torsdag 8. februar 2024

Monika Isakstuen: De små jentene.

En mor og to døtre reiser til mormors sommerhytte ved sjøen. Det er sommer og idyll men også masse regler og forventninger som er nedarvet gjennom generasjoner. Og det er opprør mot disse reglene, opprør som også kan utarte seg til ansvarløshet og uforsiktighet. Mor og datter, kjærlighet og konflikter. Mormor er også absolutt tilstede bakom lurer hennes mor og mormor og mormors mor.

En kjekk liten bok syns jeg dette er. Isakstuen skriver i en slags lett poetisk form. Moren er i sentrum men hun er ikke bare mor, hun er datter også. Mormor representerer regelveldet, forsiktigheten, de uttalte eller ikke uttalte forventningene. De små jentene er døtre. De representerer frihetstrangen, lekenheten, lysten til å ikke bry seg med noen ting utenom å nyte tilværelsen. Men også med et ikke ubetydelig innslag av bortskjemthet og egoisme, spør du meg. Og så finnes det andre roller i bakgrunnen, for alle mødre har også vært døtre, i alle slektsledd.

Konflikten mellom disse rollene kommer tydelig frem i moren. Hun har alt i seg, her og nå, har lyst til å slå ut håret, gå barbeint på stien og over svabergene, la badedrakten dryppe saltvann og sette flekker på verandagolvet. Men hun har også forsiktigheten og formaningene i seg, bringer det videre til de små jentene. På de siste sidene bryter hun noe med det nedarvede regimet. På baksiden av boka blir dette fremstilt som en seier, men jeg er ikke så sikker. Riktignok står mormor frem som en svært bastant regelrytter, men jeg leser også en famlende usikkerhet i hos henne. Og av og til må vel også noen være voksne, om ikke hele tiden? 

Alt i alt likte jeg denne boka og kjente meg igjen i flere av rollene. Og så har den et genialt cover!

Hanne Ørstavik: bli hos meg. Nominert til P2-lytternes romanpris

Det er lenge siden jeg har lest noe av Hanne Ørstavik, og det var lytterprisen som fikk meg i gang.  Denne boken er vel det en kaller autofiksjon, det har jeg i alle fall lest. Men for meg er det umulig å vite hva som er fiksjon og hva som er  selvbiografisk. 

Hovedpersonen er en norsk forfatterinne, vokst opp i Tana i Finnmark, nå bosatt i Milano. Hun har ikke helt kommet over sorgen etter at hennes tidligere samboer L døde. Nå har hun et forhold til en italiensk mann, M som er betydelig yngre enn henne. 

M er pen og øm og sterk. Men han har også en mørk side og hovedpersonen er av og til redd for ham. Redselen minner henne om den redselen hun følte for sin far under oppveksten. Han var også en mann med et ustyrlig sinne. Det virker ikke som noen av dem faktisk har utøvd fysisk vold mot henne, men hun er like redd for M sine raseriutbrudd som hun var redd for farens.

Det er mye av denne redselen boka handler om. Denne redselen - og så kontrasten til de glimtene hun lengter sånn etter og som  hun ofte beskriver som et lys hun ser i den elskede. Et lys som gjør at hun ser inn til noe godt. Hun ser også etter sårbarheten hos mennene i sitt liv. Men jeg stiller meg av og til spørsmål om hun venter for mye av kjærligheten - om hun er avhengig av at disse mennene skal brette seg like mye ut for henne som hun gjør for oss.

Hanne Ørstavik er god til å beskrive dragkampen mellom denne lengselen og den redselen hovedpersonen føler på. Det reiser en del viktige spørsmål rundt kjærlighetens vesen. Samtidig synes jeg det er problematisk. Jeg synes hun inviterer oss altfor langt inn i sitt privatliv. Det blir vanskelig å diskutere bokas innhold uten å føle at du dissekerer forfatterens selv. Jeg ønsker rett og slett ikke komme henne så nær. 

Hovedpersonen drikker mye, det brukes også mye av andre rusmidler og dette blir på ingen måte problematisert. Er dette bra for romanen? Er det bra fordi det kanskje er virkelig?

