søndag 12. mars 2017

Meelis Friedenthal: Biene


Denne boken var en av dem som fikk EUs litteraturpris for 2013. Det er første gang jeg har hørt om den prisen. Det virker som den deles ut til mange forfattere hvert år, en fra hvert land som er med på et av EU sine kulturprogram. Det var først og fremst vår reise rundt Østersjøen i 2015 som gjorde at jeg plukket opp denne boken på Sandnes bibliotek. Jeg har ikke lest noen roman av en estisk forfatter før, Sofi Oksanen regner jeg som en finsk forfatter selv om hun er sterkt knyttet til Estland. Jeg liker å ha lest et eller annet fra hvert land vi besøker.

Forfatteren er historieprofessor i den gamle universitetsbyen Tartu i Estland. Handlingen er lagt til Tartu på slutten av 1600-tallet, antagelig 1697. Årstallet er av interesse fordi det i 1695-97 regnet hele sommeren i Nord Europa, også i Estland, noe som medførte kornmangel og hungersnød. Den svenske hæren hadde sitt kornmagasin ved Tartu og opprettet et tilfluktssted for kvinner og barn der som etterhvert ble oppgitt når situasjonen forverret seg. Og det regner mye i boken. Hver dag, og nesten på hver eneste side..

Boken følger den unge studenten Lauritius som har reist fra Leiden og ankommer Tallin med båt. Han har fått stipend for å studere i Tartu og har støtte fra sin fosterfar. Laurentius bringer med seg en papegøye i bur på skyssvognen til Tartu, men den dør, eller gjør den det? Den går inn i historien som en av de mange merkelige hendelsene som jeg ikke finner forklaring på.

Laurentius klarer å bli tatt opp ved universitetet og kommer inn i det akademiske miljøet. Men om nettene sliter han med mareritt. Han lider av melankoli, han er sykelig, får feber som slett ikke gir seg og all maten han spiser smaker råttent. Vi følger Laurentius gjennom en uke men jeg er ikke helt sikker på hvor bokstavelig vi skal oppfatte tidsangivelsene for det skjer svært mye i løpet av denne uken. Om nettene møter vi noen ganger i jeg-form noe som kan virke som andre personer men etterhvert har jeg landet på at disse personene er Laurentius egne drømmebilder.

Det er en gradvis endring gjennom boken fra at Laurentius  betrakter seg selv som fordervet - som en person som forårsaker andre menneskers død og elendighet til han til slutt finner at han kan bidra med noe positivt. Jeg er ikke helt sikker på hva som forårsaker denne forandringen men han har flere møter med en ung jente som har samme navn som den avdøde papegøyen hans og som fremstår som en slags vennligsinnet åpenbaring.

I det siste "nattkapitlet" møter vi biene i en av Laurentius drømmer og det er også avslutningen på fortellingen i boken. Det finnes også et etterord fra forfatteren.

Det som jeg likte best ved boken var beskrivelsene av hvordan folk tenkte på den tiden - fattigfolk sin overtro er inngående skildret. Akademikeren Laurentius er ikke så tynget av tro på trolldom og hekseri men det er likevel interessant å få et innblikk i hva som fremsto som moderne og fordomsfritt i et akademisk miljø den gangen. Vi blir ganske godt kjent med Laurentius - han har en fortid som vi får små glimt av i drømmene hans og i andre ting han forteller. Men jeg får lyst til å vite mer om hans familiebakgrunn og hans forhistorie. Dette blir også en styrke - min interesse for Laurentius blir opprettholdt til det siste og jeg aksepterer at jeg ikke får vite alt. Jeg likte også beskrivelsene av dagliglivet - skyssvogn, inn bo i pensjonatet, måltidet på banketten på universitetet. Når jeg leste etterordet forsto jeg at forfatteren har brukt mange virkelige personer fra den tids akademiske miljø og vært ganske tro mot hva disse har stått for. Det synes jeg også gir boken troverdighet. Og så var jo dette et interessant gjensyn med Tartu som vi besøkte på¨vår Østersjøtur.

Og så litt kritikk: jeg synes det er en svakhet ved boken at det blir litt for mange mystiske hendelser og forbindelser som ikke nøstes opp. Et eksempel på dette er biene fra bokens tittel og siste kapittel. Jeg får for meg at de skal symbolisere noe men jeg klarer ikke å finne betydningen.

