Daniela Krien: Mitt tredje liv

Daniela Krien kom inn i den nordiske bokverdenen som det suste med "Kjærlighet i nødsfall"  i 2021.  Den boken falt jeg pladask for, den har en plass på øverste hylle blant mine favorittromaner. Krien er selv oppvokst i DDR og alle hennes romaner foregår i den østlige delen av Tyskland. Spenningene mellom livet i DDR og det forente Tyskland kommer alltid til syne i bøkene hennes uten å være et hovedtema.

Denne romanen handler om å leve i sorg. Linda har levd et  sværtgodt liv i Leipzig sammen med ektemannen Richard og datteren Sonja. Linda var kurator ved en kunststiftelse. Richard er billedkunstner med en viss suksess. Men når Sonja blir drept i en trafikkulykke faller Linda helt sammen. Hun trekker seg tilbake fra mannen, fra jobben, fra vennene sine, fra alt sosialt liv og går nærmest i dekning i et nokså primitivt hus på landet.  Det er så vidt hun holder seg i live - spiser lite, er ustelt og har et stort forbruk av sovemedisin for å jage alle vonde tanker bort om nettene.

Hun får litt praktisk hjelp av naboene sine. Hun har en hund, Kaja. Gjennom Kaja har hun blitt kjent med Natascha, mor til autistiske Nine. Disse er de eneste hun karer å forholde seg til. Hun holder mor sin på en armlengdes avstand. Richard prøver å holde kontakten, men Linda trekker seg unna.

Jeg synes det fungerer bra at Krien går såpass brutalt løs på Lindas sinnstilstand som hun gjør. Hun blir ikke bare et offer for sorgen, et objekt å synes synd på. Hennes sorgbearbeiding fremstår av og til nesten som egosentrisk slik hun bl.a. skyver fra seg sin velmenende ektemann. Men hun moraliserer heller ikke - vi ser bare hvordan det ser ut - helt på bunnen.

Men etter en tid våkner Linda langsomt, svært langsomt og nesten motvillig tilbake til en slags tilværelse, et tredje liv som hun kaller det. Hun gjør noen små skritt - klarer litt mer sosial kontakt med omverdenen, kjøper til og med blomster til leiligheten som hun har flyttet inn i. Vi får ikke vite så mye om hvordan det går - men det er ikke sannsynlig at hun kommer tilbake til det  "vellykkede" livet hun hadde tidligere. 

Jeg var ikke like begeistret for denne romanen som for de to foregående. Det er svært lite ytre handling og det blir litt tungt å befinne seg så lenge i sinnet til en som til de grader er på et bunnivå. Men samtidig synes jeg den behandler sorgtemaet på en svært god måte.

Steve Sem-Sandberg: Oceanen

Steve Sem Sandberg skriver de fleste av sine romaner (alle?) basert på virkelige hendelser og personer. Han er mest kjent for "De fattige i Lodz" som fikk Augustprisen og handler om den jødiske ghettoen i den polske byen Lodz under nazismen. Ghettoen fikk et slags selvstyre med et håp om overlevelse, men den var bare et stoppested på veien mot utryddelsen. Denne boka leste jeg i fjor og jeg synes det var en storartet roman.

Denne romanen handler om filosofen Rousseau. Han var opptatt av naturen og av det indre liv og skrev åpenhjertig ut fra sin oppfatning. Bøkene hans ble ikke tålt verken i det før-revolusjonære Frankrike eller i det pietistiske Sveits. Han var på flukt fra myndighetene i lange perioder. Denne boka handler om hans opphold i på øya Ile Saint-Pierre midt i en innsjø i republikken Bern. Han får bo der nærmest på nåde under beskyttelse av en adelsmann. Han tilbringer tiden med å botanisere. Han bor sammen med Therese, hans husholderske/elskerinne/pleierske og mor til hans 5 barn. 

Rousseau er ved svært dårlig helse, sover dårlig om nettene og plages ofte av drømmer og tanker om handlinger han har fortrengt. Hans liv har ikke alltid vært i samsvar med sine overbevisninger. Ikke minst blir dette tydelig når det gjelder hans tro på den naturlige og åpne barneoppdragelse - selv fikk satt bort samtlige av sine fem barn. 

Romanen borer seg dypt ned i filosofens nokså tunge sinn og vi kjenner også på frykten hans for å bli hentet inn av noen av sine fiender. Hvis de fikk tak i han var det nokså sannsynlig at han ville bli henrettet for sine synspunkter.

Jeg kom aldri helt "under huden" på denne romanen. Der er ikke så mye som skjer, det meste dreier seg om det som snurrer rundt i hodet til filosofen. Det blir litt i overkant dystert for meg. Det var interessant å kjenne på konflikten hans mellom liv og lære, men det var ikke nok for meg til å holde lesegleden oppe gjennom hele boka.

Elizabeth Hay: Snow Road Station

Vi har snust litt på Canada som reisemål og da kom jeg over denne boka av Elizabeth Hay. Jeg har lest en av henne tidligere ……

Skuespilleren Lulu har opplevd å glemme teksten i et Beckett-stykke der hun har en svært sentral rolle, selv om hun egentlig kan teksten svært godt. I stedet for å dra til leiligheten sin i Montreal i påsken reiser hun på påskeferie til den vesle byen Snow Road Station der hun har vokst opp.

I Snow Road Station bor hennes bror med sin nåværende kone og datteren Ducky som er på vei inn i teateret. Der bor også Lulus venninne Nan med sine to sønner Jim og Blake. Lulu er invitert til Blakes bryllup.

Det er ikke så mye som skjer i boka, egentlig. Men vi opplever hvordan Lulu blir konfrontert med fortiden sin, med alderdommen, men hvordan hun vil tilbringe resten av livet sitt. Hun opplever gleder ved livet på landsbygden som hun hadde glemt, men er dette nok? Hun er tross alt en frisk og sprek og ikke minst seksuelt aktiv kvinne. Da hun blir fratatt teaterrollen sin bli valget enklere og hun finner ut hvordan hun kan fortsette livet sitt.

