Tove Alsterdal: En stille grav

Liza Marklund har uttalt at hun var inspirert av denne boka da hun skrev "Kallmyren" som jeg nylig har skrevet om. Det er forbindelsen mellom Sverige og Sovjetunionen som er bakteppet, dvs. noen svenske kommunister og kommunistsympatisører som reiste fra et Norrbotten med arbeidsløshet og elendighet til det de trodde var det sosialistiske paradiset.

Katrine har nylig blitt oppsagt fra Sveriges Radio de hun har jobbet som korrespondent i London. Hun oppdager at moren eier et hus i Kivikanga i Tornedalen. Moren er nå dement og bor på sykehjem. Katrine reiser til Kivikangas.

En av naboene i Kivikangi er nylig funnet drept, slått i hjel med sin egen øks på stabburet. Det er Lars Erkki Svanberg som en gang var Sveriges raskeste skiløper. Noen skal ha sett en bil med noen russere i nærheten.

En russisk gangsterleder skyter sin kompanjong i Sankt Petersburg og flykter fra landet.

Disse historiene kommer nærmere hverandre. Katrine finner at den som antagelig var hennes morfar var en av dem som reiste til Sovjetsamveldet på trettitallet, og hun reiser til Russland for å se om hun kan finne noen spor. Gangsterlederen kommer til Tornedaslen. Mordet på den gamle skuløperen nærmer seg en forklaring. Alt henger sammen med alt, men ikke nødvendigvis slik vi trodde i begynnelsen av boka.

Det er en riktig interessant og finurlig intrige Alsterdal har sydd sammen, og hun har gode beskrivelser både av miljøet i Kivikangas, av de forskjellige byråkratiske instansene Katrine møter på i Russland og av de skumle gangsterne i Leningrad. Mot slutten er det også riktig spennende.

Tove Alsterdal har seilet opp som en av mine favoritter blant de mange gode svenske kriminalforfatterne.

Sara Blædel: Den tause enke

En kriminalroman jeg plukket med meg da jeg trengte en grei krim. Jeg har visst lest Sara Blædel før, jeg kjente igjen etterforsker Louise Rick og hennes journalistvenninne Camilla Lind.

Louise er blitt med i det danske politiets reiseenhet som skal bistå distriktene ved forbrytelser som de ikke har ressurser til å etterforske selv. Krovertinnen Dorthe Hyllested blir funnet brutalt slått ihjel, bokstavelig talt. Det er svært lite politiet har å gå etter, inntil de finner barneklær og leker i Dorthe Hyllestads private leilighet i et omfang som tyder på at det har bodd et barn der - og Dorthe var barnløs og det er ingen småbarn i familien eller bekjentskapskretsen.

Dette leder frem mot en forsvinnings - eller kidnappingssak. Og så dukker det opp andre uregelmessigheter, bl.a. ser det ut til at det i en hytte i tilknytning til kroen har vært en krysning mellom en sexklubb for menn og bordellvirksomhet for unge gutter.

Etterforskningen kommer også borti en ulykke med et småfly i området noen år tidligere.

Det blir et nokså komplisert arbeid å nøste opp i alle disse sakene for å finne ut hvilke som henger sammen, og hvordan. Jeg synes Sara Blædel lar oss få være med på etterforskningen på en fin måte, og det dukker stadig opp nye momenter som gjør at mistanken flytter seg fra den ene til den andre. Kanskje blir det litt i overkant mange uregelmessigheter i den lille byen Tåsinge, men det blir en god krim av det!

Det som jeg synes trekker litt ned er forholdet mellom Louise og Camilla, i denne boken er det svært betent og de oppfører seg begge på hver sin måte så avvisende overfor den andre at jeg skjønner ikke at de gidder å være venner!

Gwendolyn Brooks: Maud Martha

Denne lille romanen ble sterkt anbefalt i Bok i P2. Gwendolyn Brooks var en amerikansk poet. Hun var bl.a. den første afroamerikaneren som fikk Pulitzer-prisen. Dette er den eneste romanen hun skrev. Den ble utgitt i 1953 og fikk ikke så mye oppmerksomhet da. Kanskje den druknet litt i oppmerksomheten til romaner av andre afroamerikanske forfattere som kom ut samme året, f.eks. James Baldwin's "Go tell it on the mountains". Den ble "gjenoppdaget" og publisert igjen på nittitallet og nå er den nylig oversatt til norsk og utgitt i år.

Boken er skrevet som en samling skisser fra livet til Maud Martha fra hun er en liten jente til hun er gift og venter sitt andre barn. Det er først og fremst et fantastisk tidsbilde fra 50-årene. Maud er en skarp observatør av samfunnet og menneskene rundt seg. Hun bor i en liten leilighet, mannen har en underbetalt men fast jobb. De klarer seg, men det er ingen idyllisering av fattigdommen. Dette er ikke et kampskrift om rasefordommer og undertrykking, men undertrykkingen er der likevel rundt omkring, bl.a. legges det merke til hvor lys eller mørk huden er.

Og hele tiden har Maud et større blikk enn det som gjelder den daglige tralten, hun tenker på krigen (Koreakrigen), hun gjør seg betraktninger om å drepe en mus, hun drømmer om et annet liv, et bedre liv.

Dette var en god bok å lese og et interessant møte med en representant for den afro-amerikanske kulturen på 50-tallet. Men jeg synes ikke boka svever øverst på stjernehimmelen.

 

Maja Lunde: Lukkertid

Den viktigste grunnen til at jeg leste denne boken var at den handler om at tiden stopper opp. Jeg holder på med danske Solvej Balle sin serie "Om beregningen av romfang" der tiden stopper opp på en bestemt dato i et bestemt år og deretter går den samme datoen igjen og igjen. Jeg var interessert i en annen vri på denne problemstillingen. Og dette er virkelig annerledes.

Egentlig synes jeg ikke at Maja Lunde skriver om at tiden stopper opp.  Det som stopper opp er menneskenes utvikling. Det starter en junidag, men det går noen dager før folk oppdager det. Barn utvikles ikke, ingen dør, sykdommer stopper opp, fostre utvikles ikke i mors liv. Vi opplever dette over en periode på mer enn en måned midt på sommeren og vi følger seks personer med vidt forskjellig livssituasjon. 

En kvinne som har fått konstatert livstruende kreft opplever at kreftcellenes formering stopper - hennes gode liv kan fortsette. En gravid kvinne opplever at fosteret holder seg på 26-ukers stadiet. En basehopper faller til jorden, feil eller selvmord får vi ikke vite men han blir lagt inn på sykehuset sammen med andre "udøde". En kamerat av ham hiver seg på de mest ekstreme konspirasjonsteorier.

Det er en undertone i fortellingen at det er naturens svar på menneskenes rasering av naturen som er den underliggende årsaken, uten at det blir sagt helt i klartekst. Og boka er svært tydelig på at dette er ingen ønsket situasjon - selv om vi ikke ønsker sykdom og død vil vi ikke ha et samfunn der folk som blir skadet holdes kunstig i live fordi døden ikke eksisterer. For ikke å snakke om at barn må vokse, fostre må utvikle seg og fødes.

Boka kunne godt ha hatt en åpen slutt, men Maja Lunde har valgt at samfunnet setter i gang noen tiltak for å få livet til å vende tilbake til normalen og det virker som det virkelig går i den retningen. Det synes jeg ikke er bra for boka - det blir for lettvint, jeg synes plot'et mister troverdighet når naturen leker med menneskene i et par måneder.