Ellers kunne det vært spennende å høre Meelis Friedenthal snakke om denne boken og om Estland på 16-hundretallet.

Marit Kaldhol: det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz



Dette var en bok jeg plukket med meg på et boksalg fra butikkens eget lager (Hvilken butikk? husker ikke, sannsynligvis Norli i Stavanger.) Det var nok tittelen og det som sto bakpå som fanget meg. Marit Kaldhol skriver visstnok både poesi og prosa. Da jeg bladde i boken første gangen for å lese den fikk jeg inntrykk av at dette var mer poesi enn prosa med relativt korte tekster på en side av gangen. Den slags litteratur leser jeg sjelden og jeg la den vekk. Men for noen uker siden tok jeg den frem og begynte å lese i den og det viste seg at dette absolutt er en roman. Den er bygd opp av ganske korte kapitler, noen bare på en side. Vi møter Jenny som hele tiden henvender seg i tankene til storesøsteren Solrun. Det viser seg etterhvert at Solrun er kommet på kant med samfunnet. Dette startet allerede da Solrun og Jenny levde sammen med moren. Faren var polsk og vi får inntrykk av at han var viktig farsfigur for jentene. Han spilte gitar og kan ha vært en livsglad men kanskje ansvarsløs person som på et eller annet tidspunkt forlot dem. Når boken starter er de to jentene alene etter at moren omkom i en forferdelig ulykke.  Morfaren Olvar bor i et hus i nærheten og han bryr seg om jentene men er selv halvblind og nokså skrøpelig.

Jenny er den fornuftige, hun som vil utdanne seg til fysioterapeut og som prøver å ta seg av storesøsteren. Solrun er en urolig sjel og hun blir tidlig tiltrukket av rusmiljøet i byen. I de første kapitlene i boken er språket poetisk, nesten drømmende og viser Jennys lengsel etter de gode stundene med moren og søsteren. Etterhvert blir hun mer og mer tynget av ansvaret. Jeg som leser får lyst til å rope "Er det ikke noen som kan hjelpe en tenåring som nettopp har mistet moren med å ta vare på sin narkomane søster?". Men ingen hører meg og Jenny blir mer og mer desperat. Boken har en nokså åpen slutt. Jenny har beholdt håpet men vi ser egentlig ingen vei ut av uføret uten den som er den mest sannsynlige og som vil etterlate Jenny uten familie og uten håp.

Tittelen henspeiler på den drømmen Jenny og Solrun delte en gang om å oppspore faren i Lodz sammen - da skulle han spille gitar sammen med Solrun, de skulle lære polsk og spise på restaurant. Dette var en trist men likevel fin liten bok. Det fine var de gode minnene som Jenny har holdt fast på.

fredag 24. februar 2017

Håkan Nesser: De ensomme



En kriminalroman igjen! Denne gangen en ganske omfangsrik bok - 472 sider. Jeg har leste mange (alle?) av Nessers bøker om Van Veeteren. Dette er den fjerde boken der kriminalbetjent Barbarotti i den oppdiktede svenske byen Kymlinge har saken, og den første jeg leser.

Håkan Nesser skriver svært bra kriminalromaner. Boken handler om to tilfeller der en person blir funnet død nedenfor et høyt stup - det er 35 år mellom hendelsene, de to var elskere og samboere for 35 år siden og tilhørte en venne gruppe på 6 personer. Begge dødsfallene virker som ulykker - eller muligens selvmord. Men det er noen detaljer som gjør at Barbarotti velger å etterforske dette som et mulig mord - og det var det også i den 35 år gamle saken som tilslutt ble henlagt.

Boken følger etterforskningen parallelt med at vi møter de seks ungdommenes forskjellige beretninger om livet deres i Uppsala frem til det første fallet. Dette er et bra fortellergrep, spesielt siden selve etterforskningen går svææært langsomt fremover i den første halvparten. Vi møter den teologisk interesserte Rickard som kommer til Uppsala som vernepliktig. Ved et tilfelle blir han kjent med den venstreradikale Anna og de to blir mot alle odds et kjærestepar. Han blir samtidig kjent med Thomas og kjæresten hans Gunilla og etterhvert blir Thomas eksentriske lillesøster Maria og den minst like eksentriske Germund med. Sistnevnte bærer på en dyster historie fra barndommen og er dessuten en jentefut av rang, men det er han og Maria som likevel holder sammen.

