Sara Strömberg: Skred

Sara Strömberg er en av de svenske forfatterne av "utkantkrim" som jeg har sånn sans for. Dette er den andre jeg har lest av henne. Vi er i nærheten av Åre, svensk vintersportsmekka. Vera Bergström har fått tilbake jobben som lokalredaktør i en innlandsavis etter forrige roman ("Sly").  I første kapittel opplever hun et formidabelt jordskred som i alle fall gir henne nok av lokalstoff å skrive om. Og mer skal det bli. 

Noen finner et armbånd i Stockholm som har tilhørt  25-årige Jonte Andersson. Han ble meldt savnet av halvsøsteren Stina for to års siden og hun har aldri gitt opp å lete etter ham. Opprydningen etter skredet får tilknytning til forsvinningssaken. sentrale personer er Stina og Martin, det unge paret som sliter med å drive familiegården og Stinas onkel Henning som deler tiden sin mellom Jämtland og bedriften sin i Trøndelag.

Så blir vi kjent med Claes af Sandeberg, hans kone Vicky som er en populær dansebandssanger. Det er i begynnelsen vanskelig å se hvilken forbindelse dette Stockholmsparet har med det som går for seg i Åre, men det kommer etter hvert. 

Det er også en lokal investor med store utbyggingsplaner og som muligens kan ha hatt endel kontakt med unge Jonte.

Vera selv har jo sitt - barndomsvennen Thomas reiste til Sydamerika for å oppfylle drømmen om å danse tango og kommer hjem med en vakker kvinne. Vera som i sin tid avviste Thomas synes ikke dette er så greit men  vil ikke innrømme at hun rett og slett holder på å gå under i sjalusi.

Vera er jo ikke etterforsker, vinklingen hennes er å finne de gode historiene, men de leter hun etter vel så grundig som mange politietterforskere. Vi fær historien dels gjennom hennes egne beretninger i jeg-form, dels følger vi Stina og dels den nokså usympatiske kvinnebedåreren Claes. Strömberg bruker denne fortellerteknikken på en glimrende måte. Vi får historien fra flere vinkler og det legges ut spor og blindspor til oss leserne hele tiden.

Boken gir oss en troverdig kriminalintrige, gode miljø- og personskildringer og et godt bilde av livet i vintersports-Sverige både på innside og utsiden av turismen. Vera er en hovedperson som er lett å like. Jeg håper på mer fra den kanten.

Helene Flood: Enken

Jeg satte meg opp på venteliste på Helene Floods siste krim etter å ha hørt henne fortelle om boka på Kapittelfestivalen, men det var jo ventetid. I mellomtiden leste jeg «Elskeren», og så dukket likevel «Enken» opp i Allbok. Og hva skal jeg si om den?

Helene Flood har skrevet tre kriminalromaner som er bygget over samme lest. Det er ikke nødvendigvis noen ulempe, men det ble litt heftig å lese to av dem så tett på hverandre som jeg har gjort nå..

Alt foregår i familiens sfære, dvs. det kan godt være den utvidede familie med svigers, nåværende og tidligere elskere/venner/bekjente. Vi får hele historien fra en hovedperson, på godt og ondt. Vi vet ikke mer enn henne, og vi kan ikke være helt sikker på at hun er helt ærlig overfor leseren og/eller seg selv.

Her er det Evy som nylig ble enke da hennes ektemann Erling falt om og døde av hjertesvikt på sykkeltur. Men det er noe som ikke stemmer, han har ikke tatt hjertemedisinene sine og de er borte. Ekteparet er pensjonister, dvs. Evy har stort sett vært hjemmeværende. Det er tre barn, to av dem er gift og har barn. Evy har et normalt godt forhold til barna sine, eller er det egentlig så bra? Etterhvert som Evy må forholde seg til nye realiteter, bl.a. et uventet arveoppgjør må hun ta flere oppgjør med sin fortid og vi oppdager at ikke alt er som det virker på overflaten i dette hjemmet. Og hun opplever også flere skremmende hendelser.

Politiet er inne i bildet. Flood bruker de samme etterforskerne som i de andre bøkene. De spiller en litt perifer rolle, for oppklaringen foregår mer i Evy’s hode og i hennes nærmiljø.

Også i denne boka har Helene Flood en egen liten tvist på de siste sidene, når vi har fått de forklaringene vi var ute etter og alt har roet seg.

I begynnelsen av boka var jeg litt skeptisk til hele Evy-figuren, hun virket litt tilgjort utafor som den litt enfoldige husmoren som lot mannen ordne opp, men etter hvert kom det inn flere elementer og det var noen flere lag i historien. Bra levert, Helene Flood! Men skriver du flere kriminalromaner kunne du kanskje flytte handlingen vekk fra Oslos beste eller nestbeste vestkant?

