tirsdag 11. september 2018

Stefan Spjut: Stalpi


Stalpi - 
      Stefan Spjut
    
      Bjørn Alex Herrman

Dette er oppfølgeren til "Stallo" av samme forfatter, en bok jeg leste med mye fornøyelse, en del uhygge og også litt glede over skildringen av den nordsvenske naturen. Skrekkromanen er ikke akkurat min genre, men bøker om vaskeekte troll i vår tid som beveger seg inn og ut av dyrehammer og som påvirker sinnet til mennesker som kommer nær - det har en viss tiltrekning på meg.

Stalpi har hentet tittelen fra det samiske ordet for ulv, og ulver spiller en viss rolle her, særlig i de innledende kapitlene der Anders, ansatt ved en forskningsstasjon i nærheten av Kiruna skal frakte en diger, bedøvet ulv sammen med en kollega. Noe går forferdelig galt, kollegaen dør og Anders er merket for livet.
Lennart Brösth, leder for en sekt som kidnappet barn og levde sammen med trollene ble dømt for barnekidnapping 10 år tidligere, og vitneutsagn fra Susso Myrén var det som fikk ham dømt. Nå rømmer han fra et psykriatrisk sykehus.

Susso har bodd for seg selv inne i skogen med et mystisk ekorn som eneste selskap. Når sektlederen rømmer frykter Gudrun, Sussos mor for datterens liv og ber datterens gamle venninne Diana om å oppsøke henne.

Dette er bakteppet for handlingen i denne romanen som foregår dels i Kiruna og dels i det universet som Stefan Spjut har skapt. Vi møter en del mennesker men minst like mange troll, troll i dyreham, krysninger mellom troll og mennesker og mennesker som har blitt så påvirket av trollene at de har mistet sin menneskelighet.. Ingen av dem som tar opp kampen mot uvesenet unngår å bli merket av møtet med de overnaturlige skapningene og avskyelige ting skjer.

Jeg synes at denne boken på mange måter er "eklere" enn den forrige. Flere av de som er blitt påvirket av trollene gjør grusomme handlinger. Normaliteten var sterkere til stede i "Stallo" parallelt med trollverdenen, og det virket som det var håp for dem som ble revet ut av trollenes påvirkning. Slik er det ikke her. På mange måter synes jeg det gjør romanen mindre spennende. Når man leste Stallo kunne man stille seg spørsmålet om ikke trollene kunne være symbol på menneskenes mørkere sider, men det aspektet blir borte i denne boken.  Jeg liker heller ikke løsningen på intrigen i denne boken der et par karer som skal være bestevenner med kjæresten til Gudrun meier ned for fote i beste mafiastil. Men boken er spennende, suggererende og bretter ut de store skogene og viddene i Lappland og i Finnmark på en ypperlig måte.

Helle Helle: Hvis du vil


Hvis du vil av Helle Helle (Innbundet)

Lesingen av denne romanen var, i likhet med Ida Jessens "En ny tid" også inspirert av Danmarksturen vi hadde i august. Jeg har lest noen bøker av Helle Helle før. Det er noe ved skrivemåten hennes som fascinerer meg, men av og til synes jeg også at den korte, knappe rett-frem stilen kan bli nesten litt anmassende.

Dette er boken som handler om to mennesker som har gått seg vill i skogen i Danmark, på Jylland et sted. Det er jo for en nordmann en litt komisk tanke, men skog finnes det jo på Jylland og det mangler topper og høydedrag som en kan navigere etter, så hvorfor ikke?

Roar er 48 år og er ute på sin første tur med de nye joggeskoene sine og det gir han ikke uventet vannblemmer. Kanskje fordi han er lite vant til å ferdes i naturen, kanskje fordi han er mest opptatt av gnagsåret mister han taket på retningen, det er høst, sent på dagen, det begynner å skumre og han har ikke med seg noe å drikke. Så møter han kvinnen (vi får ikke navnet hennes), 10 år yngre og litt mer turvant. Men også hun har mistet retningen. De to innser etterhvert at de har gått seg vill og at de sannsynligvis må bli i skogen til det blir lyst igjen.