Dette høres kanskje ikke så spenstig ut, men det var en bok jeg likte veldig godt å lese. Det er mange personer i den med større og mindre utfordringer men som klarer å holde det gående. Det eneste som jeg syntes var kjedelig var et litt langt avsnitt der Lulu holder liv i  den tradisjonelle produksjonen av lønnesirup for broren sin når han er bortreist. Dette blir litt for detaljert for meg, men det gikk ikke ut over leseopplevelsen min ellers, og jeg tar gjerne med meg et glass Maple Syrup hvis jeg noen gang kommer til Canada. 

Og dette er jo også en fantastisk bok om Canada, dvs. om et bitte lite hjørne av dette storslåtte landet.

Marie Hermansson: Längst inn i skogen

Denne dukket opp på Svenska Deckarakademin’s hjemmesider. De deler ut en årlig pris, denne kom opp blant de fem nominerte i 2024. Forfatteren var helt ukjent for meg men jeg syntes den var verdt et forsøk.

Det viste seg å være nr. 3 i en serie som foregår i Gøteborg på 1920-tallet. 

Barnepiken Maj har tatt med de fire barna hun passer på Naturhistorisk museum. Når museet stenger stikker den eldste, Alice, av og Maj må passe på de andre tre. De ansatte prøver å få tak i Alice men hun er sporløst forsvunnet. Hun dukker ikke opp igjen og det blir en sak for politiet.

Overkonstabel Nils Gunnarsson er lite begeistret for at hans gamle venninne journalisten Ellen har giftet seg, men dette kommer ikke til å gå ut over hans engasjement for å løse forsvinningssaken. Tvert imot blir Ellen dradd inn i saken når barnepiken Maj blir forhørt på politihuset, det trengs noen som kan holde de tre gjenværende barna i ånde under intervjuet. 

Ellen får nærmere kjennskap til familien Guldin der den 16-årige Maj jobber som barnepike/husholderske/kokke og mere til. Fru Guldin ligger til sengs med en slags fødselsdepresjon. Herr Guldin har akuslet bort familoens penger og er lite opptatt av å ta vare på familien sin.

Nils saumfarer Naturhistorisk museum og de som bor og/eller arbeider der på alle bauer og kanter og det foregår en del som kanskje ikke tåler dagens lys. Pappa Guldin er også sterkt i søkelyset. Tilslutt kommer alt for dagen og ingen ting er helt som jeg hadde trodd.

Det er svært mye jeg liker ved denne boka. Jeg synes forfatteren plasserer den svært godt i tiden. Det er lett å skrive historiske romaner med vår tids briller, det synes jeg ikke hun gjør. Hovedpersonene Nils og Ellen er helstøpte figurer som virker som de går rett inn i mellomkrigstidens Sverige. Beskrivelsen av familien Guldin og Maj er troverdig i all sin grimhet. Men best av alt er Naturhistorisk Museum. Denne bygningen og museumssamlingen blir stående i et eget lys - neste gang jeg kommer til Gøteborg er jeg nødt til å dra dit for å se om den har beholdt noe av sin mystikk! 

Mine besteforeldre bodde i Store Parkvei i Bergen, et steinkast fra Dyremuseet. Jeg husker vi hadde flere besøk der og jeg må ha syntes det var spennende. I våre dager er vi blitt så blaserte at vi gjerne rynker på pannen av utstoppede dyr - men for 50 og for 100 år siden var dette måten verdens forunderlige skapninger åpnet seg for en.

En god kriminalroman og fin historisk skildring, kanskje jeg må sjekke ut de to foregående bøkene også!

Jo Spain: The Confession

Jo Spain er forfatter av en serie krimbøker med Tom Reynolds og hans team. Disse bøkene har jeg likt godt.

Dette er en frittstående krim. Den begynner med at Harry McNamara og hans kone Julie sitter i sitt luksuriøse hjem. Plutselig står det en fremmed mann. foran dem med en golfkølle i hånden. Han begynner å slå Harry med køllen, så hardt og brutalt at han blir liggende livløs i en blodpøl på golvet.  I mens sitter Julie urørlig, nesten som fryst. Så løper mannen av gårde.

Et par dager etterpå melder JP Carney seg hos politiet og sier det var han som utførte angrepet. Politikvinnen Alice blir den som skal etterforske saken. For så enkelt er det vel ikke?

I resten av boka hører vi gjennom Julie, Alice og JP Carney forhistorien til de impliserte, hva som skjedde forut for angrepet og hva som skjer etterpå. Det er en historie som inneholder oppvekst på skyggesiden av Irland, et alkoholisert hjem, dyp søskenkjærlighet, et ekteskap mellom den rike bankmannen og den vakre piken av folket, deres stormfylte samliv og ikke minst fremveksten og fallet til den keltiske tigerøkonomien.

Historien vender seg frem og tilbake men mot slutten blir det en slags mening med alle hendelsene.

Romanen er godt skrevet, men jeg er ikke så begeistret for den noe bråkjekke stilen til politiets etterforskningsteam. Spenningen ligger i å komme til bunns i hva som skjedde og det fungerer ok for meg. Men jeg kommer liksom ikke innpå noen av karakterene, de blir rett og slett likegyldige for meg og da får jeg litt avstand til hele historien.

Judy Nunn: Territory

Mannen min hadde denne boken med seg fra sitt arbeidsopphold i Australia. Forfatteren er tidligere skuespiller og hadde bl.a. i mange år en rolle i «Home and Away». Hun forlot TV-serien i 2000 for å bruke mer tid på å skrive og er visst en populær forfatter i hjemlandet.

Dette er en stort anlagt roman om Northern Territory og byen Darwin fra 1940-1975 men den gjør også et sveip innom 16- hundretallet der vi følger nederlandske Lucretia van der Mylen ombord på «Batavia» på vei til hennes ektemann.