SvarVideresend

Judith Hermann: Vi skulle ha fortalt hverandre alt

Judith Hermann har. skrevet en rekke novellesamlinger og romaner, den siste var «Der hjemme» som hun bl.a. presenterte på Kapittelfestivalen i Stavanger.

I denne boken skriver hun om å skrive, om å lage historier. Hun skriver om opplevde historier fra sitt eget liv, hvordan de har blott til skrevne historier. Hun skriver også om drømmer, om hva som er sant og hba som er oppdiktet. Hun forteller om et møte med han som har vært hennes psykiater gjennom mange år, hvordan hun kan snakke med ham på en bar i forhold til det hun har fortalt ham liggende på sofaen på hans legekontor.

Det foregår mye teoretisering omkring livet og fortellerkunsten i denne boka. Og innimellom dukker det opp brokker fra Hermanns eget liv. Som at hennes mor fikk greie på at faren hennes hadde vært Totenkopf-SS først på dødsleiet hans. Eller at bestemoren ikke hadde vært velkommen av familien sin i sommerhuset ved kysten av Nord-Tyskland på grunn av sitt umoralske liv.

Jeg må innrømme at jeg ikke henger helt med i alt metapratet rundt skriving og sannhet og diktning. Jeg foretrekker nok når Judith Hermann forteller meg historier, og jeg behøver ikke vite hvordan og hvorfor hun fant på dem. 

Men så spinner hun deler av sin egen historie rundt omkring i boken, de blir hengende som et vakkert spindelvev og for meg løfter det boka opp..

SvarVideresend

Björnjägarens dötre

Bjørnejegeren Heikki Leskinen har sju døtre. De bor i på et lite småbruk tett på skogen og Heikki prøver å holde seg og familien utenfor samfunnet. Døtrene går ikke på skolen, unndrar seg. Heikki er en mektig skikkelse og overfor døtrene sine spiller han helterollen. Han forakter kona Louhi og forakten har smittet over på døtrene.

Heikki dør og ikke lenge etter dør Louhi også. De sju døtrene bestemmer seg for å ta alle farens formaninger og råd bokstavelig og komme lengst mulig vekk fra samfunnet. Når våren kommer tar de med seg det mest nødvendige fra det falleferdige småbruket og begir seg innover i skogen til en jakthytte som faren har snakket om. Der har de tenkt å overleve på jakt, fiske, bær- og sopplukking. På høst- vinter og vårmarkedet kan de selge skinn og kjøtt så de får kjøpe med seg litt av sivilisasjonens nødvendigheter: sprit, tobakk, øl, ammunisjon og kanskje et par sko.

Livet er hardt i skogen. Jentene er hardføre og vant til å klare seg med lite, noen av dem er fysisk svært sterke. De holder sammen og de slåss innbyrdes, noen ganger nesten på livet løs. 

Johanna er det eldste og inntar snart rollen som diktatorisk familieoverhode. Ikke alle følger henne like godvillig. Den religiøse Simone er litt i sin egen verden. Kunstneren Laura vil helst bruke tiden til å lage figurer av leire. Erga, den yngste fikk noen måneder i skolen og elsker å lese. Aune er beretteren blant jentene, og til slutt er det henne som skal føre historien deres videre. Tanja og Tiina er begge fysisk sterke og støtter Johanna i ett og alt.

Den første markedsturen blir det lite utbytte av, Simone og Erga fikk greie priser for varene men det meste av pengene forsvant i baren om kvelden. De andre søstrenes straff var grusom. 

Den neste turen noen måneder senere gir bedre utbytte, men behovet for varme klær blir neglisjert. Simone forsvinner. Johanne blir mer og mer ondskapsfull. Konfliktene øker på og vinteren blir den kaldeste i manns minne.

Halvdøde av sult og kulde blir søstrene blir tatt hånd om i byen og blir også konfrontert med det moderne storsamfunnet med mobiltelefoner, klokkeslett, bankkontoer og sosialkontor. De takler det på ulike måter.

Boke er skrevet som en slags fabel, et moderne nordisk  motstykke til en Vill Vest-saga. Søstrene banner, slår og sparker, drikker helst brennevin og bader nakne i innsjøene. De vasker verken kroppen eller det lange røde håret de er velsignet med. Det er ikke akkurat noen realistisk historie men jeg synes den har svært mye bra i seg. Kontrasten mellom det enkle, idylliske men akk, så primitive livet i skogen og bylivet med rene laken, nok mat, skitten snø og bråkete gater. Heikki som guru for at jentene skal være tøffe og sjølstendige og er selv den verste kvinneundertrykkeren av alle og drikker gjerne champagne på byfest med kameratene. Samholdet mellom søstrene som slår sprekker når det ikke kan romme mangfoldet i gruppen.

Helene Flood: Elskeren

Jeg har tidliger lest «Terapeuten» av samme forfatter. Dette er også en psykologisk krim, men denne gangen er det ingen psykologer blant hovedpersonene.

