Daniel Glattauer: Mot nordavinden

Denne boken er skrevet som en emailkorrespondanse mellom to mennesker. Emmi Rothner feilsender en mail til Leo Leike, han sender et ironisk svar, hun svarer igjen og dermed er vi i gang.  Etter en stund kommer det frem at Emmi er (lykkelig?) gift med barn mens Leo er ungkar. Det begynner med småerting og ironi, det er det egentlig gjennom hele boken, men litt etter litt merker de to at de blir mer og mer avhengig av kontakten med hverandre.

Det virker jo som et artig , moderne opplegg for en roman. Boken toucher inn på betydningen av det bildet som de begge to bygger opp av den andre og stiller spørsmålet om dette bildet (og hele forelkskelsen) vil rase helt sammen om de en gang skulle treffes. Dette er for så vidt en fin side ved boken. Likevel synes jeg at historien aldri tar hel tav. Noe av denne skyldes kanskje at den kjappe, enkle formen som en gjerne bruker i email gjør at begge karakterene fremstår som nokså overfladiske og banale. En drivende god forfatter kunne kanskje ha skapt en fortryllelse bak disse ordene, men jeg synes ikke dette skjer her. Av og til kommer aktørene men noen lengre utbrudd, men det er ikke nok til å skape et mer helhetlig bilde av personene.

Et annet aspekt er at boken ble gitt ut i 2006. På det tidspunktet virket kanskje kjærlighet vie email svært moderne, men nå, 13 år etter virker dette nokså foreldet nå når hvert et menneske i 30-årsalderen forlengst ville ha vært på mye mer avanserte medier med både bilder, video og lyd.

Tankene mine går også til "84 Charing Cross Rd", romanen om den 22 år lange brevkorrespondansen mellom forfatteren Helen Hanff og antikvariateier Frank Doel. Men den boken gikk langt langt utenpå denne lettvekteren, synes jeg.

Boken var lett å lese, så selv om jeg ikke tente på den var det ikke noe problem å komme seg igjennom den. Jeg er likevel forbauset over noen av de mest positive anmeldelsene, bl.a. Dagbladet som kaller den "en nydelig roman med et nydelig språk".

Deborah Crombie: Garden of lamentations

Jeg har lest mange av Crombies kriminalromaner om etterforskerne Duncan Kincaid og Gemma James som bor sammen med sine barn og hunder og katter fra hver sine forhold i en leilighet i London. I flere av bøkene oppstår noen av forbrytelsene de skal etterforske i nærmiljøet deres, det er også tilfellet her.

En ung jente som jobbet deltid som modell for en av Gemmas bekjente blir funnet drept i en innelukket felleshage i et boligfelt i et av Londons bedre strøk. Reagan Keating var også en slags barnepike for det 10-årige dansetalentet Jess. Gemma blir satt på saken etter et viss press fra Reagan sin arbeidsgiver.

Duncan treffer i hemmelighet sin tidligere sjef Denis Childs på en pub der han får høre hvorfor sjefen var borte i et halvt år og hvorfor han fikk både Duncan og Gemma forflyttet til andre politidistrikt. Like etter møtet blir Childs brutalt slått ned og havner i koma på et sykehus. Duncan mistenker at dette har forbindelser til en tidligere sak han har jobbet med der det dukket opp mistanker om korrupsjon innenfor politiet uten at det ble etterforsket videre.

Gemma og Duncan jobber med disse sakene, hver på sin kant og får sjelden anledning til å møtes. Duncan holder sine kort svært tett til brystet, men etterhvert involverer han to av sine tidligere medarbeidere, Doug og Melody selv om begge disse er i full jobb på annet hold. Det skjer et mord på en person som hadde forbindelse til den samme gamle saken, og dermed har han et (syltynt) alibi til å grave i dybden også i korrupsjonssaken.

Vi får også tilbakeblikk fra Denis Childs' fortid som undercover agent for politiet på 80-tallet. Disse glimtene vever seg inn i historien helt frem til den endelige og dramatiske løsningen av korrupsjonssaken.

Imens jobber Gemma seg gjennom drapssaken i hagen som tittelen på boka henspeiler seg på og gjennom intervjuer og tekniske undersøkelser i kjølvannet på et nytt mord som skjer i det samme boligstrøket avslører hun morderen.

