tirsdag 28. august 2018

Ida Jessen: En ny tid


En ny tid

Vi var nylig en uke på Danmarksferie, og da måtte jeg jo sjekke ut nyere dansk litteratur. I flere av bokhandlerne fant jeg denne boken som så lovende ut og var kommet som pocket-bok, og det fantes en oppfølger, "Dr. Bagges anagrammer" som så ut som den var ny av året. Men jeg ville helst lese denne, og den fantes heldigvis på dansk på biblioteket hjemme.

Jeg tror ikke jeg har lest Ida Jessen før. Det er en helt nydelig bok, og riktig utrendy, ikke minst fordi det meste går godt for hovedpersonen, Lilly. Lilly blir enke i løpet av de første kapitler og opplever etter det en ny tid som for henne blir riktig frigjørende, selv om hun elsket sin avdøde mann Vigand Bagge svært høyt.

Bokens første to svært korte kapitler er de siste to sidene i dagboken til Lilly Høy som har fått stilling som friskolelærerinne i Thyregod på SydJylland i 1904. Så tar Lilly først opp dagboken 22 år senere når hennes mann ligger for døden på sykehuset. Vi får senere gjennom tilbakeblikk i dagboknotatene noen glimt fra tiden imellom. Hun møtte sin mann i 1905. Han var 20 år eldre enn henne, hun ble gapende forelsket i ham og han fridde etter kort tids bekjentskap, antagelig fordi han trodde at hun var gravid og ville støtte hanne, noe som ikke stemte. Hun sluttet å arbeide og ble doktorfrue på heltid.

Dr. Bagge var en svært dyktig lege og Lilly så opp til sin mann. Selv var han svært glad i henne men han så også ned på henne og involverte henne ikke i noe av det som han var opptatt av. Så når han skjønte at han var svært syk, gjorde han en rekke forberedelser, blant annet for hvordan hun skulle innrette livet sitt etter hans død, men han snakket aldri med henne om sykdommen, og etterlot seg bare et brev der han informerte om hvilke disposisjoner han hadde foretatt.

Lilly sørger dypt etter sin mann, men kjenner også på bitterhet for alt som Vigand hadde nektet å dele med henne. Hun begynner på et nytt liv. Doktorboligen må hun forlate, for det skal en ny distriktslege inn, men hun bruker tid og krefter på å gå igjennom alle eiendelene deres, pakker ned og gir bort det meste. Dette blir symbolske handlinger, det meste at Vigand sitt kan hun ikke bruke til noe. Hun beholder i det lengste noen skjorter for å kjenne duften av ham. Men så må de også bort.

Når hun oppdager at hun har en del penger etter Vigand kjøper hun tilbake bilen som Vigand har solgt fordi han ikke tror hun har bruk for den til noe. Men hun har da fulgt med når han har kjørt og vet hvordan hun skal starte, bremse, svinge og gire. Så kjøper hun tilbake bilen, parkerer den utenfor Give politikammer, betaler 4 kroner og får sitt kjørekort.

Lilly flytter inn i Rosenhuset, et lite, gammelt hus hun la merke til for lenge siden med en vakker hage. Så går det meste av hennes tid og oppmerksomhet til å sette det i brukbar stand.  Det er flere menn som kretser rundt Lilly i hennes enketilværelse. Selv er hun ikke helt fremmed for tanken, en av dem er en enkemann hun alltid har hatt som en god venn og så blir det også en kort romanse. Men han gifter seg med en annen, en som egner seg bedre som kone på en gård.

Lilly tar på seg å sette Thyregods boksamling i orden og klarer til å med å få bevilget noen kroner til kartotekskap, noen lesepulter og litt bokinnkjøp. Og i arbeidet med det dukker det opp en person fra hennes skoledager.......

Alt dette her kan virke veldig enkelt og banalt, og jeg klarer dessverre ikke å yte boken rettferdighet. Den er et nydelig portrett av en kvinne som får en ny tid, og samtidig et godt tidsbilde av livet i en småby i Sydjylland i peridoden 1900-1932. Jeg anbefaler den på det varmeste. Og så må jeg jo lese den neste boken som ser det hele fra Dr. Bagges side.

lørdag 25. august 2018

Jógvan Isaksen: Blid er den færøske sommernat


Blid er den færøske sommernat

Denne kjøpte jeg på vår Færøytur i april, en av to bøker. Jeg tenkte at det måtte være kult å lese en krim fra Færøyene. Dette er Isaksen sin første bok om journalisten Hannis Martinsson og ble gitt ut i 1990.

