onsdag 6. desember 2017

Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav



Over det kinesiske hav
Over det kinesiske hav
Over det kinesiske hav
"Over det kinesiske hav" er fortellingen om ekteparet som starter er hjem for såkalte åndssvake (som de ble kalt på 40-tallet) på Sørlandet et sted. Gaute Heivoll har skrevet en rekke romaner basert på virkelige hendelser og skjebner og dette er en av dem.

Det unge ekteparet bygger opp et hjem for sine egne barn og for klientene som de overtar omsorgen for fra det offentlige mot en godtgjørelse. Dette gjør de i god, kristen ånd og vi får fortalt historien gjennom ekteparets sønn.

Dette er på mange måter en vakker historie. Det var som kjent helt andre holdninger til psykisk utviklingshemmede på 40-tallet enn i dag, og vi har hørt mange skrekkhistorier. Men her får vi en beretning om et hjem som blir åpnet for en søskenflokk på 4 barn som alle trenger omsorg i større eller mindre grad. I tillegg losjerer også et par enslige menn i huset som nok ikke ville klart seg ute i samfunnet. De fire barna blir plassert på et rom på loftet. Der spiser og sover de under sin storesøsters vennlige men bestemte regime. Ellers har de nok ikke noe lavere levestandard enn familiens egne barn. De blir gjennomgående behandlet med varme og respekt, ja til og med kjærlighet fra det engasjerte ekteparet - og også fra naboer og lokalsamfunnet.

Det er en roman med lite ytre handling, men det er noen dramatiske avsnitt der familien opplever sin egen tragedie som kommer til å påvirke dem alle, ikke minst hovedpersonen. Og også i sorgen blir de fire barna på loftet inkludert.

Til tross for de tragiske hendelsene er det mye humor i boken også, ikke minst har de to losjerende mange småpussige uttalelser og innspill. 

Mot slutten av boken blir de fire søsknene etter tur overført til den store institusjonen Nærlandsheimen. På sekstitallet var storinstitusjonene ansett som det ypperste innenfor omsorg for psykisk utviklingshemmede. 20-30 år senere ble disse institusjonene avviklet for å plassere klientene i lokalsamfunnet i stedet.......

Jeg synes dette var en fin bok å lese, og Gaute Heivoll er helt makeløs når det gjelder å blåse liv i menneskeskjebner og lage god litteratur av det.

tirsdag 5. desember 2017

Jan Guillou: Mellan rødt og svart


Mellan rött och svart

Dette er nummer 3 i romanserien om de tre brødrene Lauritsen fra Osterøy som vi nettopp har lest/hørt oss  igjennom på langturer med bilen (på svensk - derfor ble tittelen sånn).Vi befinner oss nå i mellomkrigstiden og det er først og fremst Tyskland og fremveksten av nazismen som er i sentrum selv om vi også hører en del om Laurits familie i Saltsjøbaden i Sverige i begynnelsen av boken.

Jan Guillou er en mester i å gjøre historien levende for oss. Det blir litt om de røde, vi hører om drapene på streikende i Ådalen i 1931 og vi blir kjent med det røde, kulturelle miljøet i Berlin som både Sverre og Christa, Oscar sin kone er engasjert i. Men det blir enda mer om de svarte. Vi får bl.a. svært mye interessant informasjon om interne stridigheter blant nazistene. Miljøet rundt Berlinolympiaden i 1936 er ypperlig beskrevet. Dette må Jan Guillou ha satt seg grundig inn i.

Forholdene blir etterhvert uutholdelige for Sverre som nærmest flykter hals over hode da forfølgelsen av homofile tiltar. Så må Oscar få familien ut av Tyskland når det viser seg at Christa har en mor med jødisk bakgrunn. Laurits derimot kan reise fritt mellom Sverige og Tyskland og få hjelp av sønnen Harald som er blitt SS-offiser til å prøve å sikre familieformuen.

I den yngre generasjonen er det nazisten Harald vi får mest kjennskap til. Laurits har en datter, Johanna som ser ut til å utvikle seg til en selvstendig, radikal ung dame, men vi hører ikke så mye om henne.

Dessverre er personskildringene altfor overfladiske til at jeg kan si at dette er en god roman. Av og til synes jeg hovedpersonene nesten blir som pappfigurer som ikke lever sitt eget liv men bare skal illustrere historiske hendelser.   Han går også litt langt i å skrive inn personene sine i enkelte historiske hendelser. Det kan bli litt for mye av det gode - de blir litt som linselus.

