dette er den andre boken som er oversatt til norsk.

Vi følger en navnløs kvinne gjennom livet, eller vi kan kanskje si gjennom fem liv. Fem ganger lar forfatteren hovedpersonen dø, første gangen som spedbarn i Galicia, siste gangen som 90-åring på et aldershjem i Berlin. Etter hver av livsavsnittene får vi en sekvens med "hva hvis noe annet hadde skjedd..." og vi følger den alternative tråden videre. Første gangen er det den unge moren som i stedet for å gi opp når spedbarnet kveles gnir barnet inn med iskald snø så det gisper til av sjokket. Senere er det andre alternativer som stopper døden - politiske valg - personlige handlinger.

Det er ikke egentlig en bok om parallelle handlinger slik som vi har fått noen av i de siste årene. Det er heller det at vi i boken opplever døden som tilfeldig, som noe vi har tett på oss og som av og til kan påvirkes av valg som blir tatt. Men mesteparten av boken handler ikke om dette - den handler om et interessant liv. Hovedpersonen er datter av en jødisk kvinne og en ikke-jødisk statsfunksjonær. Boken starter med en rystende pogrom i Galicia som nå er delt mellom Ukraina og Polen. Hovedpersonens bestefar blir drept, moren er ei lita jenta som overlever sammen med moren sin. Senere flykter familien, dvs. hovedpersonen med foreldre og lillesøster og bestemoren til Wien. Det er like etter 1. verdenskrig, det er stor nød og familien klarer seg på et vis på farens lusne funksjonærinntekt. Hovedpersonen er en ungjente, tynget av de vanskelige leveforholdene, sorgen etter en venninne som nettopp er død og ulykkelig kjærlighet. Det får henne opp i en skyteepisode der hun blir drept.
Igjen får vi et alternativt handlingsforløp og hun lever videre, studerer og blir revolusjonær kommunist i Wien, blir skribent og oversetter, gifter seg med en meningsfelle og reiser til Moskva når nazistene har tatt makten. Nå møter vi henne når hun prøver å forlenge oppholdstillatelsen. Stalin har satt i gang Moskvaprosessene, det er et svært usikkert liv å være aktiv kommunist. Hennes mann er allerede arrestert og sendt bort, kanskje til en leir - hva vet hun? Hun blir arrestert og havner selv i arbeidsleir og bukker til slutt under der. Men forfatteren vil ha oss videre og vi får se at navnet hennes kunne godt ha blitt flyttet fra dødslisten til listen over de som fikk visum, hvis bare....
Hovedpersonen får et betydelig navn som forfatter i DDR og har bosatt seg i Berlin med sin sønn som hun fikk i et tilfeldig forhold i Moskva. Selv tror han at hans far var morens avdøde ektemann. Vi bli kjent med hennes nåværende liv gjennom sønnen som holder på å stelle istand morens begravelse - hun er død etter et stygt fall ned en trapp i leiegården der hun bor.
Men så lever hun likevel videre og vi møter henne igjen på et aldershjem like før 90-årsdagen. Og vi møter sønnen som er i Wien og vil kjøpe noe til moren som kan minne om hennes oppvekst. I antikvitetsbutikken treffer vi igjen noen gjenstander som stammer fra hjemmet til bestemoren til hovedpersonen - bl.a. en gammel klokke samt Goethes samlede verker. Den jødiske bestemoren ble sendt til en utryddelsesleir under krigen og hennes eiendeler var fritt vilt i datidens Wien. Men sønnen kjenner ikke disse gjenstandene og tar med seg noe annet til sin mor som sovner inn på de siste sidene.