Oppildnet av Thomas kjøper de en buss sammen og legger ut på en sommerreise til Øst-Europa. Planen er å senere bruke bussen til forskjellig turvirksomhet som de skal tjene penger på. I løpet av denne reisen havner de oppe i en svært dramatisk situasjon som ødelegger fremtiden til en av dem. Etter turen glir de fra hverandre men samles etter en tid til en middag og en sopptur som ender med det første dødsfallet.

Den todelte handlingen fungerer fint, ungdommenes historier virker som en støtte og kommentar til selve etterforskningen uten å forstyrre den - ingenting av det vi får høre leder direkte mot selve oppklaringen men bidrar sterkt til at vi blir bedre kjent med personene, dvs. de to døde og de andre, de mistenkte.

Jeg synes likevel at den trege etterforskningen er en svakhet ved boken. Jeg synes forfatteren dveler for mye ved de svært få indisiene som finnes og jeg griper meg i å tenke at den eneste grunnen til at jeg tror de vil få et resultat er at det fortsatt er 250 sider igjen. Likevel er det mye positivt ved boken. Etterforskerne Eva Backman og Gunnar Barbrotti er begge interessante personligheter og Barbarotti har en stadig tilbakevendende samtale med Vårherre som setter perspektiv både på selve saken og på det som skjer rundt Barbarotti selv. Det blir på en måte en formildende omstendighet til etterforskningen at Barbarotti selv møter døden på nært hold.

Fremgangen i etterforskningen kommer ikke som et gjennombrudd, men de mange små indisiene gjør at de blir bedre i stand til å presse de vitnene som fortsatt finnes. Og til slutt legger et av vitnene alle kortene på bordet. Avsløringen henger godt sammen med det vi vet om de seks ungdommene men er likevel litt overraskende, og det er en absolutt troverdig historie.

På plussiden for boken har jeg at den er drivende godt skrevet, den kan godt leses som en roman. Intrigen er original men likevel noe som jeg tenker kunne ha skjedd i virkeligheten. Personskildringene er også svært gode. Enkelte av karakterene viser ikke sine nattsider for oss selv om de blir avslørt senere, men det gjør ikke boken mindre lesverdig.

På minussiden har jeg den trege etterforskningen og at boken godt kunne ha vært strammet inn og gjort kortere. Men det var likevel en bok som var vanskelig å legge fra seg og jeg går nok løs på flere Barbarotti.

onsdag 22. februar 2017

Cristovão Tezza: Professoren




Denne brasilianske romanen foregår på nåtidsplan i 2012. Heliseu da Motta e Silva er professor i romansk filologi og skal motta en pris for sin mangeårige innsats. Vi møter ham når han omstendelig forbereder mottagelsen. Store deler av boken har form av utkast til takketaler der han gjennomgår livet sitt. Etterhvert tar disse takketalene litt av, og det blir egentlig rene tilbakeblikk selv om det i formen fortsatt er beskrevet som noe han kan finne på å si fra talerstolen. Innimellom møter vi også professorens utredninger om forskjellige lingvistiske temaer som opptar ham.

Tilbakeblikkene er gjennomsyret av noen viktige hendelser i livet hans - de første møtene med sin kone Monica, den manglende kontakten med sønnen allerede i de tidlige barneårene. Avvisning av sønnen når han forteller om adopsjonen han og den mannlige partneren hans har fått godkjent i USA. Heliseus og Monica sitt ekteskapet som kjølner. Det første møtet med den unge studinen Therese som blir hans elskerinne i mange år. Det siste møtet med Therese der hun forlater ham. Og ikke minst Monicas død - fallet fra balkongen i 7. etasje.

Den fortellerteknikken som blir brukt med alle taleutkastene tillater mange gjentakelser. Det synes jeg faktisk fungerer riktig godt i boken. Det blir en gradvis avkledning der vi ser mer og mer av historien og Heliseu fremstår mer og mer naken. Monicas død hører vi om tidlig og gradvis får vi vite mer og mer om fallet. Dette kommer frem i fiktive samtaler Heliseu har med en "kommissær Maigret". Men hele  tiden opplever vi at Heliseu holder igjen litt og litt av sannheten og jeg er ikke helt sikker på at vi får vite alt.

