Peter May: Runaway

Dette er en "standalone" krim med handling dels på 60-tallet, dels i nåtiden. Noen gutter i tenårene fra Glasgow starter et band i beatens barndom. Guttene gjør det svært bra og blir populære. Hovedpersonen, Jack, kommer i klammeri med rektor på skolen han går på. Det skulle ikke mye til i det svært autoritære skolesystemet i Storbritannia på den tiden. Jack føler seg trengt opp i et hjørne og tenker på å stikke av. Noen av de andre i bandet har også sine problemer. Foreldrene til geniet Luke er Jehovas Vitner og tvinger ham med på misjonsreiser. Far til Dave banker ham. Den nokså velstående Maurie har sine egne grunner til å ville reise, og guttene drar i en "lånt" bil. Swinging London er målet. Og i London havner de, uten bil men med Mauries kusine Rachel som de reddet fra Andy, hennes brutale heroinlanger av en ektemann. 

Det er tid for Flower Power, LSD og alternative ideologier. Guttene får fast spillejobb i et slags alternativt psykiatrisk behandlingshjem og losji hos en av hjemmets sponsorer.  Rachel og Jack innleder et stormende kjærlighetsforhold. Dette går greit ganske lenge, men det alkohol og narkotika florerer. Jeff havner i stoffkarusellen og Jack viser seg lite voksen når Rachel blir gravid.  Andy dukker opp. Londonoppholdet får en dramatisk slutt og noen dør.

I nåtiden blir Simon Flet, en av mennene fra FlowerPower-perioden funnet drept i London. Jack er 67 og bor i Glasgow. Han blir tilkalt av Maurie som har kreft i siste stadium og ligger på sykehus. Maurie vil ha Jack til å organisere en reise til London for å avsløre morderen. Jack lar seg overtale. Jack er restituert etter et lite hjerteattakk og klarer seg godt, men for å gjøre en slik reise mulig presser han sin sønnesønn Rick til å kjøre Jack, Maurie og Rick til London.

Reisen til London blir nesten like dramatisk og nervepirrende som den de hadde førti år tidligere, men de kommer frem. Det hele ender opp med noen dramatiske episoder, og til slutt får ogå Jack vite hvor det ble av hans elskede Rachel. Hvordan hadde livet hans blitt hvis han valgte annerledes den gangen?

Det er ikke alt i denne boka som er like sannsynlig, men miljøbeskrivelsene er gode og troverdige, både oppstarten av et gutteband i Glasgow, et heroinreir i et slumkvarter i Leeds og det kvasi-psykiatriske alternative behandlingshjemmet kunne nok sikkert ha eksistert. Litt artig med to road-trip i samme bok, en med 17-åringer og en med 67-åringer. Persongalleriet er bra, de fem guttene er veldig forskjellige og godt beskrevet. Boka er ellers krydret med referanser til musikk fra den tiden. Det var bare musikk som jeg husker og det var fint for meg. Både Bob Dylan og John Lennon er med - kult!

Selve krimplottet er nok det minst interessante ved boka, men det gjør ingenting,

Judith Hermann: Der hjemme

Jeg hørte den tyske forfatteren Judith Hermann på Kapitelfestivalen i år snakke om denne boka, hennes siste. Dette er tredje eller fjerde boken av henne jeg leser, og den andre romanen. Hovedpersonen er en (navnløs) kvinne i 40/50-årene som har gjort et brudd i livet sitt. Hun flyttet fra tilværelsen i storbyen (Berlin??) og mannen Otis når datteren Ann reiste ut for å oppdage verden. Nå har hun bodd i nesten et år i en liten landsby ved den tyske nordsjøkysten. Hun jobber på brorens Sascha sin lille kneipe. Hun valgte bevisst å ikke bo sammen med broren, men leier et ørlite hus. Broren er mer opptatt av den purunge jenta Nike som han har et slags forhold til.

Dette er ikke en bok med en tydelig handling, men vi følger kvinnen på de dagligdagse syslene på kneipen som hun tar mer ansvar for enn broren, gjennom nye bekjentskaper og med enkelte tilbakeblikk. Hun blir kjent med naboen Mimi, en svært selvstendig kvinne som har bodd i landsbyen hele sitt liv. Mimis bror, grisebonden Arild blir et intimt bekjentskap. 

Mimi og Arild har et nært og godt forhold til foreldrene sine og også inviterer vår hovedperson inn i sitt liv. Hun og broren Sascha er for såvidt også gode venner, men de har ikke et nært forhold på samme måte. Vi hører noen glimt fra en nokså vond oppvekst der de to barna ofte satt i trappeoppgangen i blokka der de bodde for å vente på at moren skulle komme hjem eller finne det for godt å åpne for dem. Det bandt dem sammen på en måte, men ikke så tett likevel. Kanskje Sascha kompenserer ved å prøve å ta seg av den skadeskutte Nike, men det lykkes han ikke særlig godt med.

Kvinnen har forlatt sin ektemann Otis som jeg opplever som en nokså fanatisk sivilisasjonskritiker. Hun har satt en klar strek for forholdet, men likevel er Otis den hun gjerne skriver til eller ringer til når hun har opplevelser eller bekymringer hun trenger å dele med noen. Og så er det Ann, datteren som har reist hjemmefra, er i en slags protestmodus overfor samfunnet og er vanskelig å få tak i. Hun svarer sjelden på mobilen, men har gått med på å sende koordinatene for hvor hun befinner seg i denne verden til moren og faren. Det virker som hun befinner seg på havet, lenger og lenger mot nord.

Landsbyen ligger bak dikene ved kysten og vi merker havets nærhet dels ved Mimis svømmetur ved piren, dels ved hennes grufulle historie om havfruen som ble voldtatt og drept og havets hevn og dels ved hennes uttalelse om at dette område ikke kommer til å være her om noen tiår. Vi møter landskapet som et nokså tradisjonelt og rolig jordbruksdistrikt, det er ikke noe beachparty i denne fortellingen.

Ellers er det et minne om et møte med en tryllekunstner som gjør trikset med å sage over en dame og det dukker også opp en mårfelle.

Jeg syntes ikke boka var så fengslende i begynnelsen, jeg så ikke helt hvor det bar hen og om tilværelsen i den lille landsbyen bare var et litt sært stoppested for hovedpersonen. Men etter hvert gled jeg inn i dagliglivet i landsbyen og aksepterte at det var her det foregikk, og da ble også boka viktigere for meg. Det var også veldig kjekt å høre Judith Hermann fortelle om arbeidet med boka.  Friesland var faktisk hennes barndoms sommerparadis, hun har familie og røtter her og (hvis jeg oppfattet det riktig) har nylig flyttet hit fra Berlin.  

Jeg ser frem til hennes neste bok, så bra at forlaget Pelikanen har gjort bøkene hennes tilgjengelige i Norge!

Daniela Krien: En gang skal vi fortelle hverandre alt

Jeg leste denne fordi jeg ble så begeistret for en annen bok av samme forfatter. Dette var hennes debutroman.

Maria er 17 år. Hun bor på en gård like øst for grensen mot Vest-Tyskland, en grense som snart skal forsvinne. Vi er i 1990. Hun bor sammen med kjæresten Johannes, sønnen på gården. Det er sommer og Maria vet ikke helt hva hun vil med livet. Hun elsker med Johannes men elsker ham kanskje ikke.

Henner på 40 år bor på nabogården. Han er en einstøing og preget av tragiske hendelser. Maria møter Henner helt tilfeldig. Møtet vekker de helt store følelsene i henne og livet blir snudd på hodet.

Den stormende og gjensidige, men nokså umake kjærlighetshistorien mellom disse to er det som driver handlingen i boka. Samtidig følger vi Johannes sin familie, hvordan de strever med å tilpasse seg de nye tidene og hvordan livet på gården arter seg. Og Johannes har sitt fotokunstprosjekt som han etter hvert blir mer opptatt av enn han er opptatt av Maria.

Maria blir tvunget til å ta noen vanskelige valg i livet, men hun har ikke kontroll på alt som skjer, så kanskje går livet i en helt annen retning likevel?

