torsdag 14. november 2019

Thomas Bernhard: Amras


Amras - 
      Thomas Bernhard
    
      Sverre Dahl

Jeg er vært nysgjerring på tyskspråklig litteratur, og navnet Thomas Bernhard har dukket opp noen ganger, senest på et boksalg i Oslo i september. Dette var en tynn flis av en bok, og jeg leste bakpå at østerrikeren satte denne boken høyest av alle romanene han hadde skrevet.

Boka handler om to gutter som har vokst opp med en mor med en alvorlig, dødelig sykdom. Vi får ikke helt vite hvilken sykdom, det følger med epilepsi, og den ene av guttene, Walter har arvet samme sykdommen. Faren går konkurs, og foreldrene beslutter at hele familien skal begå kollektivt selvmord. Foreldrene dør, men guttene overlever og onkelen deres gjemmer dem unna i et tårn i en periode for å beskytte dem mot omverdenens fordømmelse. 

Det meste av boka, som er på bare 68 sider, foregår i dette tårnet, eller omhandler tankene til den ene av guttene, K. Noe av dette skriver han om i flere brev.  Etter en tid tar Walter sitt liv og K  utvikler tegn på sinnsykdom.

Denne boka traff meg overhodet ikke. Siden den var så kort var den grei å komme gjennom. Ifølge etterordet skulle den bl.a. handle om hovedpersonens frigjøring fra sine foreldres autoritære grep på en eller annen måte, men det med frigjøringen fant jeg aldri ut av. Livet til de to guttene i tårnet, deres sjeldne møter med livet utenfor tårnet og deres vei ut av denne sumpen (Walter sitt selvmord og K sin sinnsykdom), alt dette virket som det foregikk i en annen dimensjon som jeg ikke var interessert i å vite mer om. Sorry!

onsdag 13. november 2019

Karin Smirnoff: Jag for ner til bror


Jag for ner till bror

Av og til liker jeg å lese svenske bøker på svensk, det er så mye som ikke blir oversatt til norsk. Norli i Oslo har et godt utvalg og denne plukket jeg opp når jeg var der i høst.

Jana er på vei til sitt barndomshjem, til tvillingbroren Bror som holder på å forgå i drukkenskap og ensomhet i utkanten av den den (oppdiktede) norrlandske småbyen Smalånger. Fra bussen har hun et stykke å gå, det er oktober og været er elendig og verre blir det. Det er en annen som også er ute og går i uværet. Det er John som Jana nesten ikke kjenner igjen. John er noe eldre enn henne, amatørmaler og har en dårlig behandlet leppe/ganespalte. Hun blir med ham hjem for å varme seg litt, og varme blir det på mer enn en måte. Slik begynner Karin Smirnoff sin debutroman som ble nominert til den gjeve Augustprisen, ikke verst for en debutant på over 50 år.
Denne boka traff meg som et skudd, selv om jeg slet endel med språket i de første kapitlene. Det er det visst en del svenske lesere som også har gjort, har jeg skjønt. Smirnoff bruker mange dialektord og har et veldig rett frem språk, nesten litt brutalt, og i tillegg skyr hun unna store bokstaver og tegnsetting så godt hun kan. Bare etter punktum er det stor bokstav, ikke i navn og navnene blir gjerne slått sammen til et ord. Men dette ble jeg vant til etter hvert. Jeg syntes det var en uttrykksmåte som var med på å beskrive hovedpersonen og fortelleren Jana.
Bror holder på å gå i hundene, og Jana vasker og ordner opp. Det gjør hun også hos klientene sine når hun får seg jobb som hjemmehjelp. Og jo lengre  hun blir der jo mer kommer frem om saker ting som har skjedd i bygda. Vi får samtidig hennes egen historie (og brors historie), bit for bit. Allerede i de første kapitlene skjønner vi at tvillingenes oppvekst har vært preget av en brutal og voldelig far og en mor som ble hundset og som heller ikke stilte opp for barna sine, det har også vært brutale seksuelle overgrep. Jana hater minnet om sin far, men like mye hater hun sin mor som glattet over og lot det vonde skje. Hun har ikke sett henne siden hun flyttet hjemmefra som tenåring.
Bygda har mange andre vonde minner. Maria, bygdas femme fatale som var gift med John og var Brors (og svært mange andre menns) besettelse ble funnet død midt i en blomstereng bare noen måneder før Jana dukker opp. Og er det riktig at hun var Brors og Janas halvsøster?
John og Jana henger for det meste sammen. Han har noen svært mørke sider som gjør at Jana ikke helt kan ha tillit til ham, men hun kjenner likevel en sterk dragning mot ham. Men er det hennes barndomserfaring med en voldelig far som hun henger fast i, er forholdet deres usunt for Jana?
Gjennom boka blir Jana tvunget til å gå i dybden i flere av bygdas og sine egne hemmeligheter, tildels mot sin vilje. Noen avsløringer tar nesten knekken på henne, men hun kommer helskinnet fra det. Er hun blitt sterkere eller bare enda mer hardhudet?
Jeg elsket denne boka og måten Jana fremstår på som rå, sår og brutalt ærlig, nesten ubarmhjertig. Det gjør vondt å lese om all volden, men Jana jobber seg gjennom minnene og boka fungerer nesten som en renselse. 
I fortsettelsen, "Vi for upp med mor" skal vi møte morens barndomsbygd som er knuget av en religiøs sekt som minner om lestadianerne. Den har også fått gode anmeldelser, og den må jeg lese.

Colum McCann: Danseren


Danseren av Colum McCann (Innbundet)

Første bok jeg leste av McCann var en kortroman som ble gitt ut sammen med to lengre noveller, «Thirteen ways of looking». Jeg likte den så godt at når denne boken dukket opp i bokbyen Fjærland måtte den bli med hjem.

«Danseren» er en roman om den russiske balletdanseren Rudolf Nurejev som herjet verdens balletscener på 1960 og 70-tallet. Nurejev vokste opp i en by i Sibir. Han var et naturtalent som kjempet seg frem og opp i ballettverdenen sterkt imot sin fars vilje og ble en av de mest fremstående ballettdanserne i Sovjetrussland på slutten av 50-tallet, og i 1961 hoppet han av i Vest-Europa på en turne med Kirovballetten. Deretter lå veien åpen til de største ballettscenene i Vesten, mens veien tilbake til Sovjet og til familien hans var ettertrykkelig stengt. Nurejev blir kanskje særlig husket for sitt årelange samarbeid med den britiske ballettstjernen Margot Fonteyn. I min ungdomstid husker jeg at disse ble sett på som de beste av de beste.
Mc Cann’s roman begynner med oppveksten i et krigsherjet land og senere beskriver han livet både i småbyen i Sibir og i dansemiljøet i Leningrad, først under Stalins, senere Khrutsjovs skygger.  Mc Cann lar mange forskjellige personer beskrive Rudik: En sykepleier, søsteren Tamara, moren, mannen til den tidligere ballettstjernen Anna som oppdager hans talent og hjelper ham frem, Julia, ekteparets datter i Leningrad, av og til også en nøytral fortellerstemme. Dette synes jeg er et svært godt fortellergrep, det gjør skildringen av Nurejevs oppvekst til en storslått beretning om en ung gutts uslokkelige tørst etter dansen som en helt nødvendig del av livet, og samtidig en tørst etter livet selv. Men ikke nok med det, vi får også et innblikk i Sovjetunionen i denne perioden, hvordan det kan ha artet seg for vanlige innbyggere som vi møter.
Senere, når Rudi er blitt en verdenskjent (og etter hvert velstående) ballettstjerne hører vi hans egen stemme i et langt kapittel som omhandler perioden 1961-1971. På en måte synes jeg nesten vi kommer tettere innpå ham i andre deler av boka der det er andre som har ordet, det er noe nesten manisk flyktig over denne delen av boka. Det er stadig nye scener, nye byer, nye berømtheter, sex, dop....  Men samtidig skinner ensomheten og savnet av familien igjennom. Rudi ble dømt til syv års straffearbeid i hjemlandet for den store forbrytelsen å flytte ut av Sovjetunionen og kan ikke sette sin fot innenfor landet, han er også stadig redd for å bli angrepet og invalidisert av agenter.
Først i 1987 får Nurejev lov til å reise en kort tur til hjembyen til sin mor som ligger for døden. Det er Gorbatsjov og Glasnost og han tar sjansen. Det er søsteren Tamara som forteller om besøket. Ruri får snakket til moren der hun ligger på dødsleiet, men han er ikke sikker på at hun kjenner ham igjen. Han treffer også Julia igjen på en mellomlanding i Leningrad på vei tilbake til Wien og det blir vårt siste møte med Rudi, fortalt av Julia selv.

Jeg liker fortellerstemmene til McCann veldig godt i denne boka. På sitt beste blir det en slags symfoni som beskriver livet til et særegent og fascinerende dansegeni. Rudolf Nurejev sto for meg som selve personifiseringen av den klassiske balletten, og denne boka har brakt ham nærmere (på godt og ondt) og har også vist noen interessante biter av livet i Sovjetsamfunnet i etterkrigstiden.
Boken har også gitt meg lyst til å lese mer av Colum McCann. Flere av hans bøker er oversatt til norsk, men jeg prøver meg på engelsk neste gang, tror jeg.

fredag 18. oktober 2019

Gunnar Gunnarsson: Svartfugl


Svartfugl

Etter vi var på Island i sommer laget jeg meg en liste over islandske bøker jeg kan tenke meg å lese. Det blir påstått at alle islendinger med respekt for seg selv har utgitt minst en bok før de er tretti. Eller noe sånt. Så det er mye å ta av!

Gunnar Gunnarsson er en av Islands mest kjente forfattere og skrev samtidig med Halldor Laxness, men det var Laxness som stakk av med Nobelprisen, og det er mange beundrere av Gunnar Gunnarsson som ikke kan tilgi ham det. Disse historiene gjorde meg jo nysgjerrig på forfatterskapet hans, og så er Svartfugl nylig gitt ut på Solum Bokvennens forlag og godt er det.

"Svartfugl" kom ut på Island i 1929, og det er rett og slett en historisk kriminalroman, ikke oppdiktet en gang, men "True Crime". Vel, det er kanskje ikke helt riktig, dette er en roman og gir seg ikke ut for å være sannferdig, men den bygger på en virkelig hendelse fra 1802 og er Islands første kriminalroman.

Boken fortelles av kapellanen Eyolf Kolbeinsson som bor i Rødsand sogn i Bardestrand syssel. Det er en del av det nordvestlige landskapet på Island, et samfunn av halvøyer mellom trange fjorder som selv i dag regnes for ganske utilgjengelig. Ekteparet Jon Torgrimsson og Steinunn Sveinsdatter bor på gården til Bjarne Bjarneson og Gudrun Egilsdatter. Begge ekteparene sliter på hverandre og så går det rykter om en forbindelse mellom Bjarne og Steinunn.

Så forsvinner Jon, han skal ha falt ned fra et stup i nærheten av gården. Og det er ikke slutt på konfliktene på gården. En tid etter blir Gudrun alvorlig syk, men kommer seg igjen. Noen dager senere dør hun av smerter i brystet. Og så skyller liket av Jon i land - og han har ingen tydelige skader etter et fall....

Så blir øvrigheten koblet inn ved Sysselmann Scheving og vi får en etterforskning og rettergang mot Bjarne og Steinunn etter datidens lover og skikker. og ikke minst tempo - ingenting går raskt, for eksempel blir Gudrun begravet uten at det har vært holdt noen medisinsk undersøkelse. Noe kan skyldes unnfallenhet fra de involverte, men like mye at veiene er ufremkommelige og en må få de døde i jorden før de går helt i forråtnelse.

Hele bygdesamfunnet lever midt i denne tragedien og mistankene som følger, ikke minst Eyolf som føler skyld hviler på hans skuldre, kunne han avverget drapene? Eyolf blir instendig bedt om å få de mistenkte til å tilstå - det foreligger nemlig ikke noe holdbart bevis i saken, bare indisier og folkesnakk. det hadde blitt domfellelse hvis han ikke hadde gjort det.

Boken gir et godt innblikk i livet på vestkysten av Island på den tiden - hva folk driver med, hva som opptar tankene, og hvordan det står til med lov og rett. Og rettsystemet er ikke så ille. Dødsstraff var det for drap, men det var det f.eks i England heltfrem til 1965 også. Men drapsmannen ble dømt til tortur før han ble henrettet - den brutaliteten er vanskelig å fatte. Hovedfokuset er likevel på Eyolf og hans reaksjoner på det som skjer - sorgen over konfliktene i sognet han som førte til drapene,  avmektigheten han føler og hans utilstrekkelighet.

