Elizabeth George: A Banquet of Consequences

Jeg har lest mange av bøkene i Elizabeth Georges Lynley-serie men ble litt lei og har hatt en lang periode hvor jeg ikke har fulgt med. Så leste hennes nyeste bok, "The Punishment She Deserves" og den syntes jeg var riktig god. Jeg synes hun er på sitt beste når hun leverer gode og troverdige person- og miljøskildringer og der de personlige forholdene til Barbara Havers og Thomas Lynley er litt nedtonet. Noen ganger klarer hun å bringe oss tett optil enkelte av hovedpersonene i bøkene sine. En av mine favoritter er "Playing for the Ashes" der vi følger en ung kvinne med nedsatt bevegelighet som bor i en husbåt på Londons kanaler og lever utenfor samfunnet.

Men i denne romanen synes jeg ikke hun har fått det til. Vi møter den feministisk forfatteren Clare og hennes forlegger og gode venninne Rory. Like sentralt står forfatterens assistent/husholderske/sekretær Caroline og hennes nærmeste familie - to sønner med sine samboere/ektefeller, hennes ektemann nr. 2 og hans elskerinne. Forfatteren dør om natten på et hotellrom på en turne, tilsynelatende av hjertestans. Men dette er jo en kriminalroman og jeg røper ikke for mye av handlingen når jeg forteller at det blir avslørt at hjertestansen skyldes forgiftning.

Etterforskningen kommer til å dreie seg om persongalleriet rundt hovedpersonene som er nevnt, ikke minst den brautende, selvgode og dominerende Caroline. Og det er nettopp bokens hovedproblem. Hun blir fremstilt som et monster som tyranniserer ektemannen, sin arbeidsgiver, sine sønner og svigerdøtre, opptrer uforskammet overfor etterforskerne, sin mor og sin eksmann og alle som kommer i hennes vei. Den ene mørke hemmeligheten etter den andre kommer til overflaten.Dette blir for mye av det gode for meg. Det fremstår som ubegripelig at dama ikke er blitt myrdet for lenge siden eller i alle fall blitt forlatt både av ektemann, sønner, svigerdøtre og ikke minst arbeidsgiver. Og det gjør at de andre personene i historien blir fremstilt endimensjonale, de blekner rett og slett.

Vi drukner i dysfunksjonelle familieforhold. Forlagsbransjen og det feministiske forfattermiljøet får vi derimot se lite til. Noen sidespor inn i disse miljøene kunne kanskje ha løftet boka litt og gitt den mer balanse.

Ellers er fremstillingen av selve etterforskningen grei nok.  Barbara Havers og en av hennes kolleger holder seg i Dorset der Caroline bor med sin ektemann mens Lynley trekker litt i trådene og sjekker saker og ting i London. Lynley har et litt problematisk kjærlighetsforhold til veterinæren Daidre og Barbara går på tå hev etter å ha beveget seg langt over streken i den forrige kriminalromanen som visstnok foregår i Italia. Barbara må en jo like, hun går på med krum hals, snakker rett fra leveren og følger sine intuisjoner og ideer, av og til med rette, av og til er hun helt på jordet.

Det er interessant nok å følge oppklaringen i boken så når jeg leser videre er det av nysgjerrighet for hvordan det hele ender. Men jeg synes den endelige oppklaringen mangler snert og overraskelser, selv om de fleste trådene og sidesporene blir samlet opp til slutt.

Amit Majmudar: Partitions

Jeg kom over denne boken på Amazon. Dette er debutromanen til forfatteren, en amerikansk poet med indisk bakgrunn. Handlingen er lagt til tiden like etter delingen av India i 1947, en tid forbundet med masseflukt, massakrer og lidelser.

Boken har tre handlingsforløp. Tvillingene Keshav og Shankar på 6 er på vei til jernbanestasjonen i en pakistansk by nær grensen til India sammen med moren sin Sonia. De skal ta toget til Delhi sammen med tusener av andre hinduer. Det er et voldsomt kaos på stasjonen, de kommer vekk fra moren sin og finner ikke henne igjen. Så bestemmer de seg for å dra til Delhi på egen hånd på en eller annen måte.

Dr Ibrahim Masud bor i en by på den indiske siden av grensen. Han finner klinikken sin rasert, sikkert fordi han er muslim og han tar beina fatt, han også på vei mot grensen.

Den unge jenta Simran klarer så vidt å komme seg unna et familiedrap. Mennene i familien bestemmer seg for at det er mer barmhjertig å drepe kvinnene enn at de som sikh-kvinner kommer i hendene på de muslimske hordene i Pakistan. Så moren og alle jentene i familien blir dopet med morfin og deretter skutt. Simran klarer seg mirakuløst nok, etter at faren i et svakt øyeblikk antyder for henne hva som vil skje. Det er urenheten mer enn frykt for smerter og død som ligger bak.

Historien blir fortalt av Dr. Jaitly, faren til tvillingene. Han døde for flere år siden men hans ånd svever omkring og lar ham observere ikke bare sine sønner med verden omkring dem og også de andre personene i historien. Vi får også hans historie. Han er vokst opp i en brahminerfamilie. Han er middelaldrende når han bestemmer seg for å gifte seg med den unge Sonia, dels av kjærlighet, dels av ønske om å redde henne fra en ussel tilværelse. Faren tilgir ham aldri og han blir utstøtt av familien.

Keshav og Shankar er tillitsfulle og blir med kjeltringen Saif som sier han vet hvor moren deres er, men han selger dem til en barnløs enke. De klarer å rømme og kommer seg videre, men nå er de mer forsiktige.

Simran ønsker å leve, men hun er ingen opprører, hun er en ydmyk og troende sikh og vil prøve å komme seg til Amritsar i India for å leve i et kloster der. Hun følger landeveien og gjemmer seg for bilene men blir likevel oppdaget og overfalt langs landeveien av gjengen til Saif som kjører rundt og plukker opp unge jenter for å selge dem til prostitusjon.

Masud vandrer med sin doktorveske og et infisert sår i foten.

Alle sammen gjennomgår lidelser og nød, men tilslutt konvergerer historiene deres og vi øyner en mulig fremtid, akkurat for disse 4 menneskene i en hav av brutal vold og ufattelig grusomhet, som for eksempel det som skjedde med passasjerene på toget til Delhi som tvillingene ikke kom seg med på.

Romanen er skrevet som en slags fabel i et poetisk språk. Dette fungerer bra, ikke minst med fortellerstemmen til den døde Dr. Jaitly. Han viser oss både enkeltmennesker både med godhet og hjelpsomhet men også med griskhet og grusomhet og ikke minst mobbens stupide brutalitet. Og så kan man stille spørmål om sannsynligheten av at akkurat disse ble reddet fra de utrolige strabasene de måtte gjennom. Ja, mange døde men mange klarte seg også og Majmudar har valgt å skrive om noen av disse. Jeg synes det var en svært god roman.

Kamila Shamsie: Home Fire

Kamila Shamsie er en pakistansk forfatter på 46 år (jeg ville sagt ung) som har vokst opp i Pakistan og nå bor i London. Jeg ble oppmerksom på henne på Litteraturfestivalen i Lillehammer i 2017 der jeg hørte henne i et samtaleprogram. Jeg kjøpte, leste og likte godt hennes nest siste bok, " A God in Every Stone", den har jeg skrevet om tidligere.

Home Fire ble utgitt i 2017. Romanen bygger på den greske tragedien Antigone, men kan utmerket godt leses uten referanser til dette klassiske dramaet. Jeg har selv ikke noe kjennskap til den klassiske litteraturen men leste litt om Antigone mens jeg holdt på med romanen.

De viktigste personene i romanen er søsknene Pasha - Isma og tvillingene Parvaiz og Aneeka, politikeren Karamat Lone og hans sønn Eamonn. Disse får hvert sitt avsnitt i boka. Sentrale tema i boka er lojaliteten og forpliktelsene individet har overfor samfunnet og lojaliteten og båndene til familien og til tradisjonen.

Parvaiz Pasha er den unge gutten som blir lokket med av en voksen mann til å slutte seg til IS som video- og medieekspert og på den måten blir delaktig i de grusomste forbrytelser mot samfunnet og menneskeheten. Etter noen måneder begynner det å gå opp for han hva det er han er delaktig i og han ønsker å dra tilbake. Men returen fra tilværelsen som IS-medarbeider er ikke rett frem. Han er selvsagt i livsfare og kan heller ikke regne med å bli tatt godt imot av den britiske staten heller. Det gjør ikke saken bedre at Adil Pasha, søsknenes far i sin tid var en ettersøkt jihaidist med sterke bånd til Al quiada og døde like før han skulle overføres til Guantamo.

Aneeka er tvillingsøsteren som har levd i et nesten symbiotisk søskenforhold til tvillingbroren. Hun tar sterkt avstand fra brorens handlinger, men når han ønsker å flykte fra IS og komme hjem er lojaliteten til ham det hun setter høyest. Aneeka har et kjærlighetsforhold til Eamonn Lone. Det var antagelig tilfeldigheter som førte dem sammen, og Aneeka har nok sterke følelser for Eamonn men hun prøver desperat å utnytte Eamonn sine forbindelser til sin far, innenriksminister Karamat,  til å gjøre det mulig for Parvaiz å returnere.

Isma er tvillingenes 12-år eldre storesøster og den hun som var som en mor for dem når faren forsvant og moren senere døde. Hun er den eneste som husker faren, sviket hans mot familien og mot samfunn og husker også hvor vanskelig det var å være familien til en kjent jidaidist i London på den tiden. Isma treffer Eamonn på en kafe i Amherst, Massachusetts der hun har fått et stipend. De kommer i prat, Isma er interessert i Eamonn mens han ser på henne som en god venninne, nesten som en søster. 

Tilbake i London lever Eamonn et nokså sorgløst liv i leiligheten som hans styrtrike mor har kjøpt til ham. Han møter Aneeka og opplever et intenst kjærlighetsforhold, selv om Aneeka er svært tilbakeholden med sitt eget liv og sin bakgrunn. Og når han oppdager at hun prøver å utnytte hans kjærlighet til å hjelpe sin IS-jihaidist av en bror trekker han seg.

Karamat er pakistaneren som er født i England og som hele sitt liv har hatt ambisjoner om å gjøre det godt. Han giftet seg til rikdom og har jobbet seg frem som politiker, først med støtte fra de store pakistanske folkegruppene i England. Men når han begynte å stå frem som en mer moderne politiker uten bånd til Islam og med budskap om at innvandrerne må tilpasse seg det moderne samfunn har han måttet søke støtte fra andre folkegrupper.

Dramaet i historien utvikler seg etterhvert som vi følger Parvaiz' bevegelser dels gjennom de andre personene, dels gjennom hans egen historie. Dette er en historie som ikke kan ha noen lykkelig utgang, og Parvaiz blir også drept  i forsøket på å nå det engelske konsulatet i Istanbul. Innenriksministeren er klar på at den døde ikke skal begraves i England, så liket blir sendt til hans andre hjemland, til Pakistan.Dramatikken topper seg når Aneeka reiser til dit for å hente kisten med broren hjem for å få han begravet i England.  Karamat Lone blir konfrontert med hennes bevegelser gjennom LIVE-video på en pakistansk TV-kanal - inntil den gruoppvekkende slutten.

Hvordan blir dette som roman? Jeg synes det er en bragd av Shamsie å bygge opp denne historien basert på fiktive hendelser som utmerket godt kunne har skjedd. Det er et interessant persongalleri og jeg ble engasjert i flere av personene selv om jeg dessverre visste at dette ikke kunne føre til annet enn elendighet, det ligger tross alt en gammel mytisk tragedie til grunn for romanen. Spesielt synes jeg Kamila Shamsie godt får frem motsetningene som ligger i det å ha en todelt bakgrunn. Det gjelder både Parvaiz selv, det gjelder Aneeka og ikke minst Karamat Lone. Jeg synes kanskje dette kommer bedre frem i denne romanen enn i den forrige jeg leste, "A God in Every Stone" der hennes hovedperson er en britisk jente med overklassebakgrunn og hennes møte med Pakistan.

Jeg tenker av og til på at vi i Norge har svært liten vekt på den klassiske historien og litteraturen hvis vi sammenligner oss med England og Tyskland. Kanskje vi går glipp av noe av den felles kulturarven vi har i Europa - kanskje kunne skoleverket gjort litt mer for å spre kunnskap om  de greske og romerske klassikerne blant litt større elevgrupper?

Tore Skeie: Hvitekrist

Denne boken er den første i en serie Tore Skeie planlegger å skrive om norske sagakonger. Det er Olav den hellige, eller Olav Haraldsson som står i fokus i denne boka. Skjønt store deler av boka beskriver de danske kongenes vikingtokter mot England i tiden før og etter år 1000, året da Olav Tryggvason ble drept i et sjøslag på Svolder.

