Sarah Perry: Melmoth

Den irske forfatteren Charles Maturin skrev boka "Melmoth" i 1820, der Melmoth er en lærd som har solgt sjelen sin til djevelen for å forlenge livet sitt og som må vandre omkring for å få noen til å overta pakten sin..
Sarah Perrys Melmoth er omskapt til en mytisk kvinneskikkelse som har vandret ensom og hvileløs omkring siden Jesu tid. Hun var en av kvinnene som oppdaget at Jesu grav var tom men fornektet det siden. Derfor vandrer hun hvileløs omkring og tar med seg mennesker som bærer på en dyster hemmelighet.
Bokas hovedperson er den 40-årige oversetteren Helen Franklin, opprinnelig fra Essex men bosatt i Prague. Hun er en fargeløs, stillferdig og nesten litt trist skikkelse som lever et asketisk liv. Hennes eneste venner er Karel og hans samboer Thea. Karel har blitt helt oppslukt av myten om Melmoth og fordyper seg mer og mer i brev og dokumenter han har samlet sammen. Thea har hatt et slag og har vanskelig for å bevege seg og er blitt helt avhengig av Karel.

Karel inviterer Helen til å lese noen av de dokumentene han har funnet frem. Det er først og fremst dagboken til Josef Hoffmann, en eldgammel mann han ble kjent med på biblioteket og som nå er død. Josef Hoffmann kom fra en tysk familie, bosatt i det som nå er Tsjekkia og dagboka tegner et heller negativt portrett av den unge Josef og hans foreldre. Selv opptrer han som angiver av jøder, bl.a. familien til en klassekamerat. Hoffmann beskriver også sitt møte med Melmoth-skikkelsen. Så er det Sir David Ellerby som forteller i sitt brev til sin kone Elizabeth om et møte med en kvinne på et vertshus som også har hørt raslingen fra den lange, svarte kappen.
Gradvis, mens vi og Helen leser oss gjennom alle historiene får vi også mer og mer innblikk i Helens historie, nærmere bestemt hennes reise til Manilla når hun var ung. Der ble hun kjent med den unge farmasøyten Arnel etterat hun oppsøker et apotek for å få medisin mot et insektbitt. De blir kjærester og i en periode følger Helen med Arnel til sykehuset. Helen blir der kjent med en dødssyk, lidende kvinne som hun prøver å hjelpe.  Men når hun til slutt hjelper kvinnen med det hun inderlig ber om, setter hun seg selv og Arnel i fare og svikter Arnel når det gjelder. Også her opptrer den aldrende, ensomme svartkledde kvinnen.
Boka ender i et klimaks der vi opplever både gjensyn og død. På de siste sidene møter Helen også Melmoth i egen person og må ta et veivalg.

Jeg syntes denne boka var fascinerende å lese. Boka beveger seg lett og elegant mellom nåtid og fortid. Den mytiske skikkelsen svever inn og ut av fortellingene, blir aldri helt levendegjort men heller aldri helt avvist. Hun er også vitne til flere av de mørke hendelsene i vår nære fortid og nåtid - Holocaust, folkemordet på armenerne i Tyrkia, til og med utvisning av en "illegal" emigrant fra London. 

J.M.Dalgliesh: Divided house

J M Dalgliesh er en krimforfatter jeg ikke har vært borti før som skriver fra et politimiljø i York. Hovedpersonen, etterforskeren Nathaniel Caslin faller innenfor mange av krimklisjeene - han er skjøvet litt til siden fordi han bruker litt for utradisjonelle metoder i etterforskningen. Privat er han fraskilt med en datter som han gjerne skulle sett oftere, men som han ikke har tid til å være sammen med når han har anledning. Dette har vi jo hørt før,

Caslin blir tilkalt til arresten når en av kollegene hans synes det er noe merkelig med en som er innbrakt etter en bilulykke. Men når Caslin kommer ligger mannen i kramper på golvet og dør kort tid etter. Obduksjonen avslører at han hadde svelget en cyanidkapsel.

Det viser seg at ingenting stemmer ved denne mannen - det navnet han hadde oppgitt tilhører en annen person, og denne personen er forsvunnet. Den oppgitte adressen hans er til et ødslig hus der Caslin og den unge betjenten Harmann oppdager et slags redselskabinett inne i et uthus. Det sere ut til å ha vært brukt til å ta opp svært voldelige pornofilmer der noen av deltakerne ikke har vært med frivillig. Caslin og Harmann følger opp tråden, men så blir Caslin innkalt til en annen sak - det har vært en større skyteepisode, der et muslimsk par i en bil og en turkledd  kvinne er funnet drept i samme område.

Caslin blir beordret å delta i etterforskningsteamet under ledelse av en etterforsker han ikke har noe respekt for, mens Harmann blir satt på den første saken som nå er kraftig nedprioritert. Men Caslin har ingen planer om å slippe saken som etterhvert får en dramatisk utvikling. Litt for dramatisk etter min smak. Utviklingen går i en retning som gjør at jeg synes boka mister litt av sin nerve. Opplegget blir til slutt for stort, "skurken" for demonisk, Caslin for dumdristig og det blir for mange lik.

Boka blir beskrevet som "Dark Yorkshire" og selv om den hadde visse bra takter tror jeg ikke det blir mer Dark Yorkshire for meg. Håper Ann Cleeves  holder liv i Vera Stanhope.

Margaret Drabble: The gates of ivory

Den siste boken jeg leste av Margareth Drabble var "The Dark Flood Rises" der alderdomsproblematikk og død er et gjennomgangstema. Det var en bok jeg likte svært godt (hvorfor er den ikke oversatt til norsk?)og jeg fant  "The Gates of Ivory" på jakt etter noe å lese på min Kindle på reise.

Boka er den siste i en trilogi. Jeg valgt den fordi den handlet om en reise inn i Kambodsja på tidlig 80-tall når Røde Khmers redselsregime nylig var nedkjempet  og Pol Pot fremdeles ledet terrorgrupper i jungelen og jeg syntes det virket interessant, ellers hadde jeg nok valgt den første i trilogien.
Sentralt i boka (og i trilogien)er en gruppe 40-50-årige intellektuelle i London som har relasjoner på kryss og tvers. Det er en velmenende, kanskje litt snobbete og litt venstrevridde gjeng som i dag sikkert ville blitt kalt "eliten" av enkelte populistpolitikere.

Psykiateren Liz Headleand får en postpakke uten avsender men som inneholder papirer og gjenstander knyttet til forfatteren og dramatikeren Stephen Cox som ingen har hørt noe fra på et par år, etter at han fikk for seg at han skulle skrive et skuespill basert på en autentisk intervju med Pol Pot. Hun får hjelp hos noen av sine bekjente (ikke alle vil hun betegne som venner) til å gå gjennom innholdet i pakken og til sammen blir de slett ikke noe klokere. Men så skjærer Liz igjennom - hun vil finne ut hva som er skjedd med Stephen, og da må hun reise til Sør Øst-Asia og prøve å nøste i noen tråder. Hun ber sine venner om å være reisefølge, men ender opp med å dra alene.

Parallelt med scenene fra London og deretter med Liz' reise følger vi Stephen på hans ekspedisjon, først flyet til Bangkok der han får plass ved siden av den formidable Miss Porntip, Beauty Queen of Asia og forretningskvinne på sin hals. Ferden går videre via Ho Chi Mihn-byen og Hanoi til flyktningeleire og grenseområdene mot Kampuchea. Sammen med er par andre eventyrere kjører han inn i Kampuchea i en jeep. Den havarerer og de møter noen geriljasoldater som tar dem med til en liten, nesten forlatt landsby. Stephen er nå svært syk. En gjenværende landsbykvinne pleier han tilbake til livet, og når geriljasoldatene kommer tilbake tar de ham med til et sykehus. Transporten og/eller hospitalet blir hans endelikt.

Liz kommer til Bangkok der hun blir geleidet på en shoppingrunde av den stadig like formidable Miss Porntip. Hun reiser videre til Vietnam der hun finner noen spor etter Stephen. Hun kommer bl.a. til en flyktningeleir der han også har vært og intervjuet folk og til slutt treffer hun på et filmteam som kjenner til Stephens endelige skjebne. Så holder hun på å stryke med av en akutt infeksjon som muligens skyldes at hun gikk for lenge med en tampong (!), men hun klarer seg og reiser hjem til London der hun organiserer en minnestund over Stephen Cox. Der samles alle hans venner og bekjente og de fleste av historiens tråder nøstes opp.

Dette er delvis en bok om Stephens prosjekt, hans søking etter det ukjente, det som ligger bakenfor alt, både på det geografiske plan og på det menneskelige (selv om ideen om å intervjue PolPot virker nokså feilslått på meg). Men det er like mye en bok om hans store bekjentskapskrets - middelaldrende, velmenende kulturradikalere i England på åttitallet og deres forhold til hverandre og til verden utenfor. Det var interessant å lese om den tids forståelse av Røde Khmer og dets terrorregime både sett fra London, fra flyktningeleire langs grensen og inne i jungelen. Litt mindre interessant var det å lese om det kulturradikale miljøet i London. Det skjer ikke noe særlig og vi får heller ikke følelsen av at noen av karakterene utvikler seg gjennom historien.

Det var en grei bok å lese, men kom ikke opp mot hennes siste, "The Dark Flood Rises"

Merce Rodoreda: Diamantplassen

Denne boka var også en del av spaniaprosjektet mitt og jeg ble anbefalt den av en bibliotekar på Stavanger bibliotek, ellers hadde den garantert ikke funnet veien hjem til meg. En tynn liten flis av en pocketbok utgitt for første gang på norsk i 1984 og så i 2009 i bokserien Forfatterens forfatter, anbefalt av Brit Bildøen.
Romanen utspiller seg i Barcelona før, under og etter den spanske borgerkrigen, men den er likevel ikke først og fremst en bok om borgerkrigen. Bokens hovedperson og forteller er den unge piken Natalie som snakker med sin litt naive og godtroende stemme. Vi følger henne gjennom en (altfor?) kort ungdomstid, hun møter den fremfusende møbelsnekkeren Quimet som vil og får gifte seg med henne - selv er hun mange ganger usikker på om hun heller burde valgt den mer forsagte Pere.
Quimet og Natalie får to barn og livet med den svært dominerende Quimet blir ikke lett, særlig når det er Natalie som må ta seg av den etterhvert kolossale mengden duer som Quimet avler opp.
Så reiser Quimet og de fleste kameratene hans for å kjempe i borgerkrigen, og om livet med Quimet ikke var lett er det svært mye vanskeligere uten en forsørger. Den vesle familien har ingen oppsparte midler å tære på. og det er ikke lenge før de sulter. De må gjennom skuffelser og fornedrelser og Natalie går så langt at hun planlegger å ta livet av seg selv og barna. En uventet hendelse redder henne opp fra dypet og hun vender tilbake til en slags tilværelse igjen. Men fattigdommen og sulten har satt dype spor, også psykisk og det er bare såvidt vi øyner et håp.
Boka er skrevet i et nokså naivt og enkelt språk der små skildringer fra dagliglivet får stor plass. Men nettopp dette synes jeg er dens styrke, for vi aner hele tiden et bakteppe av 30/40-tallets Spania med enorme klasseforskjeller, overtro, uvitenhet, mannssjåvinisme og kvinneundertrykking og all den brutaliteten som den borgerkrigen førte med seg bak alle de små hendelsene som Natalie forteller om. Resultatet har blitt en stor liten roman om noen av de små¨skjebnene i borgerkrigen.
Og så et lite hjertesukk tilslutt. Bokhandlerne og media fokuserer hele tiden på nye bøker og store hauger av bestselgere blir lagt ut hele tiden. Så blir det meste solgt ut etter bare et par år på Mammutsalget. Det er svært vanskelig å oppdage bøker som har ligget for lavt for radaren, selv om de kan være svært gode. Hadde det ikke vært for Brit Bildøen som trakk frem boka igjen i 2009, og for bibliotekaren som hadde lest den og anbefalt den ville den aldri ha funne veien hjem til meg. Hurra for bibliotekene og for enkelte "smale" forlagsprosjekter som kan få perlene frem i lyset igjen!

P2-lytternes romanpris 2018

De siste årene har jeg prøvd å lese alle finalistene til P2-lytternes romanpris før programmet starter. Noen ganger har flere av bøkene vært tunge å komme igjennom, blant annet fordi de ikke traff meg. Men i år ble dette noen gode lesestunder. Jeg syntes alle bøkene hadde noe for seg, hver på sin måte og hadde fortjent å vinne. Jeg har skrevet om alle sammen i bloggen. Dessverre var ikke Lars Saabye Christensens "Byens spor. Maj" blant finalistene og den synes jeg er best av de 2018-bøkene jeg har lest. Jeg kan nesten ikke forså at den ikke slapp igjennom.

Av de seks finalistene holdt jeg personlig en knapp på "Det er lenge til skumring", boken med tema fra Sapmi i en oppdiktet, nær fremtid, først med etnisk rensning av samene, så oppreisning og dannelsen av en samisk stat og de konfliktene det medfører. Ikke fordi jeg syntes boken var feilfri - språket kunne av og til være unødig tungt og noe av handlingen var kanskje litt oppkonstruert. Men dette var et svært originalt prosjekt som utfordrer våre forestillinger om fredelige og tolerante nordmenn, uten å på noen måte forherlige samefolket heller. Og jeg syntes prosjektet landet stødig på beina. Fortellingen grep meg, og jeg syntes også stort sett at språket var levende og av og til neste poetisk, spesielt i naturskildringene. Dessverre traff ikke denne boken juryen like godt og den ble stemt ut i første omgang.

Når det er sagt synes jeg likevel at "Rød mann, sort mann" av Kim Leine virkelig fortjente prisen. Det var ellers mange gode diskusjoner, og noen gode porsjoner uenighet også. Det er viktig at deltakerne i juryen er tydelige på hva de mener om bøkene, både positivt og negativt og at de tør å gå imot flertallet. Alt dette synes jeg ble godt ivaretatt.

Jeg gleder meg til prisen for 2019 og håper jeg klarer å være så godt forberedt som i år.

Anna Burns: Milkman

Denne boka vant Man Booker-prisen i 2018 - prisen for beste engelskspråklige bok. Jeg plukket den med meg på en Englandstur i fjor, litt tilfeldig kanskje. Jeg visste ikke så mye om den bortsett fra at den hadde fått den prisen. Når jeg hadde lest noen sider dukket det opp personer som "eldest sister",  "maybe-boyfriend", "third brother-in-law" som fikk meg til å lure på hvor handlingen var fra,  Kina? eller?  Jeg måtte google litt for å finne ut hva dette egentlig gikk i.

Handlingen er fra Nord-Irland på åttitallet, de årene som britene kalte for "The troubles". Ingen personer eller steder i boka har navn. Alle personene har generiske navn som de jeg nevnte ovenfor. Hovedpersonen selv er "middle sister", hun har tre eldre søstre som er gift, og tre "wee sisters" som alle tre er små, intelligente og fryktløse.  Stedet de bor på skal ha sterke likhetspunkter med en bydel i Belfast. Så er det folk fra "the other side of the water" (engelskmenn), fra "the other side of the road" (protestanter), renouncers (IRA), paramilitære osv. Dette fortellergrepet gjør bidrar til å skape et inntrykk av at folk har gått i dekning, at de ligger lavt i terrenget, og er nokså spesielt, men jeg synes det er vellykket.

Det er et samfunn med svært snevre rammer. Det er regler og forventninger for alt, ikke minst for kvinnene - hva man kan kalle barna sine, hvem man kan snakke med, hvordan man kler seg. Middle sister liker å lese, særlig eldre romaner (underforstått bøker som ikke omhandler konfliktområdene og tabuene som hun er vant til) Og ikke nok om det - hun liker å lese mens hun er ute å går. Dette vekker reaksjoner fra miljøet for det er annerledes, og hva kan ikke annerledeshet føre med seg?
Så dukker Milkman opp. Han er ikke egentlig melkemann men kjører rundt i en bil som ligner på en melkebil. Milkman nærmest stalker henne gjennom hele boka, men vi vet at han blir drept, det hører vi på første side i boka. Og så tilhører han de paramilitære.
Middle sister synes Milkman er uhyggelig og hun gjør hva hun kan for å holde ham på avstand. I stedet for å gå og lese løper hun turer sammen med tredje-svoger. Og så har hun "maybe boyfriend" som hun  har et nesten fast forhold til - fast nok til at de har sex men ikke så fast at hun kan fortelle moren om det. For det vil være jevngodt med forlovelse og bryllup og det er hun ikke klar for. Moren på sin side vil ha henne gift jo før jo heller - hun er jo 18 år! Og det gjør det ikke lettere for henne at ryktene om at hun har et forhold til Milkman forfølger henne.
Vi følger Middle sister gjennom noen uker der spenningen tårner seg opp for henne - Milkman's lett fordekte trusler mot kjæresten, alle som mistenker henne for å stå i med Milkman og da en forskrudd ungjente forsøker å forgifte henne.
Boken var litt tung å lese på engelsk, og det oppleves også tungt å følge med på ferden i et samfunn så til de grader preget av gjensidige fordommer, selvpålagt sensur og frykt. Alle personene i boka har offer for drap og terror i familien og det oppleves som klaustrofobisk for meg som leser, men det er samtidig det som fascinerer ved boka. Så er det også en god porsjon humor, særlig galgenhumor men også andre pussigheter. Som når fransklæreren på kveldsskolen nærmest tvinger elevene til å oppdage at himmelen har mange andre farger enn blå. Det blir litt utenfor komfortsonen, og dermed skummelt.
En original og tankevekkende fortelling fra et samfunn nesten lagt i lenker av konflikter mellom grupper. Selv om den av og til var tung å lese synes jeg den var nesten genial. Når kommer den på norsk? Jeg finner ikke noe informasjon om det på nettet.