lørdag 12. august 2017

Carlos Fuentes: Årene med Laura Diaz


"Årene med Laura Díaz" av Carlos Fuentes

Carlos Fuentes er en meksikansk forfatter. Fra før har jeg lest Gamle Gringo og Artemio Cruz' død. Gamle Gringo leste jeg for svært lenge siden og husker den som en svært bra bok selv om jeg ikke kan huske noe av handlingen. Den siste leste jeg like før vi dro til Mexico november 2015 og det var en storslått roman som fanget store deler av Mexicos historie siden slutten av 1800-tallet sett fra fra dødsleiet til en gammel offiser. En kjempegod inspirasjon til å bli bedre kjent med Mexico

Denne boka la jeg fra meg når jeg var kommet halvveis og kommer nok ikke til å lese den igjen. Det var ingen dårlig bok - hovedpersonen Laura Diaz kommer fra en opprinnelig tysk familie (på morssiden). Familien hennes blir malt med bred pensel i tråd med god latinamerikansk fortellertradisjon. Vi følger Laura videre gjennom livet - hun møter revolusjonshelter og antirevolusjonære, bor en stund sammen med Frida Kalho og Diego Rivera i New York og lever et aktivt liv både i og ikke minst utenfor ekteskapet sitt. Men omtrent midtveis i boka (som er en liten murstein) finner jeg ut at jeg har ennå ikke blitt noe særlig kjent med Laura og jeg er egentlig ikke interessert i å bli kjent med henne og finne ut hvordan det går med henne. Det er kanskje min feil og ikke boken, men vi passet ikke sammen og det er så mange andre bøker som fortjener å bli lest.

Joyce Carol Oates: Blond


988

Joyce Carol Oates skrev denne nesten 800 sider lange romanen om Marilyn Monroe i 2000. Boken bygger på fimlskuespillerinnens liv men gir seg ikke ut for å være noen biografi, det gjør forfatteren helt klart allerede i forordet.

Vi møter Norma Jeane som liten jente i en småby, nærmest en forstad til Hollywood. Moren Gladys har arbeidet i filmindustrien og fikk datteren med en kjent filmskuespiller som hun ikke vil oppgi navnet på. Norma skal komme til å lengte og lete etter faren hele livet.

Det er en tilværelse nær bunnen av samfunnet. Gladys er ustabil og blir tilslutt innlagt på psykiatrisk sykehus og Norma vokser opp på barnehjem og i diverse fosterhjem. Bare ett av dem blir vi kjent med i boken. Hun vokser opp til å bli en vakker jente med et optimistisk syn på livet. Så vakker at fostermoren sørger for å få henne "giftet bort" i en alder av 16 for å unngå at mannen hennes faller for henne. Norma føler at hun er trygg i Buckys armer, her har hun en mann som bare er til for henne. Dette er i 1942 og etter en tid drar Bucky i krigen, i strid med Normas ønsker. Norma er ensom og kjeder seg og tar jobb på en flyfabrikk. Der opplever hun å få litt selvstendighet, menn føler seg tiltrukket av henne men hun er trofast og får respekt siden hun er gift med en soldat. En dag blir hun intervjuet av et magasin. Intervjuet er ledsaget av et bilde som fremhever kroppen hennes på en svært fordelaktig måte. Avisartikkelen havner  hos Bucky og det betyr slutten på ekteskapet deres.

Bildet blir også inngangsbilletten til modellyrket. Norma blir en ettertraktet modell, men det blir lite penger av det. Hun lar seg overtale til å ta en serie nakenbilder til en kalender - dette får hun en liten sum for og bildene kommer til å forfølge henne gjennom resten av karrieren hennes.

Norma trekkes mot filmlerretet og får sjansen til å prøve seg i noen mindre roller i C og B-filmer. Det er i denne perioden Marilyn Monroe blir skapt - den platinablonde skjønnheten. Både navnet og hårfargen blir påtvunget henne av menn med makt i filmverden. Det er en scene i boka som beskriver hvordan hun får sin første filmrolle. Etter en avtale om prøvefilming for "Z" blir hun invitert av ham til å se på aviariet på kontoret hans. Der mellom alle fuglene blir hun voldtatt av den middelaldrende mannen. Og så får hun rollen - uten å prøvefilme.