Danskekongene tok for seg av de store rikdommene i England, rikdommer som var basert på den store ullproduksjonen. England var preget av store interne stridigheter mellom etterkommerne etter en av de avdøde kongene. Dette visste de danske erobrerne, eller røverne kan vi kanskje si, å benytte seg av, og vi får høre hvordan angrepene bølget frem og tilbake, først og fremst i de sørøstre delene, og hvordan danske vikinger gikk i tjeneste til den ene og snart den andre av partene og av og til kjørte sitt eget løp, men hele tiden med gull og andre rikdommer i sikte. Olav Haraldsson kom inn som en av deltakerne i disse røvertoktene.

Tore Skeie sitt prosjekt er tydeligvis å rive Olav ned fra den pidestallen han har fått som helgenkonge, og smører på med bred pensel når han beskriver de skandinaviske vikingenes blodige fremferd i England, Frankrike og også i Spania. På den måten snur han opp ned på den historieskrivingen vi er oppflasket med som skriver seg mye fra Snorres kongesagaer. Snorre skrev disse flere hundre år etter Olav og måtte holde seg til muntlige overleveringer av skaldekvad, for Norge hadde nesten ikke noen samtidige skriftlige nedtegninger fra denne tiden. Det fantes derimot i England og på kontinentet. Det ble nedskrevet beretninger bl.a. i klostrene som Tore Skeie bruker mye som kilder.

Dette var en interessant bok å lese, og det er sunt å få snudd litt opp ned på barnelærdommen. Det gir lærerike innblikk i hvordan vikingene for frem. Olav blir fremstilt som en blodtørstig, pengegrisk og maktsyk røver, verken bedre eller verre enn sine «vikingkolleger». Tore Skeie mener Olav sitt kristningsprosjekt av Norge er helt og holdent et maktprosjekt, og jeg tror på at det er mye maktlyst inne i bildet. Men jeg er likevel ikke helt fornøyd med fremstillingen. Vi kommer ikke nok innpå Olav, spesielt ikke i perioden fra han søkte å overta kongemakten i Norge. Hva som var drivkraften hans, hvor var hans styrker. Svakhetene hans er derimot svært godt beskrevet. Olav klarte tross alt å sette ganske tydelige spor etter seg. Han blir gjort så liten og hans regjeringstid som norsk konge så begrenset at jeg synes ikke det henger helt sammen med hans ettermæle. Og hvorfor tar ikke Tore Skeie med seg litt om årene etter han falt, når han ble helgenkåret, det er en del av fortellingen, det også.

Linn Strømsborg: Aldri, aldri, aldri

Denne boken skal samleses i forbindelse med bokbloggerprisen så jeg tenkte jeg skulle slenge meg på.

Hovedpersonen i boka er en navnløs kvinne i trettiårene (tror jeg, husker ikke om vi fikk vite noen alder). Hun har en bra jobb og har vært samboer med Philip i åtte år. Hun har hele livet vært bestemt på at hun ikke vil ha barn, og det er det som er hovedtema for boken. Philip har akseptert dette, selv om han nok kunne tenke seg selv å få barn.

Hovedpersonen har måttet tåle en masse spørsmål fra venner, familie, kolleger osv. om hun ikke skal ha bar snart, og hun er vant til å stå opp for sin overbevisning om at hun kan og vil leve et fullverdig liv uten barn. 

Nå er det fullt av barnefødsler rundt omkring, barnevogner over alt, kolleger blir gravide og det topper seg når hennes beste venninne Anniken blir gravid. 

Vi følger Anniken sin graviditet og fødsel. Anniken har en vanskelig barselsperiode - nervøs for å ikke gjøre alt prikkfritt, sliter seg ut på å overbeskytte babyen og har nok også en slags fødselsdepresjon. Vår venninne støtter Anniken, kommer på besøk, stiller opp som barnevakt, er en skulder å gråte på og stiller opp så godt hun kan. Og så får det kanskje  valget om barnløshet til å fremstå som noe positivt.