Det er ikke bare en interessant skildring av en gammel kriminalsak, det er også fine naturskildringer og det er flere av de involverte personene som er beskrevet meg god psykologisk innsikt, ikke minst Bjarne og Steinunn. Dette er absolutt en lesverdig bok som øker min nysgjerrighet på Gunnar Gunnarssons forfatterskap og Islansk litteratur i sin helhet.  Og jeg får jo lyst til å reise til Island igjen.

mandag 14. oktober 2019

Audur Ava Olafsdottir: Arr


Arr Olafsdottir

Jeg har lest en annen bok av denne forfatteren, "Regn i november". Dette er den boka hun fikk Nordisk råds litteraturpris for. Jeg var litt skeptisk til denne, jeg syntes "Regn i november" hadde en del svakheter, men inspirert av sommerens reise til Island tok jeg tak i den likevel.

Temaet har likhetstrekk med en bok jeg leste for mange år siden, "East of the mountains" av David Guterson (han som skrev "Sneen på sedertrærne"). Begge handler om en mann som ønsker å ta sitt eget liv og legger ut på en reise for å skape minst mulig problemer for omgivelsene med selvmordet sitt. Og i begge bøkene møter hovedpersonen mennesker som trenger hans hjelp, og han blir etterhvert så opptatt med å hjelpe dem at han ikke har tid til å dø.

Jonas Ebeneser nærmer seg 50, nylig fraskilt men har levd de siste årene uten noe egentlig ekteskap. Han har tre kvinner i sitt liv, moren, ekskona og datteren som kona fortalte ikke var hans, like før hun gikk fra ham. Man kan vel si at Jonas er i en tilstand av dyp depresjon når han planlegger sin død. For å unngå å bli funnet av datteren bestemmer han seg for å reise til utlandet og velger et krigsherjet land for der tror han det skal bli enkelt å stikke seg bort.

Han kommer til et nyåpnet turisthotell på Balkan et sted, jeg får mest assosiasjoner til Bosnia med det kan også være Kosovo, det spiller forøvrig ingen rolle. Jonas er en handyman og har med litt verktøy og en drill, så klarer han nok å få laget et sikkert feste i taket for et solid tau. Men mye er nedslitt på Hotell Stillhet og der er dørhengsler som trenger oppstramming og vannrør som må renses for at han skal få ta seg en dusj. Og så er han i gang, for etter de første reparasjonene som i grunnen bare er for å forbedre oppholdet for seg selv blir han bedt om å hjelpe til med flere reparasjoner, først på hotellet og så baller det på seg.......

Oppholdet i dette samfunnet der han må regne med at de få mennene han treffer alle har har drept noen, der det er kulehull overalt, alle har mistet noen, mange av kvinnene har vært voldtatt - alt dette gir Jonas nye perspektiver på tilværelsen, og gradvis blir livet så uendelig viktigere enn døden.

Når boka er ferdig vet vi svært lite om hvordan det vil gå med Jonas, bortsett fra at jeg tror det blir alt annet enn at han tar livet sitt. Jonas rir ikke inn i solnedgangen, vi vet ikke om han kommer til å gjenoppdage kjærligheten, men han er sterk og klar.

Jeg kjenner igjen fortellerstemmen fra "Regn i November", men jeg liker denne boka mye bedre, kanskje fordi jeg synes forfatteren berører svært viktige tema på en fin måte - dette er rett og slett en nydelig bok. Fortellerstilen er nokså "hverdagslig", Jonas sine tanker og gjøremål dreier seg om det vesle som skjer rundt ham men nettopp i det dagligdagse får vi innblikk i det krigsherjede landet. Taxisjåføren som bare har en hånd på rattet og slipper den når han skal peke - det er bare den armen han har igjen. Sønnen til hotellvertinnen som er full av redsel etter alt han har opplevd. Steder han ikke må gå fordi de ikke er ryddet for miner ennå.

Forøvrig var jeg også svært begeistret for "East of the mountains" (som dessverre ikke er oversatt til norsk). Samme tema, svært forskjellig men også den en tankevekker om hva som er viktig i livet. 

tirsdag 8. oktober 2019

Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie


Dager i stillhetens historie

Denne boken i et nydelig lite pocketformat dukket opp i bokbyen Fjærlands avdeling for norsk skjønnlitteratur. Den ga henne bl.a. Nordisk råds litteraturpris i 2012. Mange lovord bakpå - det behøver ikke bety så mye, men boken grep meg virkelig.

Eva og Simon er et ektepar forbi livets middagshøyde, for å si det slik. De har hatt et godt liv sammen med sine tre døtre som nå er voksne. Men de har hver sine historier fra fortiden som de ikke snakker om, og så var det den episoden med hushjelpen Marija som de ikke snakker med sine døtre om engang.