I arbeidet med de første små rollene er Norma full av sceneskrekk. Men når hun jobber med en rolle går hun inn i den fullt og helt - hun spiller ikke, hun er rollefiguren og identifiserer seg helt med henne. Det er her hun har sitt talent som skal gjøre henne til en av de mest berømte fimskuespillerne i verden men dette skal også bidra til å slite henne ut og gjøre henne til nervevrak.  

Vi følger Norma videre gjennom livet og gjennom mange av filmene hun spilte inn. Hver gang går hun inn i personen hun spiller og lever seg helt inn i den - og legger også igjen noe av seg selv. Dette er hardt for henne - hun sliter med å få sove og får medisiner for å sove men så må hun også ha medisiner for å være i form til filmingen i tillegg til at hun også sliter svært med menstruasjonssmerter hele livet. Alkohol kan det også flyte av - særlig når det er premierefest, men for det meste er det pillemisbruket som bryter henne ned.

Marilyn Monroe blir fremstilt som et sexsymbol og som sexsymbol vil mennene ha henne. Noen får henne, noen tar henne og fremfor alt går det rykter over en lav sko. I Norma sitt eget liv er det også sex men i nesten alle forhold virker det som hun hun på jakt etter en farsfigur. Det er ikke for ingenting at hun kalte begge sine ektemenn for "Daddy". Hun har også et langvarig forhold til Cass Chaplin og Eddy G. Det er to sønner av filmkjendiser som har et seksuelt forhold til hverandre og ellers rører omkring i utkanten av filmmiljøet der de forsyner seg av det de kan av alkohol, narkotika, penger og sex. Men for Norma representerer de liv og lek og latter og de er på hennes egen alder. Norma blir gravid og har lyst til å beholde barnet. Hva som får henne til å ta abort er ikke helt klart - er det den neste filmen som lokker? Er det den populære baseballspilleren Joe di Maggio som kommer inn i livet hennes?  Eller innser hun at hun ikke kan fungere som mor med Cass og Eddy som fedre? Joe di Maggio og Hollywood vinner og ifølge boken er aborten (og andre aborter?) noe som Norma skal ha dårlig samvittighet for resten av livet.

Joe di Maggio er en bølle. Han elsker nok Marilyn (men kanskje ikke Norma) og tåler verken hennes suksess eller å se henne sammen med andre mannfolk enten det er filmkolleger eller amerikanske Koreasoldater som Marilyn underholder på en reise til Asia. Alle av Normas menn, elskere eller tilbedere blir fremstilt i et svært uheldig lys i boken og det er sikkert fortjent. Noe få unntak er det: Forfatteren Arthur Miller fremstår som et helstøpt menneske som ikke bare er betatt av Norma men også er inderlig glad i henne. Norma finner en slags ro i noen år sammen med ham. Hun blir gravid og er i ekstase over det. Men etter et stygt fall aborterer hun og går inn i en psykose. Arthur blir pleier mer enn en ektemann. Til slutt blir det filmen som får henne i gang igjen, filmen Bus Stop skal senere regnes som en av hennes beste filmer men blir ingen publikumssuksess. Og hun selv om hun kommer ut av psykosen er hun ikke frisk, pilleforbruket bare øker, hun lever vilt og farlig og skiller seg fra Arthur Miller. Skuespilleren Marlon Brando blir også fremstilt som et menneske som vil Norma vel.

Alle menn vil ha Marilyn og den mektigste er presidenten John F Kennedy. Det kan hun ikke stå imot og det har sin pris. Scenene mot slutten av boken viser en kvinne blottet for verdighet bli seksuelt utnyttet på det groveste av et maktmenneske som bare vil ha et lite trofe med seg på ferden. Dette er veien mot stupet, og Joyce Carol Oates fremstiller også Normas død som et drap iscenesatt av et maktapparat som er redd for at Marilyn sin popularitet på en eller annen måte kan skade presidenten.