Heliseu får det mot slutten for seg at han kanskje kan flytte til USA og gjenoppta kontakten med sønnen. Jeg synes dette gir et tydelig bilde av et menneske som holder på å gå i oppløsning. Hele livet har han foraktet og avvist sin homofile sønn, nå er han gammel og alene og tror at sønnen skal ta seg av ham. Har han aldri hørt sangen "Jeg vil bli som deg, far"?  Vi aner også en gryende senilitet, spesielt i en av de siste scenene der han sliter med å knytte slipset sitt ordentlig.

Jeg synes dette var en interessant bok å lese. Det akademiske miljøet ved det brasilianske universitetet (vet ikke hvilken by) er fremmedartet og interessant å lese om. Men den manns-sjåvinistiske professoren er en velkjent figur. Måten han avdekker sin egen nokså patetiske historie er elegant og fungerer godt. Jeg har lest noen omtaler som sier at boken også handler om oppløsning av Brasils samfunnsstrukturer, men det synes jeg det er lite av.

Toni Morrison: Gud hjelpe barnet



Dette er den første boken av Toni Morrisom som foregår i nåtiden. Hovedpersonen er Bride. Hun er ung, vakker, glamorøs, fremgangsrik og svart som natten. Moren, Sweetness, var lyshudet og det var faren også og de ble begge sjokkert over sitt avkom. Faren såpass at han forsvant og Sweetness ga datteren sin aldri noen kjærtegn selv om hun tok seg av hennes dagligdagse behov.

Bride lengter desperat etter kjærlighet også som voksen og finner den til slutt hos Booker. De har det godt sammen, men så forsvinner han plutselig etter å ha sagt til henne: "Du er ikke den kvinnen jeg vil ha".

Nå er Bride på jakt etter Booker, hun har funnet hans gamle reparerte trompet via en ubetalt regning og har en mulig adresse å gå etter. Hun treffer ham etter endel viderverdigheter men jeg skal ikke gå innpå hvordan det utvikler seg.

Andre personer vi møter: Brooklyn, Bride's venninne som gjerne overtar hennes lukrative stilling i hennes fravær. Queen, Booker sin tante som bor i en campingvogn med minner (og noen bilder) etter sine 12 barn med forskjellige menn. Sofia Huxley, Brides vitnemål i en pedofilisak fikk Sofia dømt for 15 år siden, nå skal hun ut på prøve og Bride ønsker å hjelpe henne når hun slipper ut - det går ikke som planlagt. Et hippiepar som hjelper Bride når hun krasjer på vei for å finne Booker og som hun bor hos en stund og jenta Rain som de har tatt seg av.

Svært mange av personene har opplevd vold eller annen form for mishandling eller neglisjering som barn og dette kan vel sies å være tema for boken. Noen blir ødelagt av det, andre blir formet av det men jobber seg videre og gjennom livet likevel.

På noen måter er dette en rik og blomstrende bok. Persongalleriet utgjør tilsammen en stor og flott stemme. Jeg liker også noe av det som foregår med personene - for eksempel har Bride en flott kropp med store bryst, men når hun drar på leting etter Booker mister hun mer og mer av sin kvinnelig het, først hår under armene, så kjønnshår, så skrumper brystene inn - uten at omgivelsene reagerer, så det fremstår som noe som skjer i hodet til Bride, at hun kryper tilbake til barnet igjen. Men som helhet synes jeg likevel at personene av og til blir for grovt tegnet, neste karikerte. Noe av handlingen blir også vel opplagt. Jeg synes nok ikke denne kan måle seg mot det beste Toni Morrison har skrevet.

Jørn Lier Horst: Når det mørkner



Som vanlig hos Jørn Lier Horst har etterforsker William Wisting hovedrollen i denne romanen, men denne gangen er handlingen lagt til starten av Wistings karriere - han er ung politikonstabel og havner i sentrum for en dramatisk ranshistorie. Han gjør noen svært nyttige ovbservasjoner men det  blir etterforskere som overtar saken. Tilfeldigvis kommer han på sporet av en annen forbrytelse når han sammen med en venn undersøker en gammel låve der det visstnok skal stå en gammel veteranbil. Det viser seg at bilen har et kulehull....

Det viser seg etterhvert at det også er noen tråder mellom ranshistorien og historien rundt funnet i låven, men slett ikke alt blir avklart under etterforskningen av ranet. Wistings pågåenhet skal likevel åpne døren til det som han egentlig ønsker å jobbe med i politiet - nemlig som etterforsker. Avslutningen og sammenhengen mellom de to sakene får vi først i nåtid. At oppklaringen skjer så lenge etterpå får vi en god og tilforlatelig forklaring på.

