mandag 12. november 2018

Jørn Lier Horst: Katharinakoden


Katharina-koden

Dette er den foreløpig siste boken med politimannen William Wisting i hovedrollen, og ifølge forfatteren er det ikke sikkert han kommer til å skrive flere.
Dette er en roman om en "Cold Case". Katharina Haugen forsvant sporløst for 24 år siden og Wisting har hvert år truffet hennes ektemann på årsdagen for forsvinningen, men denne gangen er ikke ektemannen hjemme når Wisting kommer på besøk og han aner ugler i mosen.

Kripos starter samtidig en ny etterforskning av en annen forsvinningssak fra omtrent samme tid. Den unge jenta Nadia Krogh forsvant fra en fest og ny teknologi har gjort det mulig å gjenoppta saken. Det blir den ynge Kriposmannen Adrian Stiller som leder etterforskningen der også Wistings journalistdatter Line får en viktig rolle.
Ikke overraskende blir det stilt spørsmål om det kan være en sammenheng mellom disse sakene. Etterforskningen ruller fremover, for det meste med nokså tradisjonelle politimetoder - bortsett fra at William Wisting påtar seg et spaningsoppdrag med å dra på hyttetur sammen med en av de mistenkte.
Bøkene om William Wisting har vært blant de norske krimbøkene jeg har likt best de siste årene. Jeg hadde store forhåpninger til denne, for flere anmeldelser har rost den opp i skyene. Men jeg syntes denne boka var svakere enn de andre jeg har lest. Det skyldtes nok at jeg synes etterforskningen blir litt for rett frem for å fungere godt som krimlitteratur. Selv om løsningen ikke er opp i dagen hele tiden går begge etterforskningene etterforskningen etter nokså rette linjer uten særlig mange overraskelser eller sidespor underveis. Kanskje dette er realistisk, men det blir ikke nødvendigvis en god bok av det. Det blir litt spenning på hytteturen, men ikke nok til å løfte opp boken. Så kanskje Wisting fortjener å hvile noen år, eller kanskje til og med pensjonere seg?

torsdag 1. november 2018

Ali Smith: Winter


Winter

Ali Smiths "Autumn" var en bok jeg syntes det var en nytelse å lese. "Winther" er nummer to i en serie hun planlegger å skrive der årstidene er et (nokså løst) tema. Det vil si - i denne boken er faktisk vinteren svært så sterk tilstede siden mesteparten av boka foregår på julaften. Jeg kan med en gang si at jeg ble ikke så grepet av denne som av den forrige, men det var likevel en interessant roman.

Sophie Cleves bor for seg selv i en herskapelig villa i Cornwall. Hun er en velstående forretningskvinne i 60-årene og vi møter henne når hun ligger i senga og betrakter og samtaler med (eller i alle fall til) et hode. Et hode uten kropp som skifter form og størrelse men for det meste ser ut som det er laget av stein.

Sophie har ikke snakket med sin søster Iris på over 20 år. Iris  forlot familien når foreldrene ikke lenger klarte å holde ut hennes politiske virksomhet. Iris har engasjert seg i alle protestaksjoner som har herjet  Storbritannia siden 70-tallet, blant annet var hun en av dem som lenket seg fast til et fabrikkområde der det ble produsert deler til atomvåpen på 80-tallet.

Sophies sønn Arthur (Art) er sjelden på besøk, men Sophie har fått ham til å love å komme denne julen sammen med sin samboer Charlotte som moren aldri har møtt. Det er bare det at det er ikke så bra mellom Arthur og Charlotte, hun har nettopp boret et hull i laptop'en hans og overtatt  hans Twitter-konto der hun sender ut tweetsmed halvpornigrafisk innhold som får  alle slags idioter til å ringe ham. Utenfor biblioteket sitter en ung, pen jente i et busskur og leser en take away-meny. Art får en ide - det ene ordet tar det andre og han avtaler med Lux at hun skal bli med ham som Charlotte for den nette sum av £1000,-

Sophie er mer opptatt av å betrakte hodet enn å være vertinne. De fleste rommene i huset står tomme, senger er ikke gjort i stand, det er kaldt i huset og det finnes nesten ikke mat. Men Charlotte blir akseptert, ja, Lux viser en forunderlig evne til å få kontakt med Sophie. Og så (på Arts oppfordring) gjør Iris entre. Med armene fulle av julepynt og mat og sitt stadig glødende politiske engasjement.

Så får de bryne krefter mot hverandre - ikke minst Sophie og Iris. Det blir en del konfrontasjoner der begges oppfatning av hva som skjedde i barndomstiden blir satt på prøve. Lux blir på mange måter en katalysator og bidrar til at det av og til kommer noe interessant ut av alle samtalene. Art blir stadig mer fascinert av henne - hun kan snakke om løst og fast og han tror det er mest tomt prat - så viser det seg at hun er både kunnskapsrik og smart. Det er en kostelig scene der Lux snakker om sitt yndlingsstykke av Shakespeare. Hun legger ut i det vide og det brede om skognymfer og feer og konger og adelsmenn og Art tror det er noe hun bare dikter opp for å gi inntrykk av at hun kjenner Shakespeare. Så viser det seg at hun forteller om handlingen i Cymbeline, et av hans minst spilte stykker. 

Art blir en nokså passiv aktør i dette "julespillet", men han kommer til å se på sitt eget liv og på forholdet til Charlotte på en ny måte når julehelgen er over. Og Sophie og Iris? Mot slutten av boka er det mest Art det dreier seg om. Men de to søstrene klarer i alle fall å oppholde seg i samme rom og være glødende uenige om samme tema - det er nok et fremskritt.

Det blir en interessant jul å lese om, full av tildels motstridende referanser til hendelser i fortiden til både Sophie, Iris og Arthur. I tillegg er Ali Smith veldig glad i ordspill - i denne boken tar det av og til nesten overhånd. Det gjør deler av boka litt vanskelig tilgjengelig for meg i hvert fall, og jeg syns hun lar denne leken med ord og uttrykk få litt for mye plass. I "Autumn" er en billedkunstner nokså sentral i handlingen. Denne boken trekker inn billedhuggeren Barbara Hepworth. Sophies forestilling om steinhodet kan kanskje minne om noen av Hepworths glatte menneskefigurer, men ellers synes jeg hun har fått en lite fremtreden plass så det hele virker litt søkt på meg.

Ali Smith ironiserer vennlig med Iris frenetiske politisk engasjement, men hennes eget politiske engasjement kommer likevel godt frem hist og her i innskutte avsnitt og i kommentarer underveis.

En artig bok å lese, men den berørte meg ikke på samme måte som "Autumn"




Dolores Redondo: Den usynlige vokteren


Den usynlige vokteren

Vi var nylig i Spania for å kjøpe en ferieleilighet så det blir nok mange spaniaturer på oss. Da hører det jo også med å lese noen spanske bøker. På norsk, selvsagt. Jeg fant denne kriminalromanen i hyllen for bøker oversatt til engelsk i en bokhandel i Madrid. Det er den første i en trilogi og da jeg sjekket viste det seg at alle tre finnes på biblioteket hjemme. Oversatt til norsk! Jeg trykket "Reserver" og dermed lå den og ventet på meg på biblioteket.

Romanen foregår i Baskerland. Inspektør Amaia Salazar blir sendt til sin hjemby Elizondo for å etterforske et grufullt mord på en ung kvinne. Og noen dager etter dukker det opp et nytt lik. Likene er presentert på en svært grotesk måte og politiet får mistanke om at det dreier seg om en seriemorder.

Amaia har selv hatt noen svært traumatiske opplevelser i barndommen men en mor som var sinnsyk og angrep henne ved flere anledninger. Hun vokste opp hos sin tante og har et anstrengt forhold til storesøster Flora som overtok og utvidet driften av familiens bakerifabrikk. Men hun er svært glad i lillesøster Ros som nylig har kastet ut sin nokså ynkelige ektemann Freddy. Amaia selv er gift med den amerikanskfødte kunstneren James - han er hennes trofaste elsker og støtte.

Vi befinner oss i en område av Spania som er langt fra de solfylte strendene vi nordmenn valfarter til. Naturen er mørk og dyster, det er brusende elver, dype skoger og bratte skrenter og det er ville dyr der: bjørn og ulv er slett ikke ukjent, for ikke å snakke om mer eksotiske vesener fra den baskisk folketro. Blant annet basajaun - en menneskelignende godlynt kjempe med hårete overkropp som regnes for skogens vokter. Likevel blir vår morder på folkemunne omtalt som basajaunaen.

Alle likene blir funnet i naturen - noen på nokså utilgjengelige steder. Vi følger etterforskningens mange ekspedisjoner i skog og mark og Redondo er flink til å beskrive stemninger i naturen - og dem er det mange av. Jeg har sett at noen lesere synes de er for mange - jeg synes hun skriver på sitt beste i naturskildringene og for meg blir dette et pluss ved boka. Hun strør også om seg med baskiske ord og uttrykk, mange av navnene er antagelig baskiske og matrettene er baskiske - ikke minst bakverkene som også spiller en rolle i etterforskningen.

Amaias demoner og opplevelser med familien tar også endel plass. Familiekonfliktene synes jeg ble godt beskrevet og de var også viktige for handlingen. Hennes og James' barnløshet fikk også endel plass - og det ble også et påskudd til å vise noe av den lokale overtroen og diverse fremstøt for å fremme fertilitet. Derimot var jeg ikke så begeistret for skildringene av sexlivet med hennes elskede James - det virker som om Redondo vil så gjerne skrive bra om sex men så blir det likevel noe kunstig over det.

Jeg er ikke spesielt glad i grafiske skildringer av drap i kriminalromaner, og jeg syntes de groteske detaljene her ble litt smakløse. ( Men det er jo ingenting mot hva Jo Nesbø pleier å lire av seg.)Det var endel dårlig gjennomtenkte detaljer i etterforskningsarbeidet, blant annet nokså lemfeldig behandling av bevismateriale. Når oppklaringen kom var den ikke så veldig overraskende - selv om jeg også hadde en alternativ løsning i tankene. Av og til blir språket litt vel blomstrende og oppstyltet, noe kan muligens skyldes oversettelsen? Al dette trekker litt ned.

Så flørter forfatteren med den gamle overtroen, flere mytiske skikkelser blir observert både av den ene og den andre - er det hallusinasjoner eller hva?  Dette synes jeg er helt i orden - det blir endel av det baskiske universet som forfatteren skriver om. Vi behøver ikke å tro på det, selv om lokalbefolkningen i boka gjør det..

Interessant å befinne seg midt i den baskiske kulturen og i en dramatisk natur. Som kriminalroman synes jeg den innimellom lener seg mot kiosklitteraturen (sekser i VG - den er litt drøy!), men jeg synes også at vår heltinne er et spennende bekjentskap. Jeg må nok prøve i alle fall en til i serien.


Katrine Marie Guldager: København



Dette var en liten bok jeg kjøpte på vår Danmarkstur i slutten av august, det så ut som den var av de nyeste bøkene. Det er en slags novellesamling med elleve noveller som alle har handlingen lagt til dagens København. Novellene er ganske korte og jeg leste bare en av gangen. Vi møter alle slags mennesker som  befolker denne byen, spesielt området rundt Nørrebro.

En gategutt, antagelig ruset på et eller annet, snubler og får slått ut en tann. En mann som er på besøk hos sin gamle og pleietrengende mor og som blir offer for et brutalt ran. En kvinne som drar fra byen til et viktig møte men lengter hjem. En mann møter en kvinne midt i byen og tilbyr seg å følge henne hjem men hun vil heller møtes på Tivoli dagen etter. En kvinne er i tvil om hun skal ta med blomster når hun skal besøke sin søster på et behandlingshjem. Noen av novellene henger løselig sammen med andre, f.eks dukker gategutten med tannen opp i en annen novelle.

