fredag 4. september 2020

Robert Seethaler: Tobakkshandleren

Tobakkshandleren av Robert Seethaler (Ebok)

En roman fra Østerrike om livet i Wien før, under og etter nazistenes maktovertakelse i 1938. Bondegutten Franz  fra Salzkammergut er 17 år når morens elsker og velgjører, den rike Preininger drukner. Det blir ikke lenger noen enkel sak for henne å forsørge den litt bortskjemte og naive gutten, og han blir derfor sendt til en bekjent av moren som driver en tobakkshandel i Wien. Otto Trsnjek mistet det ene beinet under første verdenskrig og livnærer seg på å selge tobakksvarer, aviser og diverse småtterier som pleier å fylle tobakksbutikker verden over. 

Franz sine oppgaver i butikken er helt overkommelige, og han finner seg greit til rette, men etter en tid begynner han å fundere på livet sitt. En av de faste kundene er en gammel professor, idiotdoktoren som mange kaller ham, dr. Sigmund Freud. Franz innynder seg hos professoren med sigarer av ypperste klasse og ber han om råd, og det bringer han ut på jakt etter kjærligheten, men det bringer ham også et vennskap med den gamle psykoanalytikeren. Kjærligheten treffer han i den bøhmiske varietedanseren Anezka, en svært fremmelig jente. Det blir en stormende og ensidig forelskelse som skaffer Franz mange søvnløse netter, men snart får han alvorligere spørmål å miste nattesøvnen over.

Boka skildrer nazismens fremvekst i Østerrike og spesielt Wien sett nedenfra, på gaten , blant butikkeiere, postbud og skuespillere. Vi ser hvordan begeistringen for det tyske blomstrer opp sammen med forakten for jødene og med frykten for terroren. Freud er ikke den eneste jøden som handler hos Otto Trsnjek og snart er dette nok til at Otto blir innbrakt og Franz sitter igjen med butikken alene. Så får vi høre hvordan det går med Freud, med Anezka og med Franz i tiden etter Anschluss. 

Det er en nokså rørende skildring av den naive unggutten Franz sitt møte med storbyen, med den brutale fremveksten av nazismen og med kjærligheten. En fin, men også ubehagelig lesestund med brutaliteten som vokser frem. Flotte miljøbeskrivelser av tobakksbutikken som et møtested med aviser, magasiner og nyheter mens det ennå fantes en noenlunde fri presse. Dessverre synes jeg boka blir litt for enkel, litt for etterpåklok til at jeg helt kan dele den store begeistringen den har møtt hos mange andre lesere. 

torsdag 3. september 2020

Ida Jessen: Telefon

Telefon af Ida Jessen – anmeldelser og bogpriser - bog.nu

Lisa var prest i Hvium og i boken "Det første jeg tenker på" ble hennes syv år gamle sønn Gustav overkjørt og drept av en bil som stakk av fra åsstedet. Det har nå gått mange år, Lisa og mannen  Fredrik  har fått en datter, Dafne og de bor nå i København der Lisa nettopp har startet å jobbe som frivillig på en telefontjeneste. Fredrik er reist på konferanse i New York og har tatt datteren med seg. Vi følger Lisa gjennom dager og netter med telefonsamtaler med mennesker som ringer inn, ensomme mennesker, desperate mennesker, mennesker som bare er taletrengte. 

Ghennom de mange, lavmælte samtalene får vi et innblikk i livet på skyggesiden, ensomheten, sorgen og fortvilelsen. Og Lisa snakker med dem alle, hører på hva de vil si, lar dem slippe til, prøver å svare ærlig og åpenhjertig uten å være fordømmende og moraliserende. Det er en vanskelig balansekunst.

Men en dag kommer det en telefonsamtale som inneholder referanser til den tragiske ulykken i Hvium den gangen. Personen ringer opp igjen, flere ganger, og etter noen kontrollspørmål vet Lisa hvem det er hun snakker med. Det blir noen svært opprivende samtaler for Lisa som aldri har kommet seg helt etter å ha mistet et barn. Men hun klarer å stå i det og lærer også litt mer om hva som egentlig hadde skjedd den gangen.