Tittelen er hentet fra et dikt av J.H.O.Djurhus og passer forsåvidt ettersom handlingen foregår om sommeren når været på Færøyene ikke alltid er like dårlig som resten av året.

Sonja Pætursdóttir, journalist og bekjent av Hannis er funnet død nedenfor fjellet Stødlafjall etter en stor folkefest på fjellet.Hannis (bosatt i København) er skeptisk. Så blir Sonjas nære venn Hugo funnet død ved bunnen av en kjellertrapp akkurat når han skulle møte Hannis. Hannis blir slått ned når han finner liket, og litt senere når han leter etter noe i kjelleren.

Hannis begynner å pirke i saken og blir utsatt for et mordbrannsforsøk. Et nytt drap skjer, uten at politiet setter disse sakene i forbindelse med hverandre. Hannis finner koblinger til skonnerten "Eva" fra Paraguay som ligger for anker i Torshavn. Det er fire personer ombord - to eldre menn og to brutale voldsmenn med tysk-klingende navn.

Det er altså ikke mye "blidt" over denne boken, i stedet ser jeg enkelte likhetstrekk med Raymond Chandler: Mye foregår i barer og puber, kjellere og helst i mørke. Det er den enes kamp mot forbryterbanden, og politiet er i beste fall passive. En vakker og kanskje mystisk kvinne er også med. Men når Hannis beveger seg vekk fra Torshavn er det ikke mye Chandler igjen. Da er det vakker, men barsk natur, elver, bratte skrenter og smale sund. Hannis reiser flere ganger til grotteområdet Sjeyndir, helt nord på den største øya på Færøyene der noen av verdens lengste sjøhuler befinner seg. Og her ligger også bokas kjerne - den som Sonja og Hugo var - og besetningen på "Eva" fremdeles er interessert i.

En skulle ikke tro at det var så mange farer i det vesle øysamfunnet, men Færøyenes naturlige dødsfeller tåke, bratte og glatte fjellskrenter og havet er ille nok. Når vi så tar med en bande nazi-forbrytere med forakt for menneskeliv blir dette riktig uhyggelig. Og Hannis møter i Chandlers ånd alle disse farene alene. At han overlever er utrolig, og et par av krumspringene som forfatteren gjør er vel ikke 100% troverdige - selv innenfor bokens univers. Men la gå - spennende er det, og godt krydret med nesten poetiske naturskildringer og et og annet passende stev gjør at dette er en flott bok. Et og annet spark får forfatteren også rettet - ikke minst mot det færøyske lagtinget og dets regjering som i boken er så kåte etter å kjøpe fiskerettigheter at de ser gjennom fingrene med at det er gamle nazister de forhandler med.

Les denne boken hvis du skal på ferie til Færøyene! Kan Isaksen ha skrevet flere like gode kriminalromaner, tro? Må sjekke......

Kristin Valla: Muskat


Bilderesultat for kristin valla muskat

Denne vesle boken med 187 ganske små sider har ligget i bokhyllen en stund, antagelig havnet der etter et boksalg. Det var debutromanen til Kristin Valla og ble gitt ut 2000 og var hovedbok i Bokklubbens Nye Bøker.

Boken foregår i Venezuela, dels på en liten øy, dels i en fjellandsby ved Andesfjellene. De viktigste personene vi møter er Klara Jørgensen, en 20-årig norsk student som har reist ut i verden inspirert av sin kjæreste, kapteinen og seileren William Penn. Og så er det Gabriel Angélico fra landsbyen som lever av å undervise utlendinger i spansk. Han er en stille, innesluttet mann som skriver (uutgitte) bøker på fritiden og håper skjebnen skal bringe ham sitt livs kjærlighet. Og så er han født med hjertet og alle kroppens indre organer på motsatt side av det normale.

Klara kom til Venezuela med noen få klesplagg og et lass med bøker og gjennom bøkene driver hun gjennom tilværelsen som ofte er alene når William er ute på diverse tokt. Men så kjenner hun en dragning mot fjellene og bestemmer seg for å kjøpe en flybillett og reise dit for et halvt år tid.