Boken var til tider tung å komme igjennom. Mesteparten er skrevet i 3. person, men noen steder dukker det opp andre fortellerstemmer og det er ikke alltid klart hvem som forteller. Det kommer heller ikke alltid klart frem hva som er "sant" og hva som er rykter om Marilyn og om Norma - men dette virker helt i tråd med hennes personlighet. Hun fremstår som en veldig sammensatt personlighet - intelligent og samtidig naiv, åpen og frittalende og samtidig fordekt. Hennes livslange lengsel etter en farsfigur er så hjertesskjærende at det av og til nesten blir for mye av det gode. Hun virker som et dypt ensomt menneske, bundet til et miljø av tomme og intetsigende mennesker. Vi opplever hennes smerter og hennes gleder - men vi slipper likevel ikke helt innpå henne. Jeg griper meg i å tenke - hvor mye av dette er basert på research og hvor mye er fri diktning? Troverdig er det i alle fall.

Ellers gir boken et interessant bilde av USA på 40 og 50-tallet. Først og fremst heksejakten på liberale amerikanere, startet av senator Mc Carthy og så er det anti-semittismen som er mye mer fremtredende enn jeg var klar over og ikke minst møter vi et Hollywood preget av glamour, maktmisbruk og sexisme.


fredag 11. august 2017

Kim Leine: Profetene i evighetsfjorden


Profetene i Evighetsfjorden

Vi hørte denne som lydbok i bilen i sommer.Fra før har jeg lest "De søvnløse" av Kim Leine, en bok som også er satt til Grønland i et halvdystopisk fremtidssamfunn. Det var en bok jeg likte svært godt. Kim Leine har selv bodd og arbeidet på Grønland i 15 år.

I denne boken møter vi det danske koloniveldet. Profetene i evighetsfjorden er en historisk roman satt til slutten av 1700-tallet. Den unge studenten Morten Pedersen Falck reiser fra Lier til København for å studere til prest. Han føler større dragning til naturvitenskapen og legestudiet men hans far vil at han skal bli prest. Vi følger Morten gjennom siste del av studiet til han får et presteembede på Grønland. I studietiden føler han seg tiltrukket av kjødets lyster både når det gjelder mat, brennevin og sex. Boken åpner med noen møter han har med en ung omreisende gjøgler som også er prostituert, det viser seg at han er tvekjønnet og vi får en detaljert skildring av deres seksuelle omgang. Han forlover seg med en kjøpmannsdatter som han også har sew med men han bryter forlovelsen og kaster seg i stedet ut i "eventyret" Grønland.

Morten blir på Grønland i seks år, og det blir noen tunge år. Morten er ingen opprører men han har en vennlig og åpen holdning til grønlenderne og han vil gjerne "gjøre godt".Hans yndlingssitat er fra Rousseau: "Mennesket er født fritt, men overalt blir det lagt i lenker" Han møter et rigid system som holder grønlenderne i et jerngrep. Hans personlige svakheter fra studietiden sliter han med også her.

Morten kommer etterhvert på kant med en del viktige personer i lokalsamfunnet, spesielt handelsmannen. Grønlenderne har han et tosidig forhold til - han forstår ikke deres lokale skikker selv om han gjerne vil ha dem som sognebarn. På en reise møter han en gruppe grønlandske fritenkere som  har brutt ut og dannet et eget velfungerende samfunn i Evighetsfjorden med sin egen tolkning av den kristne tro. Han kommer for å mane dem til å underlegge seg den danske kirken og kolonimakten men hans følge blir overmannet. Senere får han større respekt for utbryterne men disse blir snart slått ned med våpen av kolonimakten.

Livet i kolonien er hardt og Kim Leine beskriver strabasene ned til minste detalj, enten det gjelder våte og sleipe presteparykker fulle av lus eller diare og slimete oppkast. Han skriver om en brutal voldtekt og påfølgende abort på en måte som nesten gjør fysisk vondt å lese. Morten prøver å hjelpe på uverdige forhold, men mislykkes med det meste. Hans trøst blir alkoholen som han har forholdsvis lett tilgang på og etterhvert får han også et forhold til "enken", den unge grønlandske jenta Lydia som selv har vært offer for danske presters seksuelle utnyttelse av tjenestejenter. Gang på gang hjelper og trøster hun Morten og til slutt gjennomgår de en uoffisiell vielse. Men Lydia har en dramatisk forhistorie og etter et stormfullt oppgjør med sin fortid blir hun forstøtt av Morten og hun tar sitt liv.