Jeg likte godt "Det første jeg tenker på", og denne lille, lavmælte boka er også svært fin. Jeg synes Ida Jessen er svært dyktig til å utforske menneskenes reaksjoner på det jeg vil kalle hverdagslige problemer og konflikter.  Det er ingen store ord og fakter, men du føler det ligger så mye mellom linjene, mer i det som ikke blir sagt enn i det som blir sagt.

Jeg har flere Ida Jessen-bøker å glede meg til! 

mandag 24. august 2020

Nina Wähä: Testamente

Testamente

Jeg har ikke sett noen anmeldelser på norsk av denne boka, men den var nominert til den svenske Augustprisen for 2019 og etter å ha lest den synes jeg det var vel fortjent!! Nina Wähä er en svensk skuespiller og sanger og også forfatter og hun har gitt ut noen romaner før denne. Det var nokså tilfeldig at jeg fant frem til den.

"Testamente" foregår i det finske Tornedalen, der også forfatterens mor kommer fra. Boka er en slags familiesaga. Handlingen foregår i 1982-83 men med mange tilbakeblikk når vi etter hvert skal følge familien Toimi med moren Siri, faren Pentti og deres 12 levende og 2 døde barn. Det er også en slags mordhistorie som forfatteren skriver på første side, men noen kriminalroman er det definitivt ikke.

Det er ikke akkurat en dysfunksjonell familie vi møter her, selv om forlaget påstår det. Men det er en familie som er preget av dragkamp mellom mørke og lyse krefter og av et nokså tøft liv på den finske landsbygda. Vi møter først den eldste datteren Annie, gravid med Alex som barnefar. Alex er kjærlig og omsorgsfull, Annie er mer tilbakeholden og innesluttet. Men når en av småbrødrene har rent for full fart på sparken og falt opp i kobberstampen med glohett vann til badstuen og havnet på sykehuset rett før jul må storesøster brette opp armene og stille opp. Slik kommer rett inn i den konfliktfylte familien.

Siri og Pentti har for lengst sluttet å elske hverandre. Pentti er mørk og dyster og har vel egentlig bare elsket det første barnet som døde i lungebetennelse. Siri er lys og omgjengelig og elsker dem alle, men med så mange barn er det ikke mulig å se alle hele tiden og samtidig holde dem unna Penttis enkelte ondskapsfulle angrep, så oppveksten har  vært hard for de fleste.

Siri og Penttis skilsmisse og hva som skjer med gården etterpå er den konkrete handlingen som står sentralt i boka. Men vi blir kjent med alle barna, en etter en, tre levende jenter og en død, de andre elleve er gutter. Det er noe ondt og godt i dem alle, selv den ondskapsfulle Voitto som har elsket å plage dyr kan man finne noen forsonende trekk hos. På en måte synes jeg noen av dem blir beskrevet mer som arketyper enn som mennesker av kjøtt og blod, uten at det svekker fortellingen noe. Det er for eksempel Esko, eldste levende sønn, jordbrukeren som er nettopp opptatt av det å dyrke jorda, føre arven videre. Så er det Hirvo, skogmennesket, gutten som er så glad i naturen at han nesten går i ett med den og kan snakke med dyr. Lahja, den yngste av søstrene synes ikke hun er verdt noe, og går inn i et forhold med Matti som mishandler henne og hun blir og blir til tross for volden.

Siri vokste opp i Karelen som da var finsk med en mor som hatet henne og en far og brødre som var glad i henne. Hun falt for den mørke soldaten Pentti som var på vei til vinterkrigen. Han kom fra en Læstadiansk familie i Tornedalen og hadde mye kulde fra oppveksten hos en ukjærlig stemor, og når han først traff en ungjente som likte han var han solgt, så når den finske krigen var over var de ikke sene om å gifte seg og dra tilbake til hjemtraktene hans.

Den kriminelle delen av historien består dels av en brann i en garasje for en del år siden da Tatu ble skadet. dels av en brann på gården i nåtid. Den første brannen får vi en oppklaring av, den andre blir gjenstand for flere diskusjoner og sammenkomster helt frem til de siste sidene.