Boken driver frem og tilbake i tid og mellom øya og landsbyen, mest sentrert rundt Klara Jørgensen. Under hennes opphold i landsbyen blir hun undervist av Angelico som raskt identifiserer henne som den kjærligheten han alltid har ventet på. Hun nærmer seg ham forsiktig, blant annet gjennom lesning av boken han har skrevet. Men tiltrekningen vokser og vokser og Klara blir dradd i to retninger - mot kapteinen og øya og det åpne landskapet og mot den lille landsbyen, fjellene og Angelico. Angelico og Klara kommer aldri nærmere hverandre enn noen kyss - så bestemmer hun seg for å reise til kysten og øya igjen.

Angelica gifter seg med sin kaptein og de slår seg ned i Norge, får en sønn og lever et godt og lykkelig liv. Men en gang blir Klara minnet om sin venn Angelico gjennom en sidebemerkning fra svigermoren og brister i gråt uten noen spesielle grunn.

Boken er skrevet på en lett og elegant måte og har et språk og noen bilder som knytter den til den latinamerikanske skrivetradisjonen. Kristin Valla har bodd et år i Venezuela, uten det hadde hun ikke kunnet skrive en slik bok. Trivialiteter som yrke, penger og fremtidsutsikter er totalt fraværende, Klara blir ikke fremstilt som noe rikmannsbarn, men når hun vil reise kjøper hun bare en flybillett. Det er noe jeg lett aksepterer, jeg synes boken gir vakre bilder av kjærlighet som oppstår, gløder og slukner og alle bøker behøver ikke å være realistiske. Likevel synes jeg at det blir litt for glatt og lettvint av og til, men til å være en debutbok har den absolutt kvaliteter.

Den fineste scenen i boken synes jeg er den av gamlingen Ernest Reisers siste dager på det håpløse og korrupte sykehuset etter en trafikkulykke der Klara og vennen Henrik Branden skiftes om å holde ham i hånden til han dør.

Ann Cleeves: The Seagull



Dette er Ann Cleeves' foreløpig siste bok med Vera som etterforsker og jeg har lest alle sammen. Jeg er en stor fan av Ann Cleeves og Vera Stanhope. Hun gjør også en god figur i TV-serien, men i bøkene kommer vi mer innpå henne og nå når serieskaperne lager egne plot er de ikke alltid så gode som Ann Cleeves sine plot. Dessverre har de også byttet ut Veras betrodde partner Joe Ashworth i TV-serien. Men det har heldigvis ikke Ann Cleeves i bøkene!

Denne boken holder også en høy standard. Vera skal holde et foredrag for de innsatte i det lokale fengselet om offerets situasjon i voldskriminalitet. I fengselet sitter også John Brace, tidligere politioverbetjent, innsatt for korrupsjon og svindel og hardt rammet av MS. Han ber om en privat samtale og der avslører han at han kjenner til hvor liket av Robbie Marshall er nedgravd. I gjengjeld for informasjonen ber han om at Vera hjelper hans datter Patty som sitter alene med tre barn og nerveproblemer etter at mannen hennes stakk av. John Brace fikk datteren Patty med den unge Mary Frances, han og kona var barnløse. Patty ble bortadoptert og visste lenge ikke hvem faren var og Mary Frances forsvant kort tid etter adopsjonen.

Robbie, John og Veras far var en gjeng som samarbeidet blant annet om ulovlig fangst og salg av sjeldne fugler, og Vera husker godt John fra farens grumsete fortid. Det var også en fjerde mann med i gjengen, en mann som ble kalt professoren. Han kommer til å spille en rolle i opprullingen av denne forbrytelsen. Robbie Marshall forsvant for mange år siden.

Liket blir funnet, men det er også et lik til i nærheten som er av en ung kvinne. Lenge tror man at kvinnen er Marion. Den andre personen er i alle fall Robbie Marshall. Det skjer et mord til, og etterforskningen får mer tilknytning til nåtiden. Været i Nordøstengland er grått, veiene er sølete, pubeierne er upålitelige og bygatene er trange. Vi nærmer oss mafiavirksomhet, eskortetjenester og tvilsomme utviklingsprosjekter. Vera blir også konfrontert med sin egen familiebakgrunn. Det takler hun bra. Hun gjør også en god figur overfor den lett nevrotiske Patty som ikke savnet noe materielt i oppveksten men manglet kjærlighet og heller ikke fikk et trygt voksenliv med en upålitelig ektemann.

Jakten på "professoren" fører frem til en dramatisk konfrontasjon mellom Vera og en av farens samarbeidspartnere fra hennes barndom, et møte som får alvorlige konsekvenser for begge to.

Jeg liker svært godt hvordan Vera stadig finner nye tråder i møter med menneskene hun intervjuer. Det er sammensatte personer som er svært troverdige, uansett hvilken side av loven de befinner seg. Men i denne boken er det er noen detaljer som skurrer for meg og går ut over min leseglede. Det gjelder spesielt forholdet mellom John Brace og datteren Patty. John har tilsynelatende ikke hatt noen rolle i datterens liv i alle årene når hun bodde hos sin adopsjonsfamilie, og jeg synes hans nåværende interesse for hennes ve og vel henger særlig sammen med datterens fremstillinger når vi møter henne. Jeg finner også "professorens" oppførsel i sluttscenene lite troverdig. Derfor synes jeg ikke dette er Ann Cleeves' beste bok om Vera.

torsdag 23. august 2018

Morten Bjerga: Lars O. Bru og havet


Lars O. Bru og havet

Dette var bare en liten bok jeg fant på biblioteket. Jeg aner ikke hva det var som fikk meg til å bli interessert, men jeg søkte den opp i Ebokbib og lastet den ned (for å få en papirbokfri ferie!) og det viste seg å være en liten godbit.

Vi møter den aldrende Lars O. Bru i 1949. Han har nettopp kjøpt seg ny dress hos Rolfsen i Stavanger og reiste så med "Øybuen" til Bru i Rogaland der han bor sammen med datteren Malene som steller for ham. Lars har skrevet sine erindringer og nå leser han litt i nedtegnelsene av og til, føier til litt eller endrer ved behov. Men først og fremst setter det fart i minnene og tankene hans vandrer.

Lars O Bru er forfatterens oldefar og han skrev virkelig erindringer som inspirerte forfatteren til å skrive denne boken. Men det er en ekte roman, Morten Bjerga dikter livet til fiskeren og handelsmannen helt fra hans barndom og frem til han dør noen dager etter boken begynner. I de glimtene vi hører fra erindringene leser vi nøkterne beskrivelser om kjøp og salg av fisk, om sildesalting, om båter av forskjellig type og størrelse, om reiser langs kysten - ja helt til Oslo dro de flere ganger. Og rundt dette dikter Morten Bjerga om livet på øya Bru, om Lars sin beundring for faren og om ansvaret ved å overta etter ham, om kjærligheten til ektefellen, om enkelte kjødelige fristelser som han nesten ikke vil innrømme for seg selv en gang. Mange gode minner, endel vonde også. Lars er en gudfryktig mann, men noen av minnene får ham til å stille alvorlige spørsmål ved sin barnetro.

Noen av de vondeste minnene er knyttet til broren Børre som han en gang la for hat uten at han helt vet hvorfor, og dessverre fikk han ikke gjenopprettet kontakten før broren lå i graven. Nå går han og tenker på Malene som har tilbragt sine beste år med å stelle for ham, kanskje det var fordi han snakket nedsettende om noen av de mennene hun hadde hatt litt for nært. Men noen slubberter var de! Likevel - samvittigheten plager ham.

Gjennom boka får vi et strålende bilde av kystkulturen i Ryfylke helt fra 1870 og frem til 1949, sett med øynene til romanens Lars O Bru - en person som vi etterhvert blir både glad i og kjent med. Og så opplever vi hans tilknytning til den storslåtte naturen. 

Jenny Erpenbeck: Går, gikk, har gått


Går, gikk, har gått



Dette var Jenny Erpenbeck sin første roman som var oversatt til norsk. Jeg leste denne etter den siste, "Alle dagers ende". Disse bøkene er nokså ulike, både i form og innhold.

Hovedpersonen i "Går, gikk, har gått" er den nylig pensjonerte østtyske professor Rickard. Han har undervist i gresk litteratur. Hans kone er død og elskerinnen har forlatt ham. Han bor i en stor villa i utkanten av Berlin og kan se frem til rolige dager, selv om han ikke mangler venner og omgangskrets. En dag leser han i en avis om en teltleir som en gruppe asylsøkere har satt opp på Oranienplatz. De blir fjernet av politiet mot en midlertidig avtale om at de skal få oppholde seg i et hus i Berlin. Rickard bestemmer seg for å oppsøke dem.

Rickard blir etterhvert kjent med mange av asylsøkerne. Han engasjerer seg i samtaler, først tilsynelatende for å skrive om dem men etterhvert fordi han b lir interessert i deres historier og ønsker å bidra til at de skal klare seg i Tyskland. Vi blir også kjent med Rashid, Abdusalem, Rufu og mange andre. De har alle sammen dramatiske historier og mange har opplevd grufulle ting på veien til Europa i de overfylte båtene. Etter hvert blir også Rickard opptatt av asylsøkernes fremtid i Tyskland. De blir overført til andre oppholdssteder. Flere får asylsøknaden sin behandlet, de fleste med negativt resultat. Hvilket betyr at de blir utvist til Italia som var deres første møte med Europa og til en enda mer usikker fremtid.

Gjennom romanen får vi innblikk i svært mange enkeltskjebner blant asylsøkerne, de fleste fra afrikanske land. Vi opplever også et samhold mellom dem som virker ganske spesielt. Det virker også inn på den egentlig nokså ensomme Rickard som er vant til å bo alene i et hus med mange rom. Vi opplever også hvordan de fleste vennene hans egentlig er nokså likegyldige overfor flyktningene og ikke forstår hans engasjement.

Jenny Erpenbeck har skrevet en roman om et politisk og samfunnsmessig problem og beskriver det svært godt. Men jeg synes ikke at det har blitt en så god roman av det som emnet hadde fortjent. Det positive er at asylsøkerne fremstår som enkeltmennesker, men vi får dessverre hele tiden en viss distanse til dem, og de blir derfor mer en slags kulisser til Rickards person utvikling. Likevel gir dette et interessant innblikk i Tysklands håndtering av flyktningestrømmen. Et annet aspekt ved boka er at den gir et litt mer kritisk bilde av livet i Øst Tyskland etter sammenslåingen enn det vi er vant til å høre.

onsdag 22. august 2018

Louise Erdrich: LaRose


LaRose by Louise Erdrich book cover.jpg

Louise Erdrich er en amerikansk forfatter med røtter i både indiansk og tysk innvandrerkultur. Jeg har lest mange av bøkene hennes og hun er vel en av mine yndlingsforfattere. Romanene hennes foregår som regel i Nord Dakota og som regel skriver hun om mennesker som tilhører den amerikanske urbefolkningen og som har tilknytning til noen av reservatene som finnes der.

Denne boken foregår i nyere tide, omkring årtusenskiftet. Landreaux er en respektert innbygger som balanserer mellom sin katolske oppvekst og Ojibwe-tradisjonen. En dag ser han en rådyrbukk som han har observert hele sommeren, nå har den vokst seg stor og feit og han tar med seg jaktvåpenet sitt. Han får et godt sikte og fyrer av et skudd. Men rådyret springer av gårde, og han har truffet noe annet - sønnen til naboen og vennen Peter.
Etter å ha prøvd å bearbeide tragedien bestemmer han seg for å gjøre bot i henhold til noen gamle tradisjoner - han tilbyr naboen å overta sin egen sønn, 5 år gamle  LaRose for å mildne tapet. Dette gjør han i samråd med ektefellen, Emmaline. Naboen Peter og kona Nola er i dyp sorg, men tar imot LaRose som et nytt familiemedlem.

Denne svært uvanlige intrigen er rammen for romanen som spinner mye rundt temaer som sorg, skyld og forsoning, hevn og tilgivelse. Gutten LaRose blir elsket av begge familiene og blir et slags symbol på forsoning. Nola klynger seg til ham og Nola og Peters datter Maggie forsvarer ham i tykt og tynt. Men Emmaline holder på å forgå av savn, og etter noen måneder blir det inngått en avtale om at LaRose skal bo på skift i de to familiene.

Dette skurrer dessverre for meg på flere måter. For det første virker det helt umenneskelig å rive et barn bort fra familien sine på denne måten og gjøre ham til et slags redskap for å bygge broer mellom voksne mennesker. Men dette er jo en roman, og jeg kan akseptere det som et premiss i boken at dette valget ble gjort. Likevel synes jeg det er noen betydelige svakheter i det at vi får så lite kjennskap til den drepte gutten Dusty. Han forsvinner bare "ut or soga" og det gjør det vanskeligere å leve seg helt inn i Nolas sorg, selv om den ellers er godt beskrevet.

Men det er mange sterke trekk ved romanen også. LaRose har fått navnet sitt etter en gammel tradisjon i slekten, og han blir etterhvert også selv tiltrukket av gamle stammetradisjoner. Og så får vi den fascinerende historien om den første LaRose som en parallellfortelling. Vi møter hennes oldebarn som beboer i et slags eldrekollektiv, hun er Emmalines mor og skarp som en kniv.

Rundt eldresenteret lurer også den ondskapsfulle Romeo. Han har forskjellige strøjobber og tar for seg av medisinbeholdningen til de gamle til egne dopformål. Bortsett fra å dyrke sitt dopforbruk er hans viktigste interesse å snike til seg informasjon som kan brukes mot de som han betrakter som fiender, først og fremst Landreaux som han gikk på internatskole med i barndommen og som han hater, fordi Landreaux har klart seg i livet, og fordi Landreaux giftet seg med Emmaline som Romeo var hemmelig forelsket i og fordi Landreaux har vært fosterfar for Romeos sønn Hollis og gitt han trygge rammer i livet som Romeo selv ikke har vært i stand til å gi ham.

Den katolske presten Travis er sjelesørger for alle disse menneskene, men han har sine egne sjelekvaler også i sin kjærlighet til den samme Emmaline. Han fremstår som et helstøpt menneske og har en viktig rolle i det dramatiske oppgjøret mellom Peter og Landreaux mot slutten av boken. Men så blir han forflyttet og en ny prest kommer på banen, vil han noen gang klare å vinne tillit hos innbyggerne i reservatet?

I oppgjøret mellom Peter og Landreaux, og for så vidt i enkelte andre scener i boka merker vi hvordan hevntørsten ligger latent i menneskene og hva den kan få oss til å gjøre hvis den får fritt spillerom. Og til tross for mine innvendinger - det blir en slags forsoning mellom familiene, en slags fortsatt eksistens sammen som vi kan tro på. Dette blir manifestert i avskjedsfesten for Hollis i siste kapittel og symbolisert ved de forskjellige matrettene som Lousie Erdrich ofte gir en symbolsk betydning. Det samme så vi når Nola engasjerte seg i kakebaking, tilsynelatende bare fordi hun igjen hadde fått en liten gutt i huset, men egentlig dekket kakene Nola sine behov, ikke barnas.

Noen av personene i boken er godt beskrevet, andre blir litt for enkle. Romeo er den jeg gtror mest på. Selv om han er ondskapsfull er han menneskelig, han tar bare de feile valgene hele tiden. LaRose selv blir for perfekt, for "engleaktig". Landreaux selv blir jeg glad i, og han synes jeg er nyansert. Peter blir nokså vag. Nola sin sorg blir litt innholdsløs når vi ikke får helt tak på sønnen som hun sørger over. Louise Erdrich er flink til å beskrive naturen og miljøet og forholdet mellom menneskene. Språket er kortfattet, men inneholder nok til å gjøre reservatet til et levende sted. Men dette er ikke den beste boken av henne jeg har lest.

tirsdag 21. august 2018

Colum McCann: Thirteen ways of looking


Thirteen Ways of Looking: Fiction by [McCann, Colum]

Denne boken dukket opp mens jeg søkte på noen av mine amerikanske yndlingsforfattere og jeg kjøpte den som ebok som et ledd i planlegging av en papirbokfri ferie. Dette er en slags novellesamling. Det er ikke 13 noveller som man kan forledes til å tro. Tittelen kommer fra et dikt "Thirteen ways of looking at a blackbird". Boken består av en kortroman med samme tittel som boken og 3 noveller.

"Thirteen ways of looking" tar for seg den siste dagen i livet til 82-år gamle pensjonerte dommeren Peter Mendelssohn. Han går ut av leiligheten sin for å møte sin sønn Elliot til lunsj på en restaurant i New York. Gjennom forberedelsen til turen og selve måltidet får vi rullet opp mye av Peter Mendelssohns forhistorie, forholdet til hans avdøde hustru, datter og ikke minst hans kalde og kyniske sønn. Dette møter vi gjennom Peters mange og skarpe betraktninger over sitt eget liv og alt han møter på sin vei, alt fortalt i 3.person.

Dette er en side av historien. Men den ender ikke der, for på vei ut av restauranten (sønnen følger selvsagt ikke sin aldrende far hjem) blir han slått ned og dør av skadene. Den delen møter vi gjennom glimt fra etterforskningsteamet som går igjennom alle spor og ikke minst alle overvåkningskameraer som vår gamle venn rekker å passere. Og til tross for alle disse bildene og glimtene er det vanskelig å slå fast hva som egentlig skjedde ute på de glatte, islagte fortauene. Men vi får rullet opp flere sidehistorier som setter særlig Elliot inn i et perspektiv.

Litt av bakgrunnen for denne kortromanen er at forfatteren selv opplevde å bli slått ned på åpen gate da han forsøkte å forsvare en ukjent kvinne som var i vanskeligheter. Men forfatteren sier selv at han hadde planlagt historien lenge før den episoden.

I "What time is it now, where you are?" møter vi en forfatter som skriver om en kvinnelig soldat i Afghanistan som er ute på et dramatisk oppdrag og prøver å kontakte sin kvinnelige samboer hjemme i USA og sin sønn Joel. Her blir det en utveksling mellom novellens forfatter og hans oppdiktede personer, han bygger opp historien samtidig som han fundere på sitt eget liv og sine valg og ikke minst hvordan kan vi kommunisere gjennom telefonlinjer via satelitt - hva er det egentlig som skjer?

I Sh'khol møter vi en fraskilt kvinne, Rebecca med en 13 år gammel adoptivsønn som er noe tilbakestående og er døv. Han er svært flink til å svømme og de er på et feriested i nærheten av Galway i Irland. Han har fått ny våtdrakt som er litt for stor. Så forsvinner sønnen og da våtdrakten er borte skjønner hun at han er på sjøen. Vi følger Rebecca gjennom noen hjerteskjærende dager/timer med leteoperasjoner. Eksmannen kommer også og det er til noe hjelp, men gjør at hun må tåle hans bebreidelser i tillegg til sine egne.

I "Treaty"  møter vi Beverly, en aldrende nonne som bor sammen med andre nonner i et hus på Long Island. En dag får hun se et ansikt hun kjenner igjen fra sin fortid da hun ble kidnappet et sted i Colombia for svært lenge siden. Hun hadde blitt slått, torturert og voldtatt av denne mannen som nå er deltaker på en fredskonferanse i London. Hun reiser til London, til sin bror og klarer å arrangere et møte med denne mannen som først fremstår som en glatt og velpolert fredsentusiast men til slutt avslører seg som den brutale torturisten han egentlig er.

Hver og en av disse historiene gjorde inntrykk på meg. Jeg likte også godt språket og variasjonen av oppbygging.


Linda Bostrøm Knausgaard: Velkommen til Amerika


Velkommen til Amerika - 
      Linda Boström Knausgård
    
      Monica Aasprong
Jeg hører til dem som aldri fikk interesse for Karl Ole Knausgaard sitt forfatterskap. Jeg hørte halve bok 1 av Min Kamp og ble lei. Så ble jeg jo ekstra nysgjerrig på Linda sin siste bok, da.

Hovedpersonen i denne korte, intense romanen er 11-årige Ellen og alt sees gjennom hennes øyne og i hennes språkdrakt. Ellen bor sammen med moren, en skuespiller ved Dramaten i Stockholm og broren som kan stenge seg inne på rommet sitt i dagevis og tisser på flasker. Faren var psykisk syk og var en plage for familien og omgivelsene til slutt kastet moren ham ut. Når han døde sluttet Ellen å snakke. Dette er altså en familie i full oppløsning.

Boken har fått tittelen fra et skuespill som moren spiller i og som nærmer seg premiere. Moren er tilsynelatende den friske i familien, hun er den som alltid er optimistisk, som tror at alt skal bli bra. Hun nedtoner også Ellen sin taushet i bekymringsmøter med skolen. Begge barna er tilsynelatende nokså opptatt av moren og stolt av henne, likevel kan vi lese mellom linjene i Ellens skarpe betraktninger at hun aner at morens sprudlende optimismen ikke bare er av det gode.