Ellers synes jeg Maja Lunde skaper noen gode karakterer, men jeg synes ikke det glitrer av språket hennes og jeg blir aldri hel engasjert i romanen.

David Mitchell: Slade House

David Mitchell er mest kjent for "Cloud Atlas" og "The Bone Clocks". Jeg hørte ham på litteraturfestivalen på Lillehammer i 2016 snakke om sin (da) nyeste bok, "Slade House" som han beskrev som en riktig spøkelseshistorie. 

Boka er mye kortere enn de andre to jeg har nevnt og er også enklere i oppbygningen. Men det er virkelig en spøkelseshistorie om et hjemsøkt hus bebodd av et tvillingpar som lokker til seg mennesker for å livnære seg på sjelene deres. 

Første kapitel foregår i 1979. Nathan (fortelleren, en gutt i 12-årsalderen, antagelig noe autistisk)og hans mor, en klassisk pianist er på vei til Slade House der hun er invitert av lady Grayer til å spille sammen med en verdensberømt fiolinist. De to har et svare strev med å finne døra inn til Slade House fra den trange Slade Alley, men finner til slutt en merkelig, lav dør. Den døra skulle de aldri ha gått gjennom! Grufulle ting skjer. Mor og sønn blir senere registrert som forsvunnet.

9 år senere er politimannen Gordon Bishop på vei til Slade House. Politiet har fått et tips fra Fred Pink som har ligget i koma siden den dagen Nathan og moren forsvant men husker at de spurte ham etter Slade Alley.  Gordon er satt på å sjekke ut tipset. Han finner en liten, halvåpen dør og kommer inn i en stør hage der han treffer den vakre Chloe Chetwynd. Men hun har ingen kjennskap til lady Granger. Derimot kommer hun raskt på bølgelengde med Gordon (fortelleren). Det blir middagsinvitasjon og rødvin og sengekos. Men så skjer det skumle saker.....

Med ni års mellomrom trekker altså Slade House til seg nye ofre. De mystiske tvillingene søker å oppnå evig liv. Hvert niende år må de ha ny forsyning av andre menneskers sjeler.  Først virket det som det ble en del gjentakelser i de forskjellige episodene, men forfatteren har virkelig laget en ny vri hver gang. På en eller annen måte bringer hver hendelse med seg noe nytt inn den neste, det blir en slags utvikling som kulminerer i et spenstig oppgjør i siste episode.

Er det skummelt? Det er jo rikelig med død og gørr og snørr og tårer, men jeg blir egentlig ikke skremt, det blir mer et interessant dykk i paranomale fenomener, nærmest litt morsomt. Jeg likte jo godt at det dukket opp en horologist mot slutten, et fenomen fra "The bone clock", en slags godartet udødelig personlighet, det heiet jeg på!

For meg ble dette bare en artig lek med spøkelsesverden, jeg fulgte ivrig med på hvordan historien var skrudd sammen. Og det er ikke fordi  jeg ikke er lettskremt. Kom igjen med "De dødes tjern" - etter å ha sett filmen og lest boken gikk det lang tid før jeg kunne ta et nattbad i et skogstjern.....

Men David Mitchell har andre bøker på lur, jeg vil lese mer av ham.

Tore Renberg: Lungeflyteprøven

Denne boka har jeg hørt Tore Renberg snakke om mange ganger. Jeg må innrømme at jeg har hatt litt motstand mot å lese den, tittelen og historien om flytetesten virker i overkant klinisk og litt grotesk. Men Tore Renberg er en forfatter som jeg synes bare har utviklet seg med årene så det var jo ingen vei utenom. Lange ventelister på boken, men jeg fikk den plutselig på Allbok som ebok når jeg var på ferie så da var det bare å sette i gang!

Dette er virkelig en historisk roman, i tillegg er det en roman som bygger på virkelige hendelser og personer som har levd. Tiden er 16-hundretallet, 30 år etter trettiårskrigene, vi befinner oss i nærheten av Leipzig. Liket av et nedgravd spedbarn blir funnet i hagen til godseier Voigt. 15-årige Anna Voigt har hatt samleie (ønsket? påtvunget?) med den pukkelryggede gårdsarbeideren Tøffel 2 ganger og det ble det barn av. Hun skal ikke ha visst at hun var gravid, hun fødte sin barn og oppdaget at det var dødt. Moren som kom til etter hvert tok seg av liket og grov det ned. Men når dette blir oppdaget av kokka blir Anna og moren øyeblikkelig mistenkt fot drap, og straffen for spedbarnsdrap er brutal og smertefull død. 

En lege blir tilkalt for å undersøke liket. Det er en yngre lege med kjennskap til det som da var moderne legevitenskap. Han bestemmer seg for å teste om lungene til det døde spedbarnet flyter i vann - hvis det synker skal det være en tydelig indikasjon på at spedbarnet aldri har pustet, altså var dødfødt. Og det er også dette som skjer.

En tid etter blir den unge juristen Christian Thomasius oppsøkt av far til Anna Voigt for å få ham til å føre saken til Anna for retten.Christian tar noe motvillig saken bl.a. inspirert av den samme lungeflyteprøven - og så er vi i gang. Det skal bli en sak som strekker seg over ti år, noe som den gangen var en sensasjon. Vi følger Christian gjennom alle disse årene i hans arbeid med saken og hans mange konfrontasjoner med det konservative og forstokkede akademiske og geistlige miljøet i Leipzig. Og det er Christian som blir hovedpersonen i boka. Hans begeistring for nye tanker og ideer og hans urokkelige pågangsmot er det som Tore Renberg løfter frem. Men han fremstår også med nok av svakheter, det er ingen glorifisering på gang.

Selvfølgelig følger vi også den stakkars ungjenta Anna og alt det hun må igjennom både før under og etter rettsaken. Det er hårreisende lesning om holdninger og behandling av mennesker som pågikk for noen hundre år siden i kristendommens navn. 

Jeg syntes det var tungt å komme inn i boka. Jeg har lest anmeldelsen i NRK og er veldig enig med den. Begynnelsen er rett og slett kjedelig. Selv om jeg blir aldri så opprørt over hvordan kvinner ble behandlet på den tiden og hvor lite nestekjærlighet som fantes i samfunnet ble jeg ikke engasjert i å lese. Men så er det akkurat som om Renberg gradvis klarer å blåse liv i menneskene i boka og da er det akkurat som om boka begynner å leve.

Renberg må ha lagt et ufattelig arbeid i research for denne boka, men det viktigste er at han klarer å skape troverdige karakterer og gir de liv. De fremstår som jeg kan tenke meg at 1600-talls mennesker tenker og føler, med de trange rammene for livsutfoldelse og for fri tale som det må ha vært. Noen ganger dukker 2000-tallsbrillene opp, men da som forfatterkommentarer fra en som står utenfor og betrakter handlingen. Jeg synes Renberg har løst dette på en fin måte.  

Det er humor også og burleske og groteske episoder, ikke minst der godseier Voigt gjør hva han kan for å hevne seg på alle som har hatt en finger med i spillet med å plage hans datter. 

Boka er lang. Jeg tror nok at det har vært nødvendig å få med mye av beskrivelsene av debattene som foregikk i samfunnet, de akademiske konfliktene, beskrivelsene av torturmetoder og henrettelsesmetoder. Men kanskje kunne den ha vært strammet litt inn.  Noen ganger blir Tore Renberg litt for flink. Og begynnelsen fungerer ikke så godt. Men totalt sett er det blitt en mektig roman. Honnør til Tore Renberg for å ha gjennomført et så omfattende prosjekt!