Jeg synes generelt at intrigene i bøkene til Crombie er intelligente og handler om konflikter og drifter hos mennesker som er gjenkjennelige og troverdige. Forbrytelsene er ikke spesielt groteske med brutale, grafiske detaljer. Jeg liker også hennes miljøskildringer som får London til å fremstå som et levende, mangfoldige og pulserende univers. Det gjelder også denne boka. Det som jeg synes trekker litt ned er at det kan virke som om etterforskningene på en måte oppstår utfra ekteparets dagligliv mer enn at det er oppgaver de blir satt på på grunn av ting som skjer i samfunnet. Det kan bli litt mye feelgood-idyll med kaffelatte, katt og kaniner. I denne boken har jeg også problemer med at Duncan kan bruke så mye av tiden sin på en sak som ikke er under etterforskning.

God underholdning er det likevel, og nok av spenning rundt etterforskningen. 

Sara Stridsberg: Kjærlighetens Antarktis

I denne romanen skildrer Sara Stridsberg mordet på en navnløs prostituert narkoman sett fra offeret sin side, hennes tilbakeblikk på livet hun har levd og hennes "etterliv" som død der hun observerer sine nærmeste og deres reaksjoner. Dette kan grotesk ut, og det er en nokså trist bok men den er først og fremst en vakker bok full av respekt for hovedpersonens integritet trass i hennes elendige historie.

Om og om igjen og fra stadig nye vinkler skildrer hun bilturen med morderen, hvordan hun instinktivt nesten vet hva som skal skje, hvordan hun ikke prøver å stikke av (for hun har ikke noe sted å dra til), og selve dødsøyeblikket og hvordan morderen parterer og skjender liket og etterlater deler av det i en koffert. Det siste beskrives på en nøktern måte slik at det føles ikke grotesk når en leser om det men heller vemodig og trist.
Hovedpersonen kommer selv fra en dysfunksjonell familie med moren Raksha som selv er misbruker og faren Ivan som er alkoholiker og stakk av for lenge siden. Lillebroren Eskil som hun elsker drukner under lek og det har hun aldri kommet over. Selv treffer hun Shane som hun  får et glødende kjærlighetsforhold til. De finner støtte i hverandre og i heroinen og det blir viktigere for dem enn de to barna de får. Først Valle som blir både elsket og forsømt og først bli tatt fra dem når han er tre år. Han er merket for livet både av forsømmelsen og av adskillelsen og blir flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. Når hun blir gravid med Solveig velger hun å adoptere henne bort så hun skal få sjansen til et bedre liv.

Raksha og etterhvert Ivan driver rundt i Stockholm på leting etter hva som har skjedd med datteren deres men må slå seg til ro med de levningene som blir funnet i kofferten og etter begravelsen driver de fra hverandre igjen.

Solveig har det godt hos sine adoptivforeldre og de lar henne snakke om den biologiske moren og hvorfor hun ikke kunne ta seg av henne. Når hun blir voksen nok begynner hun å lete etter mer informasjon om familien sin og finner til slutt broren Valle. De får noen år med god kontakt og det blir på en måte en forsoning, så lenge det varer.

Det er mye elendighet i denne boken, men mye vakkert også. Noe av det som gjør mest inntrykk på meg er hva som foregår i hovedpersonens sinn. Hun er dønn ærlig og legger ikke skjul på sin utilstrekkelighet som mor og menneske, men samtidig er det en ømhet og lengsel etter moren, etter den vakre men egoistiske Shane og etter de to barna hennes som hun selv har støtt bort.

Denne boken er den beste jeg har lest på lenge, og også den beste jeg har lest av Sara Stridsberg, selv om jeg også var begeistret for "Beckomberga"

Daisy Johnson: Everything under

Denne boka valgte jeg på bakgrunn av at den var en av finalistene til Booker-prisen i fjor, (prisen for beste engelskspråklige roman) og det som kom frem i omtalen av den.

Gretel er hovedpersonen i denne romanen som utspiller seg i en nesten drømmeaktig verden langs Englands kanaler.  Gretel og moren Sarah levde på en falleferdig husbåt ved elvebredden helt til noe skjedde som førte til at de forlot båten, reiste rundt på billige pensjonat, og slo seg ned i en stall der Gretel blir forlatt i en alder av 16 år. Hun bor så hos forsterforeldre, får skolegang og utdannelse men er merket for livet av morens omsorgsvikt.
Den voksne Gretel er leksiograf. Et av båndene mellom mor og datter var at de utviklet et eget språk som besto av ord som de diktet opp og interessen for ord har fulgt Gretel over i voksenlivet.

Boken er delt inn i kapitler. Noen kapitler følger Gretel som voksen i hennes leting etter sin mor Sarah. Hun finner til slutt den nå nesten senile moren som lever i sin egen verden og prøver å ta seg av henne.
.
Så er den en serie kapitler der vi møter barnet Gretel i livet på og rundt husbåten og den litt mystiske skikkelsen Marcus som er en gutt som bor en stund med dem på husbåten.

Så treffer vi Margot som er på flukt gjennom skogen og langs elvebredden. Han kommer fra hjemmet sitt sammen med mamma Laura og pappa Otto.

Disse historiene er vevet sammen i en av og til nesten spøkelsesaktig fortelling. Den handle om et barn som vokser opp først i et nesten symbiotisk forhold til moren i en boble utenfor samfunnet for så å bli brutalt forlatt av den samme moren. Så forekommer det også flere tilfeller av personer som skifter av kjønnsidentitet. Og ikke minst viktig er det til stede en sterk Ødipussymbolikk.

Det var en sterk roman å lese, og selv om hovedvekten ikke blir lagt på Sarah's forsømmelse av datteren Gretel er det det som gjør sterkest inntrykk på meg. Jeg synes nesten at det blir lagt litt for lite virkning på skadevirkningene dette måtte ha hatt på henne. Ellers synes jeg Daisy Johnson klarer å skape et troverdig og litt uhyggelig univers i en slags underverden på siden av det engelske samfunnet befolket med mennesker, dyr og udyr, både naturlige og overnaturlige.

Evie Wyld: After the fire - a still small voice

Jeg leste et utdrag av Evie Wylds siste roman fra 2013, "All the birds, singing" i det engelske Grantamagasinets utgave "Best of young, british novelists" for noen år siden. Jeg likte det så godt at jeg måtte lese hele romanen. Jeg ble ikke skuffet - jeg var svært begeistret for romanen. Og så har jeg vært på utkikk etter denne roman siden som er hennes første fra 2009. Hun har bare skrevet to romaner i tillegg til en rekke noveller. Så dukket den plutselig opp på Stavanger bibliotek.

Evie Wyld er dels engelsk, dels australsk og vokste opp i Australia, noe som preger begge romanene  hennes. I denne boken møter vi to australske menn, Frank og Leon som vi følger i annet hvert kapittel gjennom hele boka. Det er tilsynelatende to helt forskjellige historier som ikke ser ut til å ha noe med hverandre å gjøre og jeg må innrømme at jeg var svært langt ut i boka før sammenhengen gikk opp for meg. En mer oppmerksom leser hadde nok oppdaget det tidligere.

Frank dukker opp i en hytte i nærheten av havet som skal være en arv etter hans besteforeldre. Han er en ensom ulv og har tydeligvis en vanskeligfortid som han helst ikke vil tenke på og langt mindre snakke om. Han får seg strøjobber på en marina. Hans nærmeste naboer er pågående og tar seg litt av ham og litt etter litt ser det ut til at han finner seg til rette. Samtidig får vi i tilbakeblikk gradvis høre om hans fortid med en voldelig far og sine egne voldsepisoder, spesielt overfor kjæresten, Lucy.

Så prøver Frank å forsone seg med fortiden, reiser til Sydney for å treffe faren igjen, kanskje også Lucy. Det går ikke helt som han hadde tenkt og han reiser tilbake igjen til hytta - for å oppdage at Sal, den 12-årige datteren til naboen er forsvunnet akkurat i den perioden han har vært borte og han er øverst på listen over mistenkte.

Leon er eneste sønn av innvandrere fra Europa. Det går ikke helt klart frem hvor foreldrene kommer fra, enten fra Tyskland eller fra et av de tysk-okkuperte landene under andre verdenskrig. Kanskje er de jøder?  Foreldrene føler seg alltid litt utenfor men klarer seg godt gjennom sin bake- og konditorvirksomhet. Så verver faren seg til Koreakrigen for å vise at han er en lojal australier og etter det blir ingenting det samme for den lille familien. Faren kommer ikke tilbake når krigen er over, han er tatt til fange. Når han dukker opp etter lang tid er han bare en skygge av seg selv.