Katja Petrowska: Esther, kanskje



Denne forfatteren dukket opp da jeg googlet rundt to gode bøker jeg har lest om Øst-Tyskland under den kalde krigen: Uwe Tellkamps "Tårnet" og Eugen Ruges "Når lyset svinner". Dette er hennes debutroman. Skjønt jeg diskuterte flere ganger med meg selv om dette var en roman eller en selvbiografi. Til slutt landet jeg vel på at det kan forsvares å kalle det en roman.

Boken handler om en ung kvinne, Katja på jakt etter sin egen forhistorie. Katja Petrowskaja er født i Ukraina, i Kiev i 1970 og har bodd i Berlin siden 1999 og hennes bakgrunn er til forveksling lik hovedpersonens. Jeg synes hun klarer å holde en distanse mellom forfatteren Katja og bokens Katja gjennom hele romanen, selv om det er helt opplagt at materialet er fra hennes egen familie. Men boken handler i liten grad om forfatteren selv - hun blir speilet som viser oss alt det andre.

Katja sin bakgrunn er for det meste jødisk, så mange av hennes slektninger ble drept under jødeforfølgelsene under krigen. Selv var hun med da familien flyktet fra Kiev da tyskerne nærmet seg, og de klarte seg. Nesten alle jødene som befant seg i Kiev da tyskerne kom ble drept i den forferdelige massakren i Babi Jar. Katja kjenner deler av sin slekt og sin historie, men hun ønsker å utdype dette, få et mer helhetlig bilde ( for å bli et mer helhetlig menneske?). Hun intervjuer selvsagt nålevende familiemedlemmer, og så reiser hun. På kryss og tvers i det mangfoldige Øst-Europa. Byer som nå er polske, tyske, ukrainske, russiske. Hun bruker gamle fotografier, gatenavn, arkiver og noen ganger kommer hun også over folk som husker noen av hennes slektninger.

En grandonkel utførte et attentat mot enn tysk ambassaderåd i  Moskva i 1932 - hun finner arkivmateriale fra rettsaken som bringer lys over historien. Bokens tittel henspeiler på farens bestemor som kanskje het Esther - hvorfor vet ikke faren det sikkert? Jo, han har aldri kalt henne annet enn babusjka. "Esther" ble etterlatt i Kiev da familien reiste, hun var for skrøpelig og naboene skulle ta seg av henne. Dessuten skulle de snart komme tilbake.....  Historien om hvordan hun møtte tyskerne under BabiJar-massakren er uforglemmelig.

Mange av historiene kjenner Katja til fra før, men for oss er de nye, og alltid dukker det opp nye personer som er eller ikke er en del av slekten og tilsammen veves det et mangfoldig bilde av Katjas slekt. Det er det bare fragmenter, bildet blir aldri ferdig - bare større.

Av og til synes jeg at det er vanskelig å vite hvor forfatteren vil. Hva vil hun egentlig vise oss - leserne? Men så blir jeg likevel lokket videre i boken og det betyr ikke så mye, jeg er bare med på reisen.  Jeg likte tross alt å lese boken, den bidro til å fylle ut mitt bilde av Øst-Europa litt mer - et vell av folkegrupper, stadig skiftende grenser, sorg og savn som en del av alle familier.

torsdag 30. november 2017

Laila Stien: Over elva


Over elva

Laila Stien vokste opp i Hemnes, i Rana kommune og debuterte med en novellesamling i 1979. På den tiden bodde vi i Mo i Rana og jeg husker godt navnet hennes, men hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap. Seinere har jeg kommet over navnet hennes flere ganger, både novellesamlinger og barnebøker. Dette er hennes nyeste novellesamling og den kom ut i 2015. Jeg la merke til at den fikk skamgod kritikk i NRKs "Bok i P2". Jeg kom over den på et eller annet boksalg, husker ikke hvilket og dermed havnet den i bokhyllen min.Nå er jeg nettopp ferdig med den og tenker: hvor i all verden har jeg vært som ikke har lest Laila Stien før?

Det er en glimrende novellesamling. Noen få steder er det stedsangivelser, men jeg føler at alle på en eller annen måte er knyttet til Finnmark der Laila Stien nå bor. Likevel er ikke dette lokallitteratur, hun berører hele tiden almengyldige tema - svik, søskenkjærlighet, ensomhet, sorg over et barn som døde, mennesker mellom forskjellige kulturer. Noen av temaene er tunge, men jeg blir ikke trist av å lese dette, det er rikelig med raus menneskelighet i den. Språket er kortfattet, fortettet, hun skriver på en måte som gjør at du må tenke på hva som ligger bakom ordene.

Enkelte novellesamlinger er slik at jeg bare kan lese en novelle av gangen, så må jeg ha en pause før jeg går løs på neste - slik er denne. Boken lar seg ikke sluke, den må nytes. Gå og les!

Long Litt Woon:Stien tilbake til livet


Stien tilbake til livet

Dette var en bok som plutselig dukket opp - jeg tror jeg hørte en anmeldelse på radioen og så dukket boken opp i hyllen for nye bøker på biblioteket. Tittelen er jo uvanlig: Stien tilbake til livet. Om sopp og sorg. Den måtte jeg bare lese.

Long Litt Woon er en norsk magister i sosialantropologi med bakgrunn fra Malaysia. Mannen hennes, Eiolf Olsen døde plutselig og helt uventet for noen år siden. I boken skriver hun om sorgen sin, og om hvordan hun engasjerer seg i soppforeningen og gjennom det langsomt kommer tilbake til en normal tilværelse.

Dette er en helt spesiell bok. Den veksler mellom kapitler der hun skriver nokså åpent om sin kjærlighet og sin sorg og sin ensomhet som enke, og kapitler med fagstoff om sopp, om soppforeningen og hennes opplevelser på soppjakt. De to delene er satt med forskjellige typer, til og med litt forskjellig farge. Dette synes jeg fungerer godt. Hun skriver lett og flytende og jeg synes nesten det er aller best i beskrivelsene av soppmiljøet, om skrevne og uskrevne lover, om gleder og om manier. Her merker vi tydelig hennes bakgrunn som sosialantropolog og hun er like nådeløs mot seg selv som sine soppkolleger der hun analyserer "vi rare mennesker".

Hvis du har en liten anelse av interesse for matsopp (og det har jeg), vil du få stor glede av de saklige og lærerike kapitlene om diverse sopparter, de fleste hentet fra norsk natur. Hun skriver også riktig fornøyelig om hvordan synet på sopp - hva er spiselig, hva er godt, hva er farlig - noen ganger varierer mellom landene og hun selv fremstår som nokså pragmatisk. Det er et artig kapittel om Fleinsopp og fleinsopprus - det var visst ikke lett å finne saklig informasjon om dette temaet, sikkert på grunn av en tanke om at det vil virke som ruspropaganda å informere om Fleinsopp, men dette skremmer ikke Long Litt Woon. Jeg synes hun gjorde dette på en bra måte - jeg kan ikke skjønne at dette kan virke fristende på noen som leser om det, men det var interessant lesestoff.

Dette var en perle av en bok! Når jeg leser boken får jeg en følelse av at sopp-plukkeren tar den sørgende enken i hånden og leier henne videre i livet - kapittel for kapittel. Synd det er vinter nå - men sesongen begynner visst allerede på våren igjen (det er en av de tingene jeg har lært).

Hari Kunzru: Den uekte


Den uekte av Hari Kunzru (Innbundet)

Denne boken fikk jeg av barna mine i 2002 og jeg begynte å lese den på en togreise fra Mosjøen til Stavanger. Men så glemte jeg den igjen på toget og den ble siden en slags dårlig samvittighet overfor de som ga den til meg, inntil den gikk i glemmeboken. Men så fant jeg den tilfeldigvis på Byttebua på Forus gjenvinningsstasjon og da var det jo bare en ting å gjøre....

Bokens hovedperson er gutten Pran som blir unnfanget under svært spesielle omstendigheter: Amrita, en ung og vakker kvinne av god, muslimsk familie er blitt foreldreløs og er på vei til onkelen i Agra for å giftes bort til Amar Nath, en rikung  mann. Under et forrykende uvær blir hun skyllet opp av flommen på en fjellhylle sammen med en engelsk forsker. Hun kommer frem til Agra, bryllupet skjer fort og ni måneder etterpå dør Amrita under fødselen. Pran vokser opp i luksus hos Amar som har lite kontakt med ham og ikke undrer seg over guttens nokså lyse hud. Han utvikler seg til en ondskapsfull og egoistisk gutt som plager tjenere og fattigfolk han treffer på gaten. Når faren ligger for døden av spanskesyken avslører tjenestepiken Anjali at Pran ikke er sønnen hans. Amar dør og Pran blir kastet på gaten. Han har ingen venner, selv tiggerne avskyr ham.

