søndag 10. juni 2018

Alice Munroe: Lives of girls and women


Lives of Girls and Women

Den kanadiske forfatteren Alice Munroe skriver noveller. Men utenpå denne boken står det "A novel" - den er altså en av hennes to utgivelser som kan kalles romaner, den andre er "Tiggerpiken". Denne boken er visstnok ikke gitt ut på norsk. Jeg har lest mye av Alice Munroe, men ikke denne boken som ble presentert i en av Sølvbergets utmerkede torsdagsarrangementer "Bokprat". (Sølvberget er biblioteket i Stavanger.) Så da fikk den bli med meg hjem. Og jeg har hatt noen fine stunder sammen med Del Jordan, hovedpersonen i boken, på vei til og fra litteraturfestivalen i Lillehammer.
"Lives of girls and women" var den andre boken Alice Munroe publiserte, i 1971. Jeg er ikke sikker på at den ble presentert som en roman da den ble utgitt, og det kan diskuteres om det er det. Hvert av kapitlene er en novelle som står seg utmerket godt alene, men novellene hører sammen både i tematikk og i persongalleri og de presenteres i kronologisk orden, slik at det kan leses som en oppvektstroman.
Del Jordan er datter av en peldyroppdretter og hans kone Ada og bor først på farmen som ligger utenfor småbyen Jubilee, Ontario. Dels historie har mange likhetstrekk med Alice Munroes. Ada flytter etterhvert inn til Jubilee sammen med Del, mens faren og broren Owen blir boende på farmen. Del er en oppvakt og intelligent jente, flink på skolen er hun også. Hun og bestevenninnen Naomi stikker seg litt ut fra de andre jentene og ser litt ned på hvordan de innordner seg småbyens krav og forventninger. Del er godt belest mens Naomi varter gjerne opp med sensasjonelle avsløringer, gjerne med et seksuelt preg som høres ut som de er tatt fra Kriminaljournalen. Vennskapet er upopulært i begge familiene, Ada ser på Naomi som vulgær mens Naomis svært religiøse mor er mistenksom overfor Dels familie av fritenkere. Vi følger jentene gjennom flere faser inntil de holder på å ta skrittet over i voksenverdenen. Da går de hver sine veier.
Hver av novellene belyser forskjellige episoder i Del's oppvekst. Dette er først og fremst en bok om kvinner, og de bipersonene vi blir best kjent med er kvinner. Ada er en av dem. Hun er en kvinne som med nød og neppe klarte å komme seg videre i livet etter en  oppvekst i en strengt religiøs familie. Ada fikk aldri noen skikkelig utdannelse og er derfor svært opptatt av at datteren hennes skal få bedre muligheter enn hun selv har hatt. Hun er tilstede hele tiden, og i en av novellene får vi vite mer om bakgrunnen hennes. Leieboeren Fern er med, hun har en nokså sær kavaler, Mr. Chamberlain, han blir Del sin første, svært tvilsomme seksuelle erfaring.
Del gjør det svært bra på skolen, og et universitetstipend er absolutt innenfor rekkevidde både for henne og for Jerry som hun henger mye sammen med det siste året på skolen. Jerry er nokså nerdete, han ble en del ertet når de var yngre, også av Naomi og Del Jerry og Del er også "bare gode venner". Men så slår ungdomsforelskelsen til, og Del glir nærmest i en rus gjennom tilværelsen sammen med den unge tømmerarbeideren Garnet. Garnet har sittet inne for voldsbruk men ble frelst og er nå troende baptist. Garnet er nok glad i Del men har ingen forståelse for hvor viktig utdannelse er for henne. Jeg skal ikke si hva som kommer ut av dette forholdet, men jeg må innrømme at jeg nesten bet negler av bekymring for hvordan det skulle gå med Del videre i livet.

Novellene til Alice Munroe handler som regel (og også her) om nokså dagligdagse hendelser, men de blir likevel helt spesielle. Hun kan med få ord tegne et portrett av et menneske som dukker opp slik at det i seg selv kjennes ut som en hel historie. Jeg syntes dette virket ekstra sterkt i denne boken der vi hele tiden beveger oss i den samme småbyen, og alt vi opplever er sett med øynene til Del Jordan. Dette var en bok som var en nytelse å lese og jeg skulle ønske den aldri tok slutt.

onsdag 6. juni 2018

Gunnhild Øyehaug: Draumeskrivar


Image for Draumeskrivar from Norli


Dette er en novellesamling, men jeg er usikker på om det er riktig å kalle det noveller. Boken inneholder 19 korte historier, de fleste bare på noen sider. Historiene kretser rundt begreper som drøm og fantasi. Noen er groteske, andre er ganske komiske.
Jeg opplever historiene som fulle av liv, lekne og fabulerende og noen ganger også sjokkerende. Til meg kom de nesten som perler på en snor, best som jeg var ferdig med en fikk jeg lyst til å starte på den neste. Er det noe mer å si?

Jane Gardam:En trofast hustru


En trofast hustru

Jeg leste Jane Gardams første bok "Old Filth" om ekteparet Edward og Betty Feathers for noen år siden. Boken dukket tilfeldigvis opp i hyllen for engelske bøker en tysk bokhandel. Jeg hadde verken hørt om forfatteren eller boken men lastet den ned som ebok en stund etterpå. Hovedpersonen Edward var sønn av en engelskmann som bodde i koloniene,  i dette tilfellet Malaya (som det het da). Boken var svært god, spesielt på å beskrive ensomheten til en gutt som faren sender "hjem" til Storbritannia for å vokse opp hos en fosterfamilie. Den var også svært engelsk. Når jeg leste den var jeg ikke spesielt interessert i å lese de andre bøkene i serien.
Men noe har satt seg fast i meg i denne boken, og nå er bøkene nylig oversatt til norsk og "En trofast hustru" dukket opp på biblioteket akkurat når jeg var ferdig med en annen bok, så da fikk den lov til å bli med hjem.
Boken handler om Elisabeth som gifter seg med den suksessfulle Hongkongadvokaten Edward Feathers. I den første boken fikk jeg ikke så veldig godt inntrykk av Betty, men der var hun en biperson uten egen stemme som vi såvidt ble kjent med gjennom Edwards sorg over hennes død og hans reaksjoner på hennes forhold til rivalen Terry Veneering.
Betty vokser opp i Kina, hun også som barn av engelsk overklasse. Men hun ble aldri sendt til Storbritannia som barn, i stedet bærer hun på traumer fra sitt og morens opphold i japansk fangeleir under krigen som hun aldri snakker om.
Vi treffer Betty som ung jente i Hong Kong, en velstående arving med godt utseende, gode venninner og et nokså innholdsløst liv. Hun blir fascinert av Edward som faller pladask for henne - han frir og får ja. Edward er lite flink til å vise følelser, men hans viktigste ønske til henne er fullt nok av følelser: "Du må aldri forlate meg....Jeg er blitt forlatt hele livet". Betty forstår og aksepterer hans frykt for å bli forlatt. Men like etter hun  har sagt sitt ja treffer hun mannen som  kommer til å leve i hjertet hennes helt til hun dør - Terence Veneering. De innleder et kortvarig intimt forhold, men Betty er fast bestemt på å holde sitt løfte til Edward og bryter forholdet etter en tid.
Resten av boka handler om livet og ekteskapet til Betty. De gifter seg, flytter etterhvert til England. Hennes liv blir som den perfekte hjemmehustru der hun ordner opp med alt som hører til hus og hjem for den ganske upraktiske Edward. Elisabeth ønsker seg mange barn. Hun blir gravid og er ikke helt sikker på om Terry eller Edward er far til barnet, men hun mister barnet og får beskjed om at hun ikke kan få flere.
Forholdet til Edward er ikke særlig lidenskapelig, men med årene vokser det frem inderlig ømhet og kjærlighet mellom dem. Likevel slipper aldri minnene om Terry taket i Elisabeth. Hun møter ham noen ganger senere i livet, siste gang hun ser ham er hun blitt gammel. Nå er følelsene hennes så sterke at hun er nær ved å forlate Edward. Og hun forlater ham også, ikke for Terry, men hun får et hjerteattakk og dør.

