tirsdag 24. april 2018

Elena Ferrante: Den dunkle dottera


Image for Den dunkle dottera from Norli

Jeg har likt alle de andre bøkene jeg har lest av Ferrante fra godt til svært godt. Denne var jeg ikke så begeistret for.

Boken handler om den 47 år gamle Leda som er skilt og har to døtre. De er nå på et lengre opphold hos sin far i Canada mens Leda skal nyte friheten. Den skal hun tilbringe på et feriested på sørkysten av Italia, dels med skrivearbeid i forbindelse med jobben, dels med å slappe av. Leda går på stranden hver dag. Der møter hun en støyende napolitansk storfamilie som hun synes hun får altfor tett på seg.

Leda blir opptatt av en ung mor og datteren hennes, dvs. hun beundrer deres gode forhold og tette bånd samtidig som det vekker sjalusi fordi hun selv ikke alltid har hatt så gode relasjoner til døtrene sine. I en periode forlot hun dem da de var ganske små. Den bråkete storfamilien tar også stor plass og Leda føler seg invadert av dem. Situasjonen vekker ubehagelige minner hos Leda og en dag gjør noe ganske sjokkerende. Det er en handling som ikke er voldelig men som er full av tung symbolikk rundt mor/datter-relasjoner.

Dette er en ganske kort bok, bare 150 sider og er rask, men jeg opplever den som ubehagelig å lese. Det er ikke nødvendigvis negativt, men jeg synes ikke ubehaget blir forløst i boken. Samtidig som at Leda utfører en helt uansvarlig handling reflekterer hun over sitt eget liv, både forholdet til sin egen mor og til fødslene og oppveksten til de to døtrene sine. Hun er svært direkte når hun setter ord på sine opplevelser av morsrollen.  Morsrollen kan være krevende og vanskelig og true meg å utslette kvinnens identitet. Men det er hele tiden to parter. Moren kan velge å avvise barnets behov mens barnet ikke kan velge. Jeg synes ikke dette blir nok problematisert av forfatteren.

Jeg kan likevel godt tenke meg å lese mer av Ferrante, det er nok av plusspoeng i de andre bøkene jeg har lest.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar