Denne fikk jeg heldigvis til jul! Det var lang venteliste på biblioteket. Jeg ville ikke låne den på ukeslån for jeg ville ha god tid på den, likevel leste jeg den på 4-5 dager. Som med de to første bøkene følte jeg det som jeg flyttet inn i boka, bøkene er skrevet sånn at en kommer så tett på både personene og byen og tiden, som nå er 70-årene. Det er jo også en tid jeg har et nært forhold til.
Det er gått tolv år siden Maj tok abort, kong Håkon døde, Jostein sverget evig trofasthet til avdøde Elisabeth Vilder og ble ansatt av faren, Henry Vilder og Jesper flyktet til sjøs. Stine går ut av gymnaset med toppkarakterer og begynner på medisinstudiet. Maj jobber fremdeles på DekRek, men det går nedover med reklamebransjen. Margrethe Hall har stadig flere blåmerker fra fall i trappen når hun dukker opp på styremøtene i Røde kors. Trude er en fremgangsrik jurist og har ikke fått noen ny kjæreste. Og Jesper er det ingen som har hørt fra.
Men boka åpner med en annen historie - fire gutter på vei til badestranden på Huk finner en død mann som har lagt fra seg et selvmordsbrev. Dette er de fire kameratene fra "Beatles" som jeg bare har sett på film, og likefunnet er visstnok også fra den boka. Den døde mannen viser seg å være Bjørn Stranger, Olav Hall's stesønn som var Josteins redningsmann en gang i tiden.
Slike tråder er boka full av, for det er ikke bare jeg som har flyttet inn i boka, det har også forfatteren selv. Og vi møter ham stadig vekk, både med kommentarer til handlingen, med referanser til andre av hans romaner eller til kjente personer han har møtt, og fremfor alt sin egen sykehistorie som foregår mens han skriver romanen, selvsagt ikke mens romanen pågår, for da var han jo bare guttungen selv.
Saabye Christensens tilstedeværelse i boka er kanskje det som er mest typisk for denne boka, og en skulle tro at dette ville ta oppmerksomheten vekk fra hovedpersonene og tydeliggjøre at de er oppdiktede. Men slik synes jeg ikke det er, jeg synes han holder seg på respektfull avstand og lar dem utspille sine liv. Likevel blir hans nærvær av og til for mye av det gode. Han har blant annet tatt med noen ikke så veldig innsiktsfulle betraktninger om terrorisme flere steder i historien som jeg ikke synes passer inn. Ett sted skriver han med tydelig vemod: "Klassebildet i Urraparken fra 1967 finnes ikke lenger. Vi var blonde og blåøyde. Min tid er forbi" med referanse til en leder i en eller annen organisasjon som sier "Det å være blond og blåøyd kommer til å forsvinne". Her blir jeg urolig for hva han egentlig mener. Disse bøkene har jo lassevis av nostalgi, og nostalgi kan være et tveegget sverd.
Men jeg følger gladelig Stine sin vei innom AKP, studiesirkler, selvproletarisering og den ene mer uspiselige kavaleren etter den andre, Jostein sine begeistrede forsøk på entrepenørvirksomhet og sin stadige omsorg for Stine, Margrethe sin vei ut av ekteskapet med den brutale Olav (vil hun klare det, jeg biter negler av skrekk for at hun skal slippe ham inn igjen), Trude sin sorg over Jesper som forsvant, og Jesper som omsider dukker opp og ikke på noen måte er i orden. Og så Maj som prøver å holde hodet over vannet i alt dette som skjer rundt henne.
Noen anmeldere har fremhevet Maj sin rolle i denne boka, men jeg synes selv at det er Stine jeg føler mest nærhet til. Maj kom mer til sin rett i den forrige boka. Og Jesper synes jeg dessverre blir litt for usynlig, ikke så rart med den sykdommen, men jeg savner ham likevel, hva er han egentlig opptatt av nå?
Marta Norheim i NRK beskriver trilogien som en hengekøye der den midterste er litt svakere enn nr. 1 og 3, men for meg blir det mer en tue der den midterste rager høyest. Men likevel en verdig avslutning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar