mandag 1. mars 2021

Linda Boström Knausgaard: Oktoberbarn

Denne boken må vel kunne kalles autofiksjon. Linda skriver her om bruddstykker fra sitt liv, men først og fremst om tiden da hun var tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon der hun gjennomgikk utallige elektrosjokkbehandlinger. Miljøet på institusjonen går igjen som en rød tråd i boka, og forfatteren legger ikke fingrene imellom når hun forteller om behandlingen, hvordan den får henne til å "miste hukommelsen", hvor lite hun som pasient har å stille opp mot legene på sykehuset og hvor lite nytte hun mener hun har hatt av behandlingene, hvor lite det har hjulpet mot sykdommen hennes. 

I deler av boka "snakker" hun til en annen person som tydeligvis er hennes eksmann, Karl Ove. Jeg opplever likevel ikke bruddet mellom dem som det egentlige temaet i boka, det er mer sorgen hun kjenner på når de glir fra hverandre, eller når han trekker seg vekk, inn i sin egen skriveverden. Samtidig tar han seg godt av de etter hvert fire barna deres når hun i perioder ikke er i stand til å ta seg av dem selv, og jeg synes ikke at han blir  fremstilt som "skurken" i historien.

Vi får også mange glimt fra Linda sin barndom og oppvekst med en far som drakk og var psykisk syk og en mor som var skuespiller og var mer opptatt av teateret enn av familien.

Det er mange likhetstrekk med den andre romanen av henne som jeg har lest - "Velkommen til Amerika". Jeg opplever denne som mye tettere på eget liv, på godt og vondt. Av og til synes jeg kanskje det blir litt for nært, jeg er ikke sikker på at jeg vil vite så mye om hennes liv og hennes ekteskap som hun byr på. I "Velkommen til Amerika" bygger hun opp en fortelling om en annen jente men en oppvekst som ligner veldig mye på hennes egen. Men den boka blir en frittstående fortelling og på mange måtes syntes jeg den fungerte bedre som roman.

Scenene fra tvangsbehandling på den psykiatriske institusjonen står igjen som det viktigste ved boka, de gir et skremmende bilde av hvor svake pasientene kan være mot legehierarkiet. Når jeg leste det fikk det meg til å tenke på forfatteren Janet Frame som såvidt ble reddet fra et lobotomi-inngrep på 1950-tallet. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar