søndag 30. desember 2018

Kim Leine: Rød mann, sort mann



Rød mann/Sort mann av Kim Leine
Rød mann/Sort mann av Kim Leine
Kim Leine fikk Nordisk Råds litteraturpris for "Profetene i Evighetsfjorden" i 2013 - et stor roman om dansk kolonialisme og misjon på Grønland ved århundreskiftet 1700/1800, sett gjennom øynene til den ung presten Morten Pedersen Falck. I denne boken går han bakover i tid - til perioden da Hans Egede var misjonær på Grønland (eller "Grønlands apostel" som det ble kalt i historiebøkene våre da jeg gikk på skolen.
I 1728 utstyrer kong Fredrik IV en ekspedisjon til Grønland for å sikre mer dansk tilstedeværelse i kolonien. Han har allerede støttet Hans Egedes misjon siden 1723. Nå sender han en guvernør, en kommandant, lege, flere funksjonærer og en gruppe tukthusfanger som er blitt tvangsgiftet med noen av Københavns prostituerte. De skal støtte Egedes misjon, opprette handelsstasjon, utforske landet, kanskje det finnes mineraler? gull? i alle fall finnes det hvalolje.

Hans Egede var en svært stri prest i Lofoten som kom på kant med prosten og de lokale myndighetene der, prøvde lykken på Bergenskanten uten særlig hell til han besluttet å dra til Grønland med kone og 4 barn for å starte misjon blant grønlenderne. Egede blir fremstilt som en selvgod og nokså pompøs skikkelse - mer opptatt av å få sin vilje igjennom enn å frelse hedninger. Han var oppsatt på å finne de gamle bosetningene fra norsketiden etter at Eirik Raude slo seg ned her. Finner han nordmennene som antagelig ikke har hørt om reformasjonen og er katolikker har han virkelig en misjon! Så har han også gjennom sin misjonstid en tydelig aversjon mot å døpe grønlenderne.

Vi møter grønlenderen og åndemaneren Aappaluttoq på de første sidene. Han og barna hans fikk undervisning av Egedes hjelper Andreas Topp, men kona døde og gutten er syk og han ber Egede om å  pleie ham. Gutten kommer seg, blir døpt "Fredrik Kristian",  Egede behandler ham som pleiesønn og nekter å gi ham tilbake. Og slik oppstår konflikten mellom den røde mann (grønlenderen) og den sorte mann (presten). Denne blir et hovedtema som går gjennom hele boka.

Kim Leine maler landet og historien med bred pensel. De danske kolonistene fremstår som grove, skittenferdige og primitive. I den første tiden får ikke tukthusfangene materiale til skikkelige boliger, de blir boende i primitive jordhytter mens tømmeret som skipet hadde med blir liggende for om mulig bli solgt. Sjørbuk og andre sykdommer florerer, kolonistene lever i en skittpøl av urin og oppkast. I det hele tatt mangler det ikke på beskrivelser av kroppvæsker i denne boka., verken i mannskaphyttene eller i guvernørboligen. Guvernørens husholderske jomfru Titia lider av epilepsi og vi får noen livfulle beskrivelser av hennes anfall med katolske bønner på latin som hun lærte i klosteret derhun vokste opp. Og når anfallet er over er det alltid en eller annen mann som vil "berolige" henne.

Vi møter også grønlenderne. Men bortsett fra Aappaluttoq blir vi bare kjent med dem gjennom enkelte av kolonistene som besøker dem på diverse ekspedisjoner utover landet. Det inntrykket vi sitter igjen med er at grønlendernes levemåte gjør at de kan overleve i dette kalde og ugjestmilde landet - de overlever på fisk og fangst, de får ikke skjørbuk som kolonistene. Men de har også svært primitive skikker - bl.a. kaster de ut sine gamle når de ikke er produktive lenger. Vi får også inntrykk av at de ønsker kristendommen velkommen - ved siden av sin gamle åndetro naturligvis. Men Egede vil ikke slippe dem inn i menigheten.

I løpet av første vinteren dør de fleste av kolonistene av skjørbuk, sult, kulde, drap og epidemier.  Det kommer flere skip med flere folk og mer forsyninger så kolonien holder det gående, men de har ingen suksess med å finne mineraler som kan omdannes til gull ved hjelp av alkymi som Egede behersker. Flere ekspedisjoner prøver å finne spor etter de norske bosetningene men de lyktes ikke.

Fredrik IV dør. Hans sønn Kristian VI finner at Grønlandskolonien bare gir utgifter og ingen inntekter er i sikte, så han bestemmer seg for å avvikle kolonien. De fleste kolonistene reiser tilbake. Hans Egede er lovet forsyninger i ennå et år, og det er noen få kolonister som velger å bli - de føler seg rett og slett tilknyttet dette landet.

Grønlandsmisjonen får likevel nok støtte til at de kan holde stand, og etter noen år overtar en privat kjøpmann handelskompaniet og Egede får fortsatt støtte. Men i 1733 kommer det også misjonærer fra  Brødremeningheten (herrnhutere). Egedes følte nok sin posisjon truet og det var teologiske stridigheter. Hans kone Gjertrud døde i 1735, og året etter forlater han Grønland.

Det er mange enkelthistorier i boka som jeg ikke har nevnt. Barn blir unnfanget, barn blir født, dør eller blir drept eller overlever. Boka er som et kor av stemmer, hvert kapittel eller noen ganger avsnitt blir fortalt av eller om en av de mange personene som vi møter - alt fra Egede selv, hans døtre, Gjertrud, legen, guvernøren og ikke minst Aappaluttoq. Dette synes jeg gir en fin bredde over historien. Det gir oss også enkelte flotte naturbeskrivelser når vi følger med på de mange ekspedisjonene.

Danskene kolonivelde blir ikke fremstilt som noe spesielt aggressivt eller brutalt. Det som kan være brutalt er møte mellom grønlenderne og den danske kulturen med sprit, urenslighet og sykdommer som også tar livet av grønlenderne. Og hvis noen blir oppgitt over de danske kolonistene og deres skittenferdighet og primitive fremferd kan det være greit å huske på at svært mange av dem kom fra den norske delen av tvillingrikene.......

Som i "Profetene i Evighetsfjorden" er dette roman med svært direkte skildringer av menneskers primitive oppførsel. Det flommer over med blod, svette, oppkast, urin, avføring, lus og utøy. Av og til synes jeg det blir litt i meste laget. Men belønningen er en stort og rikt verk om et spennende land som det ikke er mange som skriver romaner fra. Jeg hadde ikke protestert hvis Kim Leine hadde fått Nordisk råds litteraturpris for denne boken også.

En liten kjekk ting vil jeg nevne - det er en liten oversikt i begynnelsen av boka over alle personene som er med - det setter jeg pris på.

Maria Kjos Finn: Kinderwhore


Kinderwhore

Også i år satser jeg på å lese alle seks nominerte bøker til P2-lytternes romanpris før den blir sent på radio.  4 av dem fikk jeg lånt på Ebokbib. Dette er en av dem.
Tittelen gir assosiasjoner til overgrep mot barn, ungjente på skråplanet, rusproblemer og hovedpersonen Charlotte opplever alt det og mer til. Hun vokser opp med en mor som har meldt seg ut av livet og lever på piller og det hun kan få av kjærlighet fra de mange mennene som havner i sengen hennes. Courtney Love og Nick Cave er noen av hennes idoler. Charlotte går for lut og kaldt vann og må stort sett oppdra seg selv. Hun klarer seg likevel på et vis, gjør det bra på skolen men plager gjerne medelever som ikke er så harde som henne selv.

En periode har moren en elsker, Yassine, som opptrer nesten som en farsfigur for Charlotte, tar henne med på ishockeykamper, spiller ball med henne og ser henne som det barnet hun er. Det blir hennes lykkeligste barndomsminne. Men dette varer ikke stort mer enn et år. Når Charlotte er 12 år heter morens elsker Jonas. En natt kommer han inn til Charlotte og etter den natten misbruker han henne jevnlig. Moren merker tilsynelatende ingenting, eller også lar hun det bare skure.

Nå går det nedover med Charlotte. Hun glir inn i en slags apatisk aksept av overgrepene - om kvelden ligger hun og venter på det som noe som ikke kan unngås. Det eneste hun kan gjøre er å gjøre seg kald, ikke være tilstede i smerten. Og sånn møter hun livet ellers også. Hun misbruker det hun kan komme over av rusmidler, hun ser mye på porno, har en seksualisert opptreden, selger sex for penger eller dop, hun gir blaffen i skolen, hun mobber og trakasserer andre jenter.

Charlotte har mange fantasier om selvmord, lettere inspirert av Courtney Love,og en dag regisserer hun sitt eget: Sminker og kler seg opp, ordner håret og tar alle morens sovetabletter, 120 stk i alt. Heldigvis oppdager moren det og hun våkner opp på sykehuset med et plastrør i halsen. Dette blir Charlottes første møte med hjelpeapparatet.

Så følger flere år på forskjellige barne- og ungdomsinstitusjoner. Charlotte møter mange forskjellige behandlingsmetoder og behandlere. Det meste preller av på henne og veien tilbake til selvødeleggelsen er ikke lang. Men noen ganger er det noen som når inn til henne og får henne litt på glid. En gang er opplever hun tilknytning til en hest, det er første gang hun kjenner på nærhet til noe levende og begynner å gråte. Men hun opptrer likevel så destruktivt overfor noen av de andre pasientene på gården at hun blir forflyttet.

Så møter Charlotte Christine i en av terapigruppene hun er innom. De er begge tiltrukket av hverandre, men det er når Charlotte oppdager at det finnes relasjoner utover sex at noe skjer med henne.  Så er det også vanskelig å elske noen når en har kjempet for å ikke være sårbar hele livet. Forholdet til Christine gir Charlotte styrke til å anmelde Jonas. Rettsaken blir en prøvelse, og jeg vil ikke røpe utfallet her. Men boka slutter med en forsiktig optimisme som jeg nesten ikke kan tro på.

Jeg liker vanligvis ikke å lese romaner som handler om overgrep mot unge jenter. Enkelte ganger gir de meg følelsen av å lese sensasjonsjournalistikk. Men denne boka fikk jeg godt innunder huden. Jeg tror det som gjorde mest inntrykk på meg var hvordan forfatteren fikk frem Charlottes indre liv - eller hvordan hun gradvis stengte seg ute fra livet og lyset. Det var flere detaljerte skildringer av overgrep som Charlotte gjorde overfor jevnaldrende enn de hun selv ble utsatt for - og det virket riktig i forhold til hvordan hun bevisst stengte følelsene ute - hvordan hun ikke var til stede når Jonas og senere andre mannfolk forgrep seg på henne og hvordan det lærte henne at hun kunne bruke kroppen sin til å oppnå det hun ville utenom det å gi henne glede.






torsdag 27. desember 2018

Arnaldur Indridason: Skumring


Skumring

Jeg har lest og likt de fleste (alle??) av Indridasons bøker med Erlendur Sveinsson som kriminaletterforsker og hovedperson. Dette er en av hans siste bøker der handlingen er lagt til 2. verdenskrig.
Den unge og uerfarne politimannen Flovent får  i oppdrag å etterforske saken når en selger blir funnet drept i en leilighet i Reykjavik. Et hakekors er tegnet med blod på mannens panne. Saken ser ut til å ha forbindelser til de utenlandske soldatene på Island, og Flovent får hjelp av kanadieren Thorsson som jobber i militærpolitiet. Thorson er en "vestislending", det vil si en som stammer fra islendinger som har utvandret til Amerika og snakker brukbart islandsk.
Etterforskningen konsentrerer seg først om en nazistisk gruppering rundt en tyskættet lege og hans familie som har drevet rasistisk kartlegging og eksperimenter i ungdomsmiljøet. Så oppdages det forbindelser til de utenlandske soldatene. Under 2. verdenskrig ble Island (som fremdeles var under Danmark) først okkupert av Storbritannia og deretter kom amerikanerne. De unge soldatene ble snart populære blant mange islandske ungjenter, i boka blir dette omtalt som at de "var i tilstanden". 
Men denne saken viser seg å være større enn både Flovent og Thorson hadde forestilt seg, og trusselen om å bli tatt av saken henger over dem hele tiden. Drev mordofferet spionasje? Eller kom han over et spionrede? Det blir mange spor etterhvert, noen blindspor men til slutt samles trådene. Underveis har vi fått gode miljøskildringer og et svært interessant innblikk i Islands krigshistorie på kjøpet. Litt stillestående syntes jeg nok boka ble i noen partier, men dette var likevel storartet krim. Selv om jeg savner Erlendur.


fredag 21. desember 2018

Lars Mytting: Søsterklokkene


Søsterklokkene

I denne romanen utforsker Lars Mytting myter og sagn fra Gudbrandsdalen der han selv kommer fra. Søsterklokkene er to kirkeklokker med en klang så kraftig at den kunne gjøre klokkere, døv etter bare tre messer. Det finnes vissnok et sagn om disse klokkene, et sagn som Mytting har spunnet videre på.

Den nyutdannet Kai Schweigaard har nettopp overtatt som sokneprest i Butangen kirke som er en gammel stavkirke, for liten for meningheten, dårlig vedlikeholdt, trekkfull og iskald om vinteren. Til gjengjeld har den disse berømte kirkeklokkene. Den unge Astrid fra gården Hekne går til kirken sammen med legdekona Klara Mytting, og under gudstjenesten dør Klara - hun har rett og slett frosset i hjel. Det ansporer presten til å få bygget en ny, tidsriktig kirke, godt isolert og med plass til alle. Fra Dresden i Tyskland kommer arkitektstudenten Gerhard Schönauer for å tegne den gamle kirken og for å planlegge rivningen og transporten. Hans oppdragsgivere har fått i stand en avtale med presten om å kjøpe den gamle stavkirken og frakte den til Tyskland for å sette den opp i Dresden.

Historien kommer til å dreie seg rundt disse tre menneskene. Astrid er jordnær og har sin bakgrunn i de gamle bygdetradisjonene, men hun har også et nysgjerrig sinnelag og er svært åpen for nye krefter og tendenser i tida. Både arkitekten og presten blir etterhvert svært fascinert av den unge bondedatteren  - og hun av dem. Men Astrid er også opptatt av bygdas tradisjoner, og hun er sjokkert over at de staselige kirkeklokkene skal fjernes fra bygda sammen med gammelkirken.

Det har tidligere vært en inngangsdør til kirken med noen fantastiske utskjæringer. Den hadde Gerhard ventet å finne, men døren ble fjernet fra kirken for lenge siden og erstattet med en enklere og større dør. Astrid får nyss om hvor den gamle døren muligens kan finnes og har en plan for hvordan hun kan bruke dette til å få beholde søsterklokkene i bygda.

Astrids plan lyktes tilsynelatende, men det er mangt og meget som verken hun eller de andre rår over. Vi følger arbeidet med å demontere kirken og forholdet mellom Astrid, presten Kai og kunstneren Gerhard gjennom årstidene. Samtidig gir dette oss ett godt innblikk i livet som det må ha vært i Gudbrandsdalen for 140 år siden. Vinterfrost og matknapphet, våren med håp om bedre tider men samtidig folk som tærer på de siste ressursene etter vinteren, sykdom og død.

Slutten på flyttingen blir på ingen måte slik som planlagt, og det blir heller ikke fremtiden for Astrid, Kai Schweigaard og Gerhard Schönauer, og det er best å ikke si mere om dette her. Men de gamle sagnene om kirkeklokkenes opprinnelse og deres skjebne er vevet inn i historien til siste slutt.

Denne boken var svært forskjellig fra "Svøm med dem som drukner". Den var mer fortettet både i geografisk og tidsmessig forstand. Persongalleriet var også bedre utviklet. En ting har de likevel felles: de inneholder mye kulturhistorie fra hver sine områder og tidsepoker. Begge har også utspring i Gudbrandsdalen, men i "Svøm med dem som drukner" blir dalen som en kulisse på de første og de siste sidene, mens i "Søsterklokkene" er den til stede nesten i hver eneste setning.

Jeg savnet jeg litt den driven som var i "Svøm med dem som drukner", den roadmovie-følelsen der du fulgte hovedpersonen på de mest utrolige reiser rundt på flere kontinenter og mellom øyer og skjær langs kysten av Skottland, som regel med en overasskende vending rundt neste sving. Søsterklokkene blir av og til litt stillestående. Men det var likevel en flott leseropplevelse!


tirsdag 11. desember 2018

Leonardo Paduro: Høstlandskap i Havana


Høstlandskap i Havana - 
      Leonardo Padura
    
      Kari Näumann

Dette var en forberedelse til vår reise til Cuba førstkommende søndag. Jeg var på jakt på biblioteket etter bøker som handler om dagliglivet i Cuba, fortalt av en cubaner. En av forfatterne som kom opp var Cecilia Samartin, men hun er eksilcubaner og selv om hun sikkert skriver gode bøker kan hun umulig kjenne landet innenfra. Så var det Wendy Guerra, henne har jeg lest to bøker av, de var gode nok men jeg ville ha noe annet. Så tenkte jeg på Paduro som har skrevet fire kriminalromaner om etterforskeren Mario Conde. En har jeg lest for noen år siden, og så valgte jeg denne, selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt meg en krim.

Men det var et godt valg og jeg likte denne boken bedre enn den forrige jeg leste. Mario Conde vil slutte i politiet og har levert inn sin avskjedssøknad. Men hans nye sjef er motvillig til å godkjenne avskjeden. Liket av Miguel Forcade skylles opp ved en av Cubas strender. Det høytstående funksjonæren Forcade hoppet av for 10 år siden og har nettopp fått innreisetillatelse for å besøke sin far. Dette ser ut til å bli en komplisert sak og vår Mario Donde blir lovet å få avskjedssøknaden innvilget hvis han klarer å løse mordsaken på tre dager.

Saken bringer Conde rundt til gamle herskapsboliger med kunstgjenstander av uvurdelig verdi, gjerne anskaffet ved lyssky metoder i den kaotiske tiden da så mange av Cubas velstående innbyggere valgt å flykte til USA mens eiendelene ble inndradd av staten. Conde stifter også nærmere bekjentskap med Forcades unge enke som hadde sluttet seg til mannen i exilmiljøet i Miami, med hennes bror og ikke minst med Forcades far, en skrøpelig mann som steller sin hage og som kan lese tanker.

Innimellom slapper Conde av med sine gamle venner som forbereder hans trettiseksårsdag.

Forbrytelsen får sin oppklaring, det dukker opp flere kunstgjenstander som tydeligvis var til å dø for, ikke alle personene er helt det de gir seg utfor. Conde får sin oppsigelse godkjent og kan feire sin bursdag i godt lag. Og hva kommer så? Får han skrevet den romanene han har gått og grublet på så lenge? Hvordan kommer livet hans til å bli? Det er det bare en mann som kan svare på.......

C.J.Sansom: Klagesang


Klagesang

Dette er C.J. Sansoms sjette kriminalroman fra Henrik VIII's tid med den pukkelryggede juristen Matthew Shardlake som etterforsker. Jeg har lest de foregående med stor fornøyelse. Jeg synes bøkene gir et spennende innblikk i Tudortiden med alle sine intriger og religiøse og ikke fullt så religiøse anfektelser. Vi er nå helt på slutten av Henriks liv. Kongen er sykelig, feit og oppblåst, kan nesten ikke gå ved egen hjelp men er klar i toppen og hans makt kjenner ingen grenser - bortsett fra den ene, siste grense. Nå har han gjort en viss tilnærming til den katolske kirkes ritualer og teorier og de mest alle ytterliggående protestantene står i fare for å bli anklaget for kjetteri. I denne situasjonen har et enkelt bønneskrift som dronningen har skrevet kommet på avveier, og hennes fiender kan lett snu det fromme dokumentet til en kjettersk forbrytelse. Dronningen er Katerina Parr, Henriks 6. dronning og den som overlever ham. Hun har tidligere fått hjelp av Matthew Shardlake og han engasjerer seg ut fra sin beundring for dronningen. Det skal vise seg at han stikker hånden inn i et vepsebol, farlig for ham selv og for sine venner og medarbeidere. Det summer rundt slottet av mektige menn som prøver å posisjonere seg mot Henriks død og få ansvar for den 8-årige tronarvingen Edward frem til han blir voksen nok til å regjere selv.

Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest i serien, bare overgått av den første der Shardlake hadde i oppdrag å etterforske et mord ved et kloster, et av de mange som den unge Henrik VIII tilbyr fortsatt eksistens mot inndragelse av rikdommene deres. Den boken hadde flere overraskelsesmomenter ved seg og den da unge juristen fikk stilt mange av sine overbevisninger og lojaliteter på prøve. 

Det som trekker denne boken opp er at den har et usedvanlig høyt tempo. Det skjer noe hele tiden - når en situasjon er avklart dukker det opp en ny utfordring. Og hele tiden skjønner vi at det står mektige menn bak - men hvem? Vår helt er nå blitt en aldrende mann i slutten av førtiårene (!), hans mauriske venn legen Guy er over 60 og hans følgesvenn Jack Barak er en sedat familiefar og det er bare såvidt de klarer å henge med i svingene. Det er nesten så jeg puster lettet ut på siste side når sverdene er tilbake i slirene og det ikke er annonsert noe henrettelser med det første.

Det slår meg når jeg leser disse bøkene at miljøet rundt hoffet kanskje var den farligste plassen å oppholde seg. Luksus for en tid, javisst - men skafottet var aldri langt unna.

Det var en del ved denne boken som minnet meg om miljøet i Wolf Hall av Hilary Mantel - romanen som handler om Thomas Cromwell som var Henrik VIII's mann i mange år til han også ble offer for intriger og måtte bøte med livet. Det er svært gode miljøskildringer begge steder - og ikke minst fremstillingen av all maktkampen rund de forskjellige trosretningene har mange likhetstrekk. Det er selvfølgelig vanskelig å ha noen oppfatning om livet i London for 600 år siden - hvordan folk tenkte, hvordan de levde. Jeg synes Sansom beskriver dette på en troverdig måte. Det er også interessant når han skriver om lover og regler som juristene forholder seg til - selv på den tiden fantes det slikt.

Sansom har skrevet en til bok om Matthew Shardlake med handling fra etter Henriks død. Den gleder jeg meg til.

søndag 9. desember 2018

Svetlana Aleksijevitsj: Frihet



Dette er en samling foredrag som nobelprisvinneren har holdt etter hun mottok prisen. Undertittelen er "Mennesket, litteraturen og Russland".

Hver for seg er foredragene interessant lesning om de menneskene Aleksijevitsj gir en stemme, om hvordan hun går frem når hun skriver og hvordan hun gjør research. Dessverre synes jeg ikke dette fungerer så godt som essaysamling. Det blir litt for mye gjentakelser, for naturlig nok er det mange av historiene som hun har med i flere av foredragene sine.

Jeg har litt på følelsen at dette er noe som forlaget har gjort for å presse mest mulig ut av en god forfatteravtale.

Men boken gir meg mer lyst til å gå løs på de andre bøkene hennes.