Mikael Niemi: Koke Bjørn

Denne har jeg stått på venteliste på en stund, men nå lå den til 1-ukes lån på Stavanger bibliotek så jeg tenkte jeg skulle gjøre et forsøk. Og i fire dager har jeg befunnet meg i den norrlandske bygda Kengis i 1852 i selskap med prosten Lars Levi Læstadius og samegutten Jussi som han fant avmagret langs veikanten og tok til seg. Det har vært et spennende og givende besøk.

"Koke bjørn" er en roman som også er en kriminalroman der natur, folkeliv og personskildringer er hovedsaken. På den måten har den mye tilfelles med Kerstin Ekmans "Hendelser ved vann". Men i "koke bjørn" er nok spenningen ved draps- og voldsepisodene og ved den omstendelige oppklaringen av disse en større drivkraft enn den er i "Hendelser ved vann". Det går utmerket an å lese den som en kriminalroman, og jeg skal innrømme at jeg gjorde det i partier fordi jeg var opptatt av å bli ferdig innenfor ukesfristen.- Dermed gikk jeg nok av og til glipp noe av det som gjør denne boka virkelig stor.

Gutten Jussi er fortelleren i det meste av boka. Tjenestejenta Hilda Alatalo forsvinner og folk snakker om at hun kan være tatt av bjørn. Prosten finner liket etter nitide studier av området der hun har ferdes. Han finner kvelningsmerker som er forsøkt kamuflert med  stikksår etter kniv. Lensmannen er ikke interessert i prostens funn og avgjør at en bjørn har vært på ferde. Noen dager etter blir det funnet og avlivet en binne med to unger. Bjørnekjøttet blir kokt, derav bokas tittel.

Men det skjer flere forsvinninger og mistenkelige dødsfall i bygda. Prosten blir tilkalt og han sørger hver gang for grundige undersøkelser som lensmannen ignorerer. Etterhvert peker undersøkelsene i en bestemt retning. Men lensmannen er på jakt etter en passende syndebukk og og en mann blir anklaget for ugjerningene.  Dette er bokas kriminalhistorie og den er riktig godt fortalt med en interessant etterforsker som kunne godt Sherlock Holmes en god gang der han finner rester av planter som bare vokser på fjellet, blyanter som er spikket på en bestemt måte, støvelfett som bare herremenn bruker osv., ja, til og med en daguerreotypi kommer med i hans bevismateriale.

Prosten er den sentrale personen i fortellingen. Jeg har alltid antatt at Læstadius var en trangsynt fanatiker etter det jeg har hørt om det pietistiske og lite tolerante lestadianersamfunnet fra Troms og Finnmark. Den Læstadius vi møter her er riktignok full av glød for en streng kristendom, mot spriten og for naturens herlighet. Samtidig fremstår han som raus, nysgjerrig og sannhetssøkende. Det er interessant hvordan Niemi lar prosten gå mange runder med seg selv: Kan vekkelsen som han har startet mane frem onde krefter? Er  hans nidkjærhet etter å oppdage nye planter bare et tegn på en ugudelig forfengelighet?

Den beskjedne Jussi liker ikke snakke for folk men han er svært fascinert av ordene og skrivekunsten. Han har lært å skrive av prosten, og et av bokas høydepunkt er når han snakker om mirakelet med bokstavene som lever sitt eget liv inntil de vokser sammen til ord og setninger og kan fortelle et helt liv. Jussi er med prosten på alle hans undersøkelser. Han skriver de pliktoppfyllende ned men mangler prostens vitenskapelige sinnelag. Det som opptar han mest er tjenestejenta Maria, og så sine grusomme minner fra oppveksten sammen med søsteren Anne Mareet hos den brutale heksa (vi får aldri vite om hun er mor til disse to).

Mikael Niemi har skrevet en bok om Lars Levi Læstadius som er både vakker og voldsom. Jeg har googlet litt om Læstadius og det er riktig at han hadde en vitenskapelig bakgrunn i tillegg til presteutdannelsen og han skal ha hatt en glødende interesse for botanikk og naturen. Om han var så raus og tolerant som han fremstår i boka er ikke godt å vite, men dette er en roman og ingen historiebok.