Simon opplevde som lite barn jødeforfølgelsene i Tyskland, men han og den nærmeste familien gikk under jorden og overlevde. Eva fødte som tenåring en sønn som ble adoptert bort, det var lenge før hun traff Simon.

I de siste par årene har Simon trukket seg mer og mer inn i seg selv, i tausheten, og Eva sliter med å finne seg selv i et liv preget av den stille tosomheten som ikke passer henne i det hele tatt. Det eneste alternativet til dette livet er den totale ensomheten uten omsorgen for Simon.

Det er Eva som er fortellerstemmen og gradvis avdekker hun hvordan hushjelpen Marija kom inn i livene deres, ble en hjelp og støtte og nesten en nær venn inntil de så seg nødt til å si henne opp. Dette blir på en måte den røde tråden i boka.

Døtrene deres kjenner verken til Simons jødiske bakgrunn eller til Evas første fødsel. Jeg synes det er troverdig at Simon har lagt et lokk på den delen av fortiden sin, nærmest fordi det vil bringe minnene for sterkt frem å snakke om det. Jeg har litt mer problemer med Eva sin forhistorie. Hennes reaksjoner på den første fødselen er nokså rystende, uten å være i stand til å vise gutten ømhet og kjærlighet gjennom det halve året det tok før hun fikk summet seg til å overgi ham til adopsjon. Det står i sterk kontrast til det relativt gode og nære forholdet hun har til sine døtre. Det skurrer litt for meg - akkurat som hun har en annen personlighet i de avsnittene hun forteller om denne perioden. 

Når Merete Lindstrøm skrev boka var hun godt under 50, og jeg er litt forbauset fordi jeg synes hun skriver svært overbevisende om livet og tankene til en eldre kvinne, og dette er en av de sterke sidene ved boka. Det er også noe ved måten hun skriver på som gjør at historien kommer så nær innpå meg. Dette er en bok jeg ikke kommer til å glemme.

mandag 30. september 2019

Arnaldur Indridason: Fluktruten


Fluktruten av Arnaldur Indridason (Innbundet)

Den tredje boken til Arnaldur Indriðason om den islandske politimannen Flovent og den canadis/islandske Thorsson som jobber for den amerikanske okkupasjonsstyrken i 1940-årenes Island.

Flovent får i oppdrag å etterforske det som ser ut som en drukningsulykke mens Thorsson får i fanget liket av en ung amerikansk soldat som er brutalt stykket ned og dør på sykehuset. Men det viser seg at han er islending likevel, til tross for uniformen. Dermed blir dette en sak som Flovent og Thorsson samarbeider om.

Men helt først møter vi en ung islandsk kvinne som forlater sin kjæreste i København. Han er blitt engasjert i undergrunnsarbeidet i den tidlige fasen av okkupasjonen. Litt senere er det meningen at de skal møtes i Petsamo i Finland der båten Esja er gitt tillatelse til å seile til Island med islandske statsborgere. Men kvinnens kjæreste dukker ikke opp som han hadde lovet og hun må gå ombord uten ham.

Underveis på overfarten får kvinnen informasjon om at kjæresten sannsynligvis er tatt av Gestapo. En  ung antinazist som hun snakker med på båten er engasjert  i saken, så forsvinner han plutselig og blir antatt falt overbord.

Etterforskningen av den drepte islendingen kommer til å kretse dels rundt en pub med frynsete rykte og tvilsomme brennevinskilder, dels et belastet boligstrøk i Reykjavik og dels en brutal gjeng amerikanske soldater og en uspiselig underoffiser. Forskjellige påstander kommer frem om svik, homofile kjærlighetsforhold, prostitusjon og hallikvirksomhet. Hvem snakker sant, hvem lyver? Kanskje alle lyver litt?

Drukningsulykken er sannsynligvis ingen ulykke, det viser enkelte funn under obduksjonen, og Flovent etterforsker miljøet rundt den avdøde. Men så dukker det opp andre mulige kontaktpunkter, for den avdøde har vært ombord på den kjente "Esja" transporten.

Alle tråder samles til slutt, og det blir ikke noen store overraskelser her, men i stedet for overraskelser får vi en interessant miljøskildring av livet på Island med de amerikanske soldatene under krigen, særlig livet rundt kneipene og kasernene.

Alle tre bøkene som Inðridason har skrevet fra denne tiden beskriver forskjellige aspekter ved denne historien. Jeg elsker dem!