Denne boken gjorde ikke så sterkt inntrykk på meg som den første boken. Det var interessant å bli kjent med historien fra en annen side, og Elisabeth ble et sympatisk bekjentskap. Jeg synes bokens norske tittel er ganske dekkende for boken, for det som blir styrende i Elisabeths liv (til tross for hennes følelser for Veneering) er jo nettopp hennes trofasthet mot Edward. Hennes livs etiske dilemma mellom kjærligheten til Terence og hennes plikt overfor sine løfter til Edward blir det som driver boken fremover. Men jeg synes ikke det blir tilstrekkelig drivkaft til å holde boken oppe, så for meg ble boken stående er som et interessant vedheng til den første boken.

mandag 28. mai 2018

Ngugi wa Thiongo: Elven som skiller


Image for Elven som skiller from Norli
Dette var den første boken til den kenyanske forfatteren, men den andre han fikk utgitt, i 1965. På den tiden skrev han på engelsk, senere gikk han over til å skrive på swahili og deretter på morsmålet kikuyu. Denne romanen handler om brytningene mellom de gamle stammetradisjonene og den  nye tid, levendegjort i to høydedrag og "Elven som skiller" renner mellom dem. Befolkningen i Kameno lever etter de gamle stammetradisjonene, og hovedpersonen, Wayaki, vokser opp som sønn av den respekterte Chege, en av landsbyens eldste.
I Makuyu har det oppstått et samfunn av folk som bekjenner seg til den nye kriste tro. Mange av beboerne kommer opprinnelig fra Kameno, blant annet den karismatiske predikanten Joseph.
Romanens handling er lagt til en tid der misjonærene er de som har gjort seg mest bemerket overfor lokalbefolkningen. Vi ser bare antydningen til de hvites makt gjennom tiltak som skatter og overtakelse av endel jordeiendommer, væpnet undertrykkelse er ikke noe tema i boken.
Wayakis far Chege er svært opptatt av å holde på de gamle tradisjonene, men han innser at de hvite har kunnskap som kan være nyttig å tilegne seg, så han sender Wayaki på skole med streng beskjed om å ikke tilegne seg den hvite manns dårlige levemåte men bare hans kunnskap. Wayaki er en oppvakt og lærenem gutt, og når han kommer tilbake til landsbyen går han entusiastisk inn for å bygge skoler rundt om i landsbyene og får etterhvert høy status som lærer og skolemester.
Samtidig er det andre grupperinger i landsbyen som velger en annen vei - de etablerer et råd for å bekjempe enhver innflytelse fra de hvite og for å beholde stammens "renhet". Det er dette som blir bokens store konflikt  - hvilken vei er den riktige? Wayaki prøver å kombinere respekten for stammens tradisjoner med ønske om å leve fredelig med landsbyen som har valgt en annen vei. Det viser seg å bli en vanskelig kamp.
Det som blir stående som hovedsymbolet på de gamle tradisjonene er omskjæringsseremoniene, ikke minst omskjæring av jentene. Dette blir sett på som ukristelig og en vederstyggelighet i den kristne landsbyen men blir et samlingspunkt for tradisjonalistene i Kameno.  Det er interessant å lese om denne skikken som vi i dag regner som barbarisk og som kvinnemishandling i et slikt perspektiv, og jeg skjønner hvor dype røtter denne tradisjonen har hatt.
Konfliktene og dramatikken i romanen har ikke bare utspring i kulturelle og samfunnsmessige motsetninger men blir også drevet frem av kjærlighet, fanatisme, misunnelse og hevntørst. Det er en god roman, og den får tankene mine til å gå til romanen "Things fall apart" av den nigerianske forfatteren Chinua Achebe. Den dreier seg også om brytninger mellom stammetradisjoner og den nye tid og den foregår omtrent på samme tid, men naturligvis i Vest-Afrika. Jeg synes nok at Achebe sin roman stikker adskillig dypere og hovedpersonen i den er fremstilt med mer indre dramatikk. Men siden dette er en "første roman" kan det jo hende at Thiongo sitt forfatterskap har utviklet seg etterhvert?

tirsdag 22. mai 2018

Ali Smith: Autumn


Autumn
Ali Smith er en skotsk forfatter. Jeg har tenkt på henne som en ung skotsk forfatter, men det var kanskje for tjue år siden for nå har hun rukket å bli 55 år. Jeg har lest en del av henne før, og det meste har jeg likt, noe har jeg likt svært godt.
Denne boken er den først i en serie hun skriver med årstidene som en slags innramming. Hun har gitt ut den neste , "Winter", og den er på ingen måte en fortsettelse av denne, så disse bøkene henger nokså løst sammen.
Dette var en vakker bok å lese. En bok som gjorde meg varm om hjertet, som jeg ikke likte å legge fra meg og heller ikke ønsket å bli ferdig med. Det er to hovedpersoner. Elisabeth Demand, 32 år og Daniel Gluck, over 100 år (husker ikke nøyaktig alderen hans). Daniel bor på sykehjem og har ikke lenge igjen. Han ligger for det meste tilsynelatende og sover, men vi opplever hans mange tanke - og drømmesprang når han beveger seg inn og ut av bevisshet flere ganger i boken.
Elisabeth og Daniel ble naboer når Elisabeth var en liten jente og da var Daniel allerede en gammel mann. De utviklet et varmt og nært vennskap, noe Elisabeth sin mor var svært lite begeistret for.
Vi opplever Daniels drømmeverden og Elisabeth som besøker ham jevnlig på sykehjemmet og sitter og leser ved sengen hans, med Brexit-avstemningen med alle sine "fake news" som bakteppe. Resten av boken er tilbakeblikk, tildels på hvordan vennskapet deres utvikler seg og tildels på tidligere hendelser i Daniels liv eller også på hendelser og personer som på en eller annen måte har hatt innvirkning på Daniels forhold til kunst og kultur.
En av disse personene er kunstneren Pauline Boty, Englands fremste kvinnelige pop-kunstner som dessverre døde ganske ung. Noen av maleriene hennes forestiller Christine Keeler som ble kjent gjennom Profumskandalen på sekstitallet. Pauline Boty blir på flere måter et slags samlingspunkt for Elisabeth og Daniel. Ali Smith skriver godt og levende om kunst, det merket jeg i den forrige boken hennes "How to be both". Genialt at forlaget har klemt inn et utsnitt av ett av Christine Keeler-bildene på innsiden av paperback-coveret. Jeg er på ingen måte noen kunstkjenner, men jeg blir veldig nysgjerrig på disse maleriene!
Ali Smith har noen herlige beskrivelser av enkelte dagligdagse opptrinn. Hun gir et par spark til det britiske byråkratiet (egentlig til all verdens byråkratier) gjennom Elisabeths forsøk på å få pass-søknaden sin godkjent av det engelske postverket. Der er også noen kostelige avsnitt om TV-konkurranser om jakten på de beste antikvitetsfunnene. Dette er en aktivitet som Elisabeths mor har engasjert seg i.
Jeg elsket å lese denne boken, og gleder meg til de andre årstidene. Og så må¨jeg jo sjekke ut hvor jeg kan få sette Pauline Boty-bilder, da!

Jonas Hassen Khemiri: Alt jeg ikke husker


Alt jeg ikke husker av Jonas Hassen Khemiri (Innbundet)

En VG-anmeldelse med terningkast 6 på forsiden ".. en sensasjonell god roman som du bare må lese.." Jeg leser bokanmeldelser med interesse og det hender de påvirker bokvalgene mine. Denne boken er skrevet av en svensk forfatter med innvandrerbakgrunn.Vi ser tilbake på ungdomstiden til Samuel, tildels satt i scene av en navnløs forfatter som kanskje vil skrive en roman om ham. Vi følger ham dels gjennom den storvokste og bøllete kameraten Vandad, dels gjennom kjæresten og samboeren Laide og også gjennom barndomsvenninnen med kallenavnet Panteren som nå er bosatt i Berlin. De fleste i miljøet rundt Samuel er ungdommer med tilknytning til innvandrermiljøer i Stockholm. Samuel er nylig død i en trafikkulykke, og noen mener at han kjørte seg ihjel med vilje..

Samuel var ressurssterk, velutdannet og hadde fast fast jobb på Migrationsverket. Han delte en leilighet med den halvkriminelle Vandad, men flyttet sammen med Laide når de ble kjærester. Laide er en sterk og selvstendig ung kvinne. De to hadde et intenst kjærlighetsforhold men forholdet var også preget av Laides sjalusi og Samuels usikkerhet. Samuels mormor er på sykehjem og huset hennes står tomt i påvente av salg. Samuel går med på å hjelpe Laide med midlertidig plassering av en kvinnelig  innvandrerklient som hun har truffet gjennom tolketjenester.

Laide lar et par andre kvinner flytte inn i huset til mormoren. Det er stadig flere skjær i sjøen mellom Samuel og Laide, og ikke minst prøver Vandad å stikke kjepper i hjulene. Han vil gjerne ha Samuel tilbake igjen i leiligheten. Til slutt bryter Laide forbindelsen med Samuel som tar det svært tungt.Bofellesskapet i huset til Samuels mormor vokser helt ut av kontroll, og Samuel ber Vandad holde øye med huset. Det gjør han på den måten han pleier å ordne med saker og ting, det er vold og trusler og det hele ender med katastrofe.

Khemiri skriver denne historien i en nokså muntlig stil, hele tiden veksler han mellom de forskjellige fortellerstemmene i boken. Noen steder kommer forfatteren inn - ikke direkte, men ved at en av fortellerne snakker som om han ble intervjuet av forfatteren. Men så tar fortelleren helt over og forteller historien et langt stykke videre. Av og til synes jeg det kan være vanskelig å vite hvem det er som forteller (og det har stor betydning hvem det er). Som regel finner jeg ut av det, men det hender jeg må lese flere avsnitt om igjen fordi jeg hadde feiltolket hvem det var som snakket. For det meste synes jeg denne måte å la historien vokse frem på fungerer godt, men av og til synes jeg det blir for mange fortellerskifter.

Khemiri tegner et sterkt bilde av personen Samuel, en god og hengiven kjæreste for Laide, en omsorgsfull sønnesønn for mormoren og en trofast kamerat for den nokså upålitelige Vandad, men også en litt vinglete person, av og til ute av stand til å sette tydelige grenser. Jeg synes også at Laide trer ganske tydelig frem. Den personen som jeg synes det er vanskeligst å forholde seg til er Vandad som er den som bærer største del av historien. Hva er egentlig forholdet hans til Samuel - vi aner noen seksuelle undertoner fra Vandad sin side som nok ikke blir gjengjeldt. Jeg har vanskelig for å tro helt på kameratskapet mellom de to - Vandad har på en måte bestemt seg for å en kriminell og voldelig livsvei mens Samuel fungerer godt i samfunnet. EWr det bare Samuels godlynne og naivitet som får ham til å holde fast ved Vandad (helt til han bryter med ham, på slutten)?

Dette var en grei bok å lese fra et miljø som jeg sjelden leser om, men jeg falt ikke helt pladask for den heller. Det er kanskje en nokså maskulin bok? Tror ikke Khemiri vil være førstevalget mitt  når jeg går på jakt etter nye bøker.

mandag 21. mai 2018

Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokyo


Merkelig vær i Tokyo

Dette var sånn bok som jeg lånte på biblioteket på grunn av utseende. En ung jente som svever i lufta inne i en slags bar som har både moderne, gammelmodige og eksotiske trekk. Baren Saturo er også et samlingssted for hovedpersonene for denne japanske boken, og spising og drikking forekommer på nesten hver eneste side.

Jeg-personen Tsukioko er 38 år. Hun er ofte alene og sitter gjerne i baren og drikker. Ensom er hun vel også. En kveld treffer hun på sin gamle lærer. Han er tretti år eldre enn henne, han er pensjonert og lever alene. De kommer i prat og det oppstår en slags gjensidig forståelse mellom dem som utvikler seg til et ganske spesielt fellesskap. De treffer hverandre på Saturo, men også på utallige andre barer, spisesteder, parkbenker og overalt spiser de japansk mat og drikker øl eller sake. Læreren (eller Sensei, som Tsukioko kaller ham, Sensei betyr lærer på japansk) kan virke klok og innsiktsfull, men kan like gjerne være sær og avvisende.
Dette umake paret vandrer ut og inn i hverandres liv. De treffer hverandre som regel bare på overfladiske drikkesteder og vi aner en underliggende lengsel etter noe annet, noe mer, noe dypere.
Så kommer de hverandre omsider litt nærmere, frem mot den vemodige slutten. Og hva sitter jeg igjen med? Et lite innblikk i japansk storbykultur. En slags kjærlighetshistorie og noen refleksjoner over om det er npen forskjell på alene og ensom.