Kampen for å overleve blir beinhard og han havner snart på et bordell. Så blir han solgt til fyrsten av Fatehpur som hejraen Rukshana (og unngår såvidt kastreringskniven). Rukshana blir kastet inn i et vell av intriger og han lærer gradvis å gli inn i rollen sin, helt til han får en mulighet til å rømme. Hans neste "tilværelse" blir i Mumbai, denne gangen som Robert/Bobby, en slags fostersønn til misjonærekteparet Macfarlane. Pastoren er fanatisk opptatt av raseforskning, Elspeth søker tilflukt i teosofi og har en venninne, Mrs Pereira som driver med spiritisme. Bobby blir snart Mrs Pereiras fortrolige og medhjelper.

Samtidig har Bobby gjort seg godt kjent med havneområdene i Mumbai og fått sine venner og partnere der. Noe av dette blir det forretninger av. En dag treffer han den unge, foreldreløse Jonathan Bridgeman. Han er født og oppvokst i India og er nå på vei tilbake til sin onkel i England for å få en britisk skolegang. Men først vil han kjøpe seg en indisk hore og ha et skikkelig grøftefyll. Bobby har sine kontakter og finner en jente til ham. På veien til Jonathans hotell blir de angrepet av mobben. Bobby kjenner faresignalene og stikker, Jonathan er døddrukken og ikke i stand til å gå selv og blir stukket ned og drept. Bobby finner Jonathan sine papirer og dagen etter er han på vei til England med en ny identitet.

Livet som engelsk kostskolegutt og seinere student blir nesten like fargerikt, og etter en stormende men ulykkelig kjærlighetshistorie blir Jonathan med på en antropologisk ekspedisjon til Afrika ledet av den unge damens far. Ekspedisjonen får problemer, den afrikanske stammen som professoren hadde et godt forhold til på tidligere reiser er nå under press og er lite velvillig stemt overfor inntrengerne. Jonathan fanger opp signalene som den kameleonen  han har blitt, og når resten av ekspedisjonen bukker under for de innfødtes raseri står han klar til å følge en kamelkaravan videre - hvor den nå må bringe ham.

Bokens engelske tittel er "The impresionist". Jeg synes den er mye mer dekkende. Pran/Robert/Jonathan er jo ikke først og fremst uekte, han er en kameleon, han omskaper seg selv etter som situasjonen krever av ham. Boken er full av burleske historier - en av de saftigste er tigerjakten i Fatehpur der alle skyter på hverandre og Pran klarer å rømme. Kunzu maler med bred pensel, vi møter en masse bipersoner og flere av dem får en skikkelig introduksjon. Det er noe Dickensk over måten han skriver på. Noen av personene er ganske ufyselige, men de fleste har fullt opp med både laster og dyder.

Pran selv fremstår som en som overlever ved å tilpasse seg omgivelsene og situasjonene han opplever. Borte er det ondskapsfulle barnet han engang var (og som kanskje var et produkt av et liv i luksus og uten kjærlighet). Han lever seg fullt og helt inn i alle de rollene han får tildelt - helt til det blir nødvendig å gå videre, og da er han åpen for alt som måtte by seg.

Boken gir oss et svært fargerikt møte med India i første halvdel av 1900-tallet, og også med engelsk kostskolemiljø. Boken er akkurat passe lang. Drøye 400 sider må til for å presentere oss for alle de fargerike miljøene som Pran opplever. Hadde den vært skrevet i dag med tidens megaboktrend hadde den kanskje vært over 800 sider..... Jeg har lest bøker fra India som har gjort dypere inntrykk på meg, men dette var likevel artig lesning.

onsdag 22. november 2017

Annie Proulx: Barkskin


Barkskins

Dette er et stort, monumentalt verk der vi følger to slekter i grenseområdene mellom USA og Canada gjennom 250 år. Den ene slekten starter et tømmerfirma som etterhvert vokser seg opp til et imperium, og tømmerdrift (eller heller rovdrift) er et gjennomgående tema i boken.

Vi begynner på 1700-tallet med to franske gutter som har seilt over til Amerika og blir leid av en brutal nybygger til å hjelpe ham med å rydde skog. Den ene, Charles Duquet rømmer nokså tidlig fra kontrakten og begynner ved hjelp av kjeltringstreker og voldelige metoder å gjøre forretninger på tømmer og tar senere navnet Duke. Den andre, Rene Sel er en sindig og tålmodig gutt som finner seg i den brutale nybyggeren sine nykker. Etterhvert blir han pådyttet hans godt voksne innfødte husholderske Mari som ektefelle - sjøl skal han gifte seg med en litt finere frue. Paradoksalt nok blir ekteskapet med Mari lykkeligere enn en skulle tro, de får flere barn og Rene får bygd seg opp en fin liten farm før han blir drept av stedatteren sin. Det er flere Sel-slekten blir en slekt som lever i krysningspunktet mellom den innfødte kulturen og settlerkulturen. Tømmerhogsten er aldri langt unna.