Denne boka er fullt og helt sett gjennom øynene til en tenåring og kanskje nettopp derfor  virker den litt famlende og usikker. Likevel likte jeg å lese den, og den var en interessant kontrast til "Kjærlighet i nødsfall".  Der var det storbylivet som dominerte, her er det livet på landsbygda.  Begge  bøkene beskriver et Øst Tyskland som er merket av sammenslåingen. 

Jeg ser frem til neste roman av Daniela Krien.

Tommi Kinnunen: Ingen anger

Tommi Kinnunen skriver sine romaner fra Nord-Finland. I denne romanen har han gått tilbake til 2. verdenskrig. Vi er på slutten av krigen. Finland tapte vinterkrigen mot Sovjet og måtte gi fra seg store landområder i øst. Når Tyskland invaderte Sovjet i operasjon Barbarossa juni 1941 angrep Finland også med støtte fra Nazi-Tyskland og gjenerobret de tapte områdene og mere til.  Finland var alliert med Tyskland frem til østfronten brøt sammen i 1944. Da sluttet Finland fred med Sovjet og den tyske hæren måtte trekke seg ut. En del av hæren trakk over til Norge. 

I boka møter vi en gruppe finske kvinner som fulgte de tyske styrkene på vandringen mot Norge. Tyskland har nå kapitulert. Kvinnene blir sendt tilbake til Finland etter de først har vært i fangeleir og blitt snauklipt fordi de ble ansett som "tyskertøser" og kollaboratører. 5 av disse kvinnene beslutter å vandre hjemover på egen hånd og vi følger deres vandring gjennom et utbrent og minelagt finsk Lappland til sine respektive hjemsteder.

Kvinnene har svært forskjellig bakgrunn og har hatt forskjellige motiver for å følge den tyske hæren. Ingen av dem er nazister, en kan heller si at de har stilt seg nokså likegyldige til bakgrunnen for krigen.  Men de har alle sammen støttet, arbeidet for eller samarbeidet med den tyske hæren, enten det er som sykepleiere, med seksuelle tjenester, som kontorister eller som kjærester.

De som har noen å komme tilbake til har ingen forventninger om å bli tatt imot med åpne armer. Kanskje klarer de å snakke seg bort fra det faktum at de fulgte tyskerne med vitende og vilje, kanskje ikke, men hvor ellers kan de gjøre av seg nå? 

Folk begynner smått om senn å vende tilbake til Lappland, til de nedbrente husene og gårdene.  De fleste har nok med seg sjøl og ser ikke etter hva som befinner seg under skautene de har knyttet rundt de snauklipte hodene sine. Noen steder finner de litt proviant, og ved et par anledninger møter de mennesker som deler av sine fattigslige matrasjoner med dem.  De fysiske strabasene, dårlige sko, dårlige klær, mangel på mat og hygiene er overveldende, jeg griper meg i å lure på om dette virkelig er troverdig, går det an å overleve en slik vandring?

Det er en eldre sykepleier blant dem. En er prostituert. En ung jente flyktet fra et traurig liv med en strengt religiøs far og mange småsøsken å ta seg av. Hovedpersonen, Irene, levde i et nokså uforløst ekteskap og tok imot en anledning som bød seg til et bedre liv med en tysk soldat som hun likte å være sammen med. De får kjennskap til hverandres historier i grove trekk, men det er på ingen måte noen dype og nære vennskapsforhold som oppstår på vandringen. Det er nærmest som de sløvt støtter seg på hverandre.

Det er noe i boka som minner om boka "Cold Mountain" der også hovedpersonen vandrer igjennom et utbrent og krigsherjet landskap, men han har i hvert fall et mål å se fram til.

Bokas tittel, "Ingen anger" er nokså treffende. Det er ingen av kvinnene som tenker igjennom sine veivalg. Det gjør dette til en nokså dyster bok, og jeg savner kanskje den spenningen som kunne ligget i at i alle fall noen av kvinnene hadde noen tanker om dette. Det blir veldig passivt, skam og fornedrelse og lidelse, hele veien.

Bokas styrke synes jeg likevel ligger i skildringen av vandringen gjennom dette utbrente landskapet, det er noe nesten suggererende over det.

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit

Jeg var i Finnmark i sommerferien i år for første gang og besøkte bl.a. Karasjok med Sametinget og to gode museer for samisk kultur. Dette gjorde meg mer nysgjerrig på samenes historie. 

Elin Anna Labba fikk svenske Augustprisen for denne boken som forteller om den store tvangsflyttingen av samene som foregikk på 1920-tallet. Norge hadde blitt selvstendig i 1905. Både på norsk og svensk side var det ønske om å redusere antall reindriftssamer og ingen forståelse for å ta vare på samisk levemåte, kultur og språk. Mens samene tidligere hadde vandret mellom Norge og Sverige på vei fra og til sommerbeite ved kysten ble det satt en stopper for dette fra norsk side, i forståelse med svenske myndigheter. Store grupper av samer ble tvunget til å forlate beiteområdene sine i Lappland til landsdeler lenger sør. 

Boka er bygd opp på basis av intervjuer med etterkommere etter de som ble tvangsflyttet, utallige gamle bilder, avisartikler, offentlige forordninger osv. Forfatteren levendegjør historien til de enkelte familiene og beskriver strabasene rundt selve flyttingen, hvordan de strevde med å få med seg alle dyrene sine og mistet utallige rein på veien. Hvordan de opplevde savnet av livet på viddene i Lappland og på sommerbeite i Troms. Hvordan det var å miste kontakten med storfamilien de var så sterkt knyttet til når de skulle etablere seg på nytt i et område der de opprinnelige innbyggerne slett ikke var interesserte i å få konkurranse om sine beiteområder.

Boka gir vakre skildringer av naturen de reiste fra, men også den de kommer til, og av de tvangsflyttedes tanker, minner, sorger og av og til håp. Det er brukt mange samiske ord og uttrykk. Dette virker naturlig, og det er en ordliste bak. Men her er også mitt største ankepunkt: Ordlisten er altfor liten. Det forekommer svært mange ord i teksten som ikke blir oversatt og det går ut o ver forståelsen min at jeg ikke kan slå dem opp. Det brukes konsekvent samiske stedsnavn. I noen tilfeller går det an å gjette de norske/svenske stedsnevnene men også her kunne det vært en utførlig liste for kartnerder som meg selv som gjerne skulle fulgt med på reiseruten på kartet.

Men aller viktigst er hvordan boka setter søkelyset på den hensynsløse behandlingen av det samiske folket fra både svenske og norske myndigheter på denne tida. 

Annie Ernaux: Årene

Jeg har lest en annen av Annie Ernaux sine bøker, den het noe sånt som "Forelskelsen", og jeg var ikke så begeistret for den. Men "Årene" har fått svært gode omtaler, og jeg ble positive overrasket når jeg leste den.

Jeg har hørt at alle Ernaux' bøker er mer eller  mindre selvbiografiske. Dette opplevde jeg som en begrensende faktor i "Forelskelsen", men her fungere det svært bra. Hun skriver om et liv i Frankrike (hennes eget) fra tidlig barndom og frem til våre dager. Hun bruker ofte gamle fotografier som ramme for fortellingen, slik som bildet av jenta på karusellen som preget forsiden på mitt seksemplar. 

Som leser opplever vi Frankrikes moderne historie utfolde seg, samtidig som hovedpersonen lever og utvikler seg. Dette beskriver hun på en måte som gjør at jeg som leser kjenner meg igjen i historien. 

Dette er Frankrike og ikke Norge. Vi har mye til felles, men det er også mye som er forskjellig. Men for meg gjør dette boken nesten dobbelt interessant. Jeg føler jeg blir tatt med inn i erindringene til forfatteren og kan speile dette mot mine egne minner, i tillegg til at jeg også lærer litt om Frankrikes nyere historie.

Språket i boken er spesielt. Ernaux skriver som om det ikke bare er denne kvinnen (henne selv) som forteller. Hun får det til å bli en kollektiv fortelling samtidig som den blir høyst personlig. Det er en fornøyelse å lese!