Men bokas hovedperson er engelske Henrietta Galloway som gifter seg med en australsk pilot og følger ham hjem til den store kvegfarmen i Northern Territory, ikke så langt fra Darwin etter krigen. i England er Terence Galloway er ung og kjekk og forelsket og en hensynsfull kavaler. Hjemme på farmen er han machomannn og kopierer sin far i å være despotisk familieoverhode og overgår ham i rasisme og brutalitet.

Henrietta er en tøff jente og klarer å tilpasse seg livet i «the outback» men hennes ektemann behandler henne som sin eiendom. Hun finner litt trøst i miljøet i Darwin som nettopp har reist seg etter mange år med japansk utbombing under krigen. 

Det er flere interessante bipersoner: aborigineren Jackie som har ansvar for kvegdriften, hans kone Nellie som er husholderske på farmen og datteren Pearl. I Darwin møter vi den energiske læreren Aggie, hennes gode venn Paul og den kinesiske kjøpmannen Foong Lee. Lenger ut i boka kommer Henriettas sønner Malcolm og Kit i fokus.

Og så er det en gjenstand som følger boka fra Lucretias reise til siste side: en kostbar og spesiell medaljong som hun fikk laget før sin sjøreise og som har sin egen historie.

En storslått bok på mange måter som maler et levende bilde av nordområdene i Australia. Den har også med orkanen Tracy’s voldsomme ødeleggelser i 1974, en hendelse som var ukjent for meg men som det fremdeles snakkes om i Australia. 

Men alt er ikke like supert. Northern Territory er skildret gjennom menneskene vi møter, og her svikter forfatteren. Det blir mye arketyper og overdrivelser. Ondskapen til Terence har ingen grenser og utvikler seg til galskap, Foong Lee er mystisk og eksotisk ("typisk kineser?") men eiegod så det holder, Henrietta er sterk og snill, underlegger seg sin grumme ektemann og ofrer seg for sine sønner. og De aboriginerne vi møter blir også fremstilt nokså skjematisk. Skildringene av Batavias forlis og det som fulgte skal være basert på faktiske hendelser og virkelige personer men personene er skildret helt endimensjonale, enten gode eller ondere enn ondest.

Åsne Seierstad: Ufred

Det tok litt tid før jeg begynte på Åsne Seierstads bok om Russland og russerne. Jeg tenkte det var en murstein som jeg ville bruke mye tid på. Men den var nokså lettlest, og når jeg var godt i gang drev den meg videre.

Seierstad tar utgangspunkt i russeren som kommer inn i Finnmark over Pasvikelva i 2023 og oppgir at han har desertert fra Wagnerstyrkene. Den første delen av boka gir oss hans historie. Jeg var litt skeptisk til dette - hvor troverdig var han og ville hans beretning fortelle oss noe sant om Russland i dag?

Men jeg ser at Åsne Seierstad på ingen måte blir et mikrofonstativ for Andrej Medvedev. Måten hun forteller hans historie på blir heller et blikk inn på livet i en småby i Sibir, fattigdom, alkoholisme, oppvekst på barnehjem, utemmet aggresjon og veien inn i Wagnerstyrkene. Skildringene fra slagmarkene i grenseområdene i Ukraina fra tiden både før og etter fullskala-invasjonen i 2022 gir et usminket bilde av den russiske angrepskrigens heslighet og den umenneskelige misbruken av unge soldater.

Men Seierstad nøster videre. Andrej blir et springbrett inn til Sibir, til Ust-Baktsjar. Hun oppsøker slektningene hans, en av skolene han gikk på, et av barnehjemmene han bodde i. Og overalt blir hun vist videre til andre som har noe interessant å fortelle. Men vi møter ikke mye engasjement verken for eller imot krigen som landet deres fører. Jeg synes heller det virker som en resignasjon over det kolossale maktapparatet. Propagandapparatet er på full speed, særlig overfor barna på skolene og gjennom offentlige arrangement.

Senere i boka tar Åsne oss med til opposisjonen i Russland, i den grad den er mulig å få i tale. Det er bl. gruppen rundt Novaja Gazeta (avisa til fredsprisvinneren). Den lille grupper klorer seg fast og prøver å utnytte alle smutthull til å nå sine lesere selv om avisa er nedlagt. Det er også gruppen «Veien hjem», pårørende til soldater som blir tvunget til å bli mye lenger ved fronten enn kontrakten eller mobiliseringsordren tilsier.  

Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med et bilde av Russland som har gått fra tsarvelde til et sentralisert og brutalt kommunistregimet og fremdeles lever i et slags tsarvelde. Et land som aldri har bygd opp sterke demokratiske tradisjoner, med folk som er vant til å bøye nakken.

Åsne Seierstad skriver om sine egne reiser i boka men den fungerer ikke akkurat som en reiseskildring. Istedet brukes hennes egne opplevelser mest som et springbrett til å komme nærmere innpå menneskene hun møter.

Mons Kallentoft: Den femte årstiden

Denne plukket jeg opp i en stor bruktbokhandel i Karlstad. Jeg har ikke vært borti forfatteren før.

Malin Fors får et brutalt mord på en ung kvinne  i fanget, og det blir opptakten til en større etterforskning av en rekke svært groteske mord og mordforsøk på kvinner.  For to av ofrene har overlevd, men de er så sladet fysisk og ikke minst psykisk at de ikke er i stand til å kommunisere.

Malin Fors er selv en tørrlagt alkoholiker. Hun har samboeren Peter, like harmonisk og rolig som Malin er oppfarende og lettere nevrotisk. Og godt er det, for i denne boken drives Malin mot yttergrensene i jakten på den sadistiske voldsmannen.

Det var en spennende bok å lese. Etterforskningen nærmer seg et jaktlag med menn fra de høyere samfunnslag, men de har alle sammen solide alibier og fremstår som uangripelige. Kanskje er det en helt annen forklaring?