Moren er lys til sinns, vakker og omsvermet, har elskere. Hennes gjentatte motto er "vi er en lys familie". Dette sier hun mens datteren er på full fart inn i en dyp psykose og sønnen lever i sin egen verden.

Ellens bror har en kjæreste i en periode, det bryter litt med mønsteret. Han stenger seg mindre inne og er hyggeligere. Ellen oppfatter dette som litt urovekkende, det er en foruroligende forandring, men hun liker at broren er mindre aggressiv. Men så kommer ikke kjæresten lenger og alt er tilbake til det vanlige igjen.

Ved en anledning gir Ellen en skriftlig respons på noe hun opplever. Dette blir moren så begeistret for at hun gladelig avlyser alle planer om psykologisk utredning av datteren. Og Ellen selv er svært oppsatt på at hun ikke må "glemme seg bort" og si noe, reagere på noe. Det kan virke som om tausheten hennes er planlagt, noe hun har kontroll over.

Ellen sitt språk er nok av og til litt for voksent til en 11-åring, men jeg synes ikke det svekker boken. Det viktigste er at forfatteren formidler et barns følelsesliv og mangel på overblikk og distanse som de fleste voksne lærer seg etter hvert. På den måten blir fortellingen hennes brutalt ærlig og direkte. Det er ingen lyspunkter.

onsdag 8. august 2018

Eduardo Halfon: Den polske bokseren




Denne tittelen virket jo litt lovende for en som er nokså interessert i østeuropeisk historie, så den fikk lov å bli med hjem fra biblioteket. "En episodisk roman" står inni som undertittel. Romanen er bygget opp rundt enkelte episoder i jeg-personens liv. Jeg-personen har samme navn som forfatteren, men dette behøver slett ikke være en selvbiografisk roman for det. Ellers har romanen svært lite med Polen å gjøre, bortsett fra at det i en av episodene dukker opp en polsk bokser som kom med et godt råd som reddet livet til Eduardos bestefar da han satt i Auschwitz.

Eduardo selv er (i likhet med forfatteren) opprinnelig utdannet ingeniør og er litteraturprofessor i Guatemala. I den første episoden forteller han om en nokså hverdagslig undervisningssituasjon med uengasjerte og nokså uvitende elever bortsett fra et lysende unntak, en ung indianer med en poetisk åre som sender Eduardo ut på en reise til den fattige landsbygda.

I andre episoder blir det møter med andre, svært ulike mennesker, en jødisk kvinne som reiser rundt i Latin-Amerika, et seminar om Mark Twain i Durham, møter med pianisten Milan Rakic fra Serbia. Og altså episoden med den polske bokseren. Milan dukker opp igjen, nå sender han postkort fra hele verden som Eduardo setter stor pris på. Kjæresten Lias er med Eduardo i flere av episodene, hun har den nokså spesielle vanen at hun tegner orgasmene sine.

Eduardo blir ikke ferdig med Milan, han får ikke lenger postkort fra ham, og når jobben sender ham til Madrid, hva er da mer naturlig enn å legge reisen innom Beograd, Milans hjemby? Det viser seg å ikke være så enkelt verken å reise inn i Serbia og heller ikke å komme nærmere inn på Milan og miljøet hans. I de siste episodene drar Eduardo rund på kryss og tvers i og i nærheten av Serbias hovedstad, oppsøker de mest lugubre barer, møter sigøynere som spiller den heftigste musikk og som kanskje eller kanskje ikke har spilt sammen med Milan eller vet noe om ham.

På slutten kommer historien om den polske bokseren tilbake, men nå i en helt annen versjon. Og her er mye av poenget med boka: hvilken betydning litteraturen har, historiene som blir fortalt. Litteraturen gir oss en illusjon om at virkeligheten er én, men den er bare "et bra triks, som trikset til en tryllekunstner". Litteraturen kan skape en virkelighet for så å rive den ned og skape en annen.

Så var dette en bra bok? Jeg likte godt å lese boken, å "være i" boken. Forfatteren leker med litteraturen og virkeligheten på en måte som jeg liker og jeg følger ham på reisene hans. Men på en eller annen bar i Beograd mister jeg tråden litt, jeg venter en klarhet om Milan, enten at han møter ham eller at han får vite et eller annet, men så koker det bare bort i kålen, synes jeg. Likevel, jeg synes han drar det inn i den siste episoden, der han får den alternative historien om den polske bokseren.