Tove Alsterdal: Slukhål

Det går et ras i Malmberget etter et gruveskjelv. Husene i området er fraflyttet pga rasfaren. I kjelleren på et av husene finner noen en mann som har vært innelåst uten mat og drikke en stund og mirakuløst har overlevd.

Noe senere: En fotograf tar en serie naturbilder i nærheten av en gammel hytte i Ådalen. Når hun fremkaller bildene oppdager hun en hånd som stikker ut av et kjellervindu på bare et av bildene - det må ha vært et menneske i kjelleren. Hun melder fra til politiet. Eira Sjödin og kollegaen August blir sendt for å undersøke. De finner en død mann innestengt i kjelleren. Det kan virke som han er sultet ihjel.

Dette er den andre boken med Eira Sjödin i hovedrollen. Eira er fremdeles politiassistent i Ådalen med vakter som hun kan kombinere med å se etter sin senile mor, men nå flytter moren på sykehjem så Eira kan senke skuldrene. Eller kanskje heller engasjere seg dypere når hun igjen blir mobilisert til et etterforskningsteam på grunn av sin lokalkunnskap. Den døde mannen har sannsynligvis blitt innestengt, så saken etterforskes som et sannsynlig mord.

Den døde blir identifisert. Det er vanskelig å finne noe motiv for drap rundt hans omgangskrets eller familie. Kanskje er det knyttet noe til selve hytten han ble funnet i - det har forekommet økonomisk svindel i tilknytning til verdiløse eiendommer i landsdelen. Eira foreslår å sjekke om det har forekommet lignende situasjoner der folk har blitt innestengt for å sulte ihjel. Og tilfellet i Malmberget blir oppdaget. Det blir Eira som reiser opp for å intervjue mannen som overlevde, men han er merkelig uvillig til å oppgi alt som han opplevde.

Når politiet omsider finner en sammenheng mellom disse to hendelsene og i tillegg oppdager en annen forbrytelse blir det en dramatisk utvikling som kommer til å sette dype spor for alle som deltar i etterforskningen.

Jeg likte denne boken like godt som den første i serien. Ådalens dramatiske forhistorie og naturen ligger der som et bakteppe. Romanen er befolket av hele, normale (og noen litt unormale!) mennesker. Eira Sjødin var et hyggelig bekjentskap i den første romanen og hun er fortsatt en som jeg liker å være på lag med. Bok nr. 3 i serien er utgitt og jeg gleder meg til den.

Elizabeth Strout: Amy and Isabelle

Jeg har lest de fleste romanene til Elizabeth Strout. Dette var hennes første, utgitt i 1998. Isabelle kom til småbyen Shirley Falls med sin vesle datter noen år tidligere. Hun oppgir å være enke og får en grei jobb på en skofabrikk som sekretær for direktøren. Hun trives i jobben, men føler at kollegene på kontoret står litt under henne i rang. Hun er også aktiv i menigheten, men der blir hun ikke helt akseptert, så hun lever med sin datter i tosomhet. Isabelle er også svært opptatt av hvorda de to fremstår utad. Passer alltid på at datteren oppfører seg korrekt, hvordan hun snakker, kler seg osv.

Historien begynner når Amy er 15 år. Hun er en pen jente med vakkert, blondt langt hår. Hun er sterkt knyttet til moren, men er likevel ikke redd for å gå sine egne veier, velger sine venninner selv osv. Og så kommer Mr. Robinson - vikar for mattelæreren. Mr. Robinson gir Amy den oppmerksomheten som hun så sårt trenger. Først avviser hun ham, men så gror det frem en stadig sterkere forelskelse i den godt voksne mannen. Og Mr. Robinson er ikke den som lar anledningen gå fra seg. Han kjører henne hjem, det er ekstratimer og etter hvert stikker de  seg vekk og har et forhold som først er nokså uskyldig men gradvis går over til å bli mer erotisk.  

Isbelles sjef kommer over de to elskende i Mr. Robinsons bil i het omfavnelse med lite klær på og varsler Isabelle umiddelbart. Isabelle blir rasende, skuffet og antagelig litt sjalu på sin datter som har fått til noe hun selv ikke har klart - et forhold til en mann. Hun sørger for at Mr. Robinson drar fra byen og at saken dysses ned. Amy blir rasende  - hun var selv sikker på at dette var hennes livs store kjærlighet, hadde hørt bryllupsklokker ringe i det fjerne men nå var livet hennes over, og det var moren som hadde ødelagt det. I en av konfrontasjonene mellom mor og datter tar Isabelle en saks og klipper av Amy det vakre håret hennes.

Dette skjer like før sommerferien. Amy har sommerjobb på kontoret der Isabelle jobber. Gjennom hele sommeren er forholdet mellom Amy og Isabelle helt nede på frysepunktet. Amy henger litt sammen med ekskjæresten til venninnen som har bil. Isabelle blir litt engasjert i saker som skjer med noen av kollegene hennes. Så opplever Amy og vennen hennes noe forferdelig på en av kjøreturene deres. I fortvilelsen ringer hun Mr. Robinson som hun har fått telefonnumeret til, og han vil ikke kjenne ved henne. Disse to hendelsene blir et stort sjokk for Amy, men samtidig det sparket hun trenger for å gå videre i livet.

Samme kveld får Isabelle besøk av to kolleger, den ene er i en svært dårlig psykisk tilstand og hun lar dem overnatte. Det blir starten på at Isabelle åpner opp litt for sine egne problemer. Hun har aldri vært gift, hun fikk Amy etter en kort flørt med en mye eldre, gift mann.

Og så lever de lykkelig alle sine dager? Ikke helt, Amy insisterer på å ta kontakt med sine halvsøsken og Isabelle frykter for å miste henne, men de har en slags felles forståelse og Isabelle har nå en gjeng med venninner på jobben.

Det var mye bra i denne boka. Jeg synes spesielt Amy's oppvåknende seksualitet iblandet hennes romantiske naivitet er svært godt beskrevet. Isabelle fremstår kanskje litt for mye som hovedpersonen i den engelske "Keeping up appearances", (Jeg husker ikke hva den het på norsk). Elisabeth Strout beskriver miljøet i den søvnige småbyen på en åpen og fordomsfri måte. Men jeg synes at slutten blir litt for glatt, konfliktene og problemene løser seg på en litt for enkel måte.

Vi møter Shirley Falls i "The Burgess Brothers", en roman som jeg synes går mye dypere i karakterbeskrivelsene og har et bedre sammensatt plot.

Iain Pears:Arcadia

Jeg har lest mange bøker av Iain Pears, helt fra min mor lånte meg noen av hans kriminalromaner fra kunstsamlermiljøer på 80-tallet en gang. De var gode, men kanskje litt smale. Så kom den makeløse «Et skilt ved korsveien», en historisk roman som kretser rundt et mysterium på 1500-tallet. Etter det har Pears kommet med flere romaner med mer eller mindre historiske temaer men ellers vidt forskjellige. Denne romanen er i en helt annen genre igjen, dette er en slags Fantasy-roman.

Vi møter tre univers. Professor Henry Lytten har trukket seg tilbake fra arbeidet i de hemmelige tjenester, det er 1960 og han er med i en krets av forfattere og skribenter, bl.a. C.S. Lewis og Tolkien. En av vennene hans er Angela Meersom. Lytten holder på å beskrive en tenkt, alternativ verden, Anterworld.

Anterworld er et harmonisk samfunn der folk for det meste lever i pakt med naturen. Teknologien er lite utviklet, det som virkelig har høy status er historiefortelling. Ellers driver folk med jordbruk, jakt og fiske.

Angela kommer egentlig fra en fjern, dystopisk teknisk/vitenskapelig fremtid. Hun er matematiker og forsker og har kommet frem til en måte å reise i tiden på. Det er avansert og svært energikrevende og det er ikke bare å hoppe frem og tilbake. Selv havner hun i Europa på trettitallet, ble kjent med Henry Lytten og flyttet til England etter krigen. Men hun prøver å videreutvikle sine forskningsresultater. Utstyret hun bruker har hun gjemt bort i en kjellerbod i huset til Henry.

Men så skjer det ting som verken Henry eller Angela hadde tenkt seg. Den 15-årige Rosie som passer på katten til Lytten forviller seg ned i kjelleren og går forbi noen rare gardiner - og så er vi i gang, Rosie trer gjennom portalen til Anterworld! Det viser seg at Angela har konstruert Anterworld som et virkelig univers bygget på Lyttens ideer. Når et virkelig menneske fra «vår» tid trer inn får det store konsekvenser for Anterworld, og kanskje også for vår verden?

Hva blir konsekvensene for fremtiden av at det blir gjort endringer i nåtiden? Kan fremtiden påvirke fortiden? Er Anterwold en egen verden eller viser den en mulig fremtid?

Det er mange spørsmål som svirrer rundt når jeg følger handlingen som inneholder både dramatikk og mysterier. Og enda flere stilles av noen av bokens karakterer, ikke minst den foretaksomme Angela. Noen resonnement kan det være krevende å følge med på, andre virker mer som kvasifilosofi, uten at jeg synes det går ut over handlingen.

Boka er også full av litterære tilknytninger, bl.a. knyttet til noen av Shakespears stykker, det gjør den ikke dårligere!

Jeg leste de første kapitlene som ebok, men snart oppsto det et behov for å bla frem og tilbake for å sjekke ut hvem alle disse personene som vi treffer på i de tre verdene egentlig er. Så da måtte jeg få tak i papirutgaven, og det var ganske krevende men til slutt fikk jeg Norli til å bestille den.

Boken beveger seg frem og tilbake i rom og tid mellom disse tre universene og særlig opplever vi at tiden står på hodet, rekkefølgene endrer seg, i alle fall tilsynelatende. Likevel ser jeg ingen tydelige logiske brister.

Det har vært en festlig (men av og til også dyster!) leseopplevelse å komme gjennom denne boka. Rart at den ikke fikk mer oppmerksomhet da den kom ut, eller kanskje det var jeg som ikke fulgte med i timen? Det er mange detaljer i boka jeg ikke fikk helt tak i, kanskje jeg må lese om igjen enkelte kapitler. Og hva er det egentlig som skjer på de siste sidene - hva peker de mot?

Joyce Carol Oates: Cardiff, by the sea. 4 novellas of suspense

Nokså rett oversatt betyr dette 4 spenningskortromaner. De fire kortromanene (eller langnovellene) er vidt forskjellige når det gjelder både story, miljø og persongalleri. Men vold i en eller annen form, rettet mot kvinner er likevel en fellesnevner.

Jeg har lest mange romaner av Joyce Carol Oates. Noen har jeg vært svært begeistret for (Blonde og Niagara), andre har jeg likt godt og i alle fall en av dem traff meg ikke helt. Men i disse fire historiene synes jeg hun er i sitt ess. Noen steder er det en snikende uhyggestemning, i en av novellene er kanskje ikke hovedpersonen helt pålitelig og noen hemmeligheter kommer frem mot slutten. I en annen historie har jeg lyst til å skrike: Nei! ikke dra dit, ikke bli med ham, men dessverre klarer jeg ikke å påvirke handlingen. I den siste historien synes jeg kanskje slutten blir litt for enkel og banal, men det kan jeg likevel se gjennom fingrene med.

Uhyggelig og til sine tider grotesk, men en fin liten bok om ikke alltid så behagelig å lese.

Johanna Mo: Allting trasig skal bli helt

Dette er tredje kriminalroman i serien om Helena Mobacke. Jeg likte godt de to første, denne synes jeg er enda bedre.

Kriminalitet og bråk blant innvandrerungommer i storbyen (Stockholm) er bakteppe for denne historien. En middelaldrende mann ligger knivdrept på plassen der politiet nettopp med nød og neppe har klart å spre et stort og uoversiktelog oppbrudd av mennesker fullt av vandalisering og ødeleggelser. En mann i mengden har identifisert en ung gutt som skal være drapsmannen. Gutten blir arrestert, men er saken så opplagt som dette?

Flere tråder blir avdekket, det kan være utroskap og sjalusi, pengeproblemer og gjeldsinndriving og narkotikaspøkelser er der også. Helena Mobacka er blitt enda tryggere i rollen som leder for etterforskningsteamet. Hun har fått en kjæreste og det har hjulpet henne å forsone seg med sit livs tragedie - mordet på hennes sønn som skjedde noen år tilbake.

I Helenas team er det også et par bihistorien. En middeladrende etterforsker har en voldsepisode fra sin egen ungdomstiden på samvittigheten. En annen har slått seg sammen med en kjent journalist og er ambivalent i forhold til å leve i et fast partnerskap. Men disse tar likevel ikke fokus fra selve handlingen i boka, synes jeg.

Et stykke over halvveis i boka begynner jeg å ane konturene av intrigen og hvem som er drapsmannen, og spenningen dreier seg mer og mer om de skal klare å ta han før han får gjort enda mer skade.

Noe av det jeg liker er hvordan Johanna Mo skriver åpent om voldsproblematikken uten å henge seg fast i den og gjøre den til den eneste forklaringen på kriminelle aktiviteter. Hun kan også ha et skiftende perspektiv - boken er full av stemmer som gjør historien større enn om alt hadde blitt fortalt fra etterforskerteamet.

Amy Sackville: Orkney

En litteraturprofessor (Richard), godt over livets middagshøyde blir betatt av en av sine unge studenter. Den unge jenta er like betatt av ham og i løpet av noen måneder blir de et par og gifter seg. Han lover å ta henne med på en bryllupsreise hvor hun måtte ønske. Hun ønsker seg et sted ved havet. Og ikke noe en eksotisk øy eller et luksuriøst badested men en liten, forblåst øy der hun visstnok ble født men ikke lenger har noen familie. Så de leier en liten hytte for en uke. Richard jobber litt, hun går lange turer langs stranden, om kvelden spiser de, leser og elsker. Rene idyllen, altså. Men jenta har en merkelig dragning mot havet som Richard dels nyter å betrakte, dels er litt redd for. Hun kan ikke svømme og er tydelig redd for å drukne men nyter likevel å utfordre bølgene.

En merker mer og mer at Richard egentlig ikke vet noe som helst om sin unge kone. Av og til synes han dette er fascinerende, av og til bekymrer det ham.

De møter et fåtall mennesker men holder seg mest mulig for seg selv. Richard kjenner på en gryende sjalusi hvis det dukker opp unge menn på stranden eller i puben. Hans unge kone blir mer og mer opptatt av havet. En morgen Richard våkner er hun borte. Har hun forlatt ham? Har hun gått på sjøen? I bakgrunnen spøker diverse folklorehistorier om havfruer og sjødyr som skaper seg om til mennesker men alltid drar tilbake til havet.

Det er et nydelig språk i denne boka og en blir jo fristet til å leie seg en hytte på en forblåst strand på en av de skotske øyene (!). Men egentlig synes jeg Richard fremstår som en litt patetisk skikkelse, som om han har forelsket seg i en drøm, som om han tror at han har fått en flik av evig ungdom. Og hans kone, hva er hun? En kvinne med dragning mot døden? En «selkie»? En dypt nevrotisk person?

Roy Jacobsen: Grenser

Først i denne romanen er det tegnet et kart over området rundt den lille byen Clervaux i Luxemburg og på slutten er det et tilsvarende kart over området rundt Stalingrad. Dette viser ytterpunktene i denne boka. Det meste foregår i og rundt Clervaux under og etter den 2. verdenskrigen (og noe også mye, mye tidligere), men en stor bolk kretser rundt den siste fasen av kampene om Stalingrad. Stalingrad er sett gjennom øynene på Markus. Markus er belgier og bosatt i Clervaux men ble innrullert i den tyske hæren i 1941 som «nytysk».

Folkene vi møter i Clervaux er i det hele tatt en blanding av tyskere, belgiere, luxemburgere og kanskje også en og annen hollender. En amerikansk soldat får også en viktig rolle - når den tyske hære stormer slottet i Clervaux den siste krigsvinteren sitter soldaten i ballsalen og spiller jazz. Han havner i fangenskap men den belgiske sykepleieren Maria tar seg av ham og de to klarer å rømme. Alliansen bærer frukt - gutten Robert blir født, soldaten forsvinner og Maria tar seg av Ronert alene. Han blir en av hovedpersonene i romanen.

Når Robert vokser opp blir Markus en slags reservepappa for ham. Markus som ble blind under sluttkampene ved Stalingrad (men som fikk synet tilbake og valgte likevel å fremstå som blind). Robert blir den eneste som kjenner til Markus sin hemmelighet.

Boka er bygd opp som en samling kapitler som likevel henger sammen. Vi beveger oss frem og tilbake i tid - det kan av og til være forvirrende men etter hvert går det greit. Det mest spektakulære i boka er nok kapitlet om kampene ved Stalingrad. Markus er sambandsoffiser og er nokså tett på det som skjer i krigens sentrum der feltmarskalk Friedrich Paulus er fanget i en knipetangmanøver fra russernes side. Hitler nekter ham å gjøre retrett og tapene blir enorme. Kampene bølger frem og tilbake i den grusomme vinterkulden. Roy Jacobsen beskriver krigens råskap like ned til den fæle maten og de elendige latrineforholdene. Likevel fremstår dette som litt uvirkelig - nesten litt drømmeaktig. Det skyldes kanskje de mange anekdotiske innslagene av folk og krigere.

Underveis hendte det flere ganger at jeg lurte på hva som egentlig var Roy Jacobsens hensikt med denne boka. Jeg opplevde den som litt fragmentarisk. Men mot slutten er det akkurat som om de forskjellige karakterene og historiene faller på plass og jeg sitter igken med et inntrykk av en ganske storslått roman om folk som bølger frem og tilbake på kryss og tvers over de forvirrende landegrensene midt i Europa.

Og det er opplagt at mannen min og jeg må ta en tur til Clervaux - det finnes en jernbanestasjon der og togene går fremdeles.

Kjell Ola Dahl: Lazarus

Det er lenge siden jeg har lest noe av Kjell Ola Dahl, det var flere av hans kriminalromaner med Gunnarstranda og Frølich som etterforskere. Riktig gode bøker. Denne dukket opp som E-bok på mammutsalget og det passet godt å laste den ned til min kindle siden jeg var på reise.

Dette er en frittstående kriminalroman fra krigens dager. Det meste av handlingen foregår i Stockholm der den norske delegasjonen prøver å holde styr på det som skjer med de norske flyktningene. Flyktningene er en sammensatt gruppe og det finnes også infiltratører og norske nazister blant dem. Det kryr også av tyske militære og spioner.

Forfatteren Jomar Kraby er en lettere forfyllet mann med kommunistsympatier som har måttet flykte til Sverige. Han blir bedt av en av lederne i den norske delegasjonen i Stockholm om å finne informasjon om motstandsmannen og kureren Daniel Berkåk som nylig ble er myrdet på vei inn i Norge med dokumenter til Hjemmefronten.

Kai Fredly er en desillusjonert kommunist og sjømann som har vært i den spanske borgerkrigen. Han ble nylig uventet sluppet ut fra Grini og besøker graven til broren Atle som man antar er drept. Atle ble tidlig nazisympatisør, gikk med i hirden og kjempet ved Østfronten. Kai blir invitert hjem til Sara Krefting, en vakker kvinne fra beste borgerskap med klare nazisympatier. Hun overtaler Kai til å påta seg å hevne drapet på broren Atle og snart møter han Jomar Kraby på et flyktningemottak like over grensen til Sverige.

Jomar kommer til å møte Kai mange ganger mens han graver seg stadig dypere i de nokså kompliserte historiene rundt mordene på Daniel Berkåk og Atle Fredly. Samtidig kommer vi nærmere miljøet og konfliktene i og rundt den norske delegasjonen i Stockholm, og vi blir kjent med medarbeidere og kanskje også motarbeidere av Jomar Kraby sin etterforskning og av Kai Fredly sine planer, hva nå de måtte være.

Jeg lest i en anmeldelse at dette var ingen svart/hvitt-historie og det er nok riktig at menneskene er fargerike og har mange interessante sider. Men boken minner meg likevel om de beste svart/hvitt- filmene fra den tiden, f.eks. Den tredje mann. Hyblene er spartanske og trange, maten er ofte elendig og været er kaldt. Det er noen uforglemmelige scener der. Et sted må noen senke et lik i en myr og er nær ved å gå under selv. Og så er det Jomars utrolige møte med den sovjetiske diplomaten Alexandra Kollontaj!

Det er spennende, men det er ingen forrykende triller. Handlingen er langsom og skrivestilen minner meg litt om Roy Jacobsen. Det kan nok være en og annen logisk svakhet hist og her, men det betyr ikke så mye. Dette er en strålende roman og kriminalroman. Jeg måtte laste ned en annen av Kjell Ola Dahls historiske kriminalromaner når jeg så hvor god denne var.

Monika Isakstuen: De små jentene.

En mor og to døtre reiser til mormors sommerhytte ved sjøen. Det er sommer og idyll men også masse regler og forventninger som er nedarvet gjennom generasjoner. Og det er opprør mot disse reglene, opprør som også kan utarte seg til ansvarløshet og uforsiktighet. Mor og datter, kjærlighet og konflikter. Mormor er også absolutt tilstede bakom lurer hennes mor og mormor og mormors mor.

En kjekk liten bok syns jeg dette er. Isakstuen skriver i en slags lett poetisk form. Moren er i sentrum men hun er ikke bare mor, hun er datter også. Mormor representerer regelveldet, forsiktigheten, de uttalte eller ikke uttalte forventningene. De små jentene er døtre. De representerer frihetstrangen, lekenheten, lysten til å ikke bry seg med noen ting utenom å nyte tilværelsen. Men også med et ikke ubetydelig innslag av bortskjemthet og egoisme, spør du meg. Og så finnes det andre roller i bakgrunnen, for alle mødre har også vært døtre, i alle slektsledd.

Konflikten mellom disse rollene kommer tydelig frem i moren. Hun har alt i seg, her og nå, har lyst til å slå ut håret, gå barbeint på stien og over svabergene, la badedrakten dryppe saltvann og sette flekker på verandagolvet. Men hun har også forsiktigheten og formaningene i seg, bringer det videre til de små jentene. På de siste sidene bryter hun noe med det nedarvede regimet. På baksiden av boka blir dette fremstilt som en seier, men jeg er ikke så sikker. Riktignok står mormor frem som en svært bastant regelrytter, men jeg leser også en famlende usikkerhet i hos henne. Og av og til må vel også noen være voksne, om ikke hele tiden? 

Alt i alt likte jeg denne boka og kjente meg igjen i flere av rollene. Og så har den et genialt cover!

Hanne Ørstavik: bli hos meg. Nominert til P2-lytternes romanpris

Det er lenge siden jeg har lest noe av Hanne Ørstavik, og det var lytterprisen som fikk meg i gang.  Denne boken er vel det en kaller autofiksjon, det har jeg i alle fall lest. Men for meg er det umulig å vite hva som er fiksjon og hva som er  selvbiografisk. 

Hovedpersonen er en norsk forfatterinne, vokst opp i Tana i Finnmark, nå bosatt i Milano. Hun har ikke helt kommet over sorgen etter at hennes tidligere samboer L døde. Nå har hun et forhold til en italiensk mann, M som er betydelig yngre enn henne. 

M er pen og øm og sterk. Men han har også en mørk side og hovedpersonen er av og til redd for ham. Redselen minner henne om den redselen hun følte for sin far under oppveksten. Han var også en mann med et ustyrlig sinne. Det virker ikke som noen av dem faktisk har utøvd fysisk vold mot henne, men hun er like redd for M sine raseriutbrudd som hun var redd for farens.

Det er mye av denne redselen boka handler om. Denne redselen - og så kontrasten til de glimtene hun lengter sånn etter og som  hun ofte beskriver som et lys hun ser i den elskede. Et lys som gjør at hun ser inn til noe godt. Hun ser også etter sårbarheten hos mennene i sitt liv. Men jeg stiller meg av og til spørsmål om hun venter for mye av kjærligheten - om hun er avhengig av at disse mennene skal brette seg like mye ut for henne som hun gjør for oss.

Hanne Ørstavik er god til å beskrive dragkampen mellom denne lengselen og den redselen hovedpersonen føler på. Det reiser en del viktige spørsmål rundt kjærlighetens vesen. Samtidig synes jeg det er problematisk. Jeg synes hun inviterer oss altfor langt inn i sitt privatliv. Det blir vanskelig å diskutere bokas innhold uten å føle at du dissekerer forfatterens selv. Jeg ønsker rett og slett ikke komme henne så nær. 

Hovedpersonen drikker mye, det brukes også mye av andre rusmidler og dette blir på ingen måte problematisert. Er dette bra for romanen? Er det bra fordi det kanskje er virkelig?

Det er også en parallellhistorie inne i romanen som handler om Judith som er en kvinne på samme alder som også har mistet sin samboer og som også innleder et forhold (vennskap? kjærlighet?) til en mye yngre mann. Denne historien har ikke de samme elementene av frykt og redsel. På en underlig måte synes jeg dette fungere ganske bra i denne romanen.

Signe Holm: Godset. Nominert til P2-lytternes romanpris

 Jeg leste et femtitalls sider inn i denne boka, så la jeg den vekk. Det var interessant nok i begynnelsen, men etter hvert ble det mer og mer uklart hva hovedpersonen tenkte på, det va ingen tydelig handling og mange vage og uklare referanser. Jeg bladde litt utover i boka og det virket som alt sammen var skrevet på denne måten. Denne boka passet ikke for meg, jeg prioriterer å lese endre ting.

Dordi Strøm: Odel (nominert til P2-lytternes romanpris)

 

I år var jeg sent ute med å sjekke P2-lytternes romanpris, og så mener jeg programmet starter tidligere enn de siste årene? I alle fall er jeg kommet helt på etterskudd med å lese meg opp! Dette er den første romanen jeg leser og det er en uke til at programmene begynner!

Romanen føregår i en jordbruksbygd, antagelig på 60/70-tallet. Litt uklart hvor vi befinner oss, fjell og daler i nærheten og et storartet terreng for hjortejakt. Kanskje Nordvestlandet? Det dukker opp enkelte ord med finsk eller samisk tilknytning som jeg ikke får helt til å passe inn, kanskje de har en annen forklaring enn at de skal passe med lokasjonen. Vi er helt sikker i Sør-Norge.

Vi møter søsknene Odel og Ommund, foreldrene Olof og Inga og Odel sin datter Liv som Odel fikk når hun var svært ung, femten?? Odel er sterk og klar, drar med jaktlaget til fjells, er den mest treffsikre av alle. Hun hogger ved, Drar opp båten, gjør alt som forventes av en odelsjente, men har nok ikke odelsrett slik loven var den gangen. Lillebror Ommund er en kunstnersjel, spiller gitar og driver med kunstferdig treskjæring og går sjelden utenfor døra.

Olof er kongen på haugen. Hvert år tar han (betalende) jakt-turister opp i fjellet. Han drukner kattunger og sender Liv ut sent på kvelden for å jage hjorteflokken vekk fra bøen. Inga er husmor og bestemor, lager mat, slakter hjort, fryser ned, vasker sengetøy for gjestene, står i fra morgen til kveld.

Liv bor hos besteforeldrene, Odel studerer i byen men er hjemme i alle ferier og tar et tak på gården. Men hvor og hvem er faren til Liv? Det får vi gradvis greie på, står skrevet mellom linjene.

Boka åpner brutalt med at en bil kommer inn på tunet og treffer hunden Bowie. Odel tar geværet, løper ut og skyter hunden.  Det er ikke det eneste dyret som må bøte med livet, det er store mengder hjort, det er fisk og det er kattunger som Olof drukner rett foran nesa på kattemor.

Mye av boka blir fortalt gjennom Liv, og hun er ikke akkurat noen pålitelig forteller. Drømmer og fantasier blandes med virkeligheten, tidsperspektivet flyttes hele tiden. Dette gjør at jeg synes noen ganger det er vanskelig å få helt tak på historien. Men familiebånd er et viktig, gjennomgående tema, båndene som knytter denne til dels dysfunksjonelle familien sammen og binder de unge til gården.

Språket er godt med mange nydelige skildringer av naturen, av blomster dyr og til og med insekter. Men det er likevel en svært dyster bok og inneholder litt for mange uklarheter etter min smak.

Margaret Atwood: Ryper i solnedgang

Margaret Atwood var en av mine yndlingsforfattere, men jeg klarte ikke helt å henge med når hun beveget seg inn i fremtidens dystopier med Madaddam-bøkene. Jeg likte hennes "Tjenerinnens beretning" svært godt, men den handler om vår nære fremtid, jeg er ikke så glad i dystre fremtidsdystopier. Dessuten har jeg inntrykk av at det er svært mye av hennes miljøaktivisme i disse bøkene, og jeg synes ofte at når en bok blir svært preget av et politisk budskap går det ofte ut over historiefortellingen om jeg er aldri så enig i budskapet. Det samme problemet har jeg med noen av Barbara Kingsolver sine bøker.

Men denne novellesamlingen likte jeg godt. Den inneholder et knippe temmelig originale historier, bl.a. et intervju med forfatteren George Orwell og en fortelling om en snegle som har sjelevandret til et menneske. Disse er innrammet av noen noveller i begynnelsen som handler om det aldrende paret Tig og Nell og noen mot slutten som handler om Nell som enke. 

Den novellen jeg likte aller best handler om Nell som går gjennom den avdøde Tigs papirer og fordyper seg i brev og dokumenter fra svigerfaren sin som var brigadegeneral for Canada under 2. verdens krig. En dypt gripende historie med fokus på krigens heslighet. Full av menneskelig innsikt og varme, men kjemiskfri for sentimentalitet. Dette er Margaret Atwood på sitt beste.