Jeg synes kvinnemishandlingene er altfor bestialske og grafiske. Kanskje finnes det så grusomme voldsmenn, men mer sadisme gjør ikke boka bedre. Dette gjør at jeg likevel ikke får lyst til å lese flere bøker av forfatteren.

Elly Griffiths:Løgnens hus

Dette er nr. 2 i serien med arkeolog Ruth Galloway og politietterforsker Harry Nelson. 

Det dukker alltid opp skjeletter i disse bøkene, gjerne i forbindelse med gravearbeider eller renovasjon. Skjeletter som kan være flere tusen år gamle, eller 50 år eller kanskje svært mye yngre?

Og i et land med en historie som England er det slett ikke så usannsynlig at slike funn kan dukke opp, gjerne også i Norfolk der disse bøkene foregår. Og også i denne boka ligger det en mørk historie bak, en historie med forgreninger til nåtiden. 

Elly Griffith skriver bøkene i nåtid. Det er litt ivant, men jeg synes det gir historiene en viss nerve, det er akkurat som det skjer noe hele tiden, selv om handlingen egentlig kan gå nokså langsomt. 

Privatlivet til Ruth og til Harry får en ikke ubetydelig plass. Det kan av og til gå litt ut over kriminalhistorien, men det er samtidig fortalt med en god porsjon humor så jeg tar det med fatning.

 

Sara Blædel: Jenta under treet

Sara Blædel skriver kriminalromaner med venninnene politietterforsker Louise Rick og journalist Camilla Lind i hovedrollen. I denne boka foregår svært mye av handlingen i Sara Blædels familie og nære omkrets. Vanligvis synes jeg ikke kriminalromaner fungerer så bra hvis etterforskernes privatliv holdes i fokus. Jeg ser litt bort fra dette her da det er et svært interessant plot. 

På Bornholm blir liket av skolejenta Susan funnet i en slags hule under et veltet tre. Susan forsvant fra en skoletur for et 20-talls år siden. Louise blir kalt hjem fra en jordomseiling da hennes bror Mikkel har prøvd å ta livet sitt. Hans kone Trine har forsvunnet fra hjemmet og de to barna deres. Den samme Trine var på den samme skoleturen. 

Mikkel kommer i politiets søkelys da de frykter at Trine er drept. Men kan det være en sammenheng med det som skjedde med Susan på Bornholm? Da en annen klassevenninne, Pia drukner seg blir Louise styrket i troen på at dette kan henge sammen på en eller annen måte. Camilla er engasjert i saken for den avisa hun jobber for og drar til Bornholm for å friske opp i hukommelsen til noen gutter som hang sammen med disse jentene under skoleturen. 

Der er som sagt en spennende intrige, men jeg synes det er enkelte svakheter ved måten den er fortalt på. Det er for lite løse tråder - det er så få mistenkte og jeg kom derfor altfor tidlig på sporet av løsningen. Og så var det Camillas og Louises privatliv som tok svært stor plass. Det var en grei kriminalroman, ikke noe mer enn det.

Deborah Crombie: A Bitter Feast

Denne boka kommer like etter Garden of Lamentation som jeg nettopp leste. Den var veldig Londonbasert. Men her er Duncan Kincaid og Gemma James med barn invitert på landstedet til foreldrene til Gemmas kollega Melody Talbot, delvis pga. hendelser i den forrige boka.

Duncan kjører alene og like før han kommer til landsbyen der familien Talbot bor blir han påkjørt, bilen velter utfor en skråning og han klarer med nød og neppe å klatre ut av bilen og opp på veien. Kvinnen som kjørte på ham er ikke like heldig, hun dør av skadene og hun har en passasjer som også er død - det skal vise seg at han var død før kollisjonen.

Passasjeren var Fergus O’Reilly, en tidligere berømt kjøkkensjef, nå nokså fallert. Hans tidligere kollega Viv Holland var også en svært anerkjent kokk, hun driver nå den lokale puben og har påtatt seg å arrangere maten ved en veldedighetslunsj som holdes på eiendommen til familien Talbot.

Det skjer et til dødsfall - barkeeperen i puben blir påkjørt på veien hjem og det virker som det var en planlagt påkjørsel. Og O’Reilly hadde en overdose av hjertemedisin i blodet, det er tydelig at det er en morder på ferde.

Hovedtemaet i denne romanen er mat, avansert kokekunst, miljøet i restaurantbransjen i London versus miljøet i en landsbypub med restaurantservering. Det er heldigvis ikke en herregårdskrim, det var jeg litt redd for. Det er en broket samling av personer tilstede - to av Vivs medarbeidere har jobbet sammen med henne og O’Reilly i London. Det er en bonden Mark, Vivs nåværende kjæreste. Gartneren Joe jobber for Talbotfamilien og bor nærmest som en eneboer i en strømløs hytte, og så er det Roz, assistenten til Addie Talbot som har en sterk dragning på mannfolk. Tidligere ektefeller av flere av de impliserte dukker også opp. 

Dette er en krim der ting foregår i et tett miljø og i løpet av nokså kort tid. Duncan og Gemma driver ikke direkte etterforskning selv men bidrar likevel, hver på sin kant.

Jeg synes det er positivt at saken rulles opp gjennom samtaler og hendelser som dreier seg om mellommenneskelige forhold, og dette er Deborah Crombie god til. Det blir likevel litt for mye familieforviklinger på landet etter min smak, jeg vil heller ha ekteparet tilbake til bakgatene i storbyen.

Johan B Mjønes: Spuria

Kristin er 87 år. Hennes ektemann gjennom år er død etter et langt sykeleie. De elsket hverandre og hadde et godt liv sammen. Men noe har tynget Kristin i alle disse årene. Hvor ble det av den vesle gutten hun ble nødt til å adoptere bort da hun var 16 år? Sengen hennes i barsel var merket med S for Spuria, uekte. Hun har aldri snakket med noen om dette.