Det er også en parallellhistorie inne i romanen som handler om Judith som er en kvinne på samme alder som også har mistet sin samboer og som også innleder et forhold (vennskap? kjærlighet?) til en mye yngre mann. Denne historien har ikke de samme elementene av frykt og redsel. På en underlig måte synes jeg dette fungere ganske bra i denne romanen.

tirsdag 30. januar 2024

Signe Holm: Godset. Nominert til P2-lytternes romanpris

 Jeg leste et femtitalls sider inn i denne boka, så la jeg den vekk. Det var interessant nok i begynnelsen, men etter hvert ble det mer og mer uklart hva hovedpersonen tenkte på, det va ingen tydelig handling og mange vage og uklare referanser. Jeg bladde litt utover i boka og det virket som alt sammen var skrevet på denne måten. Denne boka passet ikke for meg, jeg prioriterer å lese endre ting.

fredag 26. januar 2024

Dordi Strøm: Odel (nominert til P2-lytternes romanpris)

 

I år var jeg sent ute med å sjekke P2-lytternes romanpris, og så mener jeg programmet starter tidligere enn de siste årene? I alle fall er jeg kommet helt på etterskudd med å lese meg opp! Dette er den første romanen jeg leser og det er en uke til at programmene begynner!

Romanen føregår i en jordbruksbygd, antagelig på 60/70-tallet. Litt uklart hvor vi befinner oss, fjell og daler i nærheten og et storartet terreng for hjortejakt. Kanskje Nordvestlandet? Det dukker opp enkelte ord med finsk eller samisk tilknytning som jeg ikke får helt til å passe inn, kanskje de har en annen forklaring enn at de skal passe med lokasjonen. Vi er helt sikker i Sør-Norge.

Vi møter søsknene Odel og Ommund, foreldrene Olof og Inga og Odel sin datter Liv som Odel fikk når hun var svært ung, femten?? Odel er sterk og klar, drar med jaktlaget til fjells, er den mest treffsikre av alle. Hun hogger ved, Drar opp båten, gjør alt som forventes av en odelsjente, men har nok ikke odelsrett slik loven var den gangen. Lillebror Ommund er en kunstnersjel, spiller gitar og driver med kunstferdig treskjæring og går sjelden utenfor døra.

Olof er kongen på haugen. Hvert år tar han (betalende) jakt-turister opp i fjellet. Han drukner kattunger og sender Liv ut sent på kvelden for å jage hjorteflokken vekk fra bøen. Inga er husmor og bestemor, lager mat, slakter hjort, fryser ned, vasker sengetøy for gjestene, står i fra morgen til kveld.

Liv bor hos besteforeldrene, Odel studerer i byen men er hjemme i alle ferier og tar et tak på gården. Men hvor og hvem er faren til Liv? Det får vi gradvis greie på, står skrevet mellom linjene.

Boka åpner brutalt med at en bil kommer inn på tunet og treffer hunden Bowie. Odel tar geværet, løper ut og skyter hunden.  Det er ikke det eneste dyret som må bøte med livet, det er store mengder hjort, det er fisk og det er kattunger som Olof drukner rett foran nesa på kattemor.

Mye av boka blir fortalt gjennom Liv, og hun er ikke akkurat noen pålitelig forteller. Drømmer og fantasier blandes med virkeligheten, tidsperspektivet flyttes hele tiden. Dette gjør at jeg synes noen ganger det er vanskelig å få helt tak på historien. Men familiebånd er et viktig, gjennomgående tema, båndene som knytter denne til dels dysfunksjonelle familien sammen og binder de unge til gården.

Språket er godt med mange nydelige skildringer av naturen, av blomster dyr og til og med insekter. Men det er likevel en svært dyster bok og inneholder litt for mange uklarheter etter min smak.

