søndag 14. juli 2019

Elizabeth George: The punishment she deserves


Bilderesultat for the punishment she deserves

Jeg har leste mange av Elizabeth George sine kriminalromaner med Lynley/Havers, men nå er det lenge siden. Jeg gikk litt lei av persongalleriet, for etterforskernes privatliv tar ofte mye plass i bøkene hennes. Men nå trengte jeg en god krim på min Kindle og da ble det denne.

Foreldre - barn forhold er en rød tråd i denne romanen, foreldres feil i oppdragelsen - i mange forskjellige forhold og på mange plan. Sentrum for handlinger er Ludlow, en småby nær grensen til Wales. Boka starter med en pubkveld der et par ungjenter feier avslutningen av semesteret. Den ene er en den drevne Dena "Ding" som deler leilighet med Bruce "Brutus" og Finnegan "Finn". Den andre er den flittige og skikkelige Minna som bor hos bestemoren. Minna blir sjenket under bordet og det blir mye halloi. Den lokale PCSO'en (en sivilansatt medhjelper for politiet) kommer og roer ned fyllekalaset.

Så blir Isabelle Ardery (sjefen til både Thomas Lynley og Barbara Havers) sendt til Ludlow for å gå en tidligere politisak i sømmene. Ian Druitt ble innbrakt etter en telefonanklage for pedofili og blir funnet hengt på politistasjonen, politiet konkluderer raskt med selvmord. Faren tror ikke verken på pedofili eller selvmord og truer med formell anklage med støtte fra et parlamentsmedlem. Ardery skal undersøke om politiet har gjort et korrekt etterforskningsarbeid mens Barbara Havers skal hjelpe henne. Havers er som alltid i ledelsens søkelys etter å ha opptrådt ukorrekt i en tidligere bok (en gjenganger i denne krimserien). Barbara er nysgjerrig og oppdager flere uoverensstemmelser mens Isabelle holder henne på en armlengdes avstand og vil helst bare gjøre det formelt nødvendige og dra tilbake til kontoret. Hun er ellers opptatt av å forhindre at eksmannen Bob skal flytte til New Zealand med de to sønnene deres og sin nye kone. Isabelle er på vei inn i tung alkoholisme som hun hittil har skjult på jobben.

Isabelle tvinger Barbara til å fjerne ting fra rapporten som indikerer at saken er mer komplisert og krever grundigere etterforskning. Lynley avslører dette og dermed blir han og Barbara sendt til Ludlow igjen for å gå grundigere til verks. De får tolv dager på seg.

Det blir en langsommelig og seig etterforskning som trekker inn et ganske stort antall personer og familier. Det som gjør boka interessant og gir meg lyst til å lese videre er at jeg hele tiden lurer på hvordan i all verden forfatteren har tenkt at alle disse menneskene skal forsvare sin plass i boka og få til en historie som henger sammen. Det er ellers ingen spenning eller dramatikk og etterforskninger blir nokså langdryg. Men underveis blir vi altså kjent med en del familier der foreldrene ikke er spesielt flinke til å håndtere barna sine.

Det er indiskeYasmine ble totalt avvist av sine foreldre da hun giftet seg med en engelskmann før hun var ferdig med sin utdannelse. Yasmine prøver nå selv å styre livet til sin egen datter Minna. DCS Clover Freeman, mor til Finn, setter PCSO'en til å holde sønnen konstant under oppsikt. PCSO'en vokste opp i en sekt i Irland som utnyttet barna seksuelt. Ding vil ikke bo hjemme etter en (for henne) uhyggelig opplevelse da faren døde.Ungjenta Francie har foreldre som er så frigjorte at de ikke bryr seg med hva hun gjør på noen måte. Og Isabelle Ardery har selv forsømt dine sønner for alkoholen.

Det viser seg at flere av disse sidehistoriene henger sammen, og ettersom flere lag blir avdekket blir det gradvis en sammenhengende historie av dette. Litt over 3/4 av boka er jeg temmelig sikker på hvilken retning det tar. Men fremdeles er det uklarheter igjen for å avsløre akkurat hvordan, hvorfor og når forbrytelsen foregikk, så jeg henger med helt til slutt, ikke minst for å finne ut om forfatteren faktisk drar alt dette i land. Og det gjør hun - med glans.

Boka er aaaaltfor lang, og jeg blir av og til irritert av å lese om Barbara Havers' uflidde utseende, nikotinfingre og ustelte hår. Jeg blir også lei av å lese gang på gang om IsabelleArderys omgang med  flyflasker med vodka. Når skal enkelte forfattere lære seg antydningens kunst? Er motivet for forbrytelsen troverdig?

Jeg lot meg rive med i denne kriminalromanen trass i disse innvendingene. Beskrivelsene av småbymiljøet, av ungdom mer eller mindre i drift og av mennesker som er glade i hverandre og egentlig vil det aller beste men som likevel gjør det ene uheldige valget etter det andre, ja av og til helt fatale valg - alt dette er superbra og gjør det til en god krim for meg. Så det blir nok til at jeg leser flere.

Edverd Hoem: Jordmor på jorda. Huset under blåhammaren


Jordmor på jorda

Denne boken om tippoldemor til Edvard Hoem hører sammen med forfatterens romaner om slektningene som utvandret til Amerika, den første var "Slåttekar i himmelen". I 2008 skrev han teksten "Jordmor på jorda" til Den norske jordmorforeningens 100-årsjubileum, og denne boka bygger på den teksten.

Jeg har ikke lest de andre slektsromanene til Hoem men vi skulle lese den i litteraturgruppa jeg er med i og den kan godt leses uavhengig av de andre. Jeg syntes også jordmortemaet var interessant, for jeg har lest flere romaner om jordmødre, alle sammen sterke kvinneskikkelser. I Kerstin Ekmann "Guds barmhjertighet" (første del av Vargskinnet, en trilogi fra Jämtlandstraktene) er jordmora Hillevi hovedpersonen. Hun kommer alene fra storbyen til jobben som disktriksjordmor i distrikts-Sverige i 1916, og det er mange tøffe tak.  I første del av Tommi Kinnunens "Der fire veier møtes" begynner Maria sin jordmorvirksomhet i nord-Finland i 1895 og blir en sterk kvinneskikkelse og familiens matriark. I Katja Kettus "Jordmora" møter vi "Villøye", som er datter av en kommunist og dermed utstøtt fra samfunnet og som praktiserer fødselshjelp og andre legekunster og ukunster på kvinner i den brutale krigen i Lappland under 2. verdenskrig.

Edverd Hoems roman starter hundre år tidligere, i året 1800.  Marta Kristine Nesje var 7 år og familien flyttet fra Gjermundnes i Romsdal over fjorden til Nesje på sørsiden der faren hadde kjøpt et hus. Familien livnærte seg på farens arbeid som skomaker og slakter og det de fikk ut av jorden på den lille husmannsplassen. I tillegg var det pliktarbeid på den store gården.

Foreldrene var både arbeidsomme og fremsynte og Marta Kristine tok til seg det hun kunne av kunnskap på omgangsskolen. Hennes interesse for kvinners strev med barnefødsler ble vakt da hun som barn fikk se det skremmende synet av en stake med en hodeskalle etter en halshugget kvinne. Presten Stub fattet interesse for den oppvakte jenta og ville sende henne på jordmoropplæring i Molde. Jordmoryrket var i sin spede begynnelse, og i nødsårene etter Napoleonskrigene ble dette ikke prioritert, men Marta Kristine fikk omsider et kurs og kunne begynne å praktisere. Men det var stor motstand i befolkningen mot å gå vekk fra folkemedisinen og de mer eller mindre kloke konene i bygdene. Hun arbeidet som jordmor i disse årene, men ble innkalt til svært få av barnefødslene.

Så ble det ekteskap med barndomskjæresten Hans som kom hjem fra krig og militærtjeneste. Marta Kristine ønsket å praktisere mer som jordmor, og familien trengte også den kjærkomne ekstrainntekten. I full forståelse med Hans forlot hun ham og de tre barna deres høsten 1821 for å gå over fjellet til Christiania og ta jordmorskolen der. På forsommeren neste år var hun ferdig, og nå var hun fullt kvalifisert til arbeidet. Jobben omfattet også koppevaksinering av barn.

Som distriktsjordmor måtte hun alltid være tilgjengelig for utrykninger og inntekten var liten. Folk var pålagt ved lov å tilkalle jordmor til fødselen, men mange unnlot dette, noen fordi de ikke hadde råd, andre av motstand mot alt som var nytt. I noen tilfeller var Marta Kristine med på søksmål for å drive inn bøter fra folk som nektet å kalle inn jordmora.

Samtidig var det hus og hjem og barn å ta seg av, og til dels gården også. Hans var mye ute på fiske for å skaffe inntekter til familien utover soldatlønnen. Sammen fikk de elleve barn. En døde like etter fødselen og en i seksårsalderen. Alt dette hun ikke klart uten hjelp fra foreldrene og fra Ingeborg, datteren hun fikk før hun giftet seg med Hans. De levde ellers et godt og nøysomt liv, men etter hvert utviklet Hans et tungsinn som gjorde at han først mistet soldatstillingen og lønnen som fulgte med, og senere trakk seg gradvis ut av alt som hadde med omsorg for familien bortsett fra litt fjordfiske. Han døde i 1841, da var han i femtiårene og Marta Kristine var 48. Det viste seg at Hans hadde gjeld til oppover ørene, og det ble tatt ut auksjonforretning på alle eiendelene deres. Heldigvis klarte Marta Kristine såvidt å beholde huset og noen få nødvendighetsartikler.

Livet som enke, jordmor og mor var hardt. Likevel klarte de å komme på fote igjen. Den eldste gutten, Ole Hansen var 12 år når faren døde, men han ble etterhvert en dugelig bonde. De andre kom ut i tjeneste når de vokste til og Marta Kristine arbeidet på jordlappen og på setra og fortsatte samtidig sin jordmorvirksomhet. Først når hun var 75 år la hun inn årene. Da hadde hun virket som jordmor i femti år, men hun fikk leve enda i ni år til, til hun var 84.

Det er vanskelig å skrive om denne boka uten å skrive mest om livet til Marta Krisitne, for boka fungerer på mange måter som en biografi. Jeg føler av og til at jeg ikke kommer helt inn på personene i boka, og jeg synes at beskrivelsen av jordmorprofesjonen på attenhundretallet går en del ut over boken som roman. Men den gir veldig interessante innblikk i akkurat det. Jeg var nok klar over at jordmoryrket var dårlig betalt på den tiden, men det var mye jeg ikke visste om folks motstand mot jordmødrene og om hvordan staten faktisk drev frem et profesjonelt program for jordmorutdannelse. Jeg synes også at boka har gode skildringer av livet på bygda i Romsdal i skyggen av Napoleonskrigene og tiden etterpå. Dette gjør jo boka høyst lesverdig, selv om jeg har litt problemer med om personene er romanfigurer eller om de faktisk er Edvard Hoems formødre og forfedre.

onsdag 26. juni 2019

Mikael Niemi: Koke Bjørn


Koke bjørn

Denne har jeg stått på venteliste på en stund, men nå lå den til 1-ukes lån på Stavanger bibliotek så jeg tenkte jeg skulle gjøre et forsøk. Og i fire dager har jeg befunnet meg i den norrlandske bygda Kengis i 1852 i selskap med prosten Lars Levi Læstadius og samegutten Jussi som han fant avmagret langs veikanten og tok til seg. Det har vært et spennende og givende besøk.

"Koke bjørn" er en roman som også er en kriminalroman der natur, folkeliv og personskildringer er hovedsaken. På den måten har den mye tilfelles med Kerstin Ekmans "Hendelser ved vann". Men i "koke bjørn" er nok spenningen ved draps- og voldsepisodene og ved den omstendelige oppklaringen av disse en større drivkraft enn den er i "Hendelser ved vann". Det går utmerket an å lese den som en kriminalroman, og jeg skal innrømme at jeg gjorde det i partier fordi jeg var opptatt av å bli ferdig innenfor ukesfristen.- Dermed gikk jeg nok av og til glipp noe av det som gjør denne boka virkelig stor.

Gutten Jussi er fortelleren i det meste av boka. Tjenestejenta Hilda Alatalo forsvinner og folk snakker om at hun kan være tatt av bjørn. Prosten finner liket etter nitide studier av området der hun har ferdes. Han finner kvelningsmerker som er forsøkt kamuflert med  stikksår etter kniv. Lensmannen er ikke interessert i prostens funn og avgjør at en bjørn har vært på ferde. Noen dager etter blir det funnet og avlivet en binne med to unger. Bjørnekjøttet blir kokt, derav bokas tittel.

Men det skjer flere forsvinninger og mistenkelige dødsfall i bygda. Prosten blir tilkalt og han sørger hver gang for grundige undersøkelser som lensmannen ignorerer. Etterhvert peker undersøkelsene i en bestemt retning. Men lensmannen er på jakt etter en passende syndebukk og og en mann blir anklaget for ugjerningene.  Dette er bokas kriminalhistorie og den er riktig godt fortalt med en interessant etterforsker som kunne godt Sherlock Holmes en god gang der han finner rester av planter som bare vokser på fjellet, blyanter som er spikket på en bestemt måte, støvelfett som bare herremenn bruker osv., ja, til og med en daguerreotypi kommer med i hans bevismateriale.

Prosten er den sentrale personen i fortellingen. Jeg har alltid antatt at Læstadius var en trangsynt fanatiker etter det jeg har hørt om det pietistiske og lite tolerante lestadianersamfunnet fra Troms og Finnmark. Den Læstadius vi møter her er riktignok full av glød for en streng kristendom, mot spriten og for naturens herlighet. Samtidig fremstår han som raus, nysgjerrig og sannhetssøkende. Det er interessant hvordan Niemi lar prosten gå mange runder med seg selv: Kan vekkelsen som han har startet mane frem onde krefter? Er  hans nidkjærhet etter å oppdage nye planter bare et tegn på en ugudelig forfengelighet?

Den beskjedne Jussi liker ikke snakke for folk men han er svært fascinert av ordene og skrivekunsten. Han har lært å skrive av prosten, og et av bokas høydepunkt er når han snakker om mirakelet med bokstavene som lever sitt eget liv inntil de vokser sammen til ord og setninger og kan fortelle et helt liv. Jussi er med prosten på alle hans undersøkelser. Han skriver de pliktoppfyllende ned men mangler prostens vitenskapelige sinnelag. Det som opptar han mest er tjenestejenta Maria, og så sine grusomme minner fra oppveksten sammen med søsteren Anne Mareet hos den brutale heksa (vi får aldri vite om hun er mor til disse to).

Mikael Niemi har skrevet en bok om Lars Levi Læstadius som er både vakker og voldsom. Jeg har googlet litt om Læstadius og det er riktig at han hadde en vitenskapelig bakgrunn i tillegg til presteutdannelsen og han skal ha hatt en glødende interesse for botanikk og naturen. Om han var så raus og tolerant som han fremstår i boka er ikke godt å vite, men dette er en roman og ingen historiebok.


Peter May: I will keep you safe


I'll keep you safe av Peter May (Heftet)

Det var gjennom Peter Mays krimserie fra Hebridene jeg ble kjent med hans forfatterskap og det er hans beskrivelse av livet på disse øyene som jeg setter pris på. Denne romanen handler om et ektepar som har vokst opp i samme bygd og har klart å bygge opp en suksessrik produksjon av tweedstoff.
Niamh og Ruairidh er på en markedsføringstur i Paris sammen. Men det er noe som skurrer i forholdet deres. Niamh har fått en email som antyder at Ruairidh har et forhold til samarbeidspartneren Irina og hun konfronterer ham med det. Han nekter, blir sint og går. Kort tid etterpå blir Niamh vitne til at bilen som han har satt seg inn i sammen med Irina blir sprengt i luften av en bombe.

Niamh blir sjekket som mulig mistenkt av en nokså motvillig fransk politietterforsker, men det er andre mer sannsynlige kandidater og omsider får Niamh forlate Paris.  Resten av romanen utspiller seg på Hebridene der Niamh må forholde seg til Ruairidhs familie som er sterkt kritiske til henne og til sin egen familie som er like sterkt kritisk til Ruairidh, til sin barndomsvenninne Seonag som opp gjennom ungdomstiden har opptrådt like mye som rival som venninne, til hele lokalsamfunnet, til flere tilreisende forretningsforbindelser som har kommet opp for å være med i begravelsen, og ikke minst til den franske politietterforskeren Sylvie Bracque.

Det blir flere tilløp til uforklarlige og skremmende hendelser i denne settingen, men vi får først og fremst bakgrunnshistorien til Niamh og Ruairidh og deres familier, får høre om da Ruairidh reddet livet hennes som jentunge, forelskelser, skuffelser, sjalusi og den ulykkelige hendelsen som for alvor skapte hatet mellom de to familiene deres. Og så handler det om den gryende interessen for tekstilproduksjon, overtakelse av det lille veveriet Ranish Tweed, møtet med den eksentriske motedesigneren Lee Blunt og introduksjonen til moteverdenen og hvordan de etterhvert lyktes med en stadig mer innbringende produksjon av luksuriøse stoffer.

Spenningen i boka ligger i krysningen mellom disse tilbakeblikkene og det grusomme attentatet i Paris - hvor er kilden til grusomme ødeleggelsen av to menneskeliv? Svaret for dette får vi på de siste sidene etter noen dramatiske voldsepisoder. Når vi var kommet så langt var jeg i grunnen litt skuffet, for jeg syntes at løsningen var litt for opplagt.

I denne boka synes jeg Peter May er bedre når han skriver om det gamle øysamfunnet enn når han snekrer ihop intrigen. Og bakgrunnshistorien syntes jeg også han hadde enda bedre grep på i "Lewistrilogien". Så med andre ord: Ikke helt fullt hus, men likevel en lesverdig kriminalroman der miljø og omgivelser er hovedtema.

Margareth Drabble: A day in the life of a smiling woman


Bilderesultat for margaret drabble a day in the life of a smiling woman: the collected stories

Denne novellesamlingen kjøpte jeg fordi jeg har lest en god del av Margareth Drabbles romaner og kunne godt tenke meg at hun også skrev gode noveller. Jeg kjøpte den som ebok, og har lest den over en lengre periode som jeg ofte gjør med novellesamlinger - en novelle av gangen.

Novellene er skrevet over en periode på 36 år, fra 1964 til 2000, altså fra hun var 25 år til hun var 61. Denne tidsfoskjellen merkes jo når en leser, først og frems fordi samfunnet novellene utspilles i har forandret seg over alle disse årene. Jeg synes likevel stemmen hennes har endret seg forbausende lite. Margaret er en skarp observatør av både kvinner og menn, kvinner er hovedpersoner i nesten alle novellene. Hun skriver ofte med en litt besk, satirisk undertone, likevel merker jeg en viss ømhet for personene vi møter enten de oppfører seg normalt eller merkelig.

Miljøet er veldig engelsk, vi befinner oss som regel i den øvre eller "vanlige" middelklassen, gjerne i en mindre by, og kvinnene er ofte enslige, men ikke nødvendigvis ensomme. En enke finner seg vel til rette i et leid sommerhus og nyter at hun kan gjøre akkurat hva hun vil. En lærer fra Yorkshire gir seg ut på en serie vandringer i Somerset, inspirert av William Wordsworth. Et velmenende par i en leketøysbutikk gjør er stort nummer av å høylydt rakke ned på en populær leke som en annen kvinne har kjøpt til sin sønn for penger som hun har holdt skjult for mannen sin.

Selv om miljøet er engelsk er det mye almengyldig i disse historiene, og jeg syntes det var en fryd å lese dem.

tirsdag 25. juni 2019

Audur Ava Olafsdottir: Regn i november


Regn i november pocket

Vi reiser på en ukes tur til Island i juli og da må jeg jo innom islandsk litteratur igjen. Audur Ava Olafsdottir fikk Nordisk Råds Litteraturpris for "Arr" i fjor. Men hun har skrevet flere romaner, blant annet denne som ble beskrevet som en road-trip, det måtte jo passe fint til reiseforberedelse.

Kvinnen i tredveårene som er hovedpersonen i boken bor i Reykjavik og har vunnet et sommerhus som er satt opp utenfor bygda der familien hennes kommer fra. Hennes nokså ufordragelige ektemann har nettopp gått fra henne til fordel for en yngre kollega og forsynt seg med det meste av innbo og løsøre. Selv har hun også hatt sine sidesprang. Hennes eiendeler er noen kartonger som hun har stablet opp i et lite rom hun har flyttet til, og nå planlegger hun en kjøretur rundt Islands "highway" for å ta sommerhuset i bruk.

Hennes beste venninne Audur sklir på trappa hennes, havner på sykehus og må være der i flere måneder frem til kommende fødsel og kan hun ikke passe den fireårige sønnen Tumi for henne så lenge? Tumi er 4 år, døv og svært oppvakt.

Vår hovedperson er ikke glad i barn, men hva kan hun gjøre?  Så er det også Tumi som gir henne tallene til lottokupongen som hun vinner tidenes lottogevinst med, og med hanskerommet fullt av tusenlapper og Tumi i barnesete setter de av gårde. Det er november, været er dårlig, ikke så dårlig som det pleier å være på Island i november, men ille nok. Det er mørkt, dårlig sikt og dårlig føre og flere dyr må bøte med livet både før og under denne turen, en gås, en sau og flere andre. Det går også av og til på helsa og nesten på livet løs med de to i bilen. Og det dukker opp flere mannfolk også, slik at spådommen om tre menn som hun fikk før reisen skal gå i oppfyllelse.

Omsorgen for Tumi er først en ren pliktøvelse men utvikler seg gradvis til gjensidig varme og forståelse og er et stort pluss for boka. Etterhvert dykker det også opp spøkelser fra fortiden, ikke minst når de er fremme ved sommerhuset.

I begynnelsen syntes jeg det var for mye bråkjekt i fortellingen og ektemannens ufordragelige egoisme og kvinnens likegyldighet overfor dette var rett og slett irriterende å lese om. Jeg ble nærmest motvillig med på turen. Men jeg levde meg mer og mer inn i historien mens veien og reisen tok over og ble hovedtema.

Det er fullt av korte avsnitt i boka som er fortalt med en annen stemme. Det meste virker som tilbakeblikk, men det er noen ganger vanskelig å få tak i om det er hovedpersonens tilbakeblikk eller andre i familien - spesielt er det tanker omkring et (uønsket? Uventet?) svangerskap, men det er ingenting i boka som tyder på at hovedpersonen er gravid. Kanskje det er mora?

Hva lærte jeg om Island av boka? I alle fall dette - beregn mye tid på en rundreise rundt øya - mye mer tid enn vi har. Jeg har ellers litt blandede følelser for boka, men er nok nysgjerrig på forfatteren, så kanskje "Arr" blir med meg hjem en dag?






fredag 21. juni 2019

Ali Smith: Spring


Spring
Dette er den tredje romanen i Ali Smith sin årstidsserie.  Litt artig at den faller nesten sammen i tid med Knausgård sin årstidsserie uten sammenligning forøvrig.

Det er ingen direkte sammenheng mellom Ali Smith sine årstidsromaner men de har likevel noen likhetstrekk. I hver av de utgjør årstiden en slags ramme for handlingene, en eller flere kunstnere har en slags birolle og det er også et politisk tema. I "Spring" er kunstnertemaet fra litteraturen med den tyske dikteren Rainer Marie Rilke og den New Zealandske forfatteren Katherine Mansfield. De skal ha oppholdt seg i samme sveitsiske småby på samme tid på 1920-tallet, kanskje til og med på samme hotell, men det er ingenting som tyder på at de to kjente hverandre. Film-og TV regissør Richard Lease vil gjerne lage et TV-prosjekt av dette historiske sammentreffet. Richards kollega vil gjøre dette om til et slags sexy kostymedrama mellom de to dikterne, noe Richard prøver å avverge. Men viktigere for Richard er at hans livs kjærlighet, den noe eldre Patricia Heal nylig døde etter et langt sykeleie og livet hans er ikke noe verdt lengre.

Brit jobber på en interneringsleir for asylsøkere i Sør-England og Ali Smith legger ikke fingrene imellom når hun skildrer forholdene i leiren. En dag spaserer den 12 årige jenta Florence inn på et av kontorene der og begynner å stille spørsmål og utrolig nok blir renholdet på toalettene bedre i ukene etterpå. Florence gir seg ikke med det, og av en eller annen grunn virker det som om folk ikke klarer å stoppe henne. Hun gir seg ut på en togreise og Brit følger etter henne, dels utfra nysgjerrighet, dels en slags omsorgsfølelse. Ferden går til Inverness. Der treffer de på Richard og en kvinne som reiser rundt med en van som hun av og til selger kaffe fra og av og til råkjører i.

Historien hopper frem og tilbake og innimellom får Ali Smith sagt ganske mye om hvordan England behandler asylsøkere. På sitt beste er dette beisk og saftig satire, men noen ganger synes jeg at den politiske bredsiden i romanen går litt ut over det kunstneriske. Personen Richard blir jeg nokså glad i, og jeg får også litt sympati for den i utgangspunkt nokså ufordragelige Brit. Jenta Florence blir for meg mer en symbolfigur enn en person, og jeg skulle gjerne fått vite mer om hennes historie, bl.a. i den scenen der hun treffer moren sin (eller er det det som skjer?).

Historien om Rilke og Mansfield synes jeg blir litt lite innvevd i handlingen. Jeg var forresten nylig i Ronda i Spania der Rilke tilbrakte noen år av sitt liv og ble inspirert av klimaet og omgivelsene. De har selvfølgelig et Rilke-hus der, det rakk jeg ikke å se men det må jeg jo gjøre neste gang jeg er i Ronda! Så boken gjorde meg nok litt inspirert av kunstnerne.  

Men fremdeles er det "Autumn" som har grepet meg mest av årstidsromanene til Ali Smith. 

søndag 26. mai 2019

Ruth lillegraven: Alt er mitt


Alt er mitt

Dette er ikke en genre som jeg leser mye av - en mellomting mellom triller og krim fra et norsk besteborgermiljø. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk, men av og til er det greit å prøve litt nye forfattere.

Clara og Haavard er et vellykket ektepar som bor på Oslos beste vestkant. Clara er byråkrat i justisdepartementet. Hun er ambisiøs og har jobbet hardt med et lovforslag som skal sikre bedre oppfølging i varslingsaker om barnemishandling. Haavard er barnelege på Ullevål. En kveld kommer et poakistansk par til barneavdelingen med sin sønn som er hardt skadet. Gutten overlever ikke, og Haavard og kollegaen hans oppdager at skadene skyldtes fysisk vold og ikke en ulykke.

Denne saken utløser to brutale drap som begge får innvirkning på arbeidsplassene til ektefellene, hver på sin måte. Så nøstes historien opp med tilbakeblikk på oppveksten deres. Clara vokste opp i en vestlandsbygd med en kjærlig men plaget far og mor som fullstendig manglet omsorgsevner. Haavard vokste opp med en svært dominerende far som ikke tilga sønnen at han valgte medisinen fremfor jusen.

Vi følger ektefellene på deres arbeidsplasser - Haavard på seminar med kollega og elskerinne, Clara navigerer rundt i maktstrukturene i Justisdepartementet. Men ikke alt er som vi tror, det er flere lik gjemt i skapene.....

Boka blir fortalt gjennom de viktigste aktørene, først og frems Clara og Haavard men flere bipersoner slipper også til. Clara forteller på nynorsk, Haavard og de fleste andre på bokmål. På den måten får vi sett historein fra mange vinkler og jeg synes det passer godt. Ingen av personene lyver til oss, men de forteller ikke alt, så historien blir snudd på hodet et par ganger. Likevel ikke så mye at det blir dette som driver historien. Det blir viktigere å finne ut mer om hva som foregår i hodet på de involverte.

Jeg synes Lillegraven er god når hun beskriver maktspillet i departementet. Det er nok satt på spissen men ikke så mye at det mister troverdigheten, spesielt når en tenker på alt som har skjedd i nettopp Justisdepartementet under de to siste regjeringene. Jeg synes også hovedpersonene er godt tegnet. De blir ikke fremstilt verken sympatiske eller usympatiske, det er ikke personer jeg blir glad i, men likevel får jeg en slags forståelse for at de kan handle som de gjør.

Artig at dette er Ruth Lillegravens debut som romanforfatter. Hun har tidligere gitt ut barnebøker og diktsamlinger. Jeg likte å lese boka, men det er ikke sikkert jeg leser mer av henne.


lørdag 25. mai 2019

Ann Cleeves: Wild Fire


Wild Fire - 
      Ann Cleeves

Ann Cleeves er bestemt på at dette er den aller siste boka i Shetlandserien der etterforsker Jimmy Perez er hovedpersonen. Jeg har lest de andre bøkene, bortsett fra en kortroman som jeg nå har kjøpt på Kindle. Å lese disse bøkene fra vår "nabo" på den andre siden av Nordsjøen har hele tiden vært enren fornøyelse og jeg har gledet meg som en unge hver gang det har kommet en ny. Jeg må  innrømme at jeg lurte på om Cleeves tar livet av vår helt i denne boka, eller at det skjer en eller annen lignende katastrofe. Jeg skal ikke gå videre innpå det  her.

Som i mange av de andre bøkene skjer mye av dramatikken i skjæringslinjen mellom de lokale innbyggerne og folk som kommer utenfra på en eller annen måte. Her er det en familie som har flyttet fra London og slått seg ned med to barn. Daniel har gjort en svært vellykket påbygging av et gammelt bondehus som de nå bor i og venter flere lignende oppdrag. Helena gjør det svært bra med klesdesign basert på tradisjonelle shetlandske strikkemønstre. Deres elleveårige autistiske sønn Christopher er intelligent men trenger mye omsorg og oppfølging. Familien blir møtt med skepsis, til og med noen kryptiske truselbrev.

De omgås med familien Moncrieff. Belle er Helenas partner og manager og Robert er lege. De har fire barn og er nok mer opptatt av sine karrierer enn av barna så det er barnepiken Emma som tar seg av barna. Emma er fra Orknøyene og kom fra et ødelagt hjem der moren ble mishandlet og faren havnet i fengsel. Emma er selv ung, vakker og omsvermet og har i det siste hatt kjæresten Marnie, men moren hans liker ikke forholdet.

Den tidligere beboeren av huset til Helena og Daniel ble funnet hengt på låven før boken starter, og det ble slått fast at det var selvmord. Det var Daniel som finner liket, og denne sjokkerende opplevelsen blir en stor belastning på forholdet mellom Daniel og Helena. Så oppdages det et nytt dødsfall på den samme låven, men denne gangen er det mord. Etterforskningen ledes av Willow Reeves, Perez overordnede som han har hatt et forhold til de siste gangene hun har ledet mordetterforskning på Shetland og hun har noe med seg til øya denne gangen.....

Ann Cleeves er på sitt beste når hun beskriver hvordan et mord kan påvirke relasjoner mellom mennesker i et tett lite samfunn. Mange har større eller mindre hemmeligheter de gjerne vil skjule, og noen forteller løgn eller halvsannheter. Løgnerne behøver ikke være skyld i noe kriminelt, men har bare noe de skammer seg over. Det er flere sidehistorier som kanskje er like interessante som hovedplot'et. Tilslutt blir morderen avslørt - etter en svært dramatisk hendelse.

Det er flere gode personskildringer her, og spesielt synes jeg at Christopher og forholdet hans til moren blir svært god beskrevet. Og hvordan det gikk med Jimmy Perez skal jeg ikke røpe.

God Shetlandsreklame er dette - spørs om det ikke må bli en tur.  Jeg kommer til å savne disse bøkene, men  jeg har hørt at Ann Cleeves har en ny serie på gang.

Jon Kalman Stefansson: Omtrent på størrelse med universet


Omtrent på størrelse med universet - 
      Jón Kalman Stefánsson
    
      Tone Myklebost

Jeg har lest flere av Stefanssons bøker og liker godt måten han blander Islands natur og mennesker, drømmer og virkelighet med et språk som noen ganger er poetisk og andre ganger ubarmhjertig direkte.

Denne boken er en slags fortsettelse av "Fiskene har ingen føtter", dvs. det er ingen kronologisk fortsettelse men boken er bygd opp rundt Ari, han som nærmest rømte til København i den forrige boka og kom tilbake helt på slutten. Vi dykker ned i hans familie i flere slektsledd tilbake og boken hopper frem og tilbake mellom generasjonene.

Av en eller annen grunn engasjerte ikke denne boken meg som de tidligere jeg har lest og jeg vurderte å legge den vekk, men så kom jeg på at jeg ville sjekke om de fungerte bedre å lese papirutgaven, jeg hadde lånt den fra Ebokbib. Og det ble en helt annen leseropplevelse. Det var akkurat som jeg kom tettere på personene og jeg fikk tilbake noe av den stemningen som har fulgt meg gjennom Stefanssons tidligere bøker. Likevel var ikke dette helt topp. Jeg opplevde de mange tidssprangene som litt hesblesende og syntes det gikk litt utover det å bli skikkelig kjent med familien til Ari . Kanskje hadde jeg mistet noe ved den altfor springende og ukonsentrerte lesingen av den første halvdelen? Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at dette ikke var Stefanssons beste bok, selv om den ga meg mange fine stunder.

Som i "Fiskene har ingen føtter" opptrer det en "jeg" person når vi følger Ari, en som skal være Ari's kamerat og har fulgt ham i ungdomstiden og nå også som godt voksen. Hvem er dette? er det forfatterens egen stemme? Jeg er ikke så glad i dette fortellergrepet, en "jeg"-person som ikke har noe eget live eller historie men som følger hovedpersonen som en slags skygge.

Fortsatt er det min første Stefansson-bok, "Sommerlys", som ruver mest, den gjorde et dypt inntrykk på meg og det er mulig jeg må lese den om igjen. Og så har det kommet en ny roman ut, "Historien om Asta", jeg står på venteliste på den. Men det blir papirutgaven!

Dette betyr ikke at jeg har gitt opp å lese ebøker - det har jeg fortsatt mye glede av. Men det passer ikke på alt.

fredag 24. mai 2019

Alain Mabanckou: I morgen blir jeg tjue


I morgen blir jeg tjue av Alain Mabanckou (Innbundet)

Alan Mabanckou er fra Republikken Kongo som het Kongo Brazzaville på 60-og 70-tallet.og ikke må forveksles med det mye større Zaire, tidligere belgisk koloni og som nå heter den demokratiske republikken Kongo!!  Han gjør flere ganger i boka et poeng av dette, landets "lillebror"-status i forhold til den store naboen i sør.

Jeg hørte Alan Mabanckou på Kapittel-festivalen i fjor. Da hadde jeg lånt "Black Bazaar" på forhånd og ikke kommet i gang med den, og jeg hadde null forventninger til foredraget, men jeg var vakt og på den måten fikk jeg det med meg.

Mr. Mabanckou var et fascinerende møte. Hele mannen smilte og lo hele tiden mens han snakket - blant annet om sin oppvekst i en småby i Republikken Kongo. Hans åpenhet og entusiasme smittet over på meg, og da denne boken dukket opp på et boksalg på Sola bibliotek en stund etterpå visste jeg at den måtte bli med meg hjem!

"I morgen blir jeg tjue" handler om gutten Michel som vokser opp hos sin mamma Pauline og sin stefar Roger. Michels far er for lenge siden ute av bildet. Pappa Roger er liten av vekst men et stort menneske som tar seg av Pauline og Michel på best mulig vis. Mamma Pauline selger varer på basaren og er stort sett livlig og glad når hun ikke tenker på de to babyene hun hadde som ikke ville leve opp. Pauline har bare Michel, men mamma Martine, Rogers første kone har mange barn som gjør nytten som søsken for Michel.

Roger har utdannelse og jobber som resepsjonist på byens største hotell. Der fikk han engang en kassettradio i gave av en gjest og Michel elsker å høre på radioen sammen med pappa Roger om alt som skjer i den store verden. Mest er han opptatt av skjebnen til sjahen av Iran som er på flukt fra land til land - fordrevet som han er fra sin gamle trone. Røde Khmer herjer i Kambodsja og Idi Amin som kaller seg Kongen av Skottland men også blir jaget fra landet sitt.

Og så er det Caroline som han elsker og skal gifte seg med - inntil Mabele dukker opp, litt større og sterkere enn Michel, så hvordan skal han få Caroline til å komme tilbake til ham?

Slik følger vi Michel gjennom dagliglivet hans i byen Ponte Noir og møter verden med hans nysgjerrige og årvåkne blikk. Vi går gjennom basargatene, er med ham på skolen og på streiftog gjennom byen med vennen Lounes og vi får på den måten en fargerik presentasjon av livet i Kongo Brazzaville på denne tiden - hvordan folk lever og hva de er opptatt av. Boken er skrevet som en roman, men den er baserte på forfatterens oppvektst. Og så er den gjennomsyret av menneskekjærlighet og optimisme. Det er som jeg hører Alan Mabankous lattermilde stemme når jeg leser den.

søndag 5. mai 2019

Lars Petter Sveen: Fem skuggar


Fem skuggar

Dette er fortsettelsen av Sveen sin roman om de fem somaliske ungdommene på flukt fra somaliske terrorbander til Europa, dvs. Norge. Vi starter der den forrige boka sluttet - på Middelhavet der den vesle båten der de med hjelp av blodpenger har kjøpt seg plass. Båten kantret, og fire av dem blir reddet i land på den italienske øya Lampedusa der de blir plassert i en leir. Den femte, Aaliyah, ble ikke reddet men hun lever fortsatt videre i tankene deres og oppsøker noen av dem om natten.

Lampedusa er ikke noe blivende sted, de vil tjene penger så de kan komme seg videre. Neste stopp blir Foggia der de får seg jobb med innhøsting av frukt. Det er et regime der arbeidslederne har frie tøyler til å skvise arbeiderne og det er jungelens lov som hersker. De fier gjenlevende reisekameratene holder sammen, mer av nytte enn av vennskap, bortsett fra Aisha og Said som er søskenbarn og derfor har sterke bånd. Aisha er gravid, faren var den fryktede kommandanten Morhodes og hun gjør hva hun kan for å skjule det. Jenta Isir og gutten Khadar har også en fortid i Morhodes terrorhær - de har begge gjort handlinger som vil prege dem for livet og som de også må skjule overfor andre flyktninger.

De klarer seg en tid i Foggia, men jentene står i fare for å bli voldtatt og de blir truet på livet av noen andre sesongarbeidere. De bruker både list og vold for å komme seg videre og Said blir hardt skadet. Reisen går via Milano og Wien. Der blir Khadar igjen mens de andre tre til slutt havner på et asylmottak i Norge. Her får vi vite mest om Aisha, dels hennes egen historie og dels gjennom hennes kvinnelige verge.

I den første boka, "Fem stjerner" var fortellingen om terrorleiren. den dramatiske flukten og reisen gjennom NordAfrika det som preget boka, den var på en måte handlingsdrevet. Denne boka synes jeg mest preget av hvordan ungdommene blir preget av det de har opplevd og flyktet fra og de forferdelige opplevelsene de har hatt underveis. Den ytre handlingen, reisen gjennom Italia og Østerrike kommer litt i bakgrunnen. Dette gjør boken mindre dramatisk (selv om det er mer enn nok dramatikk i denne også) og kanskje mer tankevekkende. Ingen av hovedpersonene forteller hele sannheten om seg selv. Noe fortrenger de, noe har de diktet om på for å overleve og senere også for å kunne leve med seg selv.

For meg ble dette en sterk bok. Jeg skulle gjerne hørt noen vurderinger av dem fra andre som har erfaringer fra den samme flyktningeruten.

Svetlana Aleksijevitsj:Slutten for det røde mennesket



Nok en Aleksijevitsj-bok. Denne gangen et bredt møte med mennesker fra hele det store Sovjetsamveldet, i alle aldre og fra mange forskjellige steder. Det handler om hvordan de har opplevd overgangen fra det røde Sovjetsamfunnet gjennom  glasnost, opprør, oppløsning, kleptokrati og nykapitalisme. Det er en bok som gjør sterkt inntrykk. Vi får høre om folk som sloss for Sovjetunionen under krigen og er stolte av det, barn som vokser opp i gulag og blir tatt vekk fra foreldrene sine, om angiveri, om stolthet over Sovjetunionen, om spredning av fotokopier av bøkene til forfattere som Solsjenistsyn (En dag i Ivan Denisovitsj's liv), Pasternak (Doktor Zhivago) og Bulgakov (Mesteren og Margarita), om nasjonale konflikter som blomstrer opp når Moskva mister sitt tunge grep, om prisstigning, fattigdom og matmangel etter Sovjetsamveldet raknet.

Er det noen fellestrekk? Ja, jeg observerer at ingen har noe godt å si om de nyrike - de som klarte å få herredømme over eiendommene når Sovjetstaten gikk i oppløsning. Om det røde samfunnet derimot er det mange forskjellige synspunkter - fra stolthet over hva Sovjetstaten fikk til og til sorg sinne over all ufriheten og terrorveldet. Det er ikke mange som har noe godt å si om de lederne som var mest kjent i Vesten under oppløsningen, Gorbatsjon og Jeltsin får gjennomgå - på linje med Stalin. Det virker også som om mange folk oppfatter det som om statens kontrollapparat er blitt avløst av et annet og like tyngende regime - lovløshet, pengemakt, gangstervelde. Jeg klarer ikke å se at det er noen av intervjuobjektene som føler seg som frie borgere med et minimum av innflytelse over samfunnet.

Er da boken en hyllest til det gamle Sovjetsamfunnet? Nei, den er ikke det, den viser heller den smertefulle prosessen det har vært å forandre det enorme Sovjetunionen til mer eller mindre selvstendige kapitalistiske stater (jeg sier med vilje ikke demokratiske, for det er dessverre svært lite demokrati i de tidligere sovjetrepublikkene, ikke minst i Russland).

Til tross for at boken beskriver nokså brutale leveforhold og tilstander kommer likevel enkeltmenneskene sterkt frem, og svært mange er preget av kjærlighet og lojalitet til det store landet som en gang representerte den ene vektskålen i "terrorbalansen". 

søndag 28. april 2019

Jørn Lier Horst: Den eneste ene


Den eneste ene

Inspirert av TV-serien Wisting lånte jeg med meg denne eboka på langhelg til Lviv der vi fløy til Katowice og reiste med tog videre. Mange fine stunder å lese på - flere togstrekninger, venting på passkontrollen osv.

Dette var en god og solid William Wisting-sak. Kajsa Berg, en ung håndballspiller er meldt savnet. En tom, åpen grav blir oppdaget i skogen. Etter en skogbrann i nærheten dukker det opp nok en åpen grav og en forkullet lik som er lenket fast til et grantre like ved.

Det arrangeres en slags folkeaksjon for å lete etter Kajsa, politiet får kritikk for å ikke gjøre nok. Men Wisting kjenner igjen navnet på lederen for leteaksjonen fra en annen sak han har vært borte i. Er det en sammenheng her?

Samtidig har William Wisting personlige problemer. Han er bekymret for kona Ingrid som er på et oppdrag  i Angola og ikke har gitt livstegn fra seg og faren hans er gammel og syk og har kanskje ikke lenge igjen.

Dette er ikke den mest dramatiske Wistingboka jeg har lest, men den har et relativt troverdig plot, og når det tilslutt blir avslørt hva som har skjedd med Kajsa og de to gravfunnene henger dette godt sammen med etterforskningen og man kan stille seg filosofiske spørsmål om hva som egentlig skal til for å dytte relativt skikkelige folk over kanten til kriminell virksomhet og hvilke følger det kan få.  Og ubehagelige ting skjer i Wistings familie.

Fin reiselektyre var dette. 

Laura Sintija Cerniauskaite: Breathing into Marble



Denne lithauiske romanen kjøpte jeg da vi var der i fjor sommer. Den er en av de mange vinnerbøkene til EU's litteraturpris fra 2009.

Dette er en svært mørk og dyster roman. Isobel er gift med Liudas. De har en sønn som lider av epilepsi. Hennes beste venninne Beatrice er bestyrer på et barnehjem og en dag møter Isobel gutten Ilya der. Det blir et møte som gjør et sterkt inntrykk og hun bestemmer seg for å adoptere Ilya og dette får hun Liudas med på.

Ilyas er en gutt som er sterkt psykisk skadet og når han flytter inn hos  i det  vesle huset på landet klarer de ikke på noen måte å få han til å bli en del av den lille familien. Han er sterkt knyttet til Isobel, har litt respekt for Liudas men lever ellers i sin egen verden der han oppfatter andre mennesker og ikke minst stebroren som truende elementer i livet hans. Det medfører etterhvert så store problemer at Isobel og Liudas finner ut at de ikke kan ta sjansen på å ha ham boende lenger.

Når vi møter Ilya på bokens første sider er han fremdeles et stort barn, på vandring i verden tilbake til det eneste stedet der han har følt seg trygg, på låven utenfor huset til Isobel. Men der finner han stebroren Gailius og det blir for mye for ham - han har en kniv i lommen og den bruker han mot Gailius. Isobel hører skriket og kommer dit og ser ham - før han forsvinner.

I resten av boka får vi bakgrunnen for denne hendelsen og hvordan tragedien påvirker Isobel og Liudas. Isobel har sine spøkelser fra fortiden. Moren hengte seg når datteren var elleve år. Faren ble desperat av sorg og søkte trøst hos datteren - vi får aldre vite eksplisitt hvor langt han går men det er i alle fall godt over streken.

Isobel treffer Liudas og de har et varmt og godt forhold. Men Liudas har sine hemmeligheter .- han hjelper til på barnehjemmet men etter hvert blir møtene med Beatrice det viktigste for ham og Isobel kaster ham ut.

Etter det tragiske drapet på Gailius går Isobel helt til grunne. Så tar Liudas affære og prøver å hjelpe henne tilbake til livet igjen og gradvis klarer hun å komme til hektene. Denne gangen skilles de som venner og Isobel begynner å jobbe igjen. På slutten av boka har Isobel reist opp i fjellene der hun møter en person fra fortiden og romanen ender med et slags åpent håp om et videre liv.

En svært dyster fortelling, men den er likevel full av poetisk språk og av kjærlighet i kontrast til den triste historien. Det gjør det til en svært god roman.

 

Ali Smith: Girl meets boy



Jeg lånte denne på biblioteket mens jeg står på venteliste på Ali Smiths nyeste bok i årstidsserien, "Spring" . Noen av bøkene hennes har jeg likt svært godt, høydepunktene har vært "Autumn", også i årstidsserien (den er oversatt til norsk) og "Hotell Verden".

"Girl meets boy" er kommet ut i bokserien "The Myths", en serie av bøker som er inspirert av gamle klassiske fortellinger. Ali Smith har tatt utgangspunkt i en gammel myte fra Ovid om en jente som på grunn av tidens krav gir seg ut for å være gutt og som møter en jente og de blir forelsket i hverandre og da oppstår det noen problemstillinger som heldigvis gudene klarer å ordne opp i.

Ali Smith har spunnet en ganske kort og søt moderne historie rundt dette temaet. Det er ellers midt i blinken for henne som ofte nettopp utforsker kjønnslig identitet og kjærlighet på tvers av trange kjønnsdefinisjoner. I denne historien møter vi søstrene Anthea og Midge Gunn. Anthea er en opprørsk rotekopp og Midge er den fornuftige storesøsteren. Det er Anthea som møter kjærligheten i den unge Robin Goodman som maler politiske plakater.
"But he really looked like a girl.
She was the most beautiful boy I had ever seen in my life". Altså jente møter gutt/jente møter jente. Og i tillegg en god dose samfunnskritisk ironiske skildringer av et selskap som produserer drikkevann. Arbeidslivstrender og global ressursutarming får gjennomgå så det suser.

En søt, leken historie, langnovelle mer enn en roman. Kanskje litt lettvint? Jeg venter spent på våren.

Anna Mazzola: The Story Keeper



Denne kjøpte jeg i Glasgow når jeg var der på Celtic Connection-festivalen i januar.. Det er en kriminalroman som er lagt til Isle of Skye i 1857 og det var den settingen som jeg syntes virket spennende. Jeg har vært på Isle of Skye for noen år siden.

Unge Audrey Hart nærmest flykter fra London til en liten bygd på Isle of Skye der hun har fått jobb som innsamler av gamle historier og folkesagn. Hennes oppdragsgiver en en eldre, kvinnelig folkelivsgransker som er bevegelseshemmet etter en ulykke og derfor ikke kan komme seg rundt selv. Audreys mor kom selv fra en landsens skotsk familie og hadde et vell av gamle historier og legender å by på men hun døde da Audrey var liten. Audrey flykter dels fra sin dominerende far og dels fra noen ubehagelige opplevelser fra sin korte karriere som lærer.

Vi befinner oss i en tid kort etter "Higland Clearances", en periode da mange skotske leilendinger ble jaget fra sine hjem for at gårdeierne skulle spare penger. Dette førte til mye fattigdom og elendighet. Bondesamfunnet er fullt av frykt og skepsis og Audrey møter mye motbør i sitt arbeid. Men endel historier får hun med seg, og i kjølvannet av disse er det også dramatiske hendelser. Flere unge jenter forsvinner, folk tror de er tatt av noen overnaturlige vesener som skaper seg om til fugleflokker. Audrey finner en av disse jentene druknet like nedenfor godset der hun bor.

Audrey prøver å finne ut hva som har skjedd med disse jentene. Hun får ikke mye hjelp verken hos arbeidsgiveren sin eller hos doktoren i bygda som undersøker liket. Hun gir seg likevel ikke. Det skjer noe dramatisk og så befinner hun seg neddopet og innesperret, stemplet som sinnssyk. Det blir mer dramatikk og jeg skal ikke røpe hvor mye som blir oppklart på de siste sidene.

Det som gjorde at jeg likte å lese boka er den historiske settingen. Jeg har alltid vært fascinert av keltiske folkekultur og det øde landskapet i utkanten av de britiske øyene, og her får vi oppleve dette til gangs. Vi møter også mange historier og legender.Der er feer og alver og byttinger og all slags underjordiske vesener. Om disse er "ekte" vet jeg ikke, men jeg får tro at forfatteren har satt seg litt inn i sakene. Det er svært mye mørke i denne eventyrverdenen, mer enn jeg var klar over.

Det som trekker ned er at hovedpersonen Audrey fremstilles som altfor moderne og fri i sitt tankesett til at hun passer inn i 1857-verdenen. Det er som om forfatteren har plassert en av dagens unge kvinner inn i historien, riktignok hemmet av den tidens fordommer og undertrykkende holdninger til kvinner.

Men jeg må nok tilbake til Isle of Skye igjen.

søndag 7. april 2019

Otto Gelsted: Jøderne i Husaby


Jøderne i Husaby af Otto Gelsted

Denne boken snek Torbjørn seg til å kjøpe i en bokhandel på Skagen en gang vi hadde god tid til fergen fra Hirtshals og jeg fikk den i bursdagspresang. Det passet fint, for jeg har vært interessert i historiene om de danske jødenes flukt fra nazistene under krigen og hvordan de ble hjulpet over Øresund av utallige danske småbåter. Boka begynner med et lengre forord med nyttig informasjon om forfatteren og romanen. Jeg begynte på  forordet, men det fenget meg ikke riktig og så har boken blitt stående i bokhyllen i flere år, så nå var det på tide å gjøre et nytt forsøk.

Dette var en roman som var svært forskjellig fra det jeg hadde forventet. Den handler i svært liten grad om den danske redningsaksjonen for jødene. I stedet er det en selvbiografisk roman om forfatterens egen flukt til Sverige og ikke minst hans opphold som emigrant i den (oppdiktede) svenske småbyen Husaby. Det oppholdet delte han riktignok med en stor gruppe andre flyktninger hvorav de aller fleste var jøder, så boktittelen kan nok forsvares. 

Otto Gelsted var en dansk dikter, kritiker og oversetter. Han var kommunist og antinazist. Danmark ga jo opp all motstand da de ble okkupert. Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 ble ledende danske kommunister arrestert og internert, men mange kunne fremdeles leve i frihet hvis de bare lå lavt i terrenget. Men det forandret seg august 1943 da den danske samarbeidsregjeringen brøt med okkupasjonsmakten. Samtidig begynte tyskerne å sende danske jøder til konsentrasjonsleire, og fra september til oktober 1943 ble 8000 jøder smuglet over til Sverige. Otto Gelsted ble med på en av disse overfarter. Flyktningene ble godt tatt imot og ble innlosjert på forskjellige steder i Sverige der de fikk husvære, mat og klær og en liten sum til å klare seg for. Etter hvert klarte mange av dem å få seg arbeid og flere kom seg videre til andre svenske byer, det gjorde også Otto Gelsted.

Største delen av boken handler om hans opphold i den svenske småbyen, om samværet med de jødiske emigrantene, om mellommenneskelige forhold, filosofiske samtaler, om større og mindre konflikter og litt også om hans egen håpløse kjærlighetshistorie til hun som giftet seg med hans beste venn.

Hovedpersonen Tingsted (forfatteren selv) har en åpen og liberal holdning til de forskjellige livsanskuelser han møter og til forskjellige måter å praktisere eller ikke praktisere religion på. Selv er han nok ateist, men likevel med stor interesse for religiøse spørsmål. Han kan av og til fremstå nesten som litt holdningsløs - som en helt blank observatør av alle de forskjellige synspunkter som han møter. Det kan være alt fra rasehygieniske teorier som den forakten som enkelte "vestlige " jøder føler for "østjøder", de som tidligere har flyktet fra Sovjetunionen eller Polen.  Vi møter også typiske personligheter - den som alltid ønsker å stille seg i ledelsen, arrangerer møter og kulturarrangementer osv., den som alltid er misfornøyd med maten forpleiningen og den som viser omsorg for alt og alle. Men mest av alt handler boka om livet i eksil, om usikkerheten, om følelsen av at livet er satt på vent.

Boka ble først gitt ut på svensk i 1944 og på dansk først etter frigjøringen. Denne utgaven er et fotografisk opptrykk av den danske utgaven fra 1945 med den tidens språkdrakt og ikke minst bruken av stor forbokstav på alle substantiv. Det gir den et litt gammelmodig preg, men så er det jo også over 70 år siden 2. verdenskrig. Jeg synes dette fungerer godt sammen med dialogene som tar utgangspunkt i tankestrømninger som var vanlig på den tiden.

Alt i alt en liten perle av en bok, vakkert språk og et interessant innblikk i eksiltilværelsen. Forordet var bra å ha, jeg brukte det mer som oppslag under lesningen av romanen.

onsdag 20. mars 2019

Sarah Perry: Melmoth


Melmoth


Den irske forfatteren Charles Maturin skrev boka "Melmoth" i 1820, der Melmoth er en lærd som har solgt sjelen sin til djevelen for å forlenge livet sitt og som må vandre omkring for å få noen til å overta pakten sin..
Sarah Perrys Melmoth er omskapt til en mytisk kvinneskikkelse som har vandret ensom og hvileløs omkring siden Jesu tid. Hun var en av kvinnene som oppdaget at Jesu grav var tom men fornektet det siden. Derfor vandrer hun hvileløs omkring og tar med seg mennesker som bærer på en dyster hemmelighet.
Bokas hovedperson er den 40-årige oversetteren Helen Franklin, opprinnelig fra Essex men bosatt i Prague. Hun er en fargeløs, stillferdig og nesten litt trist skikkelse som lever et asketisk liv. Hennes eneste venner er Karel og hans samboer Thea. Karel har blitt helt oppslukt av myten om Melmoth og fordyper seg mer og mer i brev og dokumenter han har samlet sammen. Thea har hatt et slag og har vanskelig for å bevege seg og er blitt helt avhengig av Karel.

Karel inviterer Helen til å lese noen av de dokumentene han har funnet frem. Det er først og fremst dagboken til Josef Hoffmann, en eldgammel mann han ble kjent med på biblioteket og som nå er død. Josef Hoffmann kom fra en tysk familie, bosatt i det som nå er Tsjekkia og dagboka tegner et heller negativt portrett av den unge Josef og hans foreldre. Selv opptrer han som angiver av jøder, bl.a. familien til en klassekamerat. Hoffmann beskriver også sitt møte med Melmoth-skikkelsen. Så er det Sir David Ellerby som forteller i sitt brev til sin kone Elizabeth om et møte med en kvinne på et vertshus som også har hørt raslingen fra den lange, svarte kappen.
Gradvis, mens vi og Helen leser oss gjennom alle historiene får vi også mer og mer innblikk i Helens historie, nærmere bestemt hennes reise til Manilla når hun var ung. Der ble hun kjent med den unge farmasøyten Arnel etterat hun oppsøker et apotek for å få medisin mot et insektbitt. De blir kjærester og i en periode følger Helen med Arnel til sykehuset. Helen blir der kjent med en dødssyk, lidende kvinne som hun prøver å hjelpe.  Men når hun til slutt hjelper kvinnen med det hun inderlig ber om, setter hun seg selv og Arnel i fare og svikter Arnel når det gjelder. Også her opptrer den aldrende, ensomme svartkledde kvinnen.
Boka ender i et klimaks der vi opplever både gjensyn og død. På de siste sidene møter Helen også Melmoth i egen person og må ta et veivalg.

Jeg syntes denne boka var fascinerende å lese. Boka beveger seg lett og elegant mellom nåtid og fortid. Den mytiske skikkelsen svever inn og ut av fortellingene, blir aldri helt levendegjort men heller aldri helt avvist. Hun er også vitne til flere av de mørke hendelsene i vår nære fortid og nåtid - Holocaust, folkemordet på armenerne i Tyrkia, til og med utvisning av en "illegal" emigrant fra London. 

J.M.Dalgliesh: Divided house


Divided House (Dark Yorkshire Book 1) by [Dalgliesh, J M]

J M Dalgliesh er en krimforfatter jeg ikke har vært borti før som skriver fra et politimiljø i York. Hovedpersonen, etterforskeren Nathaniel Caslin faller innenfor mange av krimklisjeene - han er skjøvet litt til siden fordi han bruker litt for utradisjonelle metoder i etterforskningen. Privat er han fraskilt med en datter som han gjerne skulle sett oftere, men som han ikke har tid til å være sammen med når han har anledning. Dette har vi jo hørt før,

Caslin blir tilkalt til arresten når en av kollegene hans synes det er noe merkelig med en som er innbrakt etter en bilulykke. Men når Caslin kommer ligger mannen i kramper på golvet og dør kort tid etter. Obduksjonen avslører at han hadde svelget en cyanidkapsel.

Det viser seg at ingenting stemmer ved denne mannen - det navnet han hadde oppgitt tilhører en annen person, og denne personen er forsvunnet. Den oppgitte adressen hans er til et ødslig hus der Caslin og den unge betjenten Harmann oppdager et slags redselskabinett inne i et uthus. Det sere ut til å ha vært brukt til å ta opp svært voldelige pornofilmer der noen av deltakerne ikke har vært med frivillig. Caslin og Harmann følger opp tråden, men så blir Caslin innkalt til en annen sak - det har vært en større skyteepisode, der et muslimsk par i en bil og en turkledd  kvinne er funnet drept i samme område.

Caslin blir beordret å delta i etterforskningsteamet under ledelse av en etterforsker han ikke har noe respekt for, mens Harmann blir satt på den første saken som nå er kraftig nedprioritert. Men Caslin har ingen planer om å slippe saken som etterhvert får en dramatisk utvikling. Litt for dramatisk etter min smak. Utviklingen går i en retning som gjør at jeg synes boka mister litt av sin nerve. Opplegget blir til slutt for stort, "skurken" for demonisk, Caslin for dumdristig og det blir for mange lik.

Boka blir beskrevet som "Dark Yorkshire" og selv om den hadde visse bra takter tror jeg ikke det blir mer Dark Yorkshire for meg. Håper Ann Cleeves  holder liv i Vera Stanhope.

Margaret Drabble: The gates of ivory

Den siste boken jeg leste av Margareth Drabble var "The Dark Flood Rises" der alderdomsproblematikk og død er et gjennomgangstema. Det var en bok jeg likte svært godt (hvorfor er den ikke oversatt til norsk?)og jeg fant  "The Gates of Ivory" på jakt etter noe å lese på min Kindle på reise.

Boka er den siste i en trilogi. Jeg valgt den fordi den handlet om en reise inn i Kambodsja på tidlig 80-tall når Røde Khmers redselsregime nylig var nedkjempet  og Pol Pot fremdeles ledet terrorgrupper i jungelen og jeg syntes det virket interessant, ellers hadde jeg nok valgt den første i trilogien.
Sentralt i boka (og i trilogien)er en gruppe 40-50-årige intellektuelle i London som har relasjoner på kryss og tvers. Det er en velmenende, kanskje litt snobbete og litt venstrevridde gjeng som i dag sikkert ville blitt kalt "eliten" av enkelte populistpolitikere.

Psykiateren Liz Headleand får en postpakke uten avsender men som inneholder papirer og gjenstander knyttet til forfatteren og dramatikeren Stephen Cox som ingen har hørt noe fra på et par år, etter at han fikk for seg at han skulle skrive et skuespill basert på en autentisk intervju med Pol Pot. Hun får hjelp hos noen av sine bekjente (ikke alle vil hun betegne som venner) til å gå gjennom innholdet i pakken og til sammen blir de slett ikke noe klokere. Men så skjærer Liz igjennom - hun vil finne ut hva som er skjedd med Stephen, og da må hun reise til Sør Øst-Asia og prøve å nøste i noen tråder. Hun ber sine venner om å være reisefølge, men ender opp med å dra alene.

Parallelt med scenene fra London og deretter med Liz' reise følger vi Stephen på hans ekspedisjon, først flyet til Bangkok der han får plass ved siden av den formidable Miss Porntip, Beauty Queen of Asia og forretningskvinne på sin hals. Ferden går videre via Ho Chi Mihn-byen og Hanoi til flyktningeleire og grenseområdene mot Kampuchea. Sammen med er par andre eventyrere kjører han inn i Kampuchea i en jeep. Den havarerer og de møter noen geriljasoldater som tar dem med til en liten, nesten forlatt landsby. Stephen er nå svært syk. En gjenværende landsbykvinne pleier han tilbake til livet, og når geriljasoldatene kommer tilbake tar de ham med til et sykehus. Transporten og/eller hospitalet blir hans endelikt.

Liz kommer til Bangkok der hun blir geleidet på en shoppingrunde av den stadig like formidable Miss Porntip. Hun reiser videre til Vietnam der hun finner noen spor etter Stephen. Hun kommer bl.a. til en flyktningeleir der han også har vært og intervjuet folk og til slutt treffer hun på et filmteam som kjenner til Stephens endelige skjebne. Så holder hun på å stryke med av en akutt infeksjon som muligens skyldes at hun gikk for lenge med en tampong (!), men hun klarer seg og reiser hjem til London der hun organiserer en minnestund over Stephen Cox. Der samles alle hans venner og bekjente og de fleste av historiens tråder nøstes opp.

Dette er delvis en bok om Stephens prosjekt, hans søking etter det ukjente, det som ligger bakenfor alt, både på det geografiske plan og på det menneskelige (selv om ideen om å intervjue PolPot virker nokså feilslått på meg). Men det er like mye en bok om hans store bekjentskapskrets - middelaldrende, velmenende kulturradikalere i England på åttitallet og deres forhold til hverandre og til verden utenfor. Det var interessant å lese om den tids forståelse av Røde Khmer og dets terrorregime både sett fra London, fra flyktningeleire langs grensen og inne i jungelen. Litt mindre interessant var det å lese om det kulturradikale miljøet i London. Det skjer ikke noe særlig og vi får heller ikke følelsen av at noen av karakterene utvikler seg gjennom historien.

Det var en grei bok å lese, men kom ikke opp mot hennes siste, "The Dark Flood Rises"

tirsdag 12. mars 2019

Merce Rodoreda: Diamantplassen


Diamantplassen av Mercè Rodoreda (Heftet)

Denne boka var også en del av spaniaprosjektet mitt og jeg ble anbefalt den av en bibliotekar på Stavanger bibliotek, ellers hadde den garantert ikke funnet veien hjem til meg. En tynn liten flis av en pocketbok utgitt for første gang på norsk i 1984 og så i 2009 i bokserien Forfatterens forfatter, anbefalt av Brit Bildøen.
Romanen utspiller seg i Barcelona før, under og etter den spanske borgerkrigen, men den er likevel ikke først og fremst en bok om borgerkrigen. Bokens hovedperson og forteller er den unge piken Natalie som snakker med sin litt naive og godtroende stemme. Vi følger henne gjennom en (altfor?) kort ungdomstid, hun møter den fremfusende møbelsnekkeren Quimet som vil og får gifte seg med henne - selv er hun mange ganger usikker på om hun heller burde valgt den mer forsagte Pere.
Quimet og Natalie får to barn og livet med den svært dominerende Quimet blir ikke lett, særlig når det er Natalie som må ta seg av den etterhvert kolossale mengden duer som Quimet avler opp.
Så reiser Quimet og de fleste kameratene hans for å kjempe i borgerkrigen, og om livet med Quimet ikke var lett er det svært mye vanskeligere uten en forsørger. Den vesle familien har ingen oppsparte midler å tære på. og det er ikke lenge før de sulter. De må gjennom skuffelser og fornedrelser og Natalie går så langt at hun planlegger å ta livet av seg selv og barna. En uventet hendelse redder henne opp fra dypet og hun vender tilbake til en slags tilværelse igjen. Men fattigdommen og sulten har satt dype spor, også psykisk og det er bare såvidt vi øyner et håp.
Boka er skrevet i et nokså naivt og enkelt språk der små skildringer fra dagliglivet får stor plass. Men nettopp dette synes jeg er dens styrke, for vi aner hele tiden et bakteppe av 30/40-tallets Spania med enorme klasseforskjeller, overtro, uvitenhet, mannssjåvinisme og kvinneundertrykking og all den brutaliteten som den borgerkrigen førte med seg bak alle de små hendelsene som Natalie forteller om. Resultatet har blitt en stor liten roman om noen av de små¨skjebnene i borgerkrigen.
Og så et lite hjertesukk tilslutt. Bokhandlerne og media fokuserer hele tiden på nye bøker og store hauger av bestselgere blir lagt ut hele tiden. Så blir det meste solgt ut etter bare et par år på Mammutsalget. Det er svært vanskelig å oppdage bøker som har ligget for lavt for radaren, selv om de kan være svært gode. Hadde det ikke vært for Brit Bildøen som trakk frem boka igjen i 2009, og for bibliotekaren som hadde lest den og anbefalt den ville den aldri ha funne veien hjem til meg. Hurra for bibliotekene og for enkelte "smale" forlagsprosjekter som kan få perlene frem i lyset igjen!

P2-lytternes romanpris 2018

De siste årene har jeg prøvd å lese alle finalistene til P2-lytternes romanpris før programmet starter. Noen ganger har flere av bøkene vært tunge å komme igjennom, blant annet fordi de ikke traff meg. Men i år ble dette noen gode lesestunder. Jeg syntes alle bøkene hadde noe for seg, hver på sin måte og hadde fortjent å vinne. Jeg har skrevet om alle sammen i bloggen. Dessverre var ikke Lars Saabye Christensens "Byens spor. Maj" blant finalistene og den synes jeg er best av de 2018-bøkene jeg har lest. Jeg kan nesten ikke forså at den ikke slapp igjennom.

Av de seks finalistene holdt jeg personlig en knapp på "Det er lenge til skumring", boken med tema fra Sapmi i en oppdiktet, nær fremtid, først med etnisk rensning av samene, så oppreisning og dannelsen av en samisk stat og de konfliktene det medfører. Ikke fordi jeg syntes boken var feilfri - språket kunne av og til være unødig tungt og noe av handlingen var kanskje litt oppkonstruert. Men dette var et svært originalt prosjekt som utfordrer våre forestillinger om fredelige og tolerante nordmenn, uten å på noen måte forherlige samefolket heller. Og jeg syntes prosjektet landet stødig på beina. Fortellingen grep meg, og jeg syntes også stort sett at språket var levende og av og til neste poetisk, spesielt i naturskildringene. Dessverre traff ikke denne boken juryen like godt og den ble stemt ut i første omgang.

Når det er sagt synes jeg likevel at "Rød mann, sort mann" av Kim Leine virkelig fortjente prisen. Det var ellers mange gode diskusjoner, og noen gode porsjoner uenighet også. Det er viktig at deltakerne i juryen er tydelige på hva de mener om bøkene, både positivt og negativt og at de tør å gå imot flertallet. Alt dette synes jeg ble godt ivaretatt.

Jeg gleder meg til prisen for 2019 og håper jeg klarer å være så godt forberedt som i år.

søndag 10. mars 2019

Anna Burns: Milkman


Bilderesultat for milkman anna burns

Denne boka vant Man Booker-prisen i 2018 - prisen for beste engelskspråklige bok. Jeg plukket den med meg på en Englandstur i fjor, litt tilfeldig kanskje. Jeg visste ikke så mye om den bortsett fra at den hadde fått den prisen. Når jeg hadde lest noen sider dukket det opp personer som "eldest sister",  "maybe-boyfriend", "third brother-in-law" som fikk meg til å lure på hvor handlingen var fra,  Kina? eller?  Jeg måtte google litt for å finne ut hva dette egentlig gikk i.

Handlingen er fra Nord-Irland på åttitallet, de årene som britene kalte for "The troubles". Ingen personer eller steder i boka har navn. Alle personene har generiske navn som de jeg nevnte ovenfor. Hovedpersonen selv er "middle sister", hun har tre eldre søstre som er gift, og tre "wee sisters" som alle tre er små, intelligente og fryktløse.  Stedet de bor på skal ha sterke likhetspunkter med en bydel i Belfast. Så er det folk fra "the other side of the water" (engelskmenn), fra "the other side of the road" (protestanter), renouncers (IRA), paramilitære osv. Dette fortellergrepet gjør bidrar til å skape et inntrykk av at folk har gått i dekning, at de ligger lavt i terrenget, og er nokså spesielt, men jeg synes det er vellykket.

Det er et samfunn med svært snevre rammer. Det er regler og forventninger for alt, ikke minst for kvinnene - hva man kan kalle barna sine, hvem man kan snakke med, hvordan man kler seg. Middle sister liker å lese, særlig eldre romaner (underforstått bøker som ikke omhandler konfliktområdene og tabuene som hun er vant til) Og ikke nok om det - hun liker å lese mens hun er ute å går. Dette vekker reaksjoner fra miljøet for det er annerledes, og hva kan ikke annerledeshet føre med seg?
Så dukker Milkman opp. Han er ikke egentlig melkemann men kjører rundt i en bil som ligner på en melkebil. Milkman nærmest stalker henne gjennom hele boka, men vi vet at han blir drept, det hører vi på første side i boka. Og så tilhører han de paramilitære.
Middle sister synes Milkman er uhyggelig og hun gjør hva hun kan for å holde ham på avstand. I stedet for å gå og lese løper hun turer sammen med tredje-svoger. Og så har hun "maybe boyfriend" som hun  har et nesten fast forhold til - fast nok til at de har sex men ikke så fast at hun kan fortelle moren om det. For det vil være jevngodt med forlovelse og bryllup og det er hun ikke klar for. Moren på sin side vil ha henne gift jo før jo heller - hun er jo 18 år! Og det gjør det ikke lettere for henne at ryktene om at hun har et forhold til Milkman forfølger henne.
Vi følger Middle sister gjennom noen uker der spenningen tårner seg opp for henne - Milkman's lett fordekte trusler mot kjæresten, alle som mistenker henne for å stå i med Milkman og da en forskrudd ungjente forsøker å forgifte henne.
Boken var litt tung å lese på engelsk, og det oppleves også tungt å følge med på ferden i et samfunn så til de grader preget av gjensidige fordommer, selvpålagt sensur og frykt. Alle personene i boka har offer for drap og terror i familien og det oppleves som klaustrofobisk for meg som leser, men det er samtidig det som fascinerer ved boka. Så er det også en god porsjon humor, særlig galgenhumor men også andre pussigheter. Som når fransklæreren på kveldsskolen nærmest tvinger elevene til å oppdage at himmelen har mange andre farger enn blå. Det blir litt utenfor komfortsonen, og dermed skummelt.
En original og tankevekkende fortelling fra et samfunn nesten lagt i lenker av konflikter mellom grupper. Selv om den av og til var tung å lese synes jeg den var nesten genial. Når kommer den på norsk? Jeg finner ikke noe informasjon om det på nettet.



mandag 18. februar 2019

Dolores Redondo: Knoklenes arv


Knoklenes arv av Dolores Redondo (Innbundet)

Dette er en av mine "Bli kjent med Spania"-bøker. Det er den andre i krimserien med Amaia Salazar som etterforsker og foregår i Navarra, i hjertet av Baskerland. Og baskisk språk, kultur, matvaner og tradisjoner er med oss hele tiden. Som i den forrige boken møter vi gamle sagn, myter og overtro. Amaia blir bedt om å etterforske noen tilfeller av skjending av kirker der gamle knokler etter døde spebarn har vært benyttet.
Samtidig har Amaia blitt tilkalt som vitne i en rettsak der tiltalte begår selvmord før selve rettsaken starter, men etterlater seg en beskjed til Amaia med ordet "Tarttalo".

Det viser seg snart at den andre saken har klare likhetspunkter med flere andre drapssaker i delstaten og i alle sakene forekommer ordet "Tarttalo", gjerningsmannen tar livet sitt og liket har fått fjernet en arm etter sin død. Står drapsmennene i ledtog med hverandre? Eller er det en uhyggelig "mesterhjerne" bak forbrytelsene?

Også i denne boken blir Amaias barndomsbygd sentrum for begivenhetene. Hun reiser dit med sin ektemann James og den nyfødte sønnen Ibai. De får bor hos Amaias tante Engrasi.

Gjennom oppklaringen av de to sakene slites Amaia mellom karrieren sin og sitt ønske om å gi sønnen den perfekte barndommen som hun selv aldri fikk, hun som vokste opp med moren Rosario som var schizofren og flere ganger truet henne på livet. Jeg synes det er interessant å lese om hvordan disse problemstillingene beskrives i en spansk bok, kjenner både forskjeller og likhetspunkter.

Intrigen i boka blir mer og mer grotesk og nærmer seg også mer og mer Amaia selv og hennes familie. Av og til synes jeg det tipper over, både når det gjelder troverdighet og når det gjelder flørting med overtro og folklore. Men jeg leser ivrig videre likevel, for det er tross alt ganske spennende å finne ut hva som egentlig ligger bak. Amaia selv har en svært dominerende lederstil i jobben som etterforskningsleder og mye av den samme stilen har hun også overfor sin elskelige ektemann (en helgen, spør du meg) men hun er vel egentlig god på bunnen.

Plusspoeng for å vise oss det baskiske samfunnet og for alle de vakre skildringene av den barske naturen i skogene i Navarra og for en tøff og kompromissløs kvinnelig etterforsker. Minuspoeng for å gjøre den baskiske kulturen litt for mye til folklore og overtro, og for å knytte for mye av intrigene til Amaias egen historie.

Det er tre bøker i serien. Jeg kommer nok til å lese den tredje en gang jeg er i humør til mer krim.

Lars Saabye Christensen: Byens spor. Maj


Byens spor - Maj av Lars Saabye Christensen (Innbundet)

For noen dager siden flyttet jeg inn i Gørbitz gate på Fagerborg, hos Maj Kristoffersen, Jesper og Stine og har fulgt familien gjennom er år, fra 1956 til 1957. Men nå må kjeg flytte ut igjen, for jeg er dessverre ferdig med boken.

Egentlig synes jeg dette først og fremst er Jesper sin bok, selv om Maj også er svært sentral. Jesper går på realskolen og klarer seg godt. Han lever fortsatt for musikken og får undervisning av Enzo Zanetti. En dag blir han plassert på håndballaget, og som den idrettsvegrer han er slipper han inn mange mål inntil han gjør drømmeredningen som berger seieren men ødelegger høyrehånden hans. Vil han kunne spille igjen? Og blir han bra igjen til han skal spille Kjempeviseslåtten på skolens 17.maiarrangement?

Han og Trude begynner å bli et par. Hjemme synes han moren blander seg for mye inn  i livet hans, selv om han er veldig glad i henne og i Stine. Stine som går mye for seg selv og som har en liten talefeil. Jesper kommer rett som det er opp i vanskelige situasjoner, bl.a. fordi han er veldig rett frem og sier det han føler for i øyeblikket og ikke alltid det som er lurt å si.

Maj klarer å holde den lille familien sammen selv om det er krevende å være alenemor etter at Ewald døde så altfor tidlig. Hun får seg sekretærjobb i DekRek der Ewald hadde jobbet som tegner og klarer seg riktig bra i jobben, kreativ og samvittighetsfull som hun er. Men det er likevel tungt å være alene og det begynner å bli mange år siden hun hadde en mann. Men Maj behøver kanskje ikke være alene, finnes det håp om en ny vår for henne? Det viser seg at de valgene hun tar får utilsiktede men dramatiske følger for henne selv og for mange av hennes nærmeste.

Jespers barndomskamerat Jostein vantrives med å jobbe i farens slakteri og avreagerer bl.a. med å slippe løs en stor gris. Det får han juling for av sin svært brutale far. Jostein går jo ikke på skolen, men en gang sniker han seg inn på en av klassefestene som Jesper blir invitert med på og treffer såvidt den livstrøtte og deprimerte Elisabeth. Dette blir et vendepunkt for Jostein og han får seg en annen og mer interessant jobb.

Jesper har skaffet seg en pakke kondomer, men det blir bare "nesten" med Trude og ham. Så møter han en annen og mer framfusende jente på en sommertur til Hurdalen og han får sin seksuelle debut, men med mye farlig på slep.

Det skjer mye med våre venner sommeren 1957 og når skolen starter opp igjen er ingenting som før. Jeg er lei meg for at boka er ferdig og venter i spenning på neste bok. Jeg likte godt den første boka, Maj og Edwall, men denne gjorde et dypere inntrykk på meg og jeg ble rett og slett så glad i menneskene som bebor den at jeg savner dem nå når jeg har lest den ut.

Jeg har bodd i Oslo i endel år, på åtti- og nittitallet og det gjør nok at jeg kjenner meg godt igjen. Det betyr nok også endel at jeg er gammel nok til å huske litt fra femtitallet som boka handler om, men dette blir likevel bare bortforklaringer. Lars Saaby Christensen har rett og slett skrevet en svært god roman igjen.


mandag 11. februar 2019

Tove Jansson: Sommerboken


Sommerboken

Dette er boken du skal lese noen kapitler i når det er lenge til sommeren, eller når det er sommer og du har lyst til å ta vare på følelsen eller når det er vår og sommeren er rett rundt hjørnet. Jeg har hatt den liggende på nattbordet og tatt små biter av den gjennom nesten ett år.

Sophia og farmoren tilbringer sommeren på en øy i den vakre finske skjærgården. Noen ganger er pappaen der også, men det virker som han jobber i byen og bare reiser ut noen helger. Sophias aler er ubestemt, men jeg kan tenke meg 5-6 år, hun går ikke på skolen.

En gang leter de etter gebisset til farmor. En annet gang er det et fantastisk måneskinn om natten når Sophia våkner. Så er det spøkelseskogen. Et kort kommer fra Venezia som setter fantasien i sving. Det er havblikk og en annen gang er det kraftig uvær. Båtturer og soppturer og jeg vet ikke hva. Sophia lever sitt lille liv, og det gjør farmoren også, hun blander seg ikke så ofte opp i leken selv om det også skjer. Forholdet mellom den skildres på en varm og vakker måte, vi aner store mengder av litt tilbakeholden kjærlighet men av og til også behov for litt avstand.

Jeg vet ikke om det er Tove Janssons stemme vi hører i farmoren eller i Sophia eller kanskje litt i begge deler?

Les den! Jeg er ferdig med den nå, men den skal tilbake i bokhylla selv om jeg resirkulerer de fleste bøkene som kommer inn i huset.

Per Petterson: Menn i min situasjon


Menn i min situasjon av Per Petterson (Innbundet)

Denne er blant de seks nominerte til P2-lytternes romanpris. Den eneste grunnen til at jeg leste den sist var at det var lange ventelister på den, Petterson er jo ellers en av mine norske yndlingsforfattere.

Helst siden novellesamlingen "Aske i munnen, sand i skoa" kom ut i 1987 har Arvid Jansen og hans familie vært gjengangere i mange av Petterson sine bøker, enten som hovedpersoner eller som bipersoner. Dette var forøvrig den første jeg leste, jeg kom tilfeldigvis over den på Stavanger bibliotek seint på nittitallet en gang, bladde litt og likte stemmen med en gang.

Dette er en roman om menns ensomme liv etter en skilsmisse, og det er en veldig bra beskrivelse av hvordan hovedpersonen, Arvid Jansen mister taket på tilværelsen etter at kona Turid flytter ut med de tre døtrene. Turid har blitt mer og mer opptatt av å være en del av "de fargerike menneskene" som Arvid kaller det. Selv er han ikke særlig fargerik, det går mest i nyanser av grått. Men når han skriver om de mange bilturene side rund omkring i Stor-Oslo til alle årstider er det mange farger i naturen. Et fantastisk bilde er av hans møte med en hest som står alene på et jorde og som får ham (og leseren?) til å begynne å grine. Bilturene og av og til en overnatting i bilen, drikkerundene rundt på utestedene i Oslo og besøkene av jentene hans er det som fyller livet hans.

Boka starter med at Turid tar kontakt med Arvid - hun er fortvilet og sliten, vi aner bakfyll, og hun ber ham om å komme - han er den eneste hun kan snakke med sier hun. Men dette er ikke veien tilbake til ekteskapet, og Arvid Jansen er heller ikke av de fraskilte ektemenn som tror at skilsmissen skal gå over. Det dukker opp mange kvinnehistorier på hans ensomme vandringer som fører ham innom flere av Oslos brune utesteder. De fleste er temmelig patetiske, få ender med samleie men alle blir likevel skildret med rørende ømhet og viser hvor stort behovet for nærhet er for "menn i hans situasjon".

Hans forhold til jentene er også varmt beskrevet. De blir på mange måter stående mellom barken og veden. Særlig den eldste, Vigdis er nært knyttet til faren sin. Under en uheldig episode på en biltur der han tar en brå u-sving får Vigdis et slag i hodet som gjør at hun besvimer. Dette fører til at Turid stopper pappabesøkene. Dette gjør ham mer ensom, men han finner seg i det uten protester. Mot slutten ser det ut til at kontakten med jentene blir gjenopprettet, men nå er det alvorlige problemer for Vigdis og der slutter boka ganske åpent.

Dette kunne ha vært en topp bok for meg hvis det var den første boka jeg leste om Arvid Jansen. Men til tross for alt jeg liker ved den er det som jeg har lest det meste før - ensomheten, henvisningen til forliset (av Scandinavian Star - et hoved tema i "I kjølvannet"),  forholdet til faren og den danske moren. Jeg føler at Per Petterson sitter litt for fast i Arvid Jansen-universet. Det virker som det begrenser skrivingen hans en del og det går ut over lesergleden min.

Det er også noe problematiske detaljer jeg sliter med: På sluttet oppsøker Arvid og Vigdis Lovisenberg Sykehus for å få Vigdis lagt inn. De treffer en oversykepleier som henviser dem videre til Oslo Hospital. Men ingen i Norge på nittitallet blir innlagt på et psykiatrisk sykehus uten henvisninger, skjemaer og et betydelig byråkrati - og dette vet da de fleste nordmenn? Og i alle fall en oversykepleier? Dette skurrer for meg. Det er også et sted hvor han skriver at han droppet ut av gymnaset, og et annet der han droppet ut av universitetet - det får jeg heller ikke til å stemme.

De to bøkene jeg har likt best av Per Petterson er "Til Sibir" og "Ut og stæla hester", og denne kommer ikke opp mot dem.

søndag 10. februar 2019

Kamila Shamsie: A god in every stone



Denne pakistanske forfatteren var på Lillehammerfestivalen i 2017 og hun gjorde et godt inntrykk på meg. Jeg husker ikke hvor denne boken dukket opp, men jeg har hatt den en stund og nå var det på tide.

Dette er en god, "gammeldags" roman som forteller en historie om hovedpersonene fra A til Å, gjerne over en lengre periode og gjerne med et tema som historien vokser rundt. Her er det to-tre personers historier som blir flettet sammen etterhvert.

Hovedpersonen er den unge engelske Vivian Rose Spencer. Vi møter henne svært ung sommeren 1914 under en arkeologisk utgraving i Tyrkia. Vivian er lidenskapelig opptatt av arkeologi, og det er også hennes faglige veileder Tahsin Bey, en arkeolog med både armensk og tyrkisk bakgrunn og en venn av hennes far. De to arbeider tett sammen og det oppstår et kjærlighetsforhold som blir avbrutt av krigsforløpet. Vivian drar tilbake til England, Tahsin Bey blir i Tyrkia. Et av temaene som de aldri blir trette av å snakke om er sjøfareren Scylax som ble sendt ut av perserkongen Darius og bl.a. reiste oppover noen av Indias store elver. Scylax var kjent for å ha bære en "circlet", et slags hodebånd på hodet som aldri har blitt funnet.

Ved juletider får Vivian et kort fra Tahsin der han skriver om utgravinger i Peshawar i India (nå Pakistan) der Scylax skal ha startet en reise nedover elvene. Vivian drømmer om å reise dit, men krigen raser og som så mange andre kvinner verver hun seg til seks måneders tjeneste på sykehus. Men hun vantrives forferdelig med sykehusarbeidet og når de seks månedene er gått reiser hun til Peshawar, til utgravingene der.

Quayyum er en ung indisk soldat som blir skadet under krigen og mister et øye. Derfor blir han sendt tilbake til hjembyen Peshawar, til lillebroren Najeeb og resten av familien. Tilfeldigvis havner han i samme togkupe som Vivian men det oppstår ingen varig kontakt.

Vivian deltar ivrig i utgravingene. Hun blir samtidig kjent med gutten Najeeb, og det viser seg at han er svært lærevillig og har en enorm interesse for historie. Så Vivian deler sine kunnskaper med ham så godt hun kan, inntil hans familie oppdager forbindelsen som de synes er upassende og de nekter ham å ha noe med Vivian å gjøre.

15 år senere, i 1930 får Vivian et brev fra den nå voksne Najeeb. Han er blitt voksen nå og er arkeolog og arbeider ved utgravingene utenfor Peshawar. Men det ser ut som om utgravingene må stoppe pga pengemangel. Najeeb ber Vivian om å undersøke mulighetene for privat finansiering. Det skal ikke veldig mye overtalelse til for at Vivian etterkommer ønsket, og hun reiser selv til Peshawar for å følge opp utgravingene.

I Peshawar er det tendenser til opprør og britiske soldater forbereder seg på å slå opprøret tilbake. Vivian ankommer midt i den tilspissede situasjonen. Najeed og broren Quayyum befinner seg også midt i de sydende menneskemengdene. Så går politiet til angrep midt i den travle gamle bykjernen. Britene hevdet senere at det var 20 døde, nasjonalistene oppga 400.

Boken ender rett etter avslutningen på massakren uten at jeg skal røpe her hvordan det går med hovedpersonene.

Det er en gripende roman som også er nær knyttet til kjærlighet til menneskenes historie og nødvendigheten av å utforske alle funn etter tidligere kulturer, noe tittelen også gjenspeiler.Jeg kjenner jo selv ikke noe til historien rundt kong Darius og Scylax, (kanskje den er oppdiktet) men jeg blir jo nysgjerrig.

Det er litt spesielt at en pakistansk forfatter lar en ung britisk kvinne bære så mye av historien men jeg synes hun gjør det på en god måte. Likevel synes jeg ikke personskildringene blir særlig dyptpløyende. Det er kanskje Qayyam som vi kommer tettest innpå. Jeg klarer heller ikke helt å kjøpe at Vivian får lov av familien til å reise til Peshawar midt under første verdenskrig, avhengig av familiens økonomiske støtte som hun var. Men jeg har svelget større kameler enn dette før.

I den siste delen av boka som handler om 1930 dukker det opp flere sidehistorier om folk som vi møter under opprøret, disse er stort sett godt fortalt og jeg synes de løfter boken.

Jeg syntes for øvrig at coveret på mitt eksemplar har noen svært uheldige undertoner som på ingen måte gjenspeiler innholdet i boken.

Javier Marias: Forelskelsene


Forelskelsene 1

Når vi kjøpte leiligheten på Costa del Sol fant jeg ut at jeg ville lese litt spansk samtidslitteratur for å bli litt bedre kjent med landet. Denne romanen ble kåret til Årets Bok i avisa "El Pais"  i 2011,ble en bestselger og har fått strålende anmeldelser.

Journalisten Maria Dolz pleier å innta sin morgenkaffe på en liten kafe like ved jobben. Hun er fascinert av et par som pleier å være der samtidig - de virker så lykkelige og forelskede. Men så ser hun dem ikke lenger, og hun kommer over et bilde av den døde Miguel Desvern i avisen, han ble stykket ned av en parkeringsvakt på åpen gate.

Maria blir svært nysgjerrig på denne hendelsen, hun leser alt som str skrevet i avisene og i rettspapirene,den blir som en besettelse for henne. Etter noen måneder dukker Luisa opp på kafeen igjen og Maria tar kontakt med henne for å gi sin (velmente) kondolanse. Dette fører til at hun blir invitert hjem til Luisa som setter stor pris på å kunne dele sin sorg med en kvinne som hun kjenner igjen som "den forsiktige unge damen" fra kafeen. Luisa er helt knust av sorg og sliter med å ta seg av sine to barn og holde hodet over vannet. Før Maria går dukker en venn av Miguel Desvern opp, Javier Diaz-Varela som tydeligvis ser det som sin oppgave å hjelpe den unge enken i sorgen.

Maria treffer tilfeldigvis Diaz-Varela igjen, og det går ikke bedre enn at de to innleder et forhold, selv om han ikke legger skjul på at han selv er forelsket i Luisa. Maria blir likevel dypt forelsket i Javier, han er forelsket i Luisa som fortsatt bare kan elske sin avdøde mann og ikke ser Javier som  noe annet enn sin manns barndomsvenn. Her er forelskelser i flere ledd.

Noe tilfeldigheter gjør at Maria gradvis får mer innblikk i omstendighetene som førte til drapet på Desvern - eller får hun egentlig det? Kan hun stole på Javier - har han foretatt seg noe ulovlig eller uetisk? Og i såfall hvorfor? Kanskje hun selv er i fare? Det er disse spørsmålene som Marias behandler i boken, og noe får vi svar på, men mange av de etiske spørsmålene som dukker opp blir stående ubesvart.

I begynnelsen av boka hadde jeg en følelse av at det egentlig var en mann som fortalte historien, men det gikk over etter hvert. Jeg synes at Javier Marias hadde et godt grep på å skrive troverdig om en kvinnes forelskelse. Marias har ellers en svært omstendelig måte å fortelle på. Alt blir fortalt gjennom Maria og hun lar seg villig lede til alskens betraktninger og sidespor. Hun forteller ikke bare hva som hendte, men like gjerne hva som kunne ha hendt hvis....  eller hvis i stedet.....  Selv om disse tankefluktene kan virke som avsporinger fører de likevel til at boken oppleves som fortettet og konsentrert om spørsmål om forelskelse, vennskap og moral. Men av og til blir det litt for mye av det gode.

Javier Marias, Maria Dolz og Javier Diaz Varela - et pussig grep å gi to av de viktigste personene hver sin del av navnet sitt.

Interessant å se om dette er Javier Marias' skrivestil eller om andre bøker av ham er svært forskjellig. Jeg er ikke avskrekket - men han står heller ikke øverst på listen min.


søndag 27. januar 2019

Edna O'Brien: The country girls


Bilderesultat for the country girls

I mange år trodde jeg at "The country girls" var en engelsk romantisk kjærlighetsroman. Det viste seg å være veldig feil. Jeg oppdaget dette da vi var i Dublin for et par år siden og jeg kjøpte O'Briens siste bok "The little red chairs" som jeg har skrevet om i bloggen tidligere. Edna O'Brien er en irsk forfatter som ble kjent for nettopp romanen "The country girls" som kom ut i 1960, og ble enda mer kjent da boken ble bannlyst i Irland og til og med brent enkelte steder. O'Brien skriver ganske åpenhjertig om sexlivet til de unge jentene som er hovedpersonene. Dette ble ikke tolerert i det irske samfunnet på sekstitallet som var svært preget av religiøs intoleranse, mens menns seksualliv slett ikke var så tabu.

Edna O'Brien vokste selv opp i en strengt religiøs familie og fikk sin første utdannelse på klosterskole. Dette gjorde henne opprørsk og hun giftet seg mot foreldrenes vilje og flyttet til England. Hun gav ut "The country girls" i 1960 og den fikk følge av "The lonely girl" i 1962 og "Girls in their married bliss" i 1964.

Etter å ha lest "The little red chairs" og fått kjennskap til hva slags bøker "The country girls"-trilogien er, kom de på leselisten min, og på min siste utenlandstur leste jeg alle tre. The country girls er 14-årige Caithleen/Kate Brady og venninnen/konkurrenten Bridget/Baba Brennan som vokser opp i en liten landsby i Irland. Kate er skoleflink og forsiktig av seg og kommer fra et hjem der faren drikker opp pengene og slår moren i fylla mens moren gjør hva hun kan for at hun og Kate skal få et brukbart liv på den vesle gården. Baba er slående vakker, lat, freidig og litt ondskapsfull og datter av en veterinær og hans drikkfeldige og vakre kone. Jentene henger sammen på et vis, men Baba er både egenrådig og svært sjalu på Kates skoleprestasjoner og viser det med hånsord og sleivbemerkninger. Når Kates mor dør i en ulykke flytter Kate inn hos Brennans.

Kate beundrer den "eksotiske" Mr. Gentleman, en voksen, gift mann som blir tiltrukket av den unge jenta. Forholdet mellom dem går ikke over noen fysiske grenser men er likevel svært erotisk ladet. Drømmen om Mr. Gentleman er noe som holder Kate oppe i årene på klosterskole der hun blir sendt sammen med Baba. Livet på klosterskolen blir beskrevet som pietistisk og hardt. Kate klarer seg ganske bra mens Baba som ikke har interesse av boklig lærdom hater skolen. Hun prøver å få Kate med på å rømme men Kate holder igjen i flere år. Men til slutt gir hun etter og de blir utvist etter å ha beskyldt en ellers elskelig nonne for obskøne handlinger.

Nå må Kate og Baba leve med bygdedyret - utvisningen fra klosterskolen er allemannseie og jentene blir møtt med avsky overalt. Pappa Brennan er rasende men går til slutt med på å sende dem til Dublin der de skal jobbe og videreutdanne seg.

I Dublin losjerer de hos Joanna fra Østerrike, en eksentrisk, litt gjerrig men likevel hjertevarm person. De farger undertøyet svart (Babas ide) og Baba drar Kate med på barer og danselokaler på jakt etter en rik beundrer. Kate jobber i en dagligvarehandel. Hun har fortsatt kontakt med Mr. Gentleman som besøker henne i Dublin. Hans tilnærmelser blir mer konkrete og han planlegger en reise til Wien der den virkelige forførelsen skal finne sted - men så trekker han seg i siste øyeblikk og boken ender med at Kate står igjen alene, sønderknust.

I "The Lonely girl" er vi i Dublin to ett år etter. Etter sorgen over Mr. Gentleman har Kate flyktet inn i litteraturen. Baba trekker henne med seg ut om kveldene, og en kveld møter hun Eugene Gaillard. Han regisserer dokumentarfilmer med en viss suksess, har levd separat fra sin kone og datter i mange år. Han er irsk, protestant og en god del eldre enn Kate. Nok en tiltrekkende farsfigur for Kate. Eugene på sin side faller for hennes røde hår og tilbaketrukne vesen. De blir et par og hun besøker ham ofte på eiendommen hans et stykke utenfor Dublin. Eugene fremstår som dominerende og belærende men er samtidig overbærende overfor Kates sjenerthet og hennes blanding av lengsel etter og redsel for sitt første samleie.

Men først kommer Kates far på banen og nærmest kidnapper datteren hjem og nekter henne å reise fra landsbyen. Etter en tid klarer Kate å rømme og Eugene tar henne inn, hvorpå faren dukker opp med noen brutale kamerater og slår Eugene ned. Men når hushjelpen dukker opp og truer med jaktgeværet trekker de seg tilbake.

Kate flytter inn hos Eugene og mister da endelig jomfrudommen. De lever godt sammen en stund. Men det er flere slanger i paradiset. Kate er redd for at ekskonen skal gjøre krav på Eugene, hun er usikker på seg selv i Eugenes sosiale miljø og vil helst ha ham for seg selv og har lett for å drukne i selvmedlidenhet. Eugene på sin side prøver å omskape henne til en som passer bedre inn i hans liv.

Baba får ikke mye plass i denne boka, men hun og Kate har sporadisk kontakt. Hun har noen faste forhold men har ikke fått det store ut av bylivet. Når Kate forlater Eugene drar hun til Baba som fortsatt bor hos Joanna.  Baba vil at de skal søke lykken i London og Kate blir med mens hun håper at Eugene skal møte opp og trygle om at hun skal flytte tilbake. Det skjer ikke og Kate lengter og håper mens hun jobber i et konditori og leser engelsk på kveldskurs. 

I "Girls in their marrried bliss" som foregår i London hører vi for første gang Baba sin stemme, og vi ser mye av Kates liv gjennom henne. Begge er gift. Baba traff endelig en styrtrik oppkomling av en millionær, Frank Durack som trengte en pen jente til å møte et krevende forretningsmiljø med. Eugene gjorde sin plikt og giftet seg med Kate når det viste seg at hun var gravid. Bryllupet var i sakristiet til en katolsk kirke. Kate flyttet hjem til ham og får sønnen Cash. Men giftermålet var den siste vennlige handlingen til Eugene - samlivet i et dystert hus i utkanten av London blir trist og kjærlighetsløst. Kate søker kjærligheten andre steder i forholdet til en politikeren Duncan. Eugene oppdager forholdet og opptrer heretter med kaldt hat overfor Kate. Hun ber Baba om hjelp og Baba gjør hva hun kan men må gå bak ryggen på Durack som ikke vil ha noen skandale.

Noen av Baba sine anstrengelser for å hjelpe Kate med å finne husvære driver henne inn i et forhold som får uventede konsekvenser - hun blir gravid og det er opplagt at Frank ikke er faren. Han blir rasende og Baba regner med at hennes luksusliv er over. Men ironisk nok er han villig til å tilgi henne hvis hun bare lover å utgi barnet som hans så han unngår å tape ansikt.

Med Kate går det nedover. Eugene beholder sønnen og hun får bare treffe ham av og til. Hun overlever med en ussel leilighet og dårlig betalt. Etter noen år får hun til og med foreldreretten til sønnen. Hun fortsetter å drømme om den store kjærligheten som skal redde henne ut av den miserable tilværelsen men hun finner bare noen elskovssyke gifte menn som til slutt drar tilbake til sine ektefeller. Dette får vi bare svært summarisk oppsummert i en epilog lagt i munnen på Baba etter at de har fisket opp liket hennes fra Themsen.

Det er helt utrolig at disse bøkene ble bannlyst for usedelighet. I den første boka forekommer det overhodet ingen grafiske skildringer av kjønnslivet. Derimot er skildringen av fordommer og trangsyn i det irske samfunnet svært direkte og avslørende i begge de første bøkene. Scenen der Kates far slåss med Eugene om Kate om retten til å bestemme over hennes seksualliv er helt ubetalelig.

Jeg ble ikke helt fortrolig med språket i bøkene. Bortsett fra siste boka er alt lagt i munnen på Kate og det gir endel begrensninger. I begynnelsen fremstår hun som intelligent og tørstende etter lærdom, men etterhvert som hun møter nederlag på nederlag blir hun mer innadvendt og preget av selvmedlidenhet. Jeg synes hun ikke fremstår som en spesielt sympatisk person, for i all hennes tristhet blir hun mer og mer selvopptatt.  På det området synes jeg faktisk at Eugene har rett i kritikken av henne midt i all sin kalde selvrettferdighet. Men når det er henne som forteller kan det bli litt for sytende. Dette synes jeg er mest problematisk i bok nummer to.

Når Baba får ordet i den tredje boka blir språket blomstrende og av og til sleivete og vanskelig å følge med på. Men gjennom hennes brautende stil skinner det gjennom at hun føler mer og mer omsorg for Kate og til og med for sin brautende ektemann, ikke minst etter han blir rammet av slag. Litt av en kontrast til den egoistiske og ondskapsfulle tenåringen hun var, men jeg har ikke problemer med å tro på det.

Alt i alt var dette et svært interessant møte med forfatteren og med irsk mørketid, og jeg kan godt tenke meg å lese mer av Edna O'Brien.