Jeg likte godt noen av novellene, andre ble litt likegyldige for meg, det var av og til vanskelig å identifisere seg med personene. De var litt for korte - kanskje ville det fungert bedre for meg hvis noen av personene og historiene hadde fått utviklet seg litt mer. Men samlet syntes jeg de ga et slags glimt inn i Nordens nest største by.

Jeg skriver dette nokså lenge etter jeg leste boken, og når jeg blar i den blir det et godt gjensyn med personene og fortellerstilen og i det hele tatt stemningen i boka. Selv om det ikke var en topp leseropplevelse der og da kan jeg nok tenke meg å lese noe annet av denne svært anerkjente danske forfatteren. Romanen "En plass i historien" dukket opp nylig på et boksalg på Sola bibliotek og den fikk lov til å bli med hjem. Så vi får se!

onsdag 31. oktober 2018

Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei


Tante Ulrikkes vei

Zeshan Shakar fikk Tarjei Vesaas debutantpris og mye oppmerksomhet i litteratrurkretser for denne romanen som handler om to gutter som vokser opp på Stovner i Oslo. Denne bydelen har fått mye omtale i media de siste tiårene, og det meste som skrives er negativt.
Jeg bodde i Tante Ulrikkes vei på hybel i ett år, 1974/75. På den tiden var Stovner en relativt ung drabantby og det bodde ikke så mange innvandrere der som det gjør nå, så mye har nok forandret seg. Men vi bodde i elleve år med tre barn på Holmlia på 80/90-tallet, som også har fått endel negativ medieoppmerksomhet, og endelen av innvandrere på Holmlia var relativt høy når vi bodde der.

Selvsagt måtte jeg lese denne romanen!

Rammen for boken er et forskningsprosjekt over oppvekstmiljø for innvandrerungdom på Stovner. Deltakerne skal skrive dagbok og sende inn, enten i skriftlig form eller de kan lese det inn på lydfiler. De kan vinne en terrengsykkel eller et reisegavekort for innsatsen. Begge guttene har pakistansk bakgrunn. Mohammed (Mo) kommer fra en velfungerende familie og har to yngre søstre. Faren er uføretrygdet og moren er hjemmeværende men de klarer seg greit på farens beskjedne trygd. Mo er skoleflink og ambisiøs og foreldrene hans er stolte av ham og støtter opp om skolearbeidet så godt de kan.

Jamal bor sammen med sin yngre og litt tilbakestående bror og moren som er mentalt ustabil. Faren var brutalt og stakk (heldigvis) tidlig av. Broren er engstelig av seg og holder seg ikke tørr. Moren klarer ikke alltid å forsørge familien og Jamal prøver å spe på husholdningspengene så godt han kan, på mer eller mindre heldige måter. Han må også stille opp for lillebroren på skolen, gjøre husarbeid og har i det hele tatt et ansvar som er altfor stort for ham. Jamal er også en urolig sjel og ville kanskje fått en eller annen 3 eller 4-bokstavsdiagnose hadde han vokst opp i et annet miljø. Han takler ikke skolen noe særlig godt.

Vi følger disse guttene  fra ungdomsskolen og til de er i begynnelsen av 20-årene. De vokser opp i samme område men vanker i litt forskjellige kretser. De forteller med svært forskjellige stemmer, men begge to er nokså åpne med hva de foretar seg og hva de tenker. Noe som også er felles er at begge virker nokså trygge i lokalmiljøet - de opplever det som er ålreit sted å bo.

Mo har et godt og korrekt språk og er flink til å formulere seg. Hans tilværelse dreier seg mye om å gjøre det bra på skolen. Av og til hører vi om hendelser i verden, men vi opplever ikke at det er så mye av utenverdenen som går inn på ham. Han begynner på Bretvedt Videregående og gjør det fortsatt bra på skolen. Han kommer borti litt festing siste året, det er russetid og han blir vant til alkohol og det blir også litt nærkontakt med jenter. Noen ganger, når ting blir vanskelige får han problemer med magen.

Jamal benytter tilbudet om å lese inn på lydfil, han er ikke noe særlig på det skriftlige. Han snakker "rett fra leveren" og bruker et slags ghettospråk som kan være vanskelig å følge med på men det er en ordliste bakerst i boken. Noen av kameratene begynner med marihuana, det gir Jamal en kjærkommen flukt fra alle bekymringene for moren og lillebroren. Han finansierer dette ved diverse strøjobber, etterhvert på et bilverksted der han vasker biler. Da kan han bidra til husholdningen også. Jamal begynner også på Bredtvedt men dropper ut etter en stund.

Vi følger de to guttene videre. Mo gjør det bra på skolen og begynner på Blindern. Han jobber hardt med studiene, men det er likevel mer krevende å henge med sosialt blant medstudentene som stort sett har norsk bakgrunn. Jamal klarer seg en stund greit i arbeidslivet men bilvasking er tungt arbeid og han har ingen trygghet i jobben. En av kameratene hans vanker i moskeen som hasr fått offentlig tilskudd for diverse tiltak for ungdom. Jamal begynner å hjelpe litt til i moskeen og blir forespeilet støtte til videreutdanning som mekaniker på en privatskole. Det er en nesten uoppnåelig drøm for Jamal.

Beboerne i TUV (Tante Ulrikkes Vei) lever på mange måter i en ghettoboble, men etter hvert merker vi mer negative holdninger holdninger mot muslimer i kjølvannet av internasjonale begivenheter som 9/11, demonstrasjoner mot Muhammedkarikaturene og flere terroraksjoner i Europa. Det er med på å påvirke livet til begge guttene. Mo får et slags sammenbrudd som jeg forøvrig synes er litt dårlig underbygget, og moskeen mister støtten til ungdomsarbeidet så Jamals fremtidshåp faller i grus. Og der forlater vi de to guttene.

Jeg synes det er veldig mye bra i denne boka. Først og fremst skildringene av miljøet på Stovner sett med brillene til to unge gutter som vokser opp midt i det. Trass i endel fattigdom, sosiale problemer, narkotikamisbruk - Stovner blir fremstilt som et sted der ungdommene er hjemme og føler seg trygge. Dette er svært langt bort fra de bildene som danner seg når en leser avisoverskrifter fra den perioden.

9/11 var en helt avskyelig aksjon som det var helt riktig å ta avstand fra, men jeg synes likevel det er interessant og lærerikt å lese om hvordan Jamal oppfattet de norske reaksjonene på terroren. Jeg synes det er et svært godt fortellergrep at hele boka er lagt i munnen på to nokså forskjellige ungdommer - det blir noe veldig muntlig over romanen som jeg synes passer godt. Avvekslingen mellom et greit bokmål og ghettospråket til Jamal er med på å få frem at ghettoproblematikken finnes, men at det også handler om helt vanlige gutter som vokser opp i en norsk drabantby.

Jeg synes Mo's utvikling de siste årene blir litt svakt underbygget, eller kanskje er det jeg som har litt tungt for det? Kunne det gått annerledes? Hvor mye skyldtes presset som mange muslimer blir utsatt for, og hvor mye skyldtes press fra familien? eller ham selv? Dette henger litt i luften for meg.

Boka ble litt for lang. Begynnelsen var fin, men det var et sted omtrent på midten hvor jeg syntes det var litt mye det samme opp igjen hele tida. Men så tok det seg opp igjen i den siste tredelen.

Alt i alt en svært fin roman som jeg vil anbefale alle å lese.

tirsdag 23. oktober 2018

Colson Whitehead: The Underground Railroad


Bilderesultat for the underground railroad book

Colson Whitehead fikk den amerikanske Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2017 for denne boken i tillegg til at den har fått en rekke andre priser. Jeg leste den under vår Spania/Englandstur med den nye "Libby"-appen. Det er bibliotekenes tilbud på utlån av engelskspråklige ebøker. Dette var et av de få treffene jeg fikk, jeg har hørt om boken og tenkte jeg skulle prøve.

"Underground Railroad" var betegnelsen på et nettverk av fluktruter og skjulesteder for rømte slaver i USA frem til borgerkrigens slutt i 1865 da slaveriet ble opphevet i alle statene. Hovedpersonen i boken er den unge Cora som er slave på en bomullsplantasje i Georgia på 1830-tallet og beskriver hennes liv der og hennes flukt mot frihet.

Boken begynner med beskrivelsen av de brutale forholdene for slavene på Randall-brødrenes plantasje. Brutaliteten og undertrykkelsen er grenseløs, og jeg merker at jeg synes forfatteren har lagt på litt vel mye grotesk og sadistisk vold. Cora er en sterk og ubøyelig ung kvinne og er svært opptatt av sin mor Mabel som rømte da hun var 10 år og som ingen slavejegere har klart å spore opp. Hun kjenner på et sterkt hat til moren som lot henne være igjen uten beskyttelse, men det er vel like mye sorg og skuffelse. Den unge Cæsar kommer en dag med et forslag om at de skal flykte sammen, noe Cora vifter bort. Men etter en spesielt grusom hendelse på plantasjen der Cora blir mishandlet fordi hun viser omsorg for en liten gutt som blir pisket, bestemmer hun seg for å bli med Cæsar.

De klarer å snike seg vekk og etter en del dramatikk treffer de Cæsar sin kontakt. Og så går ferden videre, under jorda, med en underjordisk jernbanevogn - frem til South Carolina. Men var  Underground Railroad virkelig en fysisk jernbane? Nei, det var den ikke, dette er ett av Colson Whitehead sitt påfunn, at det var et byggverk av underjordiske huler, skinneganger og forskjellige tog og fremkomstmidler. OK, i romaner er det lov å dikte, lage et eget univers, men her skurrer det virkelig for meg, jeg skjønner ikke hva han vil med dette.

South Carolina har mer liberale raselover. Cora og Cæsar blir satt i lønnet arbeid, får skolegang, enkle hybler og har det egentlig ganske bra. Men ikke trygt, for slaveeierne kan kreve rømte slaver utlevert, og den beryktede slavejegeren Ridgeway er engasjert av Randall. De hvite har også endel annet for seg: Cora møter et sterkt press i retning sterilisering, det er en del rømte slaver som blir satt under behandling for ukjente sykdommer mens det viser seg at de blir påført syfilis i forskningsøyemed. Og Cora blir etterhvert overført til et museum der hun skal spille neger i forskjellige tablåer bak glassvegger for besøkende, noe hun finner ganske nedverdigende.

Hittil syntes jeg det var mange overdrivelser i boken og verre skulle det bli. De blir innhentet av slavejegeren og må rømme, nok en gang med jernbanen, denne gang til North Carolina som har innført nye slavelover. Her kommer vi forbi "Freedom Trail", en uendelig lang rekke med trær der likene til hengte slaver blir plassert til skrekk og advarsel. Hundrevis med lik. Visst forekom det lynsjing av rømte slaver, men Freedom Trail er nok en oppfinnelse av forfatteren. Cora må i flere måneder gjemme seg på et loft der hun har et lite kikkhull mot torget. På torget er det festivitas med henging av rømte slaver hver helg til almen forlystelse. I annet hvert hus er det en "Night Rider" som drar på jakt etter slaver som lever i skjul. De minner litt om Ku Klux Klan, men de oppsto i kjølvannet av borgerkrigen, etter 1865. Det er angiveri - barn angir foreldre, naboer angir hverandre, tjenestefolk angir arbeidsgiverne og de som blir mistenkt for å hjelpe rømlingene blir drept.

Nå holdt jeg på å legge vekk boken, men jeg leste videre, mer for å finne ut hvordan det gikk enn for at den ga meg en god leseropplevelse. Jeg skal innrømme at resten leste jeg litt overfladisk.

Cora kommer seg videre, og jeg skal ikke røpe hvordan det går. Hun reiser både under og over jorden, både alene og som fange av jegeren Ridgeway, og til slutt får vi også høre hvor det var blitt av moren Mabel.