Det er en aldeles nydelig bok som samtidig gir oss interessante glimt av Øst- og Mellomeuropa gjennom hele 1900-tallet. Kanskje noe av det sterkeste er beskrivelsen av alle tankene hovedpersonen gjør seg når hun sitter i Moskva som skal søke visum. Alle bekjente som har falt fra berømmelse og høye posisjoner til dødslistene. Skal hun fortelle sannheten? Hvor mye skal hun si? Er det best å virke som en angrende synder eller er det bedre å late som hun ikke vet? Og så spiller det egentlig ingen rolle - det er kvoter på hvor mange som skal avsløres og det er mer snakk om hell og uhell og dagsformen til dommerne.

Dette er en bok jeg vil anbefale og jeg vil gjerne lese mer av Jenny Erpenbeck. Dessuten kommer hun til litteraturfestivalen på Lillehammer i år.

Elena Ferrante: Den dunkle dottera


Image for Den dunkle dottera from Norli

Jeg har likt alle de andre bøkene jeg har lest av Ferrante fra godt til svært godt. Denne var jeg ikke så begeistret for.

Boken handler om den 47 år gamle Leda som er skilt og har to døtre. De er nå på et lengre opphold hos sin far i Canada mens Leda skal nyte friheten. Den skal hun tilbringe på et feriested på sørkysten av Italia, dels med skrivearbeid i forbindelse med jobben, dels med å slappe av. Leda går på stranden hver dag. Der møter hun en støyende napolitansk storfamilie som hun synes hun får altfor tett på seg.

Leda blir opptatt av en ung mor og datteren hennes, dvs. hun beundrer deres gode forhold og tette bånd samtidig som det vekker sjalusi fordi hun selv ikke alltid har hatt så gode relasjoner til døtrene sine. I en periode forlot hun dem da de var ganske små. Den bråkete storfamilien tar også stor plass og Leda føler seg invadert av dem. Situasjonen vekker ubehagelige minner hos Leda og en dag gjør noe ganske sjokkerende. Det er en handling som ikke er voldelig men som er full av tung symbolikk rundt mor/datter-relasjoner.

Dette er en ganske kort bok, bare 150 sider og er rask, men jeg opplever den som ubehagelig å lese. Det er ikke nødvendigvis negativt, men jeg synes ikke ubehaget blir forløst i boken. Samtidig som at Leda utfører en helt uansvarlig handling reflekterer hun over sitt eget liv, både forholdet til sin egen mor og til fødslene og oppveksten til de to døtrene sine. Hun er svært direkte når hun setter ord på sine opplevelser av morsrollen.  Morsrollen kan være krevende og vanskelig og true meg å utslette kvinnens identitet. Men det er hele tiden to parter. Moren kan velge å avvise barnets behov mens barnet ikke kan velge. Jeg synes ikke dette blir nok problematisert av forfatteren.

Jeg kan likevel godt tenke meg å lese mer av Ferrante, det er nok av plusspoeng i de andre bøkene jeg har lest.


onsdag 4. april 2018

Orhan Pamuk: Kvinnen med det røde håret


Kvinnen med rødt hår

Første halvdelen av denne boken kan godt leses som en dannelseroman. Den unge gutten Cem bor med sin mor i Istanbul. Faren er fengslet for sine radikale holdninger og det er lite penger. Cem treffer brønngraveren Mahmut og får tilbud om å jobbe for ham på et prosjekt utenfor landsbyen Öngören et stykke fra Istanbul på den asiatiske siden. Det er såvidt Cem får lov til det - brønngraving for hånd er farlig for den som står nede i brønnen og Mahmut må love at Cem ikke skal gå ned i brønnen.

Det blir en lærerik sommer med mye hardt arbeid. Mahmut er en streng men også kjærlig læremester for Cem og den andre hjelperen og han blir som en farsfigur for Cem. Om kveldene forteller de gjerne historier for hverandre. Cem er fascinert av historien om Kong Ødipus som han har lest om. Mahmut kjenner ikke den historien men forteller en annen historie med et beslektet far/sønn-tema: fortellingen om Rostab og Sohrab. I den fortellingen er det faren som dreper sønnen uten å vite det.