Leon er rolig og veltilpasset gutt som bruker mye av sin barndom til å hjelpe foreldrene i butikken. Når faren drar i krigen slutter han skolen og driver konditoriet selv. Det går noen år, og så blir Leon selv innkalt, denne gangen til Vietnamkrigen. Vi følger Leon på hans av og til marerittaktige opplevelser i jungelen der han er skarpskytter. Han dreper mange og ser også mange av kameratene sine gå til grunne og som faren er han ikke den samme når han vender hjem.

Livet går videre - både for Frank og Leon. Ingen grunnleggende problemer blir løst, men kanskje har de kommet litt videre?

Jeg opplever denne boken som en typisk "mannebok" og en svært troverdig en. På den måten er den svært forskjellig fra "All the birds singing" der hovedpersonen er kvinne. Riktig nok ikke en spesielt feminin kvinne men hennes kvinnelighet gjennomsyrer likevel boka - problemene og utfordringene hun møter og måten hun hanskes med det på. Her befinner vi oss i en maskulin verden, spesielt i skildringene fra Vietnamkrigen men også veldig tydelig i Franks verden - både i barene, på marinaen og i de ensomme stundene hans. Miljøskildingene virker veldig troverdige på meg. Noe av det som gjør mest inntrykk er Frank sine stunder med sine egne demoner - i kontrast til de litt røffe men likevel vare møtene han har med den stadig vitebegjærlige og nysgjerrige jenta Sal som han har et nesten faderlig forhold til.

Partiene med Frank var litt langdryge i begynnelsen, helt til jeg syntes jeg fikk litt tak på ham. Så ble det etter hvert en bok jeg ble glad i og kunne ha levd med en god stund. Håper det kommer flere bøker fra Evie Wyld og at hun har tid til å skrive bøker - ikke bare selge dem i bokhandelen sin i Peckham.

Ann Cleeves: To good to be true

Dette er en kortroman i serien "Quick Reads" - altså en slags lettlest-serie for voksne. Vi møter Jimmy Perez, fra Shetland-serien, som denne gangen har reist til en landsby i det skotske området Borders, like ved grensen til NordEngland. Hans ekskone Sarah har bedt om hjelp - det går ubehagelige rykter om mannen hennes i forbindelse med et selvmord i landsbyen.

Jimmy tar noen dagers ferie og beveger seg rundt i landsbyen. Hører først på praten på pub'er og kafeer, men begynner også å stille spørsmål som ligner på en etterforskning. Akkurat det synes jeg skurrer litt - med en slik uoffisiell etterforskning fra en politikollega i et annet distrikt. Men gradvis avdekker Jimmy både den ene og den andre hemmeligheten som tilsynelatende ikke har noe med dødsfallet å gjøre - eller likevel??

Og det er her jeg synes Ann Cleeves som vanlig viser sin styrke. Folk har alltid mye forskjellig for seg som de gjerne vil holde for seg selv. Derfor blir det fortalt små og store løgner og halvsannheter, og det er i spenningsfeltet mellom disse løgnene  og sidehistoriene hun ofte finner løsningene.  Og det finner Jimmy Perez også her.

Likevel synes jeg motivet for vår morder er noe tynt, og det hele blir litt for oppkonstruert. Ikke toppscore for denne - men kjekk å lese i ferien på et par kvelder.

Catrine Knudsen: Den siste hjelperen

Denne romanen er relativt løst sammensatt av en rekke episoder rundt hovedpersonen, en kvinne , kanskje midt i trettiårene. Det foregår i et samfunn som er nokså likt vårt, men det opptrer en del både utviklingsmessige og samfunnsmessige særegenheter som likevel gjør det litt annerledes. Kvinnen ble nylig enke, to barn, Gjertrud og lillebror Bruno. Familien levde på en gård der de livnærte seg med geitehold, spesielt med produksjon av en slags silkelignende biprodukt av melka. Det var et enkelt men godt liv, men når mannen Mikhail dør i en ulykke blir kvinnen nødt til å flytte til en mindre leilighet i en slags drabantby.