De kommer over en gapahuk der det ligger en pakke med noen ulltepper, gnagsåret blir inspisert, hun deler vannflasken sin med Roar og hun tar seg en liten tur alene for å hente litt mer vann fra en bekk. Så prøver de å pakke seg inn i tepper for å holde varmen. Men natten blir kald. De prøver å få tiden til å gå med å fortelle om seg selv. Roar får vi vite minst om. Utover det at han jobber på et kontor der de reparerer PC'er og annet datautstyr er det ikke mye som kommer frem. Men mellom linjene aner vi at han lever et nokså ensomt liv.

Hun har en mer broket historie og vi følger henne inn og ut av kollektiv, gjennom flere forhold og over til samlivet med en av kollektivboerne og hans lille sønn. Han framsto en stund som en trygg havn for henne, men nå skinner det igjennom at han nok kan bli vanskelig å leve sammen med for en fri sjel som henne - litt kontrollfreaktendenser der?

Det blir for kaldt å ligge stille i gapahuken og de står opp og prøver å holde varmen ved å bevege seg. Det hjelper en stund. Til slutt sover de litt, men så våkner hun og får noen voldsomme brekninger. Kan det være vannet fra bekken som hun drakk mest av? Hun sovner igjen og våkner ikke før det har blitt dag. De tutler seg videre, Roar får låne hårbåndet hennes til å bygge opp støtte for foten og de holder teppene rundt seg. Solen er oppe og gir dem en ide om retningen. Det går ikke fort, hun har feber.  , hoppe omkring og Endelig kommer de til et hus, det er lys og folk hjemme. De banker på, men ingen lukker opp. Roar prøver å tilkalle oppmerksomhet på mange måter, uten respons. Men til slutt finner de et lite uthus der det er seng, toalett, fryser og en elektrisk varmeovn. Så finner de noe mat i fryseren, vann på do, ovnen gir dem varme og denne natten er reddet. Neste morgen dukker det opp to smågutter i døren og forteller at moren er så redd for innbrudd, og at det går buss like i nærheten.

De rydder opp, legger igjen litt penger og går bortover skogsstien på vei mot sivilisasjonen, og der forlater vi dem.

Det er en riktig god historie, godt fortalt, men som med enkelte andre av Helle Helle sine bøker spør jeg meg hvor hun vil med denne fortellingen. Det er vel dette som er stilen hennes - å presentere et lite utsnitt av livet, her gjennom to personer som ristes sammen i en (litt) farlig og (litt) truende situasjon. Og vi følger dem bare på ferden et lite stykke uten å vite hvor det bærer hen.

Jeg synes nok det blir litt dårlig likevekt mellom de to personene og savner litt mer om bakgrunnen til Roar. Ellers kan det nok hende at jeg kommer til å følge Helle Helle inn i hennes verden flere ganger om det passer sånn. Men jeg var likevel mer begeistret for Ida Jessen sin bok.

søndag 9. september 2018

Gaute Heivoll: Sang for sekstiåtte forrædere


Sang for sekstiåtte forrædere

I denne romanen går Gaute Heivoll inn i sørlandsbygda Finslands krigshistorie. Ikke mindre enn 68 av bygdas 200 innbyggere meldte seg inn i Nasjonal samling. Dette er romanens hovedtema - ved siden av det unge musikktalentet Andreas og hans vei mot å bli en anerkjent musiker.

Andreas er sønn av Sigvald som er lærer og klokker i bygda og også en av dem som blir NS-medlem.I begynnelsen av boken følger vi Andreas' musikalske "oppvåkning". Som seksåring begynner han å spille han sammen med moren Maja, enkle salmer på familiens harmonium. Siden slipper han til i bedehuset og etterhvert også i kirken. 

Så kommer den tyske invasjonen, men den fører ikke med seg store forandringer i bygda. Men utpå høsten samler handelsmannen og NS-medlem Gerhard Andersen folk til et møte i bedehuset for å få så mange som mulig til å melde seg inn i Nasjonal samling. Kampen mot bolsjevismen er et sterkt argument for mange. Løfter om at banken skal slette gjeld veier også tungt, og ikke nok med det - gratis tobakk vanker det også. Mange melder seg inn på møtet, siden går de ivrigste nazistene rundt i husene og verver medlemmer.