Morten har også kunstnerlige talenter. Han tegner og maler og fører dagbok med livfulle nakenbilder av kvinner han har møtt. Dette skal bli brukt som bevismateriale mot ham når han etter seks år kommer såpass på kant med de lokale myndighetene at han får reisepass tilbake til Norge. Da blir han også konfrontert med uhorvelige regninger fra handelsmannen. Som en syk og nedbrutt mann reiser Morten tilbake til Norge. Fra Bergen går han over fjellet til Lier for å besøke sin gamle far som nå er enkemann. Denne turen blir like livfullt beskrevet som resten av boken, Morten møter mange mennesker på sin vei og bor bl.a. noen uker hos en enke på en fjellgård som gjerne skulle ha hatt ham der permanent.

Han møter faren. Det blir et nokså kort møte, faren har fått en ny kvinne og har egentlig ikke behov for sønnen. Morten reiser videre - til København igjen der han møter igjen sin fortid - den tvekjønnede gjøgleren, den tidligere vertinnen, hans tidligere forlovede som er psykiatrisk pasient. Til slutt må han også konfronteres med sin tid på Grønland og anklagene som er reist mot ham. Men det går ikke helt som han frykter for byen blir kastet ut i en storbrann som ingen har sett maken til. Og så går ferden tilbake til Grønland igjen, til et nytt prestekall.

Kim Leine har skrevet en storslått roman der den danske kolonialismen blir fullstendig avkledd. Men det er ikke svart mot hvitt - der er nok endel skurker men ingen absolutte helter. Boken er skrevet med et dansk perspektiv, vi møter ikke grønlenderne "fra innsiden". Det synes jeg er helt greit, noen andre får skrive grønlendernes egen historie. Han skriver litt om grønlendernes liv i historiene fra evighetsfjorden. Nokså nøkternt og ingen romantisering, men det er interessant at det lille utbrytersamfunnet klarer seg tålelig bra uten kontakt med det danske samfunnet mens det oppstår sult og nød igjen når de blir lagt under koloniveldet. Skulle jeg komme med en innvending måtte det være at jeg synes han av og til går vel langt i å tvære ut groteske bilder, til tider kan det bli vel mye slim, blod, avføring og lus.

Alt i alt en strålende og tankevekkende roman.  

Ketil Bjørnstad: 70-tallet


Verden som var min. Syttitallet

Jeg har ikke lest 60-tallet, den første erindringsboken som Bjørnstad har skrevet og hadde ikke tenkt å lese denne heller. Så var jeg på bokbad med Anne Grosvold og Ketil Bjørnstad i fjor under Kapittelfestivalen. Det var både morsomt og inspirerende og jeg oppdaget at denne boken handle om min egen ungdomstid. Så da havnet den på min ønskeliste til jul og jeg fikk den som ebok.

Dette er en bok jeg har kost meg med over lengre tid. Boken er kronologisk oppbygd, han tar for seg år for år. Vi blir kjent med Ketil Bjørnstad selv, hans forskjellige kjærlighetshistorier, hans vektproblemer, hans ubegrensede beundring og sterke vennskap med Ole Paus, hans vakling mellom forskjellige veivalg - klassisk musiker, forfatter, populærmusikken og antroposof-miljøet. Han skriver også om ulike hendelser både internasjonalt og i Norge - noen som jeg husker godt som EF-avstemningen, kuppet i Chile og drapet på Salvador Allende, Baader Meinhof-gruppen terroraksjoner og Watergatesaken som vi følger i flere faser Det er også mindre kjente episoder, de fleste husker jeg igjen. Jeg har lest anmeldelser som mener at disse tekstene er unødvendige, det er jeg ikke enige i, jeg synes de setter tidsrammen for de andre fortellingene og gjenspeiler tidsånden. Jeg synes også Bjørnstad er god når han beskriver brytningene mellom de forskjellige grupperingene på venstresiden(som han identifiserer seg med men er uavhengig av). Han har kjente i mange av miljøene, bl.a. flere i AKP ml (som jeg selv kjente fra innsiden) og aldri har jeg lest så treffende karakteristikker av det miljøet fra noen som sto på utsiden.

Bjørnstad sitt forhold til kvinner får en stor plass. Litt for stor, kanskje? Det er litt for mange detaljer i enkelte av historiene i forhold til at det var typiske ungdomsforelskelser. Men han får tydelig frem sine komplekser og manglende tro på at han noen gang vil kunne etablere et forhold til en kvinne han kan elske. Samtidig er han jo en beundret musiker, jeg kan jo selv  huske Ketil Bjørnstad fra 70-tallet som et vidunderbarn, en som fikk til alt. I boken kommer det også tydelig frem at han parallelt med sine mindreverdskomplekser ikke tar noe for å kontakte både den ene og den andre berømtheten, enten det er for å skrive om dem eller for å jobbe sammen musikalsk.

Ole Paus er alltid i nærheten. Av og til tenker jeg at Bjørnstads beundring for Paus virker litt overdrevet. Men boken gir nok et sant og ekte bildet av den nære tilknytningen de to har til hverandre både i det kunstneriske samarbeidet og i privatlivet. Bjørnstad mister likevel aldri sin egen personlighet - han er høflig, vennlig og mildt spørrende der Paus er sarkastisk og bisk.

Jeg ser ikke denne boken som en del av autofiksjonslitteraturen men mer som en erindringsbok. Svært mange personer er nevnt med navn, ifølge Bjørnstad har han bedt om aksept fra mange av dem for å gjøre dette. Nå er det vel lite pinlige detaljer og hemmeligheter som blir avslørt og det er vel nesten ingen som blir direkte negativt beskrevet - den eneste jeg kan komme på i farten er Sæmund Fiskvik. Men hun som Bjørnstad bodde sammen med på Sandøya det meste av 70-tallet ba om å ikke bli nevnt med navn. Han velger å kalle henne "den andre", og i begynnelsen virker det litt sært og upersonlig. men etterhvert som livet deres på denne sørlandsøya skrider fremover og blir Bjørnstads trygge havn mellom alle reisene og prosjektene og konsertene blir hun skrevet frem med både varme og respekt, så det var kanskje et godt grep.

Arbeidet med trippelalbumet "Leve Patagonia" får stor og fortjent plass. Fortjent sier jeg ikke så mye utfra albumets kvalitet, det kan jeg ikke si noe om for jeg hørte det aldri den gangen (med unntak av "Sommernatt ved fjorden") men mer utfra at det gjenspeiler Bjørnstads store interesse for Hans Jæger og for Kristianiabohemen og bidro til å få gjenreist noe av interessen for denne epoken og noen av disse kunstnerne. Hvem er det som klarer å dra igang slike konseptprosjekt i dag?

Bjørnstad veksler mellom jeg-formen og han-formen. Jeg er usikker på hvorfor, det kan virke som han av og til har behov for å distansere seg litt, at enkelte minner blir for personlige slik at han må trekke seg litt vekk?

Det jeg sitter igjen  med etter å ha lest boken er et velkomment møte med min egen tid som "ung voksen", minner om musikk og politikk og kultur og klesdrakt, og jeg er også blitt mer "kjent med" kulturpersonligheten Kjetil Bjørnstad. Kanskje skal jeg høre litt på "Leve Patagonia en dag og lese noe av Hans Jæger?