Jeg kan ikke forstå at denne boken fikk Pulitzerprisen. Jeg synes ikke Whitehead sitt 1830-Amerika-univers er særlig vellykket. Det var mer enn nok brutalitet i slavetiden til at det er nødvendige å komme med slike overdrivelser som han gjør, og jeg syntes heller ikke den underjordiske transporten ble troverdig. Personskildringene er bemerkelsesverdig flate, selv Cora kommer vi ikke særlig innpå.

Men det var noen deler av boken som jeg syntes var bra. Når Cora er på vei, stadig videre, gjennom et mangfoldig kontinent kommer vi inn i en slags stemning av å være på evig vandring. Det fungerer. Forholdet mellom Cora og Ridgeway - mellom jegeren og den jagede utvikler seg til å bli en slags nerve, spesielt i annen del av boken og kan minne litt om Javert vs. Jean Valjean i Les Miserables. det synes jeg også fungerer.

Su Tong: Raise the red lantern


Bilderesultat for the red lantern book
På vei hjem fra Vietnam i vinter hadde vi 2 dagers stopover I Hongkong. Det var jo helt nødvendig å ta med en kinesisk bok fra det nokså engelskspråklige Hongkong og valget falt på denne samlingen med tre kortromaner (novellas som engelskmennene kaller det). Alle har handlingen lagt til småby/landsbygdmiljø  I 30-tallets Kina. Jeg leste de på forskjellige tidspunkt.
Den første som har samme tittel som boka handler om nitten år gamle Lotus som etter farens selvmord blir presset til å bli 4.hustru til en velstående kjøpmann. Hun blir tatt vel imot og får en ettertraktet posisjon i huset men gradvis blir hun offer for andres og tildels sine egne renkespill og mister både forstand, ære og til slutt livet.

I Nineteen-thirtyfour escapes følger vi hovedpersonen og hans familie gjennom det skjebnesvangert året 1934 der hele deres tilværelse mer eller mindre faller fra hverandre. De tilhører Chen-klanen der bare en gren av familien er rik, og de er også i besittelse av en mystisk jadekrukke som muligens har en medisinsk eller i alle fall potensfremmende virkning. Men Chen Baonian, jeg-personens bestefar, gjør det likevel stort gjennom salg av en bestemt type bambus. Han svikter familien og slår seg ned i storbyen. Mens så inntreffer året 1934 og mangt og meget går til grunne.

I Opium møter vi godseierfamilien Liu. Bror til Liu Laoxia, Liu Laoxin begynner å dyrke opium på sitt lille jordstykke, mest for å selv nyte fruktene av avlingen. Det er et gjensidig hat mellom brødrene. Liu Laoxin fabler om å ta liv av broren men dør selv under forsøket på mordbrann. Og så tar Liu Laoxia over opiumproduksjonen. Han har prøvd å avle en sønn til å overta med flere kvinner. Bare to vokser opp. Yanyi er tilbakestående. Liu Chencao er intelligent nok men mangler den driftighet og herskervilje som må til for å drive et gods. Den fattige landarbeideren Chen Mao blir også en sentral person og når den kinesiske revolusjonen seirer i 1949 og bøndene skal overta jordeiendommene får han en viktig rolle, men han er så involvert I Liu-familien at alt går overstyr for ham. Og Liu Chencao er allerede ødelagt av opium.

Det er noen dystre historier som alle berører tema som katastrofer og undergang. Den røde lanternen er fortalt i 3.person med en helt nøytral fortellerstemme. I 1934 er det en jeg-person som forteller om sine besteforeldres opplevelser og i Opium er det en slags jeg-figur som vi aldri får plassert, det virker som det er en nøytral person i landsbyen som likevel er en slags allviter som vet alt som foregår i Liu-familien.

Jeg synes boken gir et variert og fargerikt bilde av et Kina før revolusjonen, malt med bred pensel og ofte karikert. Men jeg syntes det var vanskelig å se hvor forfatteren ville hen med Opium, det var litt for mange temaer blandet sammen etter rmin smak. Opiumsdyrkning og avhengighet, familiehat og sjalusi, far/sønn problematikk, et bruderov, den utro tjeneren, det var litt mye på en gang.