Vi aner en viss splittelse i bygda, men det er ingen dramatikk før i 1942 da Konrad Andersen røper for bror sin Gerhard at han er blitt spurt om han vil slutte seg til Milorg. Gerhard Andersen går selvsagt videre med dette og åtte menn blir fengslet, flere blir torturert og noen sendt til Tyskland. 

En av dem som ikke melder seg inn i NS er presten Abelseth. Han trenerer forespørsler om å sette opp NS-plakater etter beste evne. Han holder svært uortodokse prekener som ofte har et tydelig budskap i det som ikke blir sagt. Men en dag blir også han innkalt til forhør og han havner til slutt på Grini.

Når krigen nærmer seg slutten er det noen som prøver å få navnene sine strøket av medlemslistene til NS, for de ser nok hvilken vei det går. Og så er freden der, og de mest prominente nazistene får sin straff i form av fengsel, bøter og inndraging av rettigheter. De fengslede motstandsmennene kommer tilbake, flere merket for livet og en av dem er blitt alvorlig sinnslidende.

Andreas har midt oppi alt dette startet på en musikkutdanning, først i Kristiansand, så får han plass på musikkonservatoriet i Oslo. Og boken slutter med at han holder en konsert i kirken i hjembygda.

Jeg hadde forventninger om en bok som ville undersøke hva som fikk akkurat denne bygda til å slutte så mannsterkt opp om nazipartiet og hva slags innvirkning det hadde på menneskene som bodde der. Jeg synes ikke Gaute Heivoll har lyktes med dette. Nazismen og ikke minst støtten til okkupasjonsmakten blir aldri noen tung realitet i boken. Den bærende kraften blir i stedet Andreas sin historie. 

Det er mye godt stoff i hvordan Andreas dykker ned i musikkskattene til noen av de gamle i bygda, men hans forhold til kreftene som rår i bygda kommer ikke godt frem. Det virker som om han lever sitt liv med musikken uten å merke noe særlig til det som foregår i landet. Vi aner en viss dragkamp mellom kjærlighet og samtidig litt forakt for faren, men bortsett fra det synes jeg ikke han er særlig troverdig fremstilt som en ung gutt heller - hvor er nysgjerrigheten på livet, hvor er forelskelse og seksualdrift? 

Og Sigvald selv kommer vi overhodet ikke noe inn på, hvorfor han meldte seg inn i partiet, reaksjoner på arrestasjonene, hvor står han når frigjøringen og oppgjørets time kommer? Ingenting av dette blir berørt. Jeg synes boken har store mangler, ikke minst i at den ikke innfrir intensjonene sine.

 

tirsdag 28. august 2018

Ida Jessen: En ny tid


En ny tid

Vi var nylig en uke på Danmarksferie, og da måtte jeg jo sjekke ut nyere dansk litteratur. I flere av bokhandlerne fant jeg denne boken som så lovende ut og var kommet som pocket-bok, og det fantes en oppfølger, "Dr. Bagges anagrammer" som så ut som den var ny av året. Men jeg ville helst lese denne, og den fantes heldigvis på dansk på biblioteket hjemme.

Jeg tror ikke jeg har lest Ida Jessen før. Det er en helt nydelig bok, og riktig utrendy, ikke minst fordi det meste går godt for hovedpersonen, Lilly. Lilly blir enke i løpet av de første kapitler og opplever etter det en ny tid som for henne blir riktig frigjørende, selv om hun elsket sin avdøde mann Vigand Bagge svært høyt.

Bokens første to svært korte kapitler er de siste to sidene i dagboken til Lilly Høy som har fått stilling som friskolelærerinne i Thyregod på SydJylland i 1904. Så tar Lilly først opp dagboken 22 år senere når hennes mann ligger for døden på sykehuset. Vi får senere gjennom tilbakeblikk i dagboknotatene noen glimt fra tiden imellom. Hun møtte sin mann i 1905. Han var 20 år eldre enn henne, hun ble gapende forelsket i ham og han fridde etter kort tids bekjentskap, antagelig fordi han trodde at hun var gravid og ville støtte hanne, noe som ikke stemte. Hun sluttet å arbeide og ble doktorfrue på heltid.