Var det ingen svakheter? Er boken for lang? Kanskje for lang, men den er lett å komme igjennom.  Det blir for mange asaleabuketter til Aimee og for mange halvsvermeriske møter med den unge Ida. Kanskje litt færre reisebeskrivelser, han kan få frem sin kjærlighet til og fascinasjon fra utkant-Norge uten å dekke så mange turer. Og litt mindre furting for en del lunkne anmeldelser hadde gjort seg.  Men jeg koste meg.

torsdag 10. august 2017

Jan Guillou: Dandy



Denne boken er nummer to i Guillou's serie "Det store århundre". Vi følger den yngste av brødrene Lauritsen, Sverre fra når han følger sin adelige elsker Albie til England etter fullført ingeniøreksamen og til slutten av første verdenskrig. Han etterlater et brev der han forteller de andre brødrene om sin legning og regner ikke med noen forståelse eller mulig forsoning.

Boken følger Sverres utvikling fra å arbeide med skisser og problemstillinger rundt modernisering av engelsk jernbanedrift til å holde på med det som er hans største styrke og interesse - malerkunsten. Han har ingen egne midler men dette kan han drive med på heltid fordi han lever sammen med arvingen til et stort gods og som tilhører den engelske adelen. De to elskerne lever sammen med et skall av "samarbeidspartnere", en stund må Sverre forlove seg med lordens søster for å opprettholde et slags skinn av "normalitet".

Sverre beveger seg dels i adelige kretser, dels i et stadig mer opprørsk miljø av liberale og fritenkende kunstnere og ingtellektuelle. Vi møter personligheter som Oscar Wilde, Bertrand Russel og Vanessa Stephen og såvidt også hennes mer berømte søster Virginia (senere Woolf), noen av dem tilhører den såkalte Bloomsburykretsen. Boken har ellers ikke noen tydelig historie men følger utviklingen i England - stemmerettsbevegelsen, klesmoten, nye trender i malerkunsten som i dag er klassiske men dengang ikke var anerkjent som kunst, og ikke minst homofiles muligheter til å leve åpent som dessverre blir bare en drøm.

Sverre har etterhvert blitt en betydelig maler, kunstkjenner og kunstsamler men er stadig avhengig av sin elsker, Albie. Albie har sikret ham i sitt testamente, men når Albie blir drept i slutten av verdenskrigen blir testamentet omstøtt av en mannlig slektning av Albie og Sverre står helt på bar bakke.

Denne boken var svært forskjellig fra "Brobyggerne". På plusssiden vil jeg fremheve miljøskildringene som også her er gode og detaljerte både fra livet på landet i en engelsk adelsfamilie og fra Londonbohemen. Vi får med oss mye av tidsånden i England i begynneslen av 1900-tallet. Jeg vil bl.a. trekke frem hvordan det engelske samfunnet  i de første årene ser ned på Frankrike og fransk kultur mens Tyskland blir betraktet som en stor kulturnasjon. Men i de siste årene før krigsutbruddet i 1914 har opinionen snudd mot Tyskland og tysk kultur.

Personskildringene er også i denne boken en stor svakheten. Når boken også mangler et tydelig plot og dramatikk synes jeg den fremstår som svakere enn "Brobyggerne" - mer som en mellom spill "hvor ble det egentlig av Sverre i disse årene?".

Jan Guillou: Brobyggerne


Brobyggerne - 
      Jan Guillou
    
      Bodil Engen

Det er over et år siden vi hørte denne som lydbok på en lengre biltur. Nå har vi nettopp hørt nr. 2 i serien og da er det vel greit å begynne å skrive noen ord om denne.