Kristin blir nærmest besatt av ønsket om å finne barnet sitt som nå må være i 70-årene. Hun allierer seg med den av barnebarna som står henne nærmeste, veslegutten Knut sin yngste sønn Birger. Men det er ikke så lett å få noe hjelp fra byråkratiet rundt gamle adopsjonssaker og reglene er strenge.

Vi får høre hele bakgrunnshistorien til barnefødselen gjennom tilbakeblikk i boka. Parallelt følger vi Kristin i nåtiden, en gammel dame, helt avhengig av rullator og rullestol og den daglige hjemmesykepleien. Moderate dataferdigheter, hun kan nok gjøre litt men så kommer hun borti et eller annet og da blir det umulig å finne frem på skjermen.

De to døtrene tar seg av forberedelsene til begravelsen. Døtrene som hun ikke klarte å amme, med den eldste sank hun inn i en fødselsdepresjon som gled over i den andre fødselen. Hun har et nokså anstrengt forhold til begge to. Og av og til blir Kristin litt for skarp og avvisende i kanten, også overfor hjemmesykepleierne, til og med overfor Birger som tross alt hjelper henne hele tiden. Men letingen skal være hemmelig....

Det er mye godt i denne romanen. Jeg synes det viktigste den tar opp er hva fortielsen gjør med et menneske og med forholdene i en familie. Fortielsen har gjort at Kristin ikke klarte å være en god mor for sine døtre, noe både de og hun selv har tatt skade av. For Kristin blir ikke det viktigste hva hun finner i letingen etter barnet sitt men hva som skjer når hun åpner opp. De fineste partiene er de som beskriver Kristin i nåtiden, hvordan hun blir hindret av sine fysiske forutsetninger og likevel halsstarrig går videre. Det er ikke noe vondt i henne, men hun blir ikke fremstilt som noe uskyldig offer heller, så bisk som hun kan være i kantene. Det er en virkelig god og varm beskrivelse av en gammel dame på godt og av og til vondt.

Derimot synes jeg enkelte ting skurrer i beskrivelsen av oppveksten hennes. Den drikkfeldige faren, sånn som han er på sitt verste - jeg savner en slags oppløsning, hvordan forsvant han egentlig "ut or soga"? Den dramatiske julekvelden da de rømmer til slektningene blir på en måte hengende i lufta og er egentlig litt unødvendig for beskrivelsen av Kristins voksne liv. Det lutfattige hjemme til Tobias og faren hans blir nesten litt idyllisert. Det hele virker litt "oppdiktet" på meg.

Noen har trillet seksere, det gjør ikke jeg men det er en god bok.

Elly Griffiths: En følelse av død

Dette er nr. 4 i serien om arkeologen Ruth Galloway og politioverbetjent Harry Nelson. En museumskurator blir funnet død ved siden av kisten til middelalderbiskop Augustine som nylig er oppdaget. Det skjer like før kisten skulle åpnes.

Eieren av det lokale museet og hans familie står ellers sentralt i denne boka. Hester er hans store lidenskap og det han lever både for og av. Og så er han svært stolt over noen museumsgjenstander som hans oldefar tok med seg fra sitt opphold i Australia - bl.a. hodeskaller og knokler fra urinnbyggerne som ble gravet opp og tatt med til England. Men en organisasjon som kaller seg Elginistene jobber for tilbakeføring av stjålne kulturgjenstander og er på saken. 

Danforth Smith og hans tre svært forskjellige barn samt hans kone står sentralt i etterforskningen, ikke minst når det skjer enda et mystisk dødsfall. Det kan virke som om noen av dem har sin egen agenda. Men det har jo også elginistene. Og hva med Ruths nye nabo, ur-australieren Bob som  spiller didgeridoo og utfører mystiske ritualer ved leirbålet?

Det er alltid en interessant blanding av gammel historie og nåtiden i disse bøkene. Personene er nokså enkelt og overfladisk beskrevet, men jeg liker likevel de litt finurlige intrigene og leser gjerne mer!

Merete Lindstøm: Om tingenes natur

Hva kan jeg si om hovedpersonen i denne romanen:

Hun er fattig, Hun flytter fra hus til hus sammen med samboeren Asgeir. Akkurat nå bor de i et gammelt hus i utkanten av en by i et område som snart skal bygges ut, og da må de flytte. Hun er forfatter men hun vasker for å tjene til livets opphold. Vasker for det meste i private hjem, men også i noen kontorbygg. Navnet hennes er Julie men det brukes så lite i boka at jeg nesten ikke husker det. Hun er barnløs, men har en gang født et barn som hun ga bort til adopsjon.

I deler av boka beskriver hun sin nåværende tilværelse. Asgeir har for en god stund mistet sin egentlige jobb, nå kjører han skolebussen. Han er ellers en depressiv natur og det virker som om han står påranden av en dyp depresjon. De lever nærmest fra hånd til munn, sliter med å betale strømregningen. 

Selv liker hun å vaske, det er et arbeid hun utfører mekanisk, hver dag. Det krever ikke mye av henne men gjør henne likevel sliten både fysisk og psykisk.  

I resten av boka forteller hun om sin bakgrunn, sin oppvekst og sin ungdomstid. Hun vokste opp med en alenemor som var kunstner og ikke hadde tid (eller lyst, råd, mulighet???) til å ta seg av henne, derfor bodde hun det meste av tida hos sin mormor i hennes leilighet på Møhlenpris i Bergen. Hun er glad i mormoren, og i moren også. Vi får også vite endel om mormorens bakgrunn.