Men jeg sliter meg å forholde meg til frivillig barnløshet som noe som kan fylle en hel roman. Jeg synes vi ikke får vite noe særlig om andre sider av hovedpersonen. Joda, familien blir vi kjent med, moren som ble følelsesmessig forsømt som barn, hennes egoististe mormor og morfar som lever pensjonistlivet i Spania og ikke bryr seg med å ha kontakt med barn og barnebarn. Men hvem er hun egentlig? Hva vil hun gjøre i livet når hun ikke har tenkt å være mor. Hva jobber hun med? Har hun noen interesser? Jeg synes på en måte boka nesten illustrerer mangelen hennes på mening i livet, og det var vel ikke meningen. Når du ikke kan si «Jeg er moren til... og bestemoren til...» så må du vel ha noen andre tanker om hvem du er??

Jackie Baldwin: Dead Man's Prayer

Skotsk krim. Vi er i Dumfries, hjembyen til politietterforskeren Frank Farrell som nylig har flyttet tilbake dit. Farrells bakgrunn er spesiell - han var en katolsk prest som for mange år siden følte seg presset til å forlate prestegjerningen på grunn av måten han ble behandlet på av sin overordnede, pastor Ignatious Boyd. 

Den skotske katolske kirke spiller en stor rolle i denne boka. Jeg har selv vokst opp i et norsk katolsk miljø og det er endel jeg kjenner igjen, men den katolske kirke har stått sterkt i deler av Skottland og det er også mye som jeg ikke kjenner igjen. Kirken og enkelte av prestene har svært stor makt.

Den samme Ignatious Boyd blir myrdet på bokens første sider, og så er vi i gang. Kort tid etter blir et tvillingpar kidnappet fra en barnehage. Da er vi kommet til bokas andre tema - eneggede tvillinger. Det blir to vanskelige etterforskinger som etterhvert kommer til å prege Frank Farrell personlig. Og mer vil jeg ikke si om intrigen eller etterforskningen.

Dette er den første boka i en serie. Jeg syntes språket var litt haltende i begynnelsen, og jeg var i det hele tatt litt skeptisk, men etter hvert syntes jeg det ble god driv i historien og det var endel bipersoner og sidehistorier som fungerte bra. Vår helt Frank er en passe blanding av dypt troende katolikk men motstander av sølibatet, tøffing men med en god porsjon ridderlighet overfor kolleger av begge kjønn og han er også svært nevrotisk.

Personskildringene er kanskje ikke veldig dyptpløyende, men likevel ganske troverdige. Miljøet er absolutt skotsk,  mørkt, kaldt og dystert men likevel litt vakkert enten det er naturen eller bardisken vi snakker om.

Jeg vet at katolske prester har absolutt taushetsplikt overfor det som blir sagt i skriftestolen. Men slik det blir tolket i de spesielle tilfellene som dukker opp i boka er svært ekstremt, og jeg vet ikke hvor realistisk det er. Men dette er tross alt fiksjon, så jeg aksepterer det.

Neste bok i serien ligger allerede på min Kindle.

Anders Totland: Vintertonar

Isak reiser hjem til barndomshjemmet sitt fra Bergen, til faren som er alvorlig syk og antagelig ikke har lenge igjen og til storesøster Rakel og Jon som flyttet inn i et hus på gården for lenge siden. Rakel er egentlig halvsøster til Isak.

Isak har ikke hatt kontakt med far sin siden moren tok ham med til Bergen. Isak har hatt noen ubehagelige opplevelser i barndommen. Moren hadde flere ganger snakket om at faren var brutal og voldelig og Isak har noen minner som støtter opp om dette. Isak har holdt familien på avstand, likevel synes han at han må komme å se til faren nå når det går mot slutten.

Isak er forfatter og har skrevet endel om barndommen sin, og det har vakt endel oppsikt i det vesle lokalsamfunnet.

Når Isak er tilbake i barndomshjemmet er faren nokså dårlig. Det er ingen direkte konfrontasjon mellom far og sønn, men stor avstand. Isak gjenopplever mange hostorier fra barndommen, mange gode minner er det også. En gang så jan faren holdt moren litt for hardt i armen. Men det dukker også opp en historie om at moren forsvant og hele bygda holdt på å lete etter henne.