Margaret Atwood: Ryper i solnedgang

Margaret Atwood var en av mine yndlingsforfattere, men jeg klarte ikke helt å henge med når hun beveget seg inn i fremtidens dystopier med Madaddam-bøkene. Jeg likte hennes "Tjenerinnens beretning" svært godt, men den handler om vår nære fremtid, jeg er ikke så glad i dystre fremtidsdystopier. Dessuten har jeg inntrykk av at det er svært mye av hennes miljøaktivisme i disse bøkene, og jeg synes ofte at når en bok blir svært preget av et politisk budskap går det ofte ut over historiefortellingen om jeg er aldri så enig i budskapet. Det samme problemet har jeg med noen av Barbara Kingsolver sine bøker.

Men denne novellesamlingen likte jeg godt. Den inneholder et knippe temmelig originale historier, bl.a. et intervju med forfatteren George Orwell og en fortelling om en snegle som har sjelevandret til et menneske. Disse er innrammet av noen noveller i begynnelsen som handler om det aldrende paret Tig og Nell og noen mot slutten som handler om Nell som enke. 

Den novellen jeg likte aller best handler om Nell som går gjennom den avdøde Tigs papirer og fordyper seg i brev og dokumenter fra svigerfaren sin som var brigadegeneral for Canada under 2. verdens krig. En dypt gripende historie med fokus på krigens heslighet. Full av menneskelig innsikt og varme, men kjemiskfri for sentimentalitet. Dette er Margaret Atwood på sitt beste.

Jeg føler vel at alderdom er et underliggende tema for denne boken og det fører tankene mine på andre skjønnlitterære bøker jeg har lest der alderdom og dødens nærhet står sentralt. Noen av de beste:

Margaret Drabble: The Dark Flood rises

Elizabeth Strout: Olive igjen

Margaret Laurence: Marmorengelen

I Ali Smith sin årstidskvartett spiller den aldrende Daniel Gluck en viktig rolle. Et diamteralt motsatt bilde av alderdommen er den ondskapsfulle Didrik i Olav Duuns "Medmenneske", glimrende spilt av Espen Skjønbergs TV-serie fra 80-tallet, fullt severdig i dag.

Lesingen av denne boka ga meg lyst til å lese mer skjønnlitteratur om livets siste fase. Og kanskje jeg skal gi Madaddams-serien en sjanse?


torsdag 25. januar 2024

Solvej Balle: Om udregning af rumfang 5

Dette er nummer 5 av 7 planlagte romaner om tiden som stopper opp og de menneskene som opplever 18. november igjen og igjen.

Det er en litt annerledes Tara Selter vi møter i denne boka. Ved romanens begynnelse har hun opplevd 18. november 4541 ganger og til forskjell fra alle de mennesker som hver dag våkner opp til den samme dagen uten å huske at de har opplevd den før setter tiden sine spor på Tara og de andre som er i hennes situasjon.  De 4541 gjentatte dagene tilsvarer mer enn 12 år. 

Men hun har også viktige opplevelser privat. I en periode slår hun seg ned på en av de frisiske øyene. Så prøver hun å gjenoppta kontakten med ektemannen Thomas, men får det ikke til å fungere. Thomas klarer ikke å forholde seg til alt hun har opplevd og alle menneskene hun har blitt kjent med. Han er fortsatt ung og hun er blitt 14 år eldre. Han ber henne om å reise, og det gjør hun. (Men neste morgen vil han ha glemt det.)

I en periode er Tara sammen med Carl. Han får ikke vite noe om deres forskjellige tidsopplevelse, hun drar fra ham hver natt og ringer på igjen neste dag til et "nytt" bekjentskap med nye opplevelser. Dette er forfriskende en stund, men utilfredsstillende i lengden. 

En stor gruppe mennesker har samlet seg på et nedlagt forskningssenter. De pusser det opp og setter det i stand til et sted der mange mennesker kan bo og utveksle meninger og drive en slags forskning. Tara flytter inn og påtar seg å være arkivar for alt som blir skrevet og nedtegnet. 

Tara trives som arkivar i kollektivet. Det er mye intellektuell aktivitet omkring henne, men egentlig er det vel ikke noen som oppnår fremgang i forståelsen av tidsproblematikken de opplever. Etter hvert virker det som om Tara nærmest har resignert. Livet går videre, hun går inn i et forhold med bibliotekaren Milos og opplever at det er befriende å være sammen med en som lever i den samme tidsforståelsen som hun gjør og som blir eldre sammen med henne. Tara er begynt å se dårligere, hun får briller. Hun nærmer seg 50 år, og likevel står hun og de andre på en måte stille.