Brobyggerne er den første i serien "Det store århundre". I fjor kom den sjette boken ut og det blir nok ikke den siste. Det store århundre er 1900-tallet. Vi møter de tre brødrene Lauritsen fra Osterøy som er repslagerlærlinger i Bergen på slutten av 1800-tallet. Ved et tilfelle blir det oppdaget at alle tre er tekniske begavelser og en lokal næringsforening tar de tre under vingene og sender dem på ingeniørutdanning i Tyskland mot at de skal jobbe for Bergensbanen etter utdannelsen. Alle tre fullfører, men bare den eldste, innfrir sin del av kontrakten. Den yngste, Sverre reiser til England med sin hemmelige adelige elsker. Oscar flykter fra en ulykkelig kjærlighetshistorie til tysk Østafrika der han kommer til å jobbe med jernbanebygging i likhet med sin eldste bro men under helt andre forhold. Resten av boken følger avvekslende Lauritz og Oscar frem til og gjennom 1. verdenskrig.
Historien om Lauritz er preget av to forhold. Det ene er arbeidet med brokonstruksjoner på Bergensbanen hvor han både vil realisere sine ambisjoner innenfor faget og også kompensere for sviket fra brødrene sine. Det blir et tøft liv på fjellet gjennom alle årstider og det er flere dramatiske beskrivelser av livet på Hardangervidda i all slags vær. Det andre forholdet er hans kjærlighet til Ingeborg, den tyske adelige ungjenta han ble kjent med i årene i Dresden. Han kjærlighet er gjengjeldt men ikke akseptert av hennes far. Lauritz blir også en dyktig seiler og noen av hans sjarmoffensiver overfor Ingeborgs far foregår under seilraegattaer i Østersjøen. Først når Lauritz etter mange års slit og strev har blitt en velstående mann med en betydelig forretningsvirksomhet i Bergen får han sin Ingeborg. Hun er en moderne kvinne og klarer å utdanne seg til lege. Når verdenskrigen kommer og norske handelsskip blir senket av tyske ubåter blir det etterhvert for vanskelig å være tysk i Bergen og familien flytter til Sverige.

Oscar lever et dramatisk og spennende liv i Afrika. Han arbeider både med afrikanere og europeere, opplever villdyr og tropesykdommer, grusomme stammefeider og kannibalisme men også stolte høvdinger - av begge kjønn. Kolonialismens mørkeste sider møter vi først og fremst gjennom de engelske kolonisatorene. Guillou beskriver tyskerne som siviliserte mens engelskmennene stor sett blir fremstilt som rå og brutale. Kampene i Afrika under verdenskrigen blir sett med tyske briller.

Dette var en svært summarisk oppsummering av handlingen.

Det var mye jeg likte ved boken. Det er god driv i historiene med mye dramatikk både når vi er i bushen i Afrika og når vi tramper oss gjennom snøstorm på Hardangervidda. Jeg synes også at Guillou har vært flink til å fange en tidsånd full av optimisme for de teknologiske fremskrittene som skal gjøre livet lettere for menneskene og avskaffe fattigdom og krig. Er dette en sannsynlig historie? Eventyret om de tre fattige enkesønnene som vinner prinsessen (Ingeborg) og halve kongeriket (Både Lauritz og Oscar er rike i slutten av boken) er ikke mer usannsynlig enn historien om barnehjemsjenta Norma Jeane som blir en av verdens mest ettertraktede filmskuespillere (Jeg har nettopp lest Blond av Joyce Carol Oates). Det er også svært interessant å leste om Østafrika under tysk kolonistyre selv om jeg synes at Guillou's grenseløse Englandsforakt er problematisk.

Miljøbeskrivelsene er gode og detaljerte og er noe av det som fenger ved boken. Det meste er troverdig beskrevet, helt fra det bergenske håndverkermiljøet via tyske universiteter, tyske seilerstevner, brakkeliv på Hardangervidda til skinnelegging i tropevarme. Enten har Guillou drevet svært god research eller også er han en dyktig skrønemaker, jeg har mest tro på det første.

Dessverre faller boken igjennom når det gjelder personskildringene. Hovedpersonene blir dessverre flate og klisjeaktige. Guillou har nok utstyrt dem med interessante egenskaper men klarer aldri å blåse liv i dem og derfor lever heller ikke boken noe eget liv som en roman. Det gjorde at jeg i fjor tenkte å stoppe med nummer en - men nå har vi jo gått videre likevel.....

mandag 3. juli 2017

Helga Flatland: Bli hvirs du kan. Reis hvis du må


Bilderesultat

Denne boken fikk jeg anbefalt gjennom litteraturgruppen som jeg er med i. Det er en liten bok, første del i en trilogi. Jeg var litt overrasket over innholdet - jeg har fått inntrykk av at dette er en bok om tre kamerater som verver seg til tjeneste i Afghanistan. Det stemmer forsåvidt men krigen i Afghanistan er slett ikke tema for boken og blir bare brukt for å skape en dramatisk hendelse som resten av boken er bygd opp rundt - og dramatikken kunne like gjerne ha vært tsunamien i Sør-Øst-Asia i 2005, eller en klatretur med uheldig utfall eller....