Dr. Bagge var en svært dyktig lege og Lilly så opp til sin mann. Selv var han svært glad i henne men han så også ned på henne og involverte henne ikke i noe av det som han var opptatt av. Så når han skjønte at han var svært syk, gjorde han en rekke forberedelser, blant annet for hvordan hun skulle innrette livet sitt etter hans død, men han snakket aldri med henne om sykdommen, og etterlot seg bare et brev der han informerte om hvilke disposisjoner han hadde foretatt.

Lilly sørger dypt etter sin mann, men kjenner også på bitterhet for alt som Vigand hadde nektet å dele med henne. Hun begynner på et nytt liv. Doktorboligen må hun forlate, for det skal en ny distriktslege inn, men hun bruker tid og krefter på å gå igjennom alle eiendelene deres, pakker ned og gir bort det meste. Dette blir symbolske handlinger, det meste at Vigand sitt kan hun ikke bruke til noe. Hun beholder i det lengste noen skjorter for å kjenne duften av ham. Men så må de også bort.

Når hun oppdager at hun har en del penger etter Vigand kjøper hun tilbake bilen som Vigand har solgt fordi han ikke tror hun har bruk for den til noe. Men hun har da fulgt med når han har kjørt og vet hvordan hun skal starte, bremse, svinge og gire. Så kjøper hun tilbake bilen, parkerer den utenfor Give politikammer, betaler 4 kroner og får sitt kjørekort.

Lilly flytter inn i Rosenhuset, et lite, gammelt hus hun la merke til for lenge siden med en vakker hage. Så går det meste av hennes tid og oppmerksomhet til å sette det i brukbar stand.  Det er flere menn som kretser rundt Lilly i hennes enketilværelse. Selv er hun ikke helt fremmed for tanken, en av dem er en enkemann hun alltid har hatt som en god venn og så blir det også en kort romanse. Men han gifter seg med en annen, en som egner seg bedre som kone på en gård.

Lilly tar på seg å sette Thyregods boksamling i orden og klarer til å med å få bevilget noen kroner til kartotekskap, noen lesepulter og litt bokinnkjøp. Og i arbeidet med det dukker det opp en person fra hennes skoledager.......

Alt dette her kan virke veldig enkelt og banalt, og jeg klarer dessverre ikke å yte boken rettferdighet. Den er et nydelig portrett av en kvinne som får en ny tid, og samtidig et godt tidsbilde av livet i en småby i Sydjylland i peridoden 1900-1932. Jeg anbefaler den på det varmeste. Og så må jeg jo lese den neste boken som ser det hele fra Dr. Bagges side.

lørdag 25. august 2018

Jógvan Isaksen: Blid er den færøske sommernat


Blid er den færøske sommernat

Denne kjøpte jeg på vår Færøytur i april, en av to bøker. Jeg tenkte at det måtte være kult å lese en krim fra Færøyene. Dette er Isaksen sin første bok om journalisten Hannis Martinsson og ble gitt ut i 1990.

Tittelen er hentet fra et dikt av J.H.O.Djurhus og passer forsåvidt ettersom handlingen foregår om sommeren når været på Færøyene ikke alltid er like dårlig som resten av året.

Sonja Pætursdóttir, journalist og bekjent av Hannis er funnet død nedenfor fjellet Stødlafjall etter en stor folkefest på fjellet.Hannis (bosatt i København) er skeptisk. Så blir Sonjas nære venn Hugo funnet død ved bunnen av en kjellertrapp akkurat når han skulle møte Hannis. Hannis blir slått ned når han finner liket, og litt senere når han leter etter noe i kjelleren.

Hannis begynner å pirke i saken og blir utsatt for et mordbrannsforsøk. Et nytt drap skjer, uten at politiet setter disse sakene i forbindelse med hverandre. Hannis finner koblinger til skonnerten "Eva" fra Paraguay som ligger for anker i Torshavn. Det er fire personer ombord - to eldre menn og to brutale voldsmenn med tysk-klingende navn.