Boka grep tak i meg fra første stund. Det var kanskje denne dragkampen mellom de lyse kreftene og de mørke som fascinerte meg. Vi får gradvis presentert alle familiemedlemmene og slik får romanen flere fortellere og vi opplever hendelsene fra forskjellige ståsteder. Det er med på å gi boken bredde. I begynnelsen får vi en oversikt over persongalleriet og det er bra, for det er mange ganger jeg må slå opp for å huske hvem som er hvem.

Hvert kapittel blir innledet med et kort resymé om hva som skal skje. Jeg synes dette passer godt med fortellerstilen - forteller stikker seg ofte frem og snakker direkte til deg. Jeg synes det fungerer godt og bryter ikke med stilen ellers som jo er preget av at handlingen er lagt til tiden før Internet, Facebook og mobiltelefoner. Jeg er derimot ikke så begeistret for at forfatteren av og til slenger inn noen litt bråkjekke engelske uttrykk.

Et par steder var jeg litt redd for at det hele skulle tippe over til en slags feelgood-stemning når det for en gangs skyld går bra for et par av personene. Men  selv hos en såpass dyster gjeng er det ikke så usannsynlig med et par lyspunkter underveis og jeg synes likevel ikke boka taper seg. Og så slutter boka med noen betraktninger etter Annie sin nedkomst om hvordan vi må frigjøre oss fra den tyngende fortida.

Boka er på nesten 500 sider, og for en gangs skyld er det helt OK!!! Men hvor blir det av de norske anmeldelsene??

Agota Kristof: Beviset

Bokomslag "Beviset" og Agota KristofBokomslag "Beviset" og Agota KristofBokomslag "Beviset" og Agota KristofBokomslag "Beviset" og Agota Kristof

Dette er bok nummer 2 i trilogien om tvillingene Claus og Lucas som vokser opp under 2, verdenskrig hos sin nokså groteske bestemor i en småby like ved grensen et sted i Ungarn.  Første bok var skrevet som en dagbok der tvillingene førte en svært nøktern opptegnelse over sine opplevelser i grensebyen. Etter krigen er grensekontrollen minst like streng som tidligere, men nå er det det kommunistiske regimet som vokter grensen. På slutten av første bok klarer Claus å flykte over grensen.

Lucas er nå alene. Han er ensom og savner tvillingbroren som om det var en del av ham selv som hadde forlatt ham. Han holder på å gå helt i hundene, men så klarer han å stramme seg opp, begynner å dyrke grønnsaker i hagen igjen, spiller på kafeene for penger og omgir seg med noen få, gode venner. Det er bokhandleren Viktor, den søvnløse gamle mannen som bor rett overfor Viktor, det er presten som han skaffer mat og den homofile funksjonæren Peter som hjelper ham med ID kort. Det er ikke bare enkelt når han har levd under radaren siden moren kom med tvillingene for 10 år siden uten noen skolegang eller helsetjeneste av noe slag.

Han treffer på den 18-årige moren Yasmine og tar henne inn sammen med den pukkelryggede babyen hennes. De blir boende hos ham og han blir som en farsskikkelse for Mathias. Så treffer han bibliotekaren Clara som er alene etter at mannen hennes ble drept av myndighetene.  Clara er noså motvillig, men etter en tid får de et forhold. Det setter Yasmine lite pris på, og hun truer med å ta Mathias med seg til storbyen. Men en dag er ikke Yasmine der når Mathias våkner og Lucas sier at hun har reist og etterlatt Mathias hos ham.

Så går livet videre. Større og mindre tragedier finner sted blant menneskene som Lucas omgir seg med - til slutt rammer det ham også direkte. Mot slutten kommer også Claus tilbake til byen.

