Dolores Redondo: Knoklenes arv

Dette er en av mine "Bli kjent med Spania"-bøker. Det er den andre i krimserien med Amaia Salazar som etterforsker og foregår i Navarra, i hjertet av Baskerland. Og baskisk språk, kultur, matvaner og tradisjoner er med oss hele tiden. Som i den forrige boken møter vi gamle sagn, myter og overtro. Amaia blir bedt om å etterforske noen tilfeller av skjending av kirker der gamle knokler etter døde spebarn har vært benyttet.
Samtidig har Amaia blitt tilkalt som vitne i en rettsak der tiltalte begår selvmord før selve rettsaken starter, men etterlater seg en beskjed til Amaia med ordet "Tarttalo".

Det viser seg snart at den andre saken har klare likhetspunkter med flere andre drapssaker i delstaten og i alle sakene forekommer ordet "Tarttalo", gjerningsmannen tar livet sitt og liket har fått fjernet en arm etter sin død. Står drapsmennene i ledtog med hverandre? Eller er det en uhyggelig "mesterhjerne" bak forbrytelsene?

Også i denne boken blir Amaias barndomsbygd sentrum for begivenhetene. Hun reiser dit med sin ektemann James og den nyfødte sønnen Ibai. De får bor hos Amaias tante Engrasi.

Gjennom oppklaringen av de to sakene slites Amaia mellom karrieren sin og sitt ønske om å gi sønnen den perfekte barndommen som hun selv aldri fikk, hun som vokste opp med moren Rosario som var schizofren og flere ganger truet henne på livet. Jeg synes det er interessant å lese om hvordan disse problemstillingene beskrives i en spansk bok, kjenner både forskjeller og likhetspunkter.

Intrigen i boka blir mer og mer grotesk og nærmer seg også mer og mer Amaia selv og hennes familie. Av og til synes jeg det tipper over, både når det gjelder troverdighet og når det gjelder flørting med overtro og folklore. Men jeg leser ivrig videre likevel, for det er tross alt ganske spennende å finne ut hva som egentlig ligger bak. Amaia selv har en svært dominerende lederstil i jobben som etterforskningsleder og mye av den samme stilen har hun også overfor sin elskelige ektemann (en helgen, spør du meg) men hun er vel egentlig god på bunnen.

Plusspoeng for å vise oss det baskiske samfunnet og for alle de vakre skildringene av den barske naturen i skogene i Navarra og for en tøff og kompromissløs kvinnelig etterforsker. Minuspoeng for å gjøre den baskiske kulturen litt for mye til folklore og overtro, og for å knytte for mye av intrigene til Amaias egen historie.

Det er tre bøker i serien. Jeg kommer nok til å lese den tredje en gang jeg er i humør til mer krim.

Lars Saabye Christensen: Byens spor. Maj

For noen dager siden flyttet jeg inn i Gørbitz gate på Fagerborg, hos Maj Kristoffersen, Jesper og Stine og har fulgt familien gjennom er år, fra 1956 til 1957. Men nå må kjeg flytte ut igjen, for jeg er dessverre ferdig med boken.

Egentlig synes jeg dette først og fremst er Jesper sin bok, selv om Maj også er svært sentral. Jesper går på realskolen og klarer seg godt. Han lever fortsatt for musikken og får undervisning av Enzo Zanetti. En dag blir han plassert på håndballaget, og som den idrettsvegrer han er slipper han inn mange mål inntil han gjør drømmeredningen som berger seieren men ødelegger høyrehånden hans. Vil han kunne spille igjen? Og blir han bra igjen til han skal spille Kjempeviseslåtten på skolens 17.maiarrangement?

Han og Trude begynner å bli et par. Hjemme synes han moren blander seg for mye inn  i livet hans, selv om han er veldig glad i henne og i Stine. Stine som går mye for seg selv og som har en liten talefeil. Jesper kommer rett som det er opp i vanskelige situasjoner, bl.a. fordi han er veldig rett frem og sier det han føler for i øyeblikket og ikke alltid det som er lurt å si.

Maj klarer å holde den lille familien sammen selv om det er krevende å være alenemor etter at Ewald døde så altfor tidlig. Hun får seg sekretærjobb i DekRek der Ewald hadde jobbet som tegner og klarer seg riktig bra i jobben, kreativ og samvittighetsfull som hun er. Men det er likevel tungt å være alene og det begynner å bli mange år siden hun hadde en mann. Men Maj behøver kanskje ikke være alene, finnes det håp om en ny vår for henne? Det viser seg at de valgene hun tar får utilsiktede men dramatiske følger for henne selv og for mange av hennes nærmeste.

Jespers barndomskamerat Jostein vantrives med å jobbe i farens slakteri og avreagerer bl.a. med å slippe løs en stor gris. Det får han juling for av sin svært brutale far. Jostein går jo ikke på skolen, men en gang sniker han seg inn på en av klassefestene som Jesper blir invitert med på og treffer såvidt den livstrøtte og deprimerte Elisabeth. Dette blir et vendepunkt for Jostein og han får seg en annen og mer interessant jobb.

Jesper har skaffet seg en pakke kondomer, men det blir bare "nesten" med Trude og ham. Så møter han en annen og mer framfusende jente på en sommertur til Hurdalen og han får sin seksuelle debut, men med mye farlig på slep.

Det skjer mye med våre venner sommeren 1957 og når skolen starter opp igjen er ingenting som før. Jeg er lei meg for at boka er ferdig og venter i spenning på neste bok. Jeg likte godt den første boka, Maj og Edwall, men denne gjorde et dypere inntrykk på meg og jeg ble rett og slett så glad i menneskene som bebor den at jeg savner dem nå når jeg har lest den ut.

Jeg har bodd i Oslo i endel år, på åtti- og nittitallet og det gjør nok at jeg kjenner meg godt igjen. Det betyr nok også endel at jeg er gammel nok til å huske litt fra femtitallet som boka handler om, men dette blir likevel bare bortforklaringer. Lars Saaby Christensen har rett og slett skrevet en svært god roman igjen.

Tove Jansson: Sommerboken

Dette er boken du skal lese noen kapitler i når det er lenge til sommeren, eller når det er sommer og du har lyst til å ta vare på følelsen eller når det er vår og sommeren er rett rundt hjørnet. Jeg har hatt den liggende på nattbordet og tatt små biter av den gjennom nesten ett år.

Sophia og farmoren tilbringer sommeren på en øy i den vakre finske skjærgården. Noen ganger er pappaen der også, men det virker som han jobber i byen og bare reiser ut noen helger. Sophias aler er ubestemt, men jeg kan tenke meg 5-6 år, hun går ikke på skolen.

En gang leter de etter gebisset til farmor. En annet gang er det et fantastisk måneskinn om natten når Sophia våkner. Så er det spøkelseskogen. Et kort kommer fra Venezia som setter fantasien i sving. Det er havblikk og en annen gang er det kraftig uvær. Båtturer og soppturer og jeg vet ikke hva. Sophia lever sitt lille liv, og det gjør farmoren også, hun blander seg ikke så ofte opp i leken selv om det også skjer. Forholdet mellom den skildres på en varm og vakker måte, vi aner store mengder av litt tilbakeholden kjærlighet men av og til også behov for litt avstand.

Jeg vet ikke om det er Tove Janssons stemme vi hører i farmoren eller i Sophia eller kanskje litt i begge deler?

Les den! Jeg er ferdig med den nå, men den skal tilbake i bokhylla selv om jeg resirkulerer de fleste bøkene som kommer inn i huset.

Per Petterson: Menn i min situasjon

Denne er blant de seks nominerte til P2-lytternes romanpris. Den eneste grunnen til at jeg leste den sist var at det var lange ventelister på den, Petterson er jo ellers en av mine norske yndlingsforfattere.

Helst siden novellesamlingen "Aske i munnen, sand i skoa" kom ut i 1987 har Arvid Jansen og hans familie vært gjengangere i mange av Petterson sine bøker, enten som hovedpersoner eller som bipersoner. Dette var forøvrig den første jeg leste, jeg kom tilfeldigvis over den på Stavanger bibliotek seint på nittitallet en gang, bladde litt og likte stemmen med en gang.

Dette er en roman om menns ensomme liv etter en skilsmisse, og det er en veldig bra beskrivelse av hvordan hovedpersonen, Arvid Jansen mister taket på tilværelsen etter at kona Turid flytter ut med de tre døtrene. Turid har blitt mer og mer opptatt av å være en del av "de fargerike menneskene" som Arvid kaller det. Selv er han ikke særlig fargerik, det går mest i nyanser av grått. Men når han skriver om de mange bilturene side rund omkring i Stor-Oslo til alle årstider er det mange farger i naturen. Et fantastisk bilde er av hans møte med en hest som står alene på et jorde og som får ham (og leseren?) til å begynne å grine. Bilturene og av og til en overnatting i bilen, drikkerundene rundt på utestedene i Oslo og besøkene av jentene hans er det som fyller livet hans.

Boka starter med at Turid tar kontakt med Arvid - hun er fortvilet og sliten, vi aner bakfyll, og hun ber ham om å komme - han er den eneste hun kan snakke med sier hun. Men dette er ikke veien tilbake til ekteskapet, og Arvid Jansen er heller ikke av de fraskilte ektemenn som tror at skilsmissen skal gå over. Det dukker opp mange kvinnehistorier på hans ensomme vandringer som fører ham innom flere av Oslos brune utesteder. De fleste er temmelig patetiske, få ender med samleie men alle blir likevel skildret med rørende ømhet og viser hvor stort behovet for nærhet er for "menn i hans situasjon".

Hans forhold til jentene er også varmt beskrevet. De blir på mange måter stående mellom barken og veden. Særlig den eldste, Vigdis er nært knyttet til faren sin. Under en uheldig episode på en biltur der han tar en brå u-sving får Vigdis et slag i hodet som gjør at hun besvimer. Dette fører til at Turid stopper pappabesøkene. Dette gjør ham mer ensom, men han finner seg i det uten protester. Mot slutten ser det ut til at kontakten med jentene blir gjenopprettet, men nå er det alvorlige problemer for Vigdis og der slutter boka ganske åpent.

Dette kunne ha vært en topp bok for meg hvis det var den første boka jeg leste om Arvid Jansen. Men til tross for alt jeg liker ved den er det som jeg har lest det meste før - ensomheten, henvisningen til forliset (av Scandinavian Star - et hoved tema i "I kjølvannet"),  forholdet til faren og den danske moren. Jeg føler at Per Petterson sitter litt for fast i Arvid Jansen-universet. Det virker som det begrenser skrivingen hans en del og det går ut over lesergleden min.

Det er også noe problematiske detaljer jeg sliter med: På sluttet oppsøker Arvid og Vigdis Lovisenberg Sykehus for å få Vigdis lagt inn. De treffer en oversykepleier som henviser dem videre til Oslo Hospital. Men ingen i Norge på nittitallet blir innlagt på et psykiatrisk sykehus uten henvisninger, skjemaer og et betydelig byråkrati - og dette vet da de fleste nordmenn? Og i alle fall en oversykepleier? Dette skurrer for meg. Det er også et sted hvor han skriver at han droppet ut av gymnaset, og et annet der han droppet ut av universitetet - det får jeg heller ikke til å stemme.

De to bøkene jeg har likt best av Per Petterson er "Til Sibir" og "Ut og stæla hester", og denne kommer ikke opp mot dem.

Kamila Shamsie: A god in every stone

Denne pakistanske forfatteren var på Lillehammerfestivalen i 2017 og hun gjorde et godt inntrykk på meg. Jeg husker ikke hvor denne boken dukket opp, men jeg har hatt den en stund og nå var det på tide.

Dette er en god, "gammeldags" roman som forteller en historie om hovedpersonene fra A til Å, gjerne over en lengre periode og gjerne med et tema som historien vokser rundt. Her er det to-tre personers historier som blir flettet sammen etterhvert.

Hovedpersonen er den unge engelske Vivian Rose Spencer. Vi møter henne svært ung sommeren 1914 under en arkeologisk utgraving i Tyrkia. Vivian er lidenskapelig opptatt av arkeologi, og det er også hennes faglige veileder Tahsin Bey, en arkeolog med både armensk og tyrkisk bakgrunn og en venn av hennes far. De to arbeider tett sammen og det oppstår et kjærlighetsforhold som blir avbrutt av krigsforløpet. Vivian drar tilbake til England, Tahsin Bey blir i Tyrkia. Et av temaene som de aldri blir trette av å snakke om er sjøfareren Scylax som ble sendt ut av perserkongen Darius og bl.a. reiste oppover noen av Indias store elver. Scylax var kjent for å ha bære en "circlet", et slags hodebånd på hodet som aldri har blitt funnet.

Ved juletider får Vivian et kort fra Tahsin der han skriver om utgravinger i Peshawar i India (nå Pakistan) der Scylax skal ha startet en reise nedover elvene. Vivian drømmer om å reise dit, men krigen raser og som så mange andre kvinner verver hun seg til seks måneders tjeneste på sykehus. Men hun vantrives forferdelig med sykehusarbeidet og når de seks månedene er gått reiser hun til Peshawar, til utgravingene der.

Quayyum er en ung indisk soldat som blir skadet under krigen og mister et øye. Derfor blir han sendt tilbake til hjembyen Peshawar, til lillebroren Najeeb og resten av familien. Tilfeldigvis havner han i samme togkupe som Vivian men det oppstår ingen varig kontakt.

Vivian deltar ivrig i utgravingene. Hun blir samtidig kjent med gutten Najeeb, og det viser seg at han er svært lærevillig og har en enorm interesse for historie. Så Vivian deler sine kunnskaper med ham så godt hun kan, inntil hans familie oppdager forbindelsen som de synes er upassende og de nekter ham å ha noe med Vivian å gjøre.

15 år senere, i 1930 får Vivian et brev fra den nå voksne Najeeb. Han er blitt voksen nå og er arkeolog og arbeider ved utgravingene utenfor Peshawar. Men det ser ut som om utgravingene må stoppe pga pengemangel. Najeeb ber Vivian om å undersøke mulighetene for privat finansiering. Det skal ikke veldig mye overtalelse til for at Vivian etterkommer ønsket, og hun reiser selv til Peshawar for å følge opp utgravingene.

I Peshawar er det tendenser til opprør og britiske soldater forbereder seg på å slå opprøret tilbake. Vivian ankommer midt i den tilspissede situasjonen. Najeed og broren Quayyum befinner seg også midt i de sydende menneskemengdene. Så går politiet til angrep midt i den travle gamle bykjernen. Britene hevdet senere at det var 20 døde, nasjonalistene oppga 400.

Boken ender rett etter avslutningen på massakren uten at jeg skal røpe her hvordan det går med hovedpersonene.

Det er en gripende roman som også er nær knyttet til kjærlighet til menneskenes historie og nødvendigheten av å utforske alle funn etter tidligere kulturer, noe tittelen også gjenspeiler.Jeg kjenner jo selv ikke noe til historien rundt kong Darius og Scylax, (kanskje den er oppdiktet) men jeg blir jo nysgjerrig.

Det er litt spesielt at en pakistansk forfatter lar en ung britisk kvinne bære så mye av historien men jeg synes hun gjør det på en god måte. Likevel synes jeg ikke personskildringene blir særlig dyptpløyende. Det er kanskje Qayyam som vi kommer tettest innpå. Jeg klarer heller ikke helt å kjøpe at Vivian får lov av familien til å reise til Peshawar midt under første verdenskrig, avhengig av familiens økonomiske støtte som hun var. Men jeg har svelget større kameler enn dette før.

I den siste delen av boka som handler om 1930 dukker det opp flere sidehistorier om folk som vi møter under opprøret, disse er stort sett godt fortalt og jeg synes de løfter boken.

Jeg syntes for øvrig at coveret på mitt eksemplar har noen svært uheldige undertoner som på ingen måte gjenspeiler innholdet i boken.

Javier Marias: Forelskelsene

Når vi kjøpte leiligheten på Costa del Sol fant jeg ut at jeg ville lese litt spansk samtidslitteratur for å bli litt bedre kjent med landet. Denne romanen ble kåret til Årets Bok i avisa "El Pais"  i 2011,ble en bestselger og har fått strålende anmeldelser.

Journalisten Maria Dolz pleier å innta sin morgenkaffe på en liten kafe like ved jobben. Hun er fascinert av et par som pleier å være der samtidig - de virker så lykkelige og forelskede. Men så ser hun dem ikke lenger, og hun kommer over et bilde av den døde Miguel Desvern i avisen, han ble stykket ned av en parkeringsvakt på åpen gate.

Maria blir svært nysgjerrig på denne hendelsen, hun leser alt som str skrevet i avisene og i rettspapirene,den blir som en besettelse for henne. Etter noen måneder dukker Luisa opp på kafeen igjen og Maria tar kontakt med henne for å gi sin (velmente) kondolanse. Dette fører til at hun blir invitert hjem til Luisa som setter stor pris på å kunne dele sin sorg med en kvinne som hun kjenner igjen som "den forsiktige unge damen" fra kafeen. Luisa er helt knust av sorg og sliter med å ta seg av sine to barn og holde hodet over vannet. Før Maria går dukker en venn av Miguel Desvern opp, Javier Diaz-Varela som tydeligvis ser det som sin oppgave å hjelpe den unge enken i sorgen.

Maria treffer tilfeldigvis Diaz-Varela igjen, og det går ikke bedre enn at de to innleder et forhold, selv om han ikke legger skjul på at han selv er forelsket i Luisa. Maria blir likevel dypt forelsket i Javier, han er forelsket i Luisa som fortsatt bare kan elske sin avdøde mann og ikke ser Javier som  noe annet enn sin manns barndomsvenn. Her er forelskelser i flere ledd.

Noe tilfeldigheter gjør at Maria gradvis får mer innblikk i omstendighetene som førte til drapet på Desvern - eller får hun egentlig det? Kan hun stole på Javier - har han foretatt seg noe ulovlig eller uetisk? Og i såfall hvorfor? Kanskje hun selv er i fare? Det er disse spørsmålene som Marias behandler i boken, og noe får vi svar på, men mange av de etiske spørsmålene som dukker opp blir stående ubesvart.

I begynnelsen av boka hadde jeg en følelse av at det egentlig var en mann som fortalte historien, men det gikk over etter hvert. Jeg synes at Javier Marias hadde et godt grep på å skrive troverdig om en kvinnes forelskelse. Marias har ellers en svært omstendelig måte å fortelle på. Alt blir fortalt gjennom Maria og hun lar seg villig lede til alskens betraktninger og sidespor. Hun forteller ikke bare hva som hendte, men like gjerne hva som kunne ha hendt hvis....  eller hvis i stedet.....  Selv om disse tankefluktene kan virke som avsporinger fører de likevel til at boken oppleves som fortettet og konsentrert om spørsmål om forelskelse, vennskap og moral. Men av og til blir det litt for mye av det gode.

Javier Marias, Maria Dolz og Javier Diaz Varela - et pussig grep å gi to av de viktigste personene hver sin del av navnet sitt.

Interessant å se om dette er Javier Marias' skrivestil eller om andre bøker av ham er svært forskjellig. Jeg er ikke avskrekket - men han står heller ikke øverst på listen min.