Daniela Krien: Mitt tredje liv

Daniela Krien kom inn i den nordiske bokverdenen som det suste med "Kjærlighet i nødsfall"  i 2021.  Den boken falt jeg pladask for, den har en plass på øverste hylle blant mine favorittromaner. Krien er selv oppvokst i DDR og alle hennes romaner foregår i den østlige delen av Tyskland. Spenningene mellom livet i DDR og det forente Tyskland kommer alltid til syne i bøkene hennes uten å være et hovedtema.

Denne romanen handler om å leve i sorg. Linda har levd et  sværtgodt liv i Leipzig sammen med ektemannen Richard og datteren Sonja. Linda var kurator ved en kunststiftelse. Richard er billedkunstner med en viss suksess. Men når Sonja blir drept i en trafikkulykke faller Linda helt sammen. Hun trekker seg tilbake fra mannen, fra jobben, fra vennene sine, fra alt sosialt liv og går nærmest i dekning i et nokså primitivt hus på landet.  Det er så vidt hun holder seg i live - spiser lite, er ustelt og har et stort forbruk av sovemedisin for å jage alle vonde tanker bort om nettene.

Hun får litt praktisk hjelp av naboene sine. Hun har en hund, Kaja. Gjennom Kaja har hun blitt kjent med Natascha, mor til autistiske Nine. Disse er de eneste hun karer å forholde seg til. Hun holder mor sin på en armlengdes avstand. Richard prøver å holde kontakten, men Linda trekker seg unna.

Jeg synes det fungerer bra at Krien går såpass brutalt løs på Lindas sinnstilstand som hun gjør. Hun blir ikke bare et offer for sorgen, et objekt å synes synd på. Hennes sorgbearbeiding fremstår av og til nesten som egosentrisk slik hun bl.a. skyver fra seg sin velmenende ektemann. Men hun moraliserer heller ikke - vi ser bare hvordan det ser ut - helt på bunnen.

Men etter en tid våkner Linda langsomt, svært langsomt og nesten motvillig tilbake til en slags tilværelse, et tredje liv som hun kaller det. Hun gjør noen små skritt - klarer litt mer sosial kontakt med omverdenen, kjøper til og med blomster til leiligheten som hun har flyttet inn i. Vi får ikke vite så mye om hvordan det går - men det er ikke sannsynlig at hun kommer tilbake til det  "vellykkede" livet hun hadde tidligere. 

Jeg var ikke like begeistret for denne romanen som for de to foregående. Det er svært lite ytre handling og det blir litt tungt å befinne seg så lenge i sinnet til en som til de grader er på et bunnivå. Men samtidig synes jeg den behandler sorgtemaet på en svært god måte.

Steve Sem-Sandberg: Oceanen

Steve Sem Sandberg skriver de fleste av sine romaner (alle?) basert på virkelige hendelser og personer. Han er mest kjent for "De fattige i Lodz" som fikk Augustprisen og handler om den jødiske ghettoen i den polske byen Lodz under nazismen. Ghettoen fikk et slags selvstyre med et håp om overlevelse, men den var bare et stoppested på veien mot utryddelsen. Denne boka leste jeg i fjor og jeg synes det var en storartet roman.

Denne romanen handler om filosofen Rousseau. Han var opptatt av naturen og av det indre liv og skrev åpenhjertig ut fra sin oppfatning. Bøkene hans ble ikke tålt verken i det før-revolusjonære Frankrike eller i det pietistiske Sveits. Han var på flukt fra myndighetene i lange perioder. Denne boka handler om hans opphold i på øya Ile Saint-Pierre midt i en innsjø i republikken Bern. Han får bo der nærmest på nåde under beskyttelse av en adelsmann. Han tilbringer tiden med å botanisere. Han bor sammen med Therese, hans husholderske/elskerinne/pleierske og mor til hans 5 barn. 

Rousseau er ved svært dårlig helse, sover dårlig om nettene og plages ofte av drømmer og tanker om handlinger han har fortrengt. Hans liv har ikke alltid vært i samsvar med sine overbevisninger. Ikke minst blir dette tydelig når det gjelder hans tro på den naturlige og åpne barneoppdragelse - selv fikk satt bort samtlige av sine fem barn. 

Romanen borer seg dypt ned i filosofens nokså tunge sinn og vi kjenner også på frykten hans for å bli hentet inn av noen av sine fiender. Hvis de fikk tak i han var det nokså sannsynlig at han ville bli henrettet for sine synspunkter.

Jeg kom aldri helt "under huden" på denne romanen. Der er ikke så mye som skjer, det meste dreier seg om det som snurrer rundt i hodet til filosofen. Det blir litt i overkant dystert for meg. Det var interessant å kjenne på konflikten hans mellom liv og lære, men det var ikke nok for meg til å holde lesegleden oppe gjennom hele boka.