Rikke og Åsmund har flyttet inn i en pen leilighet i en 4-mannsbolig på Tåsen. De har tenåringen Emma og lillebroren Lukas, har gode, interesante jobber og elsker hverandre. Gode liv med andre ord. Men likevel har Rikke et forhold til Jørgen i etasjen over. På bokens første sider er Jørgen er alene hjemme. Rikke sniker seg opp om natten og opplever en uhyggestemning foran den lukkede døren til hans arbeidsrom og hun løper ned igjen. Det viser seg at Jørgen er drept og heretter blir den idylliske stemningen i huset og området forøvrig snudd på hodet.

Hele boka er skrevet i jeg-form ut fra Rikkes perspektiv. Noen ganger følger vi hennes møter med etterforskerne, noen ganger møter hun naboene i huset og hører på/blir en del av alle spekulasjonene om hvem som kan ha anledning og/eller grunn til å ta livet av den sjarmerende Jørgen. Og noen ganger får vi tilbakeglimt fra livet hennes og fra den gryende forelskelsen/besettelsen. 

Over det hele henger redselen for å avsløre forholdet for Åsmund og for å miste livet sitt med ham og barna. 

Det ligger mye spenning og dramatikk både i forholdet mellom naboene og i forholdet i Rikke og Åsmunds familie. Jeg synes Helene Flood har et riktig godt grep om dette, enda bedre enn i «terapeuten». Mot slutten av boka er den skyldige avslørt og ring ser ut til å falle på plass, men det er fortsatt noen sider igjen. Og så viser det seg at forfatteren har enda noen kort gjemt oppi ermet……

Helene Floods siste roman, «Enken» er det venteliste på, og den gleder jeg meg til.

Ørjan N. Karlsson: Det siste stykket hjem

Jeg lånte denne boka fordi jeg trengte en kriminalroman å lese digitalt. Det er det som fungerer best hvis jeg skal lese om kvelden eller natten. Den siste boka til forfatteren ble rost opp i skyene og denne her fikk også gode anmeldelser. 

Vi er i Bodø. Jacob Weber er politietterforsker med lang fartstid og er hovedpersonen i denne romanen. Han har nylig mistet sin livsledsager.

Den unge og lovende Noora Yun Sande ankommer. Hun har bakgrunn fra Kripos men har av ulike grunner valgt å ta noen år i Bodø og skal bli Jacobs partner. Hun har en mørk forhistorie, det er en vond historie med en kollega fra Kripos som henger over henne.

Det dukker det opp et lik på en bortgjemt plass, liket av en kvinne som har ligget der i mange år. Selvmord eller mord? Jacob har også vært engasjert i et gammelt likfunn som aldri ble oppklart, også av en kvinne. Disse sakene blir lagt litt på is på grunn av en ny forsvinningssak. Iselin Grande (som har planer om å ta politihøyskolen) forsvinner under en joggetur. Hun har også en vond forhistorie med en mann og så har hun nettopp brutt med sin jevnaldrende kjæreste som er sønn av en av byens rike menn.

Mens dette skjer får vi små glimt av en drapsmanns og følger ham når han lokker med seg kvinner og torturerer dem på bestialske måter og vi skjønner at disse historiene henger sammen med de likfunnene som er gjort. Så hvordan skal det nå gå med Iselin - eller er hun allerede død?

Og så er det det siste forsvinningsnummeret som godt kan være et drap - influenceren Marte Moi er blitt borte på Røst, av alle steder. Jacob og noen av hans medarbeidere drar dit mens Noora blir igjen i Bodø. Og de bestialske mordene blir oppklart. Men det gjenstår ennå noe usikkerhet rundt Iselin som blir hengende i luften på slutten - kanskje det dukker opp i en annen bok?

På plussiden: Bodø, Lofoten og Nordland er jo interessante områder for krim. Jacob Weber gjør en god rollefigur, og det gjør også Noora med sine dystre opplevelser i fortiden. Naturen og lokalmiljøet er gode bakgrunner for krimhistoriene.

På minussiden: Her er det både vold og bestialsk torturering av kvinner så det holder, tildels grafisk fremstilt også. Jeg synes det nesten har noe spekulativt over seg. Jeg synes også avsløringen av morderen spriker - det er lov å la den skyldige juge for oss, i alle fall hvis dette er en bok der alle juger. Men her synes jeg forfatteren trør langt over grensen.

Jeg har lest at den siste boka av forfatteren handler om vold mot kvinner - er det mulig? Jeg kjenner jeg at jeg ikke behøver lese mer av ham. Da vil jeg heller ha svensk utkantkrim - Johanna Mo's bøker fra Øland, Sara Strømbergs fra Åre eller Stina Jacksons fra Västerbotten. Åsa Larsson har dessverre avsluttet sin Kirunaserie.