En kveld får Cem øye på en voksen kvinne med rødt hår inne i landsbyen. Han blir fascinert av kvinnen og gradvis blir hun som en besettelse for ham. Kvinnen er gift og tilhører en teatertrupp som er på gjennomreise i landsbyen.

Tross det harde gravearbeidet og Mahmuts lange erfaringer med brønngraving lykkes de ikke med å finne vann på den tiden Mahmut hadde sett for seg. Men Cem er mer opptatt av å få sett den rødhårede kvinnen og drar ofte til landsbyen om kveldene. En kveld like før truppen skal reise videre får han kontakt med henne, hun er alene og inviterer ham hjem til seg og det blir hans første seksuelle erfaring.

Noen dager etter arbeider Cem alene med Mahmut i brønnen. Cem arbeider tregt - han har tankene andre steder. Så skjer det en ulykke og Cem takler ulykken helt feil. Han flykter i panikk, han setter seg på toget til Istanbul og drar tilbake til byen og universitetsstudiet som planen var. Men ulykken skal henge over ham for alltid.

I andre del av boken treffer vi Cem som voksen. Han har funnet kjærligheten og gjort karriere innenfor bygningsbransjen. Han har aldri fortalt noen om ulykken og har heller ikke fortalt sine venner og sin elskede kone Ayse om sommeren som brønngraver. En dag får han et brev fra en som påstår at han er sønnen hans. Han blir urolig, men tror ikke noe på det og foretar seg ingen ting.  en tid etterpå blir han kontaktet igjen og får høre at natten med den rødhårede kvinnen har fått følger - det er virkelig en ung gutt som tror at Cem er faren hans og ønsker å få det testet. Cem og Ayse er barnløse og det er kanskje en medvirkende årsak til at han går med på det. Han sender inn en blodprøveetter og farskapet blir bekreftet. Han har en sønn  på 30 år.  Nå forteller han Ayse om sine opplevelser den sommeren han gravde brønner. Hun blir trist men støter ham ikke fra seg.

Når firmaet til Cem får et byggeoppdrag ved Öngören - som nå er blitt en del av den stadig voksende Istanbul - får Cem det en sterk trang til å reise dit, finne ut hva som skjedde med Mahmut, kanskje treffe den rødhårede kvinnen - kanskje til og med  få møte sin sønn. Han forteller ikke om reisen til Ayse. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hans opplevelser i Öngören men det utgjør en dramatisk slutt på boken.

Jeg likte godt første del av boken , nettopp fordi det var en fin skildring av en ung gutt på terskelen til å bli voksen. Orhan Pamuk skriver ofte om menn og kjærlighet, noen ganger om besettende kjærlighet og jeg synes han gjør det godt (selv om det er vanskelig for meg å vurdere hvor realistisk det er). Ødipus/Rostab og Sohrab - temaet dukker opp og vi skjønner jo at det skal utdypes nærmere senere i livet til Cem. Men andre delen synes jeg nok blir litt mindre interessant. Det blir en litt summarisk gjennomgang av Cem sitt voksne liv til vi kommer til finalen og Cems reise til brønngraverlandsbyen. Avslutningen blir dramatisk og referansene til de gamle legendene står i kø, her synes jeg vi ser Orhan Pamuk i sitt ess.

Mye bra her altså - om ungdom og far/sønn relasjoner på kryss og tvers. Boken er også passe lang i forhold til handlingen. Ekstrapoeng for fint cover! Men jeg synes ikke boken kommer i nærheten av Snø som etter min mening var et mesterstykke og den beste romanen Orhan Pamuk har skrevet til nå.

mandag 2. april 2018

Margareth Drabble: The dark flood rises


The Dark Flood Rises by Margaret Drabble (Paperback ISBN 9781782118336) book cover

Dame Margareth Drabble er selv over sin første ungdom, født i 1939 og var 77 da denne boken kom ut i 2016. Denne boken handler først og fremst om alderdom. Ja, man kan si den handler om alderdom og død siden de mest sentrale skikkelsene er +/- 80 år, mange har sykdommer med en sannsynlig dødelig utgang og en del av dem dør på bokens sider, men Margareth Drabble berører også andre temaer som litteratur, klimaproblematikk og flyktningekrisen.

Hvis boken skal ha en hovedperson er det nok Fran (Francine). Hun er fraskilt fra sin eksmann Claude som var en kvinnejeger av rang. Nå er han hjemmeboende pleiepasient og Fran forsyner ham jevnlig med god hjemmelaget mat. Han har ellers råd til privat pleie og Persephone tar seg av hans pleiebehov og av og til også andre behov. Utover det tilbringer han den gjenværende levetiden sin med å høre radio, særlig klassisk musikk.

Fran levde i mange år lykkelig (etter skilsmissen) med Hamish. Etter han døde forlot hun den fine leiligheten de hadde og flyttet - mot alle råd hun fikk fra sine nærmeste - inn i en blokkleilighet i et mindre heldig strøk der heisen ofte står og det er tagging på ytterveggene. Hun sper på pensjonen sin med å gjøre undersøkelser av institusjoner for eldre over hele England. Hun elsker å kjøre rundt i bilen sin og overnatte på alltid forutsigbare Premier Inn hotell og se på lokale TV-sendinger.

Fran og Claude har barna Christopher og Poppet og treffer begge en gang i blant. Poppet er glødende opptatt av klimaendringene og lever i tråd med sin overbevisning. Fran har også mye glede av sin gode venninne Jo (Josephine) som er fraskilt og tidligere universitetslektor i litteratur. Fremdeles kjører Jo kurs i litteratur når hun ikke pleier omgang med sin hjertevenn Owen som også har universitetsbakgrunn i litteratur.

Vi blir også kjent med Sir Bennett Carpenter og Ivor Walters. De har vært et par i en årrekke, reist verden rundt for Bennetts nærmest ubegrensede midler. Nå har de slått seg ned for godt på Lanzarote på grunn av Sir Bennetts skrantende helse. Da de traff hverandre var Bennett godt voksen og Ivor var en vakker ung gutt. Nå er Ivor i femtiårene og Sir Bennett er en gammel sykelig mann. De har fremdeles et godt liv selv om Bennett ikke kan reise lenger. I stedet tar de imot gjester i sitt vakre hjem, blant annet kommer Christopher, Frans sønn på et langvarig besøk. Hans avdøde kone jobbet med flyktninger og vi blir trukket inn i denne problematikken gjennom de mange flyktningene fra Afrika som velger denne veien til Europa. Vi møter også trusselen fra den undersjøiske vulkanen på en av naboøyene - mange forskere har sett tegn på økt aktivitet som i verste fall kan skape en flodbølge som vi påvirke alle kyststater i vest-Europa. Jeg leser denne trusselen som et bilde på vår egen forgjengelighet.

Ivor og Bennett er oppriktig glade i hverandre og på mange måter gjensidig avhengige av hverandre. Bennett sitter på pengene og Ivor er fremdeles sterk og oppegående og tar seg av alle praktiske gjøremål. Men det er likevel Ivor som er svakest i forholdet - Bennett har ikke fortalt ham om han har tilgodesett ham i testamentet og hva vil skje med ham når Bennett dør? 

Vi følger disse og en del flere personer gjennom en periode, kanskje et år? Det er ingen egentlig handling. Nye vennskap oppstår, andre blir oppløst av at den ene parten går bort. Mye dreier seg om livet i alderdommen, sykdommer, svekkelser, tilbakeblikk på livet, tanker om døden og det er ikke til å unngå at en blir berørt av dette. Men det er på ingen måte noen trist bok, tvert imot synes jeg det er oppløftende å møte alle disse menneskene som lever sitt liv. Til de dør.

En bok det gjorde godt å lese.