Ljudmila Petrusjevskaja: Det var en gang en jente som la an på svogeren sin, og så hengte han seg. Kjærlighetshistorier

Denne novellesamlingen fant jeg på et boksalg i Oslo i fjor. Jeg leste den samtidig med Lucia Berlins bok. Forfatterne er begge kvinner og jevngamle, født noen år før krigen, Berlin døde i 2004 og  Pertrusjevskaja blir 81 år i år.  Begge skriver om kvinneskjebner. Men ellers var bøkene deres veldig forskjellige, for å si det mildt. Kjærligheten er tema for denne boka, men det er mange slags kjærlighet det dreier seg om. Noe romantisk kjærlighet finnes det nok innimellom men ellers er det nokså prosaiske, av og til grove og ubehøvlede forhold mellom mennesker som blir skildret i disse historiene. De foregår på sluttet av Sovjetsamveldet eller i kaoset som oppsto i årene etter Sovjetsystemets oppløsning. Leilighetene er små, folk bor trangt, ofte er bestemor med på kjøpet (bestefar er som regel borte, noen ganger har han drukket seg ihjel), eller et yngre par flytter inn hos sine foreldre. Av og til til glede, av og til til ergrelse for den ene eller begge parter.

Noen tilløp til romantikk finner vi på jobben, eller på biblioteket eller i parken, kjærligheten kan ramme ungjenter eller gamle koner og av og til er det morskjærligheten det handler om. Der Lucia Berlin skaper scener fra virkeligheten beskriver Petrusjevskaja heller relasjonene mellom personene, ofte med en slags ironisk distanse men ikke uten en god porsjon ømhet for menneskene vi møter. 

Her er det ingen jeg-fortellinger, vi har hele tiden forfatterens vurderinger og kommentarer i bakgrunnen. Der Lucia Berlin tar oss tett innpå hovedpersonene sine sitter vi her heller på tribunen og lar Petrusjevskaja brette ut historiene for oss. Men jeg synes dette også fungerer helt utmerket. Og midt i all råskapen blir jeg veldig glad hver gang forfatteren likevel lar oss se et lite glimt av ømhet og godhet. 

Lucia Berlin: Håndbok for vaskedamer

Denne boken var vist i en liste over 7 favorittbøker som en av mine Facebookvenner presenterte. Jeg hadde aldri hørt om den og sjekket den opp og den virket lovende og var ledig på biblioteket. Det er en novellesamling fra det forjettede land USA og forfatteren er dessverre ikke blant oss lenger, hun døde i 2004.

Jeg irriterer meg av og til over amerikansk kultur (eller mangel på?), ikke like ofte som jeg irriterer meg over amerikansk politikk riktignok, men ofte nok. Men når jeg leste denne boka ble jeg minnet om hva jeg liker ved amerikansk kultur (og litteratur). Lucia Berlin skriver i det lille formatet, om små hendelser og opplevelser, ofte om folk på eller nær bunnen av samfunnet, alkoholikere, narkomane, vaskeriarbeidere, pleiemedhjelpere på sykehus, folk på reise og altså vaskedamer. Selv vokste hun opp i forskjellige gruvesamfunn og bodde som voksen på mange forskjellige steder spredd over begge de amerikanske kontinent og har jobbet høyt og lavt og det gjenspeiles i novellene. Mange av historiene er hentet direkte fra hennes eget liv, og de fleste er i alle fall inspirert eller påvirket av hennes opplevelser. Hun har en fantastisk evne til å beskrive et miljø så det er akkurat som du så stedet i en eller annen amerikansk film, enten det er et myntvaskeri, en busstasjon eller på en fødestue.

Denne utgaven er en samling noveller tatt fra flere av hennes bøker og ble utgitt lenge etter hennes død. En gruppe av novellene handler om en nokså alkoholisert kvinne som  flytter til sin kreftsyke søster (Sally) for å være hos henne til hun dør. De krangler ofte men det er likevel fullt av søskenkjærlighet,  begge har hatt et vanskelig forhold til deres mor.  Lucia flyttet selv til sin søster og pleiet henne når hun var kreftsyk og har hadde perioder med høyt alkoholforbruk.

Såvidt jeg husker er alle novellene skrevet i jeg-form med en kvinne i hovedrollen. Vi er hele tiden tett på, miljøet rundt hovedpersonen er alltid beskrevet med en del detaljer som gjør at vi ser det for oss, kjenner nesten luktene, føler hennes glede, sorg, kjedsomhet. 

Min eneste innvending mot boka er at den er for kompakt, det blir for mange noveller. Jeg mener ikke at forlaget har tatt med mange mindre gode historier, men det blir for mange skjebner, for mange liv samlet mellom to permer.  Det kjennes nesten som jeg holder på å forspise meg når jeg er litt over halvveis, og jeg vil jo lese alle novellene i boka. Forlaget kunne kanskje like godt ha gitt ut en av de opprinnelige novellesamlingene på nytt??

Heldigvis er det kommet en til utgivelse av noen flere av novellene hennes, "Kveld i paradis", litt færre denne gangen og den har også fått svært gode anmeldelser. Den kommer jeg nok til å få tak i.

Agnes Ravatn: Dei sju dørene

Jeg leste Ravatn sin "Fugletribunalet" for et par år siden og syntes den var glimrende. En samtidsroman med en sterk, indre spenning. Men det var først langt ute i boka jeg fant ut at den hadde en slags kriminalintrige, og når jeg var ferdig med den følte jeg ikke at jeg hadde lest en kriminalroman.
Jeg har også sett denne romanen omtalt som kriminalroman, så det skapte kanskje noen forventninger hos meg. Og en skikkelig pageturner synes jeg at den var. Men også denne boken opplever jeg mer som en samtidsroman enn en kriminalroman.
Hovedpersonen og jeg-stemmen er Nina Wisløff, professor i litteratur, 61 år, gift med Mads og har datteren Ingeborg og barnebarnet Misja. Mads er lege men for tiden byråd i Bergen. Huskjøp og visninger er et tema i boka. Mads og Nina må skaffe seg et nytt hus for huset de bor i skal rives pga. bybanen. Mads eier et hus han har arvet etter sin tante. Ingeborg har lyst til å overta huset og er nokså pågående når Nina og Ingeborg treffer leieboeren Mari der. Det blir et nokså ubehagelig besøk. Kort tid etterpå forsvinner Mari og blir ettersøkt av politiet.
Forsvinningen går sterkt innpå Mari og hun begynner å nøste opp i hva som kan ha skjedd med Mari. Det viser seg at hun kommer fra den øya der Nina og Mads har hytte. Hun oppdager stadig nye sider ved Mari sin fortid og får stadig nye tanker og ideer om hva som kan ha skjedd. Det blir mer og mer ubehagelig, til tider også skremmende og det er først helt på slutten hele den ubehagelige sannheten blir avslørt.
Bokas tittel henspeiler på operaen og eventyret om Ridder Blåskjegg der den kvinnelige hovedpersonen blir nysgjerrig på hva som befinner seg bak de sju dørene og det blir mer og mer ubehagelig. Og så er det litteraturprofessoren Nina, da, som kom i skade for å sammeligne litteraturforskerens rolle med politietterforskeren.
Jeg synes det ble en svært så bra bok av dette her . Jeg finner noen svakheter i den endelige forklaringen, men det betyr egentlig ikke så mye. Psykologiske referanser får vi også og her er drømmer med både freudianske og jungianske tolkninger. Jeg synes de passer godt inn og bidrar til å lage en spesiell stemning. Og så er dette en Bergensbok, da, og Agnes Ravatn bygger opp en bergensstemning som kan måle seg med Gunnar Stålesen. En veldig bra bok, selg om jeg synes at "Fugletribunalet" bygde opp en mer intens spenning og derfor gikk litt mer innpå meg.

Arnaldur Indridason: Mørket vet

Det lå et lite utvalg bøker fremme for utlån på Sølvberget da jeg var inne for første gang etter åpningen og hentet en reservert bok. Dette var en av dem - en av de få bøkene til Arnaldur Indridason jeg ikke har lest, det viste seg at det er den siste som er oversatt til norsk. Jeg tror han er en av krimforfatterne jeg liker best og jeg har elsket bøkene om  politietterforskeren Erlendur.  Jeg liker også godt hans bøker fra tiden under og like etter 2. verdenskrig.
I denne boken er hovedpersonen Konrad. Han er en pensjonert politietterforsker som fikk en nokså ublid avgang fra jobben, noe som kommer frem i løpet av denne boken som er den første med ham i hovedrollen. Nr. 2 er gitt ut på islandsk og da blir det vel flere.
Isbreene på Island smelter langsomt som et resultat av klimaforandringene. Vi var på Island i fjor og fikk heldigvis se den vakre Snæfjellsjøkull som dessverre er på sterk tilbakegang. Her er det Langfjellsjøkull som leverer tilbake et mannslik som har ligget nedfrosset i en årrekke i armene på en turgruppe. Det viser seg å være liket av forretningsmannen Sigurdvin som forsvant for tretti år siden. Det var Konrad som ledet etterforskningen den gang. Man mente det var drap, en bekjent av ham ble anholdt men til slutt sluppet fri av mangel på både lik og fellende bevis.
Den tidligere mistenkte blir innkalt til forhør og nekter å snakke med andre enn Konrad. Han går med på å snakke med ham, men han har egentlig ikke lyst til å involvere seg i dette. Men så blir han kontaktet av en kvinne hvis bror hadde gjort en merkelig observasjon med tilknytning til saken. Broren ble senere påkjørt og døde mens sjåføren stakk av - kunne dette være noen annet enn en trafikkulykke? Konrad blir interessert i saken og begynner å gjøre undersøkelser og så er vi i gang.