Vi følger også kvinnen i en rekke betraktninger rundt det å selge en nyre, kontra det å gi bort en nyre av ren godhet. Kan hun gjøre som den ukrainske kvinnen hun leste om og få tilstrekkelig med penger til at livet som enslig mor blir litt enklere? Det er en episode tidlig i boka der hun ligger på sykehuset før og etter et kirurgisk inngrep.  

Det er også noen interessante betraktninger fra livet på boligfeltet - beboernes kamp for mer utendørs belysning som kvinnen egentlig ikke har sans for. Et barneselskap i et offentlig utendørs svømmebasseng. Fotballspilling på kunstgress der kunstgresset går i oppløsning og sprer seg til jorda rundt omkring og gjør den ufruktbar.  Datteren Gjertrud elsker fotballspillingen så dette er noe kvinnen opplever mye av..

Kvinnen jobber på en institusjon for lettere demente eldre, Viljen Bydel. Dette er en institusjon som skaper noen virtuelle verdener for de eldre som skal ligne mest mulig på deres tidligere liv og gi dem en illusjon om at de klarer seg selv. Hun må selv ofte overnatte på institusjonen om nattet. Ungene er alene men de har noen tekniske hjelpemidler som  gjør det lett å kommunisere med moren.

Så kommer kvinnen kommer i kontakt med de frivillige hjelperne - Englene som de kaller seg. Det er en gruppe som stiller som en slags personlig assistent til folk som ønsker å reise til Sveits og ta livet sitt. For det meste svært syke personer. Kvinnen er med på en del møter i organisasjonen av hjelpere og til slutt blir hun selv engasjert i et oppdrag. Vi følger henne og klienten Tonja på reisen til dødsklinikken i Sveits. Møtet med legen og assistenten som skal gjøre alt klart for at Tonja skal dø. Til slutt trykker Tonja selv på utløseren som skal sende det dødelige stoffet inn  i kroppen hennes, for det er svært viktig - helsearbeiderne skal ikke gjøre noe annet enn å legge forholdene til rette, de skal ikke bistå aktivt.

Det er veldig sobert og pent og renslig alt sammen og skildres likevel med en lett ironi. Det er akkurat som vi står ovenfor en slags luksuriøs dødsfabrikk. 

Vel hjemme skal kvinnen avlegge rapport for englene og hun gir en helt utmerket rapport. Det er bare det at hun står ikke frem som en som selv har hatt en skjellsettende opplevelse - og det er visst det som "Englene" forventer.

Så da er vi over på Altruistiske donasjoner som slett ikke er så altruistiske i og med at mottakeren av kvinnens nyre både vil gi en klekkelige sum for donasjonen - trass i organisasjonens strengt altruistiske regler -og at han også havner til køys med sin donor.

Vi ender opp med kvinnen som ligger i sengen etter operasjonen og venter på bekreftelse på at alt har gått bra så hun kan reise hjem til sine barn og et litt bedre liv. Vi aner at dette kan gå begge veier - det er en infeksjon som visstnok er slått tilbake. Og det hele avsluttes med en beskrivelse av en ganske grotesk dokumentarfilm fra 1949 som viser slakting av dyr.

Dette kunne ha vært veldig rotete, men jeg synes likevel at det holder som roman. Det er noe med beskrivelsene til hovedpersonen (alt er fortalt i 1. person) som setter meg i en spesiell stemning gjennom hele boka. En slags drømmetilværelse som likevel ligner forbausende på vår egen.

Kvinnen har et nøkternt og litt ironisk blikk på det meste hun møter, både på gården, i drabantbylivet, på Viljen Bydel og hos Englene. Samtidig kan språket av og til bli neste poetisk - jeg liker hvordan hun beskriver hvordan lyset fra husene våre stråler utover - det er lyset vi ikke bruker som slipper ut.......

Dette er like mye en nåtidsvisjon som en fremtidsvisjon. Det finnes nok ikke en norsk organisasjon som (ulovlig) organiserer transport av folk til dødsklinikker i Sveits, eller demenslandsbyer som ligner Viljen Bydel, eller silke produsert av geitemelk. Men det er ikke langt unna - på ondt og godt.