Allerede på de første sidene havner vi rett oppi den forferdelige episoden i Afghanistan der bilen med de tre ungguttene kjører på en landmine og alle dør. Den ene av dem, Tarjei, er den første fortelleren. Han og de tre andre kommer fra en jordbruksbygd på Østlandet. Tarjei er ikke odelsgutt, han har en storesøster som heter Julie men faren har et sterkt ønske om at Tarjei skal overta gården. Tarjei har ikke lyst til å være bonde men han er snill og pliktoppfyllende, nærmest konfliktsky og faren ser ham ikke som den  han er. Når han til slutt verver seg til Afghanistanstyrkene er motivet egentlig å slippe unna farens mas om gården.

Neste forteller, John Olav er nabo til Tarjei. Sønnen hans, Sigurd går inn i en dyp depresjon når de tre litt yngre kameratene dør så brått. Faren er fortvilet og klarer ikke nå inn til Sigurd - han har ingen anelse om hva som er årsaken til sønnens dype sorg.

Så er det Karin, mor til Tarjei. Byjenta som forelsker seg i Hallvard og flytter til en tilværelse som gardskjerring. De gifter seg når hun er høygravid med det første barnet. Karin blir sterkt knyttet til Julie. Når så Tarjei blir født går hun inn i en slags barselsdepresjon og hun klarer aldri å få det samme forholdet til sønnen. hun gjør hva hun kan for å dekke over de vanskelige følelsene og trekker seg litt tilbake fra alle tre. Men senere, når Tarjei er blitt voksen og er hjemme like før utreisen til Afghanistan er det hun som ser hans aversjon mot å overta gården, som skjønner hvorfor han har vervet seg og hun føler sterkere bånd til ham.

Den siste vi møter er Trygve. Han er på Tarjei sin alder. Han er en stille gutt, kanskje litt treg og lever i skyggen av sine to år eldre brødre som er tvillinger. Trygve er ofte ensom. Han leker med de andre guttene men han har aldri en bestevenn. Tarjei reiser til byen for å ta videregående mens Trygve reiser med bussen til skolen i nabobygda. Han får litt kontakt med Sigurd som er et par år eldre. Men så får han ikke Sigurd ut av hodet og alt blir forandret. De to guttene opplever et øyeblikks nærhet, men så trekker Sigurd seg unna og reiser siden til byen. Etter en tid treffes de igjen og blir et par - i all hemmelighet. Trygve ønsker å stå frem men Sigurd vil ikke. Så verver Trygve seg til Afghanistan.

Vi får høre de fire fortellerstemmene etter hverandre.  Jeg-personene forteller fra sitt eget liv og fra sitt ståsted opp gjennom tiden, hele tiden som episoder i nåtid. Tidssprangene er i kronologisk orden. Alle fire forteller i jeg-form og på sitt dagligspråk - to på bokmål, to på nynorsk. Helga Flatland får dette til å virke helt naturlig. Hun har et nydelig språk. Jeg synes også hun får til å tegne personene gjennom måten de forteller på.

Et av viktigste temaene i boken er folk som ikke ser hverandre. Hallvard som ikke ser sønnen Tarjei som den tenkeren og intellektuelle kapasiteten han er fordi han vil heller se ham som bonde. Trygve som under hele oppveksten blir overskygget av brødrene og som ingen ser før Sigurd gjør det. John Olav som ikke ser hvorfor Sigurd har en så dyp sorg. Karin som ikke ser Tarjei før han står på reisefot til krigen. Det er også mye fortielse.

Dette var på mange måter en god bok, men på en måte synes jeg spranget mellom eksplosjonen i det krigsherjede Afghanistan og de lokale "trefningene" i den lille bygda ble litt for stort. Det er akkurat som om det mangler noe i mellom. Men jeg er likevel nysgjerrig på de to andre bøkene i trilogien - kanskje jeg leser dem også.