Det jeg liker så godt ved Arnaldur sine bøker er at han beskriver helt vanlige mennesker og forbrytelsene har som regel sin rot i trivielle, menneskelige laster.  Gamle vitneavhør plukkes fra hverandre, alibier holder ikke likevel. Folk lyver, ikke alltid fordi de har gjort noe galt, kanskje det bare er noe de ikke har lyst skal bli kjent. Dette behøver det ikke bli gode bøker av, men det blir det alltid når Arnaldur skriver dem! I tillegg til gode og troverdige intriger får vi også glimrende beskrivelser av islandsk natur og lokalmiljø. Jeg kommer til å gå å vente på neste bok i Konrad-serien.

Tuula Karjalainen: Tove Jansson. Arbeide og elske

Denne boken plukket jeg opp på et pop-up boksalg i Oslo i fjor høst sammen med to av Tove Janssons egne bøker, den ene var den strålende "Sommerboken". Jeg er jo gammel fan av alle hennes Mummi-bøker, kan skje aller mest "Trollvinter" og "Farlig midtsommer". Den første er melankonsk og vemodig, og den andre lo jeg sånn av når jeg leste den høyt for barna mine at jeg ikke klarte å lese mer.

Denne biografien viste meg en annen Tove Jansson enn jeg hadde tenkt meg. Forfatteren er kunshistoriker og det har nok påvirket vinklingen hennes, men likevel ble det klart for meg at Tove Jansson først og fremst var billedkunstner og det preger boken i høy grad. Så var da boken også gjennomillustrert med et stor antall av bildene hennes, de fleste i farger.

Tove var også mye eldre enn jeg hadde tenkt meg, jeg tenkte på henne som på aldre med mor min som var født i 1928 og var tenåring under 2. verdenskrig. Men neida, Tove ble født i 1914, ved inngangen til 1.verdenskrig og opplevde mellomkrigstiden med oppblomstringen av fascisme i Tyskland og dens avløpere i Finland på nært hold. Brødrene hennes og flere av hennes nære venner (og elskere) deltok i krigshandlingene som Finland var involvert i. Tove var selv av finlandssvensk familie, faren var billedhugger og sto politisk langt til høyre mens moren kom fra Sverige, var kunstner og illustratør og i det grad hun var politisk interessert var pasifist og sympatiskerte mere med venstresiden. Tove selv var glødende pasifist og hatet alt som hadde med krig å gjøre.

Forfatteren forteller om Toves oppvekst, hennes liv og hennes kunstnerkarriere på et ofte litt gammelmodig språk og vi hører endel om hvordan Tove forholdt seg til de forskjellige kunstneriske retninger som utviklet seg i Europa fra 1930årene og fremover. For meg var det en åpenbaring og samtidig se så mange eksempler av kunstverkene hennes. Samtidig blir vi gradvis bedre og bedre kjent med henne som menneske, hennes drømmer og ambisjoner og hennes kjærlighetsaffærer. Først hadde hun flere forhold til mannlige kunstnere og andre kulturpersonligheter, men så falt hun pladask for Vivica, en kvinne i vennskapskretsen som hun hadde et forhold til en stund, men hennes livs store kjærlighet var likevel Tuulikki Pietiläs, de levde sammen i mange år helt til Tove døde av kreft.

Tove gjorde ingenting for å holde sine forhold til disse kvinnene skjult , noe som ikke kan ha vært lett så tidlig som i 1947 når hun og Vivica svermet for hverandre. Men hennes seksuelle legning blir heller ikke fremstilt som det viktigste ved livet hennes for det var og ble malingen.