Det er altså ikke mye "blidt" over denne boken, i stedet ser jeg enkelte likhetstrekk med Raymond Chandler: Mye foregår i barer og puber, kjellere og helst i mørke. Det er den enes kamp mot forbryterbanden, og politiet er i beste fall passive. En vakker og kanskje mystisk kvinne er også med. Men når Hannis beveger seg vekk fra Torshavn er det ikke mye Chandler igjen. Da er det vakker, men barsk natur, elver, bratte skrenter og smale sund. Hannis reiser flere ganger til grotteområdet Sjeyndir, helt nord på den største øya på Færøyene der noen av verdens lengste sjøhuler befinner seg. Og her ligger også bokas kjerne - den som Sonja og Hugo var - og besetningen på "Eva" fremdeles er interessert i.

En skulle ikke tro at det var så mange farer i det vesle øysamfunnet, men Færøyenes naturlige dødsfeller tåke, bratte og glatte fjellskrenter og havet er ille nok. Når vi så tar med en bande nazi-forbrytere med forakt for menneskeliv blir dette riktig uhyggelig. Og Hannis møter i Chandlers ånd alle disse farene alene. At han overlever er utrolig, og et par av krumspringene som forfatteren gjør er vel ikke 100% troverdige - selv innenfor bokens univers. Men la gå - spennende er det, og godt krydret med nesten poetiske naturskildringer og et og annet passende stev gjør at dette er en flott bok. Et og annet spark får forfatteren også rettet - ikke minst mot det færøyske lagtinget og dets regjering som i boken er så kåte etter å kjøpe fiskerettigheter at de ser gjennom fingrene med at det er gamle nazister de forhandler med.

Les denne boken hvis du skal på ferie til Færøyene! Kan Isaksen ha skrevet flere like gode kriminalromaner, tro? Må sjekke......

Kristin Valla: Muskat


Bilderesultat for kristin valla muskat

Denne vesle boken med 187 ganske små sider har ligget i bokhyllen en stund, antagelig havnet der etter et boksalg. Det var debutromanen til Kristin Valla og ble gitt ut 2000 og var hovedbok i Bokklubbens Nye Bøker.

Boken foregår i Venezuela, dels på en liten øy, dels i en fjellandsby ved Andesfjellene. De viktigste personene vi møter er Klara Jørgensen, en 20-årig norsk student som har reist ut i verden inspirert av sin kjæreste, kapteinen og seileren William Penn. Og så er det Gabriel Angélico fra landsbyen som lever av å undervise utlendinger i spansk. Han er en stille, innesluttet mann som skriver (uutgitte) bøker på fritiden og håper skjebnen skal bringe ham sitt livs kjærlighet. Og så er han født med hjertet og alle kroppens indre organer på motsatt side av det normale.

Klara kom til Venezuela med noen få klesplagg og et lass med bøker og gjennom bøkene driver hun gjennom tilværelsen som ofte er alene når William er ute på diverse tokt. Men så kjenner hun en dragning mot fjellene og bestemmer seg for å kjøpe en flybillett og reise dit for et halvt år tid.

Boken driver frem og tilbake i tid og mellom øya og landsbyen, mest sentrert rundt Klara Jørgensen. Under hennes opphold i landsbyen blir hun undervist av Angelico som raskt identifiserer henne som den kjærligheten han alltid har ventet på. Hun nærmer seg ham forsiktig, blant annet gjennom lesning av boken han har skrevet. Men tiltrekningen vokser og vokser og Klara blir dradd i to retninger - mot kapteinen og øya og det åpne landskapet og mot den lille landsbyen, fjellene og Angelico. Angelico og Klara kommer aldri nærmere hverandre enn noen kyss - så bestemmer hun seg for å reise til kysten og øya igjen.

Angelica gifter seg med sin kaptein og de slår seg ned i Norge, får en sønn og lever et godt og lykkelig liv. Men en gang blir Klara minnet om sin venn Angelico gjennom en sidebemerkning fra svigermoren og brister i gråt uten noen spesielle grunn.