Gjensynet med barndomshjemmet, faren og søsteren blir for sterkt for Isak og han reiser til Bergen igjen. Men ikke lenge etter blir han oppringt igjen, og nå virker det som om faren ligger på det siste. Så Isak trosser sine traumer og reiser ned igjen. Og i løpet av farens siste dager gjør han noen oppdagelser som får ham til å revurdere sitt syn på faren og det som foregikk mellom foreldrene sine før moren tok ham med til Bergen.

Jeg liker språket i boka og måten forfatteren lar Isak sine barndomsminnene trenge frem. Det er ingen klare konklusjoner på hva som egentlig foregikk mellom foreldrene, men det skinner igjennom at moren har hatt store psykiske problemer og at faren ikke har vært det monsteret som Isak har hatt i tankene sine. Men vi er i et miljø der fortielse er en dyd og åpenhet en umulighet.

Kanskje hadde boka vunnet på å være litt tydeligere, men jeg synes likevel det var en liten perle.

Colum Mc Cann: Transatlantic

Jeg kom over boken «Thirteen ways of looking» av samme forfatter for et par år siden. Jeg likte den veldig godt, og i fjor fant jeg "Danseren" av Colum Mc Cann i bokbyen i Fjærland, en biografisk roman om Rudolf Nurejev. Mc Cann klatrer stadig høyere oppover på min liste over forfattere jeg liker, og nå har jeg lest Transatlantic. Det er en samling noveller/fortellinger/kortromaner som er bygd rundt et tema og som er mer eller mindre løselig bundet til hverandre.

Forbindelsen mellom Europa, nærmere bestemt Irland og Nord Amerika er ryggraden i boka som godt kan kalles en roman. Noen av historien bygger på virkelige hendelser og personer. Den første er om de to pilotene Brown og Alcock som fløy over Atlanterhavet i 1919 i et ombygd bombefly. Deres hasardiøse reise var en bragd som dessverre ble overskygget av Charles Lindbergh åtte år senere. Flyturen gikk fra Newfoundland til Cork i Irland og vi føler med de to brave pilotene der de kjemper med og mot naturkreftene med svært lite instrumenter og innpakket i så varme klær som mulig. At de i det hele tatt overlevde....

Den svarte amerikaneren Fredrik Douglass kommer til Dublin på en foredragsturne i 1845/46, tyve år før slaveriet ble avskaffet i USA. Han har fått leve som en fri mann en stund, men lever hele tiden med faren for at han eller hans kone eller barn kan bli kidnappet og ført til slaveri igjen.

Vi følger også den pensjonerte amerikanske senatoren George Mitchell som deltar i forhandlingene om fredsavtalen i NordIrland i 1998.

Rundt disse historiske personene spinnes fortellingen om tjenestejenta Lily Duggan i huset der fredrik Douglass er innlosjert i Dublin, hennes reise til USA og hennes etterkommere som vi følger fra mor til datter til datterdatter og som har forskjellige relasjoner til de autentiske personene i boka.

Colum Mc Cann skriver på en måte som gjør at jeg blir glad i menneskene i universet hans. Lilly og hennes etterkommere - journalisten Emily, fotografen Lottie og hennes datter Hannah som mister sin eneste sønn Tomas i et formålsløst attentat. Likevel ble jeg nesten mest fascinert av flyturen til Brown og Alcock, hvor kaldt og vått det var, hvor avsindig risikabelt det var og hvilken betydning det hadde for dem å bruke en krigsmaskin til en fullstendig fredelig oppgave.

Jeg liker språket til Mc Cann og hvordan han klarer å bygge opp en stemning rundt personene sine. Dette blir nok ikke den siste av bøkene hans jeg leser.

Dolores Redondo: Offergaven

Når jeg er så ofte i Spania syns jeg at jeg må lese noen spanske forfattere, og jeg manglet den siste i Dolores Redondos trilogi med inspektør Amaia Salazar i hovedrollen. Det viser seg at kriminalintrigene i disse tre bøkene har en viss sammenheng. 

Denne her syntes jeg var i overkant grotesk siden det dreier seg om rituelle barnedrap. I likhet med de foregående bøkene er denne boken  full av baskiske myter og folketro. Familien til Amaia er (litt for) sterkt inne i bildet. Forfatteren maler med bred pensel, ikke minst når det gjelder hovedpersonens erotiske liv. 

Forbrytelsene er svært så groteske, men jeg klarer å distansere meg såpass fra dette til at jeg blir drevet med i historien, for jeg må jo vite hvordan det går. Nå syntes jeg avsløringen av en av forbryterne var litt for opplagt, det var lagt ut litt for mange føringer synes jeg. 