Som ung student treffer hun tyske Marin. Han er klassisk musiker, spiller kontrabass men virker som han ikke helt vet hva han vil i livet. De to reiser til Vest-Berlin, til Marins familie som tilhører den øvre middelklassen. De flytter i kollektiv, tar strøjobber, spiller på gata, reiser rundt i Europa.  Men så blir Julie gravid (der er litt rart å bruke det navnet, det er bare ett sted i boka hun er nevnt med navn). Hun vil egentlig ta abort, kjenner på det, Marin vil at hun skal gjøre det. De har ingen penger, han kan ikke (vil ikke) spørre foreldrene og selv har hun ingenting. Men det er for sent for abort. Barnet blir født, det er ei jente. Hun blir gitt bort for abort. Julie og Marin går fra hverandre og vi er tilbake i nåtiden.

Flere steder i boka beskrives ting, gjenstander som blir symboler for personer eller hendelser. Jeg ser ikke helt forbindelsen til bokas tittel - så viktige synes jeg ikke disse tingene er. Det som står sterkest er vel fattigdommen som ligger som en klam hånd over det meste av fortellingen. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken på at det er noe selvvalgt over denne fattigdommen. Jeg klarer ikke å se at hovedpersonen eller Asgeir på noen måte har prøvd å skape seg et liv, en fremtid. Eller kanskje de bare har blitt sittende fast i fattigdommen?

Ikke akkurat oppløftende lesing men det var likevel en bok jeg syntes jeg måtte lese ut, komme igjennom.

Kristin Eiriksdottir: De blottede

Denne ble nominert fra Island til Nordisk råds litteraturpris for 2024. Boka åpner med en filmfremvisning i Sverige av en dokumentarfilm regissert av islandske Villa Duadottir. Filmen handler om Dimitri, en bekjent av Villa som vokste opp hos sin far da hans russiske mor forsvant til Sovjetunionen. Han er ellers preget av et liv i doping og rus, og det skal vise seg at det omfatter annen kriminell virksomhet. 

Så hopper vi tilbake til Villas selv, henne egen vanskelige oppvekst og voksenliv. Hun har vært vel så preget av rus som Dimitri og hele boka handler egentlig svært mye om dop og misbruk. Villa har også en sønn som hun elsker men ikke evner å ta seg av.

Det er et slags sidetema i boka rundt Dimitris mørkeste sider. Det kommer frem at han har aktivt rekruttert unge jenter fra dopmiljøet til prostitusjon og drevet hallikvirksomhet. Er det ikke uansvarlig å fremstille han som et offer på den måten som Villa har gjort? 

Boka følger Villa ganske nærgående i hennes rusproblemer og demonene hun er plaget av og det var på mange måter dens styrke for meg. Men den ble likevel litt for springende i handlingen og jeg hadde problemer med å se hvor den egentlig ville føre oss. Og den følelsen satt i, selv når jeg hadde lest siste side.

Jane Harper: Villspor

Jane Harper er ikke (som jeg trodde) en 100% australsk forfatter. Hun vokste opp i England og familien flyttet til Australia da hun var 8. Så reiste hun tilbake til England i tenårene og tok utdannelsen der. Men som voksen slo hun seg ned i Australia igjen. Hun skriver kriminalromaner og de er alle sammen sterkt knyttet til Australias land, folk og natur. Så sterkt at alle bøkene hennes har tatt tak i meg på en spesiell måte og plassert meg mentalt i et område av Australias ofte nokså brutale natur.

I denne boka er vi i Queensland, i et område med storfegårder og enorme utmarker. Brødrene Nathan og Bub møtes ved et gammel gravplass over liket av Cameron, den tredje broren som tydeligvis har forgått av tørst og varme, en mil fra der bilen hans står parkert. Hva har skjedd? 

Nathan er hovedpersonen. Han sørger over sin bror og er ikke overbevist over politiets vurdering av dødsfallet som enten selvmord eller en ulykke. Men det er ikke så mange steder å lete annet enn i gamle familiehemmeligheter som også omfatter hans egen problemfylte fortid. Brødrenes barndom var sterkt preget av en streng og voldelig far og det skal vise seg at farens brutalitet hadde flere følger enn han aner.

Jane Harper er utrolig dyktig til å beskrive forhold mellom mennesker i under slike naturforhold som vi opplever her - et område med store avstander og drepende hete om sommeren. I alle bøkene jeg har lest av henne har naturbeskrivelsene en så viktig rolle enten det er på de endeløse præriene, eller på den ville kysten av Tasmania, eller i fruktbare vindistrikt. Det har vært en spesiell nytelse å lese alle bøkene hennes og denne var ikke noe unntak. Kanskje hun har spesielt gode forutsetninger for å beskrive dette kontinentet for oss med sin bakgrunn fra England, at hun ser kontrastene og klarer å demonstrere dem for leserne?

Sonja Holterman: Gå med meg

Denne lånte jeg når jeg prøvde å utvide min krimhorisont. Handling fra kristenmiljøet på Jæren, kongeparken og russefeiring på Ålgård - det må jo være kult?

Ira Torgrimsson er krimjournalist i tabloidavisa DK. Jeg tror det skal være en Osloavis og at den er oppdiktet. Hun er i Kongeparken på Ålgård for å dekke det årlige russestevnet og vil egentlig helst ha vært hjemme i Oslo sammen med mann og barn.

I Kongeparken er det samme kveld en gjenforeningsfest for de som var russ et 20-talls år tidligere og deres alkoholkonsum og paringslyst står ikke tilbake for 18-åringene. Ira kommer nærmest til å snuble over en av festdeltakerne, Kristine Varhaug som ligger død i en myr. Og siden dette er krim er hun ikke død av naturlige årsaker.

Ira blir engasjert av sjefen sin til å følge opp drapsetterforskningen sammen med en kollega fra Rogalands avis, det er en Stavangeravis som finnes. Etterforskningen kommer til å rote rundt i det kristen miljøet på Jæren, både kirken og bedehusmiljøene. Kristine hadde vært aktiv i begge. Og Ira nenger med og roter seg av og til opp i en del vanskelige og også farlige situasjoner. For alvorlige følelser som sjalusi, grådighet og misunnelse florerer. Spenningene har rot i saker som foregikk for mange år siden da Kristine og vennene hennes var russ.