Jeg føler vel at alderdom er et underliggende tema for denne boken og det fører tankene mine på andre skjønnlitterære bøker jeg har lest der alderdom og dødens nærhet står sentralt. Noen av de beste:

Margaret Drabble: The Dark Flood rises

Elizabeth Strout: Olive igjen

Margaret Laurence: Marmorengelen

I Ali Smith sin årstidskvartett spiller den aldrende Daniel Gluck en viktig rolle. Et diamteralt motsatt bilde av alderdommen er den ondskapsfulle Didrik i Olav Duuns "Medmenneske", glimrende spilt av Espen Skjønbergs TV-serie fra 80-tallet, fullt severdig i dag.

Lesingen av denne boka ga meg lyst til å lese mer skjønnlitteratur om livets siste fase. Og kanskje jeg skal gi Madaddams-serien en sjanse?

Solvej Balle: Om udregning af rumfang 5

Dette er nummer 5 av 7 planlagte romaner om tiden som stopper opp og de menneskene som opplever 18. november igjen og igjen.

Det er en litt annerledes Tara Selter vi møter i denne boka. Ved romanens begynnelse har hun opplevd 18. november 4541 ganger og til forskjell fra alle de mennesker som hver dag våkner opp til den samme dagen uten å huske at de har opplevd den før setter tiden sine spor på Tara og de andre som er i hennes situasjon.  De 4541 gjentatte dagene tilsvarer mer enn 12 år. 

Men hun har også viktige opplevelser privat. I en periode slår hun seg ned på en av de frisiske øyene. Så prøver hun å gjenoppta kontakten med ektemannen Thomas, men får det ikke til å fungere. Thomas klarer ikke å forholde seg til alt hun har opplevd og alle menneskene hun har blitt kjent med. Han er fortsatt ung og hun er blitt 14 år eldre. Han ber henne om å reise, og det gjør hun. (Men neste morgen vil han ha glemt det.)

I en periode er Tara sammen med Carl. Han får ikke vite noe om deres forskjellige tidsopplevelse, hun drar fra ham hver natt og ringer på igjen neste dag til et "nytt" bekjentskap med nye opplevelser. Dette er forfriskende en stund, men utilfredsstillende i lengden. 

En stor gruppe mennesker har samlet seg på et nedlagt forskningssenter. De pusser det opp og setter det i stand til et sted der mange mennesker kan bo og utveksle meninger og drive en slags forskning. Tara flytter inn og påtar seg å være arkivar for alt som blir skrevet og nedtegnet. 

Tara trives som arkivar i kollektivet. Det er mye intellektuell aktivitet omkring henne, men egentlig er det vel ikke noen som oppnår fremgang i forståelsen av tidsproblematikken de opplever. Etter hvert virker det som om Tara nærmest har resignert. Livet går videre, hun går inn i et forhold med bibliotekaren Milos og opplever at det er befriende å være sammen med en som lever i den samme tidsforståelsen som hun gjør og som blir eldre sammen med henne. Tara er begynt å se dårligere, hun får briller. Hun nærmer seg 50 år, og likevel står hun og de andre på en måte stille.

Mot slutten av boka reiser Tara til et kollektiv i Spania som  med vekslende hell prøver å få grønnsaker til å vokse i drivhus. På veien er hun innom småbyen der Thomas bor. Hun ser på ham om natten, sovende, fortsatt tidlig i 20-årene mens hun selv nærmer seg alderdommen.

Det er mange tanker man kan gjøre seg når en leser disse bøkene. Tanker om ressursforvaltning, tanker om hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen, hva er formålet med livet her på jorden, hva er det vi skal forvalte?  

Og så har jeg noen innvendinger, da. Hvis den samme dagen gjentar seg må jo jordens bane rundt sola ha stoppet opp, det bryter mot alle fysiske lover. Slike spørsmål blir ikke diskutert i kollektivet men burde jo være helt grunnleggende. Men jeg legger disse innvendingene til side når jeg leser disse bøkene, det er jo tross alt fiksjon.  

Men hvordan skal jeg holde ut å vente på bok nr. 6?

Meri Valkama: Din, Margot

Dette er Meri Valkamas romandebut. En kjærlighetshistorie står i sentrum av romanen, mellom journalisten Markus Siltanen og barnehagelærer Luise Seidel i Øst-Berlin i 80-årene. Men romanens hovedperson er Vilja, Markus' datter. Når hun rydder opp i farens papirer etter hans død finner hun en bunke brev underskrevet Din, Margot.  Det er tydelig at faren har hatt en elskerinne, og det er noe ved brevene som minner Vilja om sine barndomsår i Berlin. Hun reiser derfor til Berlin for å finne denne mystiske Margot, eller i alle fall få vite litt mere.

Markus var korrespondent for en finsk sosialistisk avis. Han var glødende tilhenger av sosialismen og møtte det østtyske samfunnet med en entusiastisk og blind naivitet. Ektefellen Rosa delte hans begeistring, i alle fall de første årene. De hadde do barn, Mattias gikk på skolen og Vilja i barnehagen. Og det var Viljas barnehagelærer Luise som Markus innledet et forhold til.

Vilja finner etter hvert frem til at Margot var et dekknavn for nettopp Luise, men det er ingen som vet hvor hun ble av. De siste brevene var fra 1989, i tiden like før Berlinmurens fall.

Kjærlighetshistorien mellom Markhus og Luise er ikke så spesiell. Den kunne foregått hvor som helst, og Markus er egentlig en nokså typisk utro ektemann. Skylder på overtidsarbeid når han har sine kjærlighetsmøter, vil egentlig både ha i pose og i sekk, dvs. ha et vellykket familieliv + et romantisk kjærlighetsforhold. Jeg synes ikke kjærlighetsforholdet blir spesielt godt beskrevet, det dirrer liksom ikke mellom de to elskende og det hjelper ikke med den spesielle DDR-atmosfæren heller. Dette synes jeg er romanens største svakhet. Jeg synes også det er ubehagelig at Luise tydeligvis har sett seg som en mor for vesle Vilja - og at romanen ikke problematiserer dette mer enn den gjør.

Det boken gjør bra er at den gir oss et interessant blikk inn mot Øst-Tysklands historie. Det viser oss mennesker som ikke var opposisjonelle, som levde vanlige liv med de begrensningene det var i DDR både når det gjaldt materielle goder og ytringsfrihet. Av og til ser vi DDR gjennom Markus og Rosa sine briller og av og til de harde realiteter som at svært mange barn hadde lungesykdommer på grunn av bruken av brunkull som energikilde. 

Det er også fin å følge med Vilja når hun leter etter Luise Seidel og etter alt som kan bringe frem minner fra hennes barndom i ØstBerlin - minner som nesten er utvisket fra hukommelsen hennes. Hun gjenoppdager viktige hendelser i sin egen barndom, avdekker ubehageligheter om menneskers svik og finner til slutt kanskje noe av det hun leter etter.

Ann-Helen Laestadius: Stöld

Ann- Helen Laestadius er en samisk journalist og forfatter. Hun har skrevet mange bøker for ungdom og fikk den svenske Augustprisen for en av dem. "Stöld" er hennes første roman for voksne, den har også fått flere svenske priser og er oversatt til norsk. Jeg kjøpte den for et års tid siden på nettet på et svensk boksalg, tilsvarende det norske Mammutsalget ,og den har ligget i bokhyllen min siden.