Dette var en nokså kort kriminalroman, den er godt skrevet, intrigene er gode og sannsynlige nok til at det blir en troverdig historie. Det er satt sammen på en måte som gjør boken spennende å lese, men det er kanskje ikke noen typisk "action"-bok Vi møter troverdige personer blant både mistenkte og i politiet, og som så ofte ligger spenningen i familierelasjoner parret med menneskers grådighet. Jeg skulle ønske det var flere krimforfattere som ville skrive like fine, stramme bøker som denne.

Kerstin Ekman: Mordets praksis



Denne boken tror jeg har dukket opp på et boksalg. Jeg har lest en god del bøker av Kerstin Ekman. Den jeg har likt aller best er "Hendelser ved vann" som handler om en forbrytelse i bygden Svartvannet i Nord-Sverige - Kerstin Ekmans hjemmetrakter.

Denne boken handler også om en forbrytelse men er svært annerledes. Det er en nokså liten bok, 184 sider. Handlingen er lagt til Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet og fortelleren er den unge, fattige legen Pontus Revinge. Revinge har hatt en svært spesiell oppvekst for det meste alene med sin mor som han har en nesten symbiotisk forhold til. Han er nærmest asosial men klarer likevel med et nødskrik å omgås folk sosialt og det gjør han ikke fordi han liker det men for å overleve i sin posisjon i samfunnet. Når romanen starter lever han et usselt liv til tross for at han er utdannet lege, bl.a. fordi han har en stor gjeld å nedbetale. Så klarer han å få innpass i praksisen til den noe eldre Johannes Skade. Skade har en lønnsom praksis, han er ellers mer opptatt av sitt gode liv enn av sin legegjerning, og så er han svært opptatt av sin stedatter, den unge Frida og dette legger Revinge merke til.

Revinge kommer helt tilfeldigvis bort i en samtale med forfatteren Hjalmar Söderberg der forfatteren leker med tanken på en drapsmetode som kan gjennomføres av en lege men er vanskelig å oppdage av omgivelsene - dette til boken Doktor Glas som han holder på å skrive. Denne tanken - og kollegaens kåte blikk for sin stedatter trigger noe hos Revinge som forakter sin kollega hjertelig og det går ikke lang tid før Johannes Skade dør etter et hjerteanfall - med en viss hjelp på veien. Skades død kunne lett ha blitt slutten på den gode praksisen for Revinge, men han klarer å manøvrere seg inn gjennom Elsa, enken etter Skade. De inngår et fornuftsekteskap som gjør Revinge til en velstående mann, men etterhvert blir forholdet mellom ektefellene direkte hatefullt. Derimot har Revinge et godt forhold til Frida. Hun ser på ham som en snill onkel, mens han derimot dyrker henne som en gudinne, men til forskjell fra sin "forgjenger" Johannes Skade ligger det ikke noe sterkt motiv bak. Vi får inntrykk av at Pontus Revinge er nærmest aseksuell.

Frida har en litt eldre venninne Ida Tjerning som er lege. Hun er svært skeptisk til Revinge, en skepsis som ikke Frida deler. Det blir aldri antydet noe i boken, men jeg får likevel et visst inntrykk av at det er et forhold mellom Ida og Frida. De står hverandre svært nær, og det dukker ingen menn opp i Fridas liv selv om  hun er 28 år når romanen slutter.

I resten av boken følger vi Revinge i hans strev etter å holde seg unna enhver mistanke uten at jeg skal røpe hvordan dette går.

Boken er hele veien lagt i munnen på Pontus Revinge og alt er skrevet i 1. person. Det fungerer svært godt. Kerstin Ekman er trofast mot sin forteller og vi får et svært godt innblikk i et meget skadet og skakkjørt menneskesinn. Revinge klarer godt å leve med sine onde gjerninger og han har mange "gode" bortforklaringer for seg selv. Forbindelsene til Hjalmar Söderberg har svært lite å si for meg for jeg har ikke noe forhold til ham. Jeg synes det er viktigere at boken gir et godt innblikk i forholdene i det medisinske miljøet i storbyen på den tiden.

Likevel klarer ikke boken å fenge meg helt. Den er svært godt laget, men jeg sitter igjen med spørsmålet om hvorfor Kerstin Ekman skrev den.