Det er en del bra i denne boka, skildringene av dobbeltmoral i bedehusmiljøene er jo tøffe. Men jeg synes den er for mye preget av Iras rotete forhold til sin egen rolle. Den store, stygge tabloidpressen går ikke av veien for å tråkke uskyldige mennesker ned i sølen for en god overskrift. Men Irqa vil helst unngå å lage skandaler og karakterdrap, så hva har hun egentlig å gjøre som representant for en tabloidavis? Jeg synes det svekker storyen, hadde gjerne vært bedre om hun hadde jobbet i VG eller i politiet, da hadde hun hatt en tydelig rolle. Nå har jeg inntrykk av at hun jakter etter intervjuobjekter men egentlig ikke vil skrive om noen av dem.

Solvej Balle: Om udregning af rumfang VI

Denne fikk jeg tak i på dansk etter å ha stått på venteliste på flere bibliotek. Endelig!

Tara Selter er fremdeles fanget i den 18. november. Nå har hun slått seg ned i Italia, i regionen Campania i nærheten av Napoli. Det er også nær Vesuv og ruinene av Pompeii. En stor gruppe av "tidsfangene" er i gang med utforsking av gamle, ennå ikke åpnede papyrusruller. De ser for seg at det kan være mulig å finne informasjon i de gamle skriftene om hvordan de kan komme tilbake i tiden blant alle de filosofiske og dyptpløyende skrifter som kan finnes her. Det er et møysommelig arbeid og må hele tiden foregå ved alskens lurendreiermetoder de har lært seg å bruke når de skal forholde seg til den "normale" verden, dvs alle menneskene som opplever den samme 18. november uten å være klar over at de har opplevd den dagen før. 

Dette høres for meg ut som noe tøys og jeg slet meg gjennom begynnelsen av boka der dette var i fokus. Men Tara har ikke omfavnet denne gruppen helt, hun arbeider med drivhus for å dyrke mat som "tidsfangere" kan spise uten at lokale ressurser blir brukt opp. Og hun står på mange måter med et ben i flere leirer. Noen er svært opptatt av å komme tilbake til "normale" tilstander, komme i gang med 19. november og gå videre. Andre er kanskje mer skeptiske til å vende tilbake, til livet som det var, med alle ødeleggelsene av jorda, med kriger og konflikter. Er det egentlig noe å trakte etter?

Det er disse problemstillingene som driver boka fremover selv om det egentlig er svært lite ytre handling. Men gradvis blir det mer fokus på en retning som på en eller annen måte vil komme tilbake ved å gjøre en slags tidsreise tilbake. Noen har begynt på dette tidligere, men ingen har fullført (som vi vet om). Og det var visst et problem med å miste noe av hukommelsen?

Tidsreisen tilbake blir det mye snakk om mot slutten av boka, og mot slutten får også Tara en rystende konfrontasjon med noe som hendte i en av de første bøkene.

Jeg skjønner ikke helt hvordan disse tidsreisene er planlagt men jeg regner med at Solvej Balle har kontroll på dette og at vi får vite mer i den sjuende og siste boka.

Jeg likte denne boka godt, jeg syntes ikke den var et hvileskjær som noen anmeldere mener. Men det er jo andre som er begeistret også. I de to foregående bøkene har det dreiet seg mer om å finne ut av og organisere tilværelsen for "tidsfangene". I denne har det skjedd en utvikling, det er et trøkk i retning av å komme videre, jeg synes det fungerer bra. Men det er en bok som jeg likte å lese relativt langsomt, det er ikke slik at jeg må lese videre for å finne ut hva som skjer!!

Mht. begrepet "tidsfangene": En kan jo like godt kalle de som tilhører den andre verden for fanger i 18.november, for de henger jo VIRKELIG fast i den datoen - bare at de ikke opplever det sånn. Eller? Kanskje de ikke sitter fast i det hele tatt, kanskje de for lenge siden har gått videre i tiden og at "våre" tidsfanger bare ikke henger med? 

Satu Rämö: Hildur

En kriminalroman fra Island står det øverst på forsiden. Men den er ikke skrevet av en islending, den er skrevet av en finne som har slått seg ned på Island.  Dette er hennes først bok med etterforskeren Hildur i hovedrollen, hun skriver selv at Hildur kom over henne som en ide som hun følte hun måtte skrive om. 

Hildur er surfer og jogger.  Hun bruker kroppsanstrengelser som middel til å hanskes med sine demoner som er tapet av sin nærmeste familie i ungdomstiden. Hun er eneste etterforsker ved politistasjonen i Isafjordur og dette er virkelig utfor allfarvei, selv på Island. Finnen Jacob er også med. Han har valgt Island som praksisplass, har en sønn som han stadig blir nektet samvær og kontakt med av sin fraskilte kone og han har alltid med sitt strikketøy med islandsk garn og mønster.

Etter et snøskred i Vestfjordene et sted finner Hildur og kollegene en død mann i en hytte, men det er ikke skredet som har drept ham. De døde er en eldre alkoholisert mann med et svært frynsete rykte. Så skjer det et annet drap i Reykjavik, den drepte er en advokat med villa i millionærstrøket i byen, kjent for utallige kvinnehistorier og profitering på lukrative rettsaker. Funn på begge likene antyder at det utrolig nok kan være en forbindelser mellom de svært ulike sakene. Og det skjer enda et drap.

Hildur får virkelig bruk for sin styrke som etterforsker, hennes kjennskap til lokalsamfunnet og hennes hang til å gå i dybden i bakgrunnen til de involverte. Løsningen er uventet og absolutt troverdig og i tillegg har Hildur kommet noen små skritt videre i søket etter hva som skjedde da de to små søstrene hennes forsvant sporløst en gang i tiden.