Det som trekker opp er i grunnen at det er interessant å lese om livet i de baskiske provinsene i Nordspania som virker svært så forskjellig fra Costa del Sol. Det er frost og snø om vinteren, ufremkommelige veier, dype skoger og fossende elver. Myter og folklore fra en helt annen folketradisjon er også artig å lese om. Men rituelle drap har jeg fått nok av for en stund.

Gyrdir Eliasson: Ved Sandelva

Denne boka dukket opp på et boksalg i Oslo i september i fjor. Og etter at vi besøkte Island i fjor sommer var jeg litt gira på Islandsk litteratur, så den fikk være med hjem. Forfatteren har også fått Nordisk råds litteraturpris for en novellesamling i 2011.

Dette er en roman på 125 sider om en kunstmaler som har slått seg ned i en campingvogn i skogen for å leve og male i naturen. Han lever nesten som en eneboer, men er ikke helt alene. Det er noen flere vogner i området og et hvitt hus bor skogvokteren. Han kaller det for selvvalgt eksil.

Dagene går med til streifturer rundt i skogen og langs Sandelva. Fiskestangen er av og til med. Noen ganger maler han når han er ute på tur, men han maler også i og utenfor campingvognen.

Vi aner en av Islands allestedsnærværende vulkaner et sted i bakgrunnen. Mannen treffer på en kvinne i skogen ved et par anledninger, og hun dukker ofte opp i tankene hans. Hun holder til i skogvokterens hus, er fra Østeuropa et sted.

Mannen har vært gift og har to voksne barn, sønnen som han har litt kontakt med og datteren som han aldri hører fra.

En mann dukker opp i en fin bil, maleren synes han opptrer svært arrogant, det er en som har kjøpt en del bilder av ham tidligere og nå vil kjøpe noe av det han har holdt på med i skogen. Men han avviser kjøperen, ser hans selvsikre mine og hans velfylte pengepung, betrakter besøket nærmest som et overtramp.

Kvinnen ser han ikke noe til lengre. Det viser seg at hun har vært kokke for et arbeidslag som er ferdig for sesongen.

Det går mot høst, og campingsesongen går mot slutten. Det ser det også til at det gjør for maleren. Han går og legger seg og det virker som han er ferdig med noe som han har villet utrette før han forlater oss og verden.

Dette er en vakker bok, en vemodig bok men ikke først og fremst en trist bok. Det er en fortelling om et menneske som nesten går i ett med naturen og frivillig lar seg oppsluke av den. Språket er vakkert og poetisk. Det frister å lese mer av ham.

Dette er ikke en bok som sikter mot de høyeste bestselgerstablene og jeg er så takknemlig for at vi har forlag i Norge som gir oss mulighet til å lese slike bøker.

Mikhail Bulgakov: En ung leges opptegnelser

Forfatteren av "Mesteren og Margarita" var utdannet lege og ble utstasjonert på den russiske landsbygda i 1916 - rett fra skolebenken, uten praktisk erfaring. Han skrev senere ni noveller basert på sine erfaringer som ble trykt i noen tidsskrifter. Disse ble først utgitt som bok i 1963 i Sovjetunionen etter hans død.

Jeg kom over denne lille boken på et boksalg i Oslo i fjor høst. "Mesteren og Margarita" har jeg kjempet meg igjennom. En storartet bok men ikke av de mest lettleste. Senere så jeg den helt fantastiske russiske TV-serien over boken. Det var en åpenbaring og det kan hende jeg vil lese boken om igjen.

Jeg var nok inspirert av dette da jeg plukket fram denne vesle boka fra utsalgsdiskene. Dette er en jo helt annen type bok, men den er absolutt verdt å lese. Det er mye fin humor og ikke så rent lite selvironi over den unge legen i Bulgakovs beskrivelser av liv, sykdom og død på landet. Fattigdom, overtro, trofaste og troløse medarbeidere og mye varme og omtanke for pasienter, kollegaer og andre medmennesker. Boka burde vært pensum for dagens medisinerstudenter!!

Så bra at vi har forlag i Norge som ser litt lenger enn til de meterhøye bestselgerhaugene og gjør bøker som dette tilgjengelige for oss!