Mot slutten av boka reiser Tara til et kollektiv i Spania som  med vekslende hell prøver å få grønnsaker til å vokse i drivhus. På veien er hun innom småbyen der Thomas bor. Hun ser på ham om natten, sovende, fortsatt tidlig i 20-årene mens hun selv nærmer seg alderdommen.

Det er mange tanker man kan gjøre seg når en leser disse bøkene. Tanker om ressursforvaltning, tanker om hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen, hva er formålet med livet her på jorden, hva er det vi skal forvalte?  

Og så har jeg noen innvendinger, da. Hvis den samme dagen gjentar seg må jo jordens bane rundt sola ha stoppet opp, det bryter mot alle fysiske lover. Slike spørsmål blir ikke diskutert i kollektivet men burde jo være helt grunnleggende. Men jeg legger disse innvendingene til side når jeg leser disse bøkene, det er jo tross alt fiksjon.  

Men hvordan skal jeg holde ut å vente på bok nr. 6?

tirsdag 23. januar 2024

Meri Valkama: Din, Margot

Dette er Meri Valkamas romandebut. En kjærlighetshistorie står i sentrum av romanen, mellom journalisten Markus Siltanen og barnehagelærer Luise Seidel i Øst-Berlin i 80-årene. Men romanens hovedperson er Vilja, Markus' datter. Når hun rydder opp i farens papirer etter hans død finner hun en bunke brev underskrevet Din, Margot.  Det er tydelig at faren har hatt en elskerinne, og det er noe ved brevene som minner Vilja om sine barndomsår i Berlin. Hun reiser derfor til Berlin for å finne denne mystiske Margot, eller i alle fall få vite litt mere.

Markus var korrespondent for en finsk sosialistisk avis. Han var glødende tilhenger av sosialismen og møtte det østtyske samfunnet med en entusiastisk og blind naivitet. Ektefellen Rosa delte hans begeistring, i alle fall de første årene. De hadde do barn, Mattias gikk på skolen og Vilja i barnehagen. Og det var Viljas barnehagelærer Luise som Markus innledet et forhold til.

Vilja finner etter hvert frem til at Margot var et dekknavn for nettopp Luise, men det er ingen som vet hvor hun ble av. De siste brevene var fra 1989, i tiden like før Berlinmurens fall.

Kjærlighetshistorien mellom Markhus og Luise er ikke så spesiell. Den kunne foregått hvor som helst, og Markus er egentlig en nokså typisk utro ektemann. Skylder på overtidsarbeid når han har sine kjærlighetsmøter, vil egentlig både ha i pose og i sekk, dvs. ha et vellykket familieliv + et romantisk kjærlighetsforhold. Jeg synes ikke kjærlighetsforholdet blir spesielt godt beskrevet, det dirrer liksom ikke mellom de to elskende og det hjelper ikke med den spesielle DDR-atmosfæren heller. Dette synes jeg er romanens største svakhet. Jeg synes også det er ubehagelig at Luise tydeligvis har sett seg som en mor for vesle Vilja - og at romanen ikke problematiserer dette mer enn den gjør.

Det boken gjør bra er at den gir oss et interessant blikk inn mot Øst-Tysklands historie. Det viser oss mennesker som ikke var opposisjonelle, som levde vanlige liv med de begrensningene det var i DDR både når det gjaldt materielle goder og ytringsfrihet. Av og til ser vi DDR gjennom Markus og Rosa sine briller og av og til de harde realiteter som at svært mange barn hadde lungesykdommer på grunn av bruken av brunkull som energikilde. 

Det er også fin å følge med Vilja når hun leter etter Luise Seidel og etter alt som kan bringe frem minner fra hennes barndom i ØstBerlin - minner som nesten er utvisket fra hukommelsen hennes. Hun gjenoppdager viktige hendelser i sin egen barndom, avdekker ubehageligheter om menneskers svik og finner til slutt kanskje noe av det hun leter etter.