Var det en god ide å skrive om Hildur? Ja, jeg synes det. Interessant å se Islands natur og islendingenes tradisjon og særegenheter bli brettet ut av en som ikke er islending men kjenner landet på nært hold. Noen små innvendinger har jeg nok - det er en del beskrivelser av surfing og joggeturer som blir mest som fyllstoff for meg. Og Jacob er en interessant figur men jeg synes ikke han har fått arbeidet seg nok inn i etterforskningen ennå - forhåpentligvis vil det forbedre seg i de neste bøkene. Som lidenskapelig strikker kan jeg ikke unngå å falle for hobbyen hans.

Jeg har lest at Satu Rämö er er stor suksess i Finland, er hun det på Island også? Jeg ville i alle fall selv synes det var aldeles festlig hvis en utlending som hadde slått seg ned i Norge skrev krim som nailet våre vaner og særegenheter på en god måte! Kan ikke noen ta opp den ideen?

Maria Stepanova: Forsvinningsnummer

Maria Stepanova er en av de mange russiske forfatterne som har gått i eksil etter Russlands angrepskrig mot Ukraina startet. Hovedpersonen M i denne romanen er en russisk eksilforfatter som har slått seg ned i byen B (Berlin?). Men for tiden har hun skrivesperre, tynget som hun er av den forferdelige krigen hennes hjemland har startet. Hun tenker også på dyret som sluker alt og alle med sitt maktbegjær.

Nå er M på reise til et annet europeisk land der hun skal snakke til et publikum av lesere. Hun reiser med toget, men det blir en kansellering i byen G.  Hun ringer til sine oppdragsgivere som ber henne ta et lokaltog til grensebyen F (Flensburg?), der vil hun bli plukket opp av en kontakt i en bil. Men denne kontakten dukker ikke opp og M finner et hotellrom. Hun får ikke ladet mobilen. Hun vandrer rundt i byen Det er en mann hun stadig møter med hestehale og hårspenner,  og så treffer hun på noen unge jenter som jobber på et sirkus. 

M lar seg motstrebende engasjere til et sirkusnummer der hun skal ligge i en sarkofag og liksom bli saget i to. Alt dette representerer en ny tilværelse for henne - hun har fortsatt ikke fått ladet telefonen og er uten kontakt med omverdenen. Ingen langsiktige forpliktelser, ingen å ta hensyn til. Hun opplever dette som en stor frihet.

Boken fortelles i en krysning av dagligdagse små hendelser, drømmer og tyngende tanker på den verden hun har forlatt. Det er mye symbolikk her, dyret/Putins regime, hun blir delt i to/splittelsen mellom hennes nye og gamle tilværelse osv. Det en fin fortelling, men av en eller annen grunn blir jeg ikke så engasjert av den som jeg føler jeg burde. Kanskje er den litt for modernistisk i formen for min smak?

Fumiko Enchi: Skyggekvinner

Denne japanske romanen skulle vi lese i litteraturgruppa vår. Boka ble utgitt i 1957 men omhandler århundreskiftet 1800/1900 og tiden frem til slutten av 1. verdenskrig (som forøvrig blir nevnt som en stor krig i Europa). Dette er et Japan som kjenner innflytelsen fra Europa men som likevel står nokså fast på gamle tradisjoner.

Dette er først og fremst en roman om kvinneskjebner som tittelen mer enn antyder. Sentralt står Tomo, hustru til Yukimoto, en høyere politiembedsmann. Boka starter med at Tomo har fått en større pengesum av Yukimoto for å finne en vakker, ung konkubine til ham av god familie og med ellers alle gode egenskaper til å tilfredsstille hans seksuelle lyster. Tomo er tro mot sin plikt og utfører oppdraget selv om hun har blandede følelser for å bli stilt i skyggen av en yngre kvinne. Den 15-årige Sugo blir med henne til Tokyo der hun blir installert i huset og blir behørig beundret av Yukimoto. Lite vet Sugo om hva som er hennes plikter, men hennes mor har formanet henne om å alltid avlyde og det går ikke lang tid før hun opplever sin rolle i livet.

Sugo blir ikke den eneste unge jenta som Yukimoto forlyster seg med. Alt dette foregår i "respektable" former. Jentene blir dyrket for sin skjønnhet og blir ikke mishandlet, de er som vakre fugler i bur. Inntil de er for gamle, dvs. kanskje 25-30 år? Det er da de blir "skyggekvinner", kvinner som ikke lenger har noen funksjon som forlystelse for mannen. En av dem er så heldig at hun blir giftet bort, får en egen familie og egne barn. 

Tomo er også selv en skyggekvinne, for lengst avstengt fra Yukimotos tilnærmelser (som hun satte pris på i begynnelsen av samlivet). Men hun har samtidig rollen som bestyrer av Yukimotos familie og eiendommer og som mor for hans "ektefødte" barn. Gradvis opplever hun nok kvinnefiendtligheten i de gamle tradisjonene som hun er satt til å administrere men hun er altfor fanget i dem til å gjøre noe motstand og hun har heller ikke de andre kvinnenes tillit.

Det var en svært interessant roman å lese, den gir et godt innblikk i deler av Japans historie og er godt skrevet. Veldig bra at den er blitt oversatt 

J. R. Ellis: The Otley murders/Murder in York

2 kriminalromaner med etterforskningsteamet fra Harrogate. Dette er rimelige ebøker, nesten hyggelig krim med malende beskrivelser av Yorkshire, naturen og småbyene der. Det er greie bøker å lese på lesebrettet mitt om kvelden eller om natten. Bøkene gir seg ikke ut for å være noe de ikke er, intrigene er passe kompliserte, det skjer av og til uventede ting og drivkraften er egentlig: Hvem gjorde det og hvorfor. I "The Otley Murders skjedde det faktisk noe helt uventet som fikk hele historien snudd på hodet, ikke verst! Jeg har et par igjen i serien, men nå trenger jeg en lang pause og nye krimforfattere!