Vi er i en svensk småby i Lappand der det bor en stor gruppe samiske reineiere. Elsa er ei lita jente som har fått seg en egen reinkalv. En vinterdag drar hun alene ut på en liten skitur og får se en mann stå bøyd over en reinkalv som han har drept. Det er hennes elskede kalv, han har skåret øret av den (for å skjule eierskapet) og når han oppdager Elsa gjør han et tegn som tydelig truer henne med døden hvis hun røper ham.

Denne grusomme hendelsen skal komme til å prege Elsas barndom og også hennes voksne liv. Det skal komme flere brutale nedslaktninger av rein tilhørende Elsas familie og andre opp gjennom romanens forløp, og reineierne sender tisammen et hundretalls anmeldelser. Det lokale politiet henlegger dem alle som en pga "manglende bevis" men når det blir samlet inn bevis og levert inn blir det likevel ikke prioritert å starte etterforskning. Disse angrepene på reindriften har noe mafioso'sk over seg og har også anstrøk av hatkriminalitet. Dette blir et viktig tema i boka.

Det er mye bra i den første delen av boka der vi følger Elsa i barndommen. Hun  kommer til å oppleve en annen tragedie som også vil følge henne gjennom livet. Det er godt skrevet, men jeg har en følelse av at romanen er farlig nær en slags politisk program-roman og jeg mister litt interessen.

Men jeg leser videre, og nå er Elsa blitt voksen. Etter å ha reist bort for å ta utdanning har hun vendt hjem. Hun deltar i reindriften ved siden av å ta deltidsarbeid på en skole. Kampen mot hatkriminalitetet og politiet unnfallenhet står sentralt, men det som jeg synes gjør boka interessant er det innblikket den gir oss av livet til reindriftssamene. Vi er med dem i deres dagligliv, merker utfordringer med klimaendringer, problemene med å leve mellom den svenske og den samiske kulturen.  Forfatteren har skapt noen svært troverdige personer som det er givende å følge. Bl.a. synes jeg godt om scenene med Elsas gamle farmor som må på sykehjem fordi hun er blitt en stor fare for seg selv. Denne sterkt religiøse gamle damen som har vært som en klippe for dem alle!

Jeg synes boka blir mer og mer interessant jo mer jeg leser og opplever ikke lenger boka som en samepolitisk programroman. Den er rett og slett spennende og den er også nydelig fortalt med gode og dype personskildringer. På slutten er det en svært dramatisk episode med islett av magisk realisme, og det kler absolutt boka.

Og så har jeg samtidig fått med meg lærerike fakta om konflikten mellom den samiske og den ikke-samiske befolkingen i Lappland og om politiet og storsamfunnets likegyldighet overfor kriminelle angrep på reindriftssamene.

 

Jon Fosse: Trilogien (Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd)

Etter "Andvake" fant jeg ut at jeg måtte nok lese de andre to bøkene i trilogien også for å få et helhetlig inntrykk. 

I "Olavs draumar" møter vi Asle igjen. Han og Alida dro raskt fra fødefrøkna sitt hus og fant et krypinn i ei lita bygd et stykke fra Bergen. Asle tok navnet Olav Vik og overtalte Alida til å ta navnet Åsta. De skal gå for å være fra Vik, lenger nord for Olav/Asle har begått ikke mindre enn tre drap. 

For å stadfeste forholdet mellom dem og gi det et anstrøk av ekteskap forlater Olav Åsta og barnet Sigvald og går til Bergen igjen for å kjøpe ringer. Men en gammel mann, kalt "Gamlingen" i "Andvake" går samme vei og Olav klarer ikke å unngå ham. Gamlingen sier han er fra Dylgja og kjenner til de to drapene der og også til drapet på fødefrøkna.  Olav påstår at han ikke kjenner til det, men Gamlingen holder på sitt.

Det blir ikke ringer på Olav men et svært vakkert gullarmbånd med blå stener. Han treffer Gamlingen igjen på et skjenkested, og han insisterer på at Olav skal spandere øl på ham. Olav gjør ikke det og forlater  skjenkestedet. En ung jente (tydeligvis prostituert) drar han med hjem. Det viser seg at hun er datter av Gamlingen. Og nå sørger Gamlingen for at Olav blir innhentet av Lova og han settes i arrest. Og Gamlingen kommer tilbake, nå er han Meistermannen (det skal være være bøddelen). Olav får en svart sekk over hodet og blir dradd ut til retterstedet Pynten der Olav/Asle blir hengt. Like før han dør har han flere drømmer. Den siste er som visjon om at Alida er der sammen ham. Det kan minne litt om sluttscenen i Peer Gynt der Solveig tar Peer på fangen og synger for ham.

I "Kveldsvævd" møter vi Alis. Hun er datter til Alida og Åsleik og er nå en gammel kvinne. Hun får en visjon om at Alida, mor hennes er i huset. Alida gikk på sjøen mange år tidligere. Gjennom Alida/Alis får vi Alidas historie om tiden etter at Asle ble hengt. Hun hadde tatt med seg Sigvald inn til Bergen for å spore opp Asle men finner han ikke. Avmagret og utsultet blir hun plukket opp av fiskeren Åsleik fra Dylgja som har flust med penger etter å ha kommet til byen med fisk. Han tar seg av Alida, gir henne mat og overtaler henne til å bli med ham hjem i båten sin. Spedbarnet Sigvald får følge med.

Gradvis gir Alida etter overfor Åsleik og går med på å bli taus for ham selv om han er mye eldre og hun fortsatt elsker Asle. Det er nok heller Åsleiks elskerinne/samboer hun blir. Hun føder ham to døre, Alis og Veslesystera og med Sigvald er de en familie på fem. De har alltid nok mat og tak over hodet. Og "det gjer ikkje vondt og litt godt er det vel". Likevel går hun til slutt på sjøen. 

Alis er gift med en fisker og har seks barn og vi hører ikke om noen kriser i livet hennes, men på bokens siste side går hun på sjøen hun også, slik som mor sin.

Det er tre svært tynne bøker og alle er skrevet i Jon Fosses særegne stil. Korte setninger som gjentar seg selv, insisterende. Det har en suggererende virkning og jeg synes det er ganske flott. Men jeg synes også det går ut over dybden i historien. Og mitt største problem med disse tre bøkene er at drapene blir neste feid under teppet. Asle dreper med kaldt blod tre personer som hindrer ham i å følge drømmen sin som er et liv med Alida og barnet de venter. Og jeg ser ikke noe anger hos ham. Det er mye som river og sliter i ham, men jeg leser ikke annet enn redselen for å miste Alida og for å bli avslørt. Ingenting om at han har tatt fra tre mennesker retten til å leve videre. 

Alida vet innerst inne om alle drapene, men antagelig fortrenger hun dem. Men ett sted, i Andvake får hun noen tanker om moren, Herdis. Hvis hun hadde tatt avskjed på en annen måte enn ved å stjele alle sparepengene hennes (etterfulgt av en slåsskamp og Atle sitt mord), ja hva da? Dette ser jeg som det eneste tegnet på anger og samvittighet i denne romantrilogien.

Så er det Alis, da. Jeg ser mange grunner til at Alida gikk på sjøen men ingen grunner til at Alis gjør det. Ingenting fra livet hennes, og jeg ser heller ikke noen nedarvet tendens til selvutslettelse, ala Hellemyrsfolket. Så hvorfor det? 

"Andvake er ei lysande vakker skildring av kjærleiken mellom to unge" står det å lese bak på boka. Ja, det er sant. Men det er en blodflekket kjærlighet.