Vi følger begge disse klanene videre gjennom nærmere 250 år helt frem til i dag. Charles Duquet blir rik, reiser til Europa, får innpass hos en velstående kjøpmann, blir med på flere ekspedisjoner til Kina og gifter seg med en pike av god familie. De får et barn og adopterer flere. Charles har sin base i Amerika og reiser tilbake dit, men konen, Cordelia blir aldri med. Det har han heller ikke bruk for så lenge hun oppdrar hans sønner. Selv møter Charles sin skjebne inne i de store skogene der han treffer på faren til en unggutt hvis liv han har på samvittigheten. Liket til Charles blir aldri funnet. Hans fire sønner driver selskapet videre.

Tømmerhugsten blir stadig mer omfattende. Det er farlig arbeid og mange arbeidere setter livet til i fløteuhell. Svært mange av dem er innfødte og vi finner flere av Sel-klanen i de store tømmerhuggerleirene opp gjennom tiden. I begynnelsen er det et uuttømmelig tilfang av skog.  Men det er mange om beinet, og ettersom årene går søker Duke-kompanitet seg videre vestover mot mer av den opprinnelig skogen. Og her er vi ved bokens hovedtema - menneskenes rasering av skogen. De nordamerikandske skogene ble sett på som uendelige. Når det ble slutt på de beste hogsområdene i øst var det bare å trekke lenger vestover. Og ikke nok med det - etterhvert dukker det opp andre skogsområder: New Zealand, Amazonas.

Slik følger boken Barkskin Duke-imperiet over hele verden i jakten på de optimale hugstområdene og de beste markedene. Boken er lagt opp som en slags slektskrønike, men det er tømmerhugsten (eller kanskje vi heller skal si raseringen av skogene) som er det egentlige temaet.  Men Annie Proulx er en ypperlig forteller og vi møter noen spennende og uforglemmelige personligheter i begge slektene, det er den nederlandske konen til Bernhard, Birgit som forblir barnløs og overlever sin mann. Når hun selv dør får de som skal stelle liket et sjokk - Birgit er en mann! Lavinia er Charles sitt tippoldebarn og blir overhode for Duke-klanen i flere tiår, deres dronning Victoria. Lavinia gifter seg med den eneste i og omkring Duke-klanen som har et snev av interesse for skogspleie, Dieter Breitsprecher. Han får lov (!) til å bygge opp et lite skogreisingsselskap, ironisk nok skjer deet samtidig med at Duke-imperiet under Lavinia raserer større og større skogsområder rundt de store sjøene .

Sel-klanen lever i skyggesiden av nybyggersamfunnet. Noen av dem prøver å følge sine røtter og leve som Mi'kmaw, men det vil som regel bety et liv forvist på ugjestmilde steder, ofte prisgitt de tilbudene de får om å jobbe i tømmerhogst og tømmerfløting. Mange tyr til flasken, andre dør i epidemier. Vi møter bl.a. Kuntaw som svikter sin første kone og barn og bor noen år sammen med Beatrix som tilhører Dukefamilien. Men han trekker igjen mot det innfødte samfunnet. Så har vi Jinot som får jobb hos en økseprodusent, gifter seg med datteren hans og reiser sammen med sin sjef til New Zealand for å hjelpe ham å bygge opp en økseproduksjon der, en av de mange uforglemmelige historiene i boken.

Boken er i det hele tatt full av eventyrlige historier. Annie Proulx en mester i å skildre bisarre dødsepisoder, i en av dem forsvinner store deler av Duke-klanen i en brann i en familiemiddag, for ikke å snakke om hvordan Jinot sin sjef blir tatt av dage i New Zealand.

Til slutt møter vi Sel-søskenbarna Jeanne og Felix som begynner å jobbe for en miljøorganisasjon sammen med sin eldre slektning Sapatista og vi er nå kommet frem til vårt eget hundreår.

Dette er tankevekkende lesning, og jeg ser paralleller til den vanvittige nedslaktingen av buffalo for å selge skinn mens prisen er høy, i boken "Butcher's Crossing" av John Williams. Det er også blitt en storartet familiesaga. Men temaet avskoging er ofte det som driver fortellingen fremover og det kan noen ganger gå utover romanen. Av og til blir det også litt overtydelig. Boka er på over 800 sider, men jeg synes nesten den måtte være såpass. En bok jeg er glad jeg har lest.