I den første boka var tvillingene en enhet, de fortalte dagboka i kor, du kunne ikke skille den ene fra den andre. I denne boka er de blitt to personer, de har fått hver sine navn - som er anagrammer av hverandre. Er de virkelig to personer? Det blir spennende å lese den siste, kanskje får vi svar på det i den? Ellers er det mye i fortellingsmåten som ligner - alt er beskrevet knapt og saklig uten at det ligger følelser i teksten - likevel er det nok av kjærlighet, ømhet, hat, fortvilelse og desperasjon bakenfor teksten og det er kanskje det som er genialt ved disse bøkene. Spesielt synes jeg Lucas' følelser overfor Mathias kommer godt frem. I den første boka var det krigen og nazismens grusomheter som var bakteppet, men som vi nesten ikke møtte direkte. I denne er det den manglende friheten under det kommunistiske partiveldet som er bakteppet - vi aner også oppstanden i 1956 i bakgrunnen. 

Likevel likte jeg bedre den første boka - den geniale fremstillingen av tvillingenes egenoppdragelse gikk som en rød tråd gjennom boka og den merkelige blandingen av grusomhet og empati som tvillingene omgav seg med. Men jeg ser frem til avslutningen! 

Bergsveinn Birgisson: Reisen til livsvannet

Denne er skrevet av forfatteren til den fantastiske "Svar på brev frå Helga". Jeg er redd for at jeg kommer til å måle alle hans bøker opp mot den!

I 1783 hadde Island et vulkanutbrudd uten sidestykke. Jordskorpen vest for Vatnajökull revnet og skyer av lava og aske formørket himmelen. Utbruddet varte i 8 måneder. Det var en naturkatastrofe av dimensjoner. Store deler av Nord Europa var innhyllet i en tåkedis, avlingene ble ødelagt, beitedyr døde, sykdommer fulgte. 21% av befolkningen på Island strøk med i den sultkatastrofen som fulgte.

Boka begynner i 1784. De danske myndighetene diskuterer hva de skal gjøre med nøden på Island. Et forslag går ut på å frakte den arbeidsføre befolkningen i de hardest rammede områdene, på nordsiden av øya, over til Danmark der de nok kan brukes som billig arbeidskraft i fabrikkene. Hva de skal gjøre med de ikke så arbeidsføre som gamle, uføre, kvinner med små barn osv. er ikke helt med i regnestykket.

Vitenskapsmannen Magnus Arelius Egede (nevø av Hans Egede som misjonerte på Grønland) får i oppdrag å reise til Island for å undersøke forholdene der nord og kartlegge mulighetene for en slik folkeforflytning. Han er et barn av fornuftstiden, fast bestemt på at alle fenomener har en naturvitenskapelig forklaring.  Magnus skal også foreta en del landmålinger for å korrigere gamle kart. Med seg på reisen får han to lokale medarbeidere og en formidabel reisekasse. 

Den unge Magnus er en slags idealist, men kanskje litt naiv. Han velger i alle fall ikke den enkleste utvei som er å fylle noen uker med gledeslivet i Reykjavik mens han skriver oppdiktede rapporter tilbake til København. Nei, han er glødende opptatt av sitt landmåleroppdrag som han synes er uhyre spennende, og han er også interessert i å snakke med lokalbefolkningen der nord - i den grad han er i stand til å oppfatte hva det er de forteller ham.

Det blir en strabasiøs reise, verre enn han har kunnet forestille seg. Han kommer til de fjerneste avkroker og får rikelig anledning til å treffe islendinger - både levende og døde, og det er ikke alt han opplever som går an å forklare ved hjelp av de vitenskapelige metodene han sverger til. Tilslutt havner han i den ytterste elendighet. Hans reisefeller har forlatt ham, uværet tok reisekassen og han overlever såvidt det er. Og så er det livsvannet, da, det helsebringende livsvannet som han får stifte bekjentskap med, men vil det hjelpe ham? Og kan han tro på det?

Det er mye godt å si om denne romanen, ikke minst alt den viste meg om de harde livsvilkårene til islendingene under de truende vulkanutbruddene og under det danske eneveldet som forbød islendingene å bruke en del av sine naturressurser selv og også forbød handel med nederlandske handelsskip. Magnus Arelius Egede er også et interessant bekjentskap - hans ungdommelige entusiasme for fornuftsfilosofien sammen med hans manglende forståelse for livsvilkårene der oppe i nord var det en fryd å lese om. Jeg måtte også prøve å slå opp stedsnavn på Google Maps underveis for å følge med på hvor reisen gikk. 

Likevel kommer ikke boka helt opp på høyde med "Brev frå Helga". Den boka hadde en egen innlevelse i hovedpersonen som gjorde at jeg ble berørt av det han skrev. Jeg savner litt av innlevelsen i hovedpersonen Magnus - han blir mer en interessant person fra en annen tid. Jeg klarte ikke å bli så personlig engasjert i Magnus Aurelius og hans reisefeller.                   

onsdag 19. august 2020

Annie Ernaux: En lidenskap

En lidenskap

Det virker som om Annie Ernaux' forfatterskap er ganske hett for tiden. Den nylig oversatte "Årene" får glitrende anmeldelser både her og der. Den var ikke ledig, og jeg reserverte denne lille kortromanen som ble utgitt på fransk i 1991.

Annie Ernaux skriver for det meste romaner som er selvbiografiske, dvs. de bygger i høy grad på egne erfaringer men er likevel litterære romaner. Ofte bruker hun sitt eget fornavn på hovedpersonen. I denne boka har bokas jeg-stemme ikke noe navn. Hovedpersonen forteller om sin lidenskap for en mann, en gidt mann, en utlending som arbeider i Paris som av og til reiser tilbake til sitt hjemland i Østeuropa et sted. 

Det er den altoppslukende lidenskapen hun skriver om, der hele hennes tilværelse dreier seg om hennes forhold til ham, hun lengter etter deres korte elskovsmøter, hun venter på at han skal ringe henne, hun tenker på hva hun skal ha på seg, hun leser om landet hans, han blir omdreiningspunktet i livet hennes.  

Pussig nok faller tankene mine på et par av bøkene til Elena Ferrante, som også beskriver besettelse på en intens måte. Men Ferrante ser  besettelsen utenfra, hun sørger for at vi blir vitne til den, mens Ernaux gir oss et nokså direkte innblikk i besettelsen. For meg blir dette først og fremst en bok om en besettelse, en nokså usunn og selvdestruktiv besettelse, selv om forfatteren ikke beskriver den direkte slik. Det er godt og intenst, men jeg kjenner likevel litt for mye avstand til at jeg lengter etter neste bok. Det kan likevel hende at jeg går løs på "Årene".

fredag 14. august 2020

Katrine Marie Guldager: Bjørnen

Bjørnen

Jeg liker å finne bøker når jeg er i utlandet. I juni var vi en liten tur i Danmark, og det er mye dansk litteratur som ikke blir oversatt til norsk og heller ikke finner veien til verken bokhandlere eller bibliotek her hjemme. Denne så lovende ut.

Sist jeg var i Danmark kjøpte jeg en fin liten novellesamling av Guldager som alle hadde handling fra København. Dette er en roman om en kvinne, Vibse, som er over livets middagshøyde og ikke helt i takt med tilværelsen. Hun kjører opp til familiens hytte i et nokså øde område i Sverige (hvor??) for å være alene. Men det blir snøstorm, strømmen går og det er slett ikke så greit å være alene. Og er hun alene?

Katrine Marie Guldager har en nokså minimalistisk skrivemåte. Det er ikke mange overflødige ord. Men hun klarer utmerket godt å formidle Vibses frustrasjoner, fortvilelse og etterhvert desperasjon - for dette begynner å gå på livet løs, og vi tror på det! Hun står ikke i fare for å tørste ihjel,  men sult og kulde blir større og større trusler. Og så er det bjørnen, da.....

Jeg har lese Helle Helle sin roman om de to som går seg vill i en dansk skog og får betydelige problemer om de ikke akkurat er døden nær. Og den trodde jeg på. Her er Vibse alene i de dype svenske skogene med frost og kulde og store avstander, for ikke å snakke om de indre frostskadene hun nylig har fått, både på jobben og privat. Det er ypperlig beskrevet, og svært troverdig.

I løpet av de 172 sidene (og sidene er små) blir vi svært så godt kjent med Vibse og danner oss også et levende bilde av det kalde og ulendte terrenget og av alle de håpløse aktivitetene for å skaffe mat og brensel.  Det er glimrende gjort!!