Boken er skrevet på en lett og elegant måte og har et språk og noen bilder som knytter den til den latinamerikanske skrivetradisjonen. Kristin Valla har bodd et år i Venezuela, uten det hadde hun ikke kunnet skrive en slik bok. Trivialiteter som yrke, penger og fremtidsutsikter er totalt fraværende, Klara blir ikke fremstilt som noe rikmannsbarn, men når hun vil reise kjøper hun bare en flybillett. Det er noe jeg lett aksepterer, jeg synes boken gir vakre bilder av kjærlighet som oppstår, gløder og slukner og alle bøker behøver ikke å være realistiske. Likevel synes jeg at det blir litt for glatt og lettvint av og til, men til å være en debutbok har den absolutt kvaliteter.

Den fineste scenen i boken synes jeg er den av gamlingen Ernest Reisers siste dager på det håpløse og korrupte sykehuset etter en trafikkulykke der Klara og vennen Henrik Branden skiftes om å holde ham i hånden til han dør.

Ann Cleeves: The Seagull



Dette er Ann Cleeves' foreløpig siste bok med Vera som etterforsker og jeg har lest alle sammen. Jeg er en stor fan av Ann Cleeves og Vera Stanhope. Hun gjør også en god figur i TV-serien, men i bøkene kommer vi mer innpå henne og nå når serieskaperne lager egne plot er de ikke alltid så gode som Ann Cleeves sine plot. Dessverre har de også byttet ut Veras betrodde partner Joe Ashworth i TV-serien. Men det har heldigvis ikke Ann Cleeves i bøkene!

Denne boken holder også en høy standard. Vera skal holde et foredrag for de innsatte i det lokale fengselet om offerets situasjon i voldskriminalitet. I fengselet sitter også John Brace, tidligere politioverbetjent, innsatt for korrupsjon og svindel og hardt rammet av MS. Han ber om en privat samtale og der avslører han at han kjenner til hvor liket av Robbie Marshall er nedgravd. I gjengjeld for informasjonen ber han om at Vera hjelper hans datter Patty som sitter alene med tre barn og nerveproblemer etter at mannen hennes stakk av. John Brace fikk datteren Patty med den unge Mary Frances, han og kona var barnløse. Patty ble bortadoptert og visste lenge ikke hvem faren var og Mary Frances forsvant kort tid etter adopsjonen.

Robbie, John og Veras far var en gjeng som samarbeidet blant annet om ulovlig fangst og salg av sjeldne fugler, og Vera husker godt John fra farens grumsete fortid. Det var også en fjerde mann med i gjengen, en mann som ble kalt professoren. Han kommer til å spille en rolle i opprullingen av denne forbrytelsen. Robbie Marshall forsvant for mange år siden.

Liket blir funnet, men det er også et lik til i nærheten som er av en ung kvinne. Lenge tror man at kvinnen er Marion. Den andre personen er i alle fall Robbie Marshall. Det skjer et mord til, og etterforskningen får mer tilknytning til nåtiden. Været i Nordøstengland er grått, veiene er sølete, pubeierne er upålitelige og bygatene er trange. Vi nærmer oss mafiavirksomhet, eskortetjenester og tvilsomme utviklingsprosjekter. Vera blir også konfrontert med sin egen familiebakgrunn. Det takler hun bra. Hun gjør også en god figur overfor den lett nevrotiske Patty som ikke savnet noe materielt i oppveksten men manglet kjærlighet og heller ikke fikk et trygt voksenliv med en upålitelig ektemann.

Jakten på "professoren" fører frem til en dramatisk konfrontasjon mellom Vera og en av farens samarbeidspartnere fra hennes barndom, et møte som får alvorlige konsekvenser for begge to.

Jeg liker svært godt hvordan Vera stadig finner nye tråder i møter med menneskene hun intervjuer. Det er sammensatte personer som er svært troverdige, uansett hvilken side av loven de befinner seg. Men i denne boken er det er noen detaljer som skurrer for meg og går ut over min leseglede. Det gjelder spesielt forholdet mellom John Brace og datteren Patty. John har tilsynelatende ikke hatt noen rolle i datterens liv i alle årene når hun bodde hos sin adopsjonsfamilie, og jeg synes hans nåværende interesse for hennes ve og vel henger særlig sammen med datterens fremstillinger når vi møter henne. Jeg finner også "professorens" oppførsel i sluttscenene lite troverdig. Derfor synes jeg ikke dette er Ann Cleeves' beste bok om Vera.