Mummitrollene dukket opp i mellomkrigstiden en gang, først som små skisser, nærmest drodlinger som slett ikke så ut slik vi kjenner dem. Utgangspunktet var det visuelle, etterhvert kom historiene som vi kjenner dem. Det jeg ikke var klar over var at mummitrollene ikke ble noen stor sak i Finland før de var blitt godt kjent i utlandet, først og fremst i Sverige men også i engelskspråklige utgaver. Boka trekker mange paralleller mellom Toves eget liv og de mest kjente mummibøkene hennes og finner spor av Tove i mange av figurene, i Mummitrollet selv såvel som Mummimamma. Men Too-tikki som vi treffer i "Trollvinet" er og blir Tuulikki.

Mummitrollene gjorde Tove Jansson verdensberømt og gav henne en økonomisk situasjon hun aldri hadde vært i nærheten av tidligere. Men etter mange år med billedbøker, tekstbøker, tegneserier og teaterstykker følte hun at de tok overhånd og ville gjøre andre ting - male igjen og også skrive andre bøker.

Dette er en bok jeg har hatt stor glede av å lese. Ingen pageturner, snarere en jeg ville lese langsomt  så jeg klarte å ta innover meg en del av de nydelige bildene. Jeg resirkulerer de fleste bøker jeg kjøper, men noen må jeg beholde, dette er en av dem.

Jeg vil anbefale alle å gå på pop-up boksalg. Der har jeg truffet på en masse perler som jeg aldri ville ha fått tak i ellers!

Ingvar Ambjørnsen: Ekko av en venn

Jeg har ikke lest mye av Ambjørnsen, bare en av Ellingbøkene såvidt jeg husker, og så har jeg sett et par av filmene. Jeg er egentlig ikke så begeistret for skrivestilen hans, men så var det dette med å få greie på hvordan det gikk med Elling, da.

Elling er nå blitt en mann over sin beste alder (i femtiårene, kanskje?) Han er helt alene, moren er død, Kjell Bjarne er død. Jeg har ikke oversikt over om dette skjedde i de tidligere bøkene. Jeg vet heller ikke hvor han kommer fra nå - en eller annen institusjon, kanskje? Han kommer i alle fall med taxi fra Oslo S til Grefsen, til Fiolveien, til den muggsoppbefengte sokkelleiligheten i villaen til Annelore Frimann-Clausen. Hun er i alle fall over sin beste alder, antagelig godt over 80.

I årene som har gått siden vi møtte Elling sist har han i alle fall gått inn i den nye tid, har PC og smarttelefon og i mangel på noe annet sosialt liv begynner han å involvere seg i det digitale sosiale liv.  Snart er i han i gang, med egen Facebook-gruppe. For sikkerhets skyld har han skaffet en ny identitet, han er Chris og står fritt til å velge profilbilde og andre egenskaper. Chris legger ut daglige epistler i Ellings litt gammelmodige stil, inviterer folk inn eller avviser dem, i sin egen gruppe er han jo litt konge på haugen!

Ellers hjelper han Annelore å tømme en utebod der det meste skal kastes, men han finner også skatter som han vil bruke selv eller han forærer de til bokkafeen Svanen. Der jobber den hyggelige Elisabeth "Lisse" og i den lokale Sparbutikken jobber kassadamen "Spardam",  legesekretæren hos den nye fastlegen er Signe Hanssen og fruen i nabohuset er Mette Mejer som han kommer i klammerier med over en liten bråtebrann men det hindrer ikke Elling i å ha kåte drømmer både om Mette, og om de fleste andre kvinnene han treffer i sitt nokså begrensede sosiale liv.

En liten stund får Elling også sin sjanse til å skinne litt. Han har engang kommet i prat med en ikke så veldig kjent Oslopoet og kommer til å nevne dette på et av sine mange besøk på Svanen, og diverse tilfeldigheter gjør at han blir intervjuet som en del av et større avisoppslag om dikteren. Men skinnet blafrer litt og berømmelse blir  nokikke så total som han hadde håpet på.

Slik lever Elling videre nesten i en dobbelttilværelse. Han er jo på mange måter både høflig og elskverdig men han kommer ofte så sørgelig til kort i den vanskelige kunsten å kommunisere med andre. Ofte klarer han å gjøre små bagateller til uoverstigelige hindringer og bruser seg opp når han mener seg urettferdig behandlet. Heldigvis har ikke Ambjørnsen falt for fristelsen å la Elling gå fullstendig i baret i ren slapstich stil, det tror jeg hadde ødelagt historien om en nokså ensom skikkelse som prøver å klare seg som best han kan i en verden der det er om å gjøre å være vellykket og der han ofte ikke forstår kodene.