Elizabeth George: Denne dødens kropp

Denne krim'en er fra 2010 og gikk meg hus forbi i en periode da jeg var litt lei av forfatteren. Men jeg har lest noen bra bøker av henne de siste årene, så jeg ga denne en sjanse.

Thomas Lynley er så vidt tilbake i politiet etter drapet på hans elskede kone Helen. Det er Isabelle Ardery som får ledelsen av denne mordutredningen.  

Den unge kvinnen Jemima Hastings blir funnet ihjelstukket på en øde kirkegård i London. Jemima var en flyktig sjel som forelsket seg og skiftet partnere ofte, men hun hadde i et par år holdt sammen med taktekkeren Gordon Jossie på landet i New Forest.

Boka er full av vitner, bipersoner, mulige mistenkte og andre med forbindelser til mordofferet. Akkurat her ligger Elizabeth George sin styrke. Hun bygger opp historiene rundt alle involverte. Personer som virker uviktige i begynnelsen kan være svært viktige for handlingen senere. Her har vi Jemimas tidligere samboer Gordon, Gordons nåværende samboer Gina, Jemimas bror, flere av Jemimas tidligere elskere, hybelvertinnen hennes, en mystisk politisjef ved et distriktskontor, broren til en  berømt japansk fiolinist, en spåkone for å nevne noen. Alle har noe å fortelle. Mange husker feil og noen lyver, ikke nødvendigvis fordi de har noe med mordet å gjøre men de kan ha andre ting å skjule. Og flere personer har noe fordekt i bakgrunnen sin.

Parallelt med mordetterforskningen løper en beretning om et grusomt barnedrap: Tre gutter i 10-elleveårsalderen bortfører og dreper en liten gutt på to år. Denne historien er utvilsomt kopiert fra en like grotesk sak i Storbritannia.  De tre guttene er alle fra oppløste hjem og er selv ofre for vold og neglisjering. Det tar litt tid før jeg skjønner betydningen denne saken har i boka.

Barbara Havers har selvsagt en viktig rolle i etterforskningsteamet og Thomas Lynley påtar seg oppgaven med å være partner for Isabelle Avery. Hun er svært ambisiøs, er langt fremskreden alkoholiker og har lett for å sparke nedover på sine medarbeidere.

Jeg likte godt å lese boka. Den var underholdende, ikke minst på grunn av George sin enestående evne til å skape gode og troverdige personskildringer på alle plan. På den måten bygger hun også opp hele  miljøer. Og det er hun svært god til .Og alle personer vi møter har en eller annen rolle for handlingen.

MEN BOKA ER ALTFOR LANG! Det er ingen grunn til at en bok av denne typen skal være på over 800 sider. Altfor mange gjentakelser av Isabelle Arderys toalettbesøk med småflasker med sprit, og svært mye annet kunne vært strammet inn.  Derfor blir det også til at jeg av og til skummer sidene og hopper lett forbi enkelte episoder.

Det er problematisk å bruke en så grotesk mordsak som barnedrapet i Storbritannia i en kriminalroman av denne typen, men jeg synes Elizabeth George behandler dette temaet svært varsomt. Og hun er en dyktig forfatter. 

Leila Slimani: Vuggesang

Jeg lånte denne boka fordi forfatteren kom på litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger. Semani er en fransk-marokkansk forfatter som har levd i Europa siden hun var 17 år. Hun slo igjennom med denne boka som nok kan sies å være en thriller.

Det begynner ganske så grotesk. To barn er utsatt for en grusom forbrytelse. Den lille gutten er død, søsteren hans er såvidt i live men dør kort tid etter. Det er dagmammaen som har gjort det. Disse skrekkbildene blir liggende som et bakteppe for resten av boka.

Myriam og Paul er et ungt fransk akademikerpar med to barn. Myriam har ofret sin karriere og vantrives med livet som småbarnsmor selv om hun elsker  barna sine. En dagmamma blir løsningen og Louise blir redningen. Hun er middelaldrende og har gode referanser. Louise er den perfekte dagmamma/hushjelp, får et godt tak på barna, lager mat og holder leiligheten i perfekt stand. Myriam kommer inn på et godt advokatkontor og stiger raskt i karrieren. 

Louie gjør seg mer og mer uunnværlig, men etter noen år slår idyllen sprekker. Det er noen mørke sider i Louises liv som gjør henne mer sårbar enn arbeidsgiverne aner og gradvis bygger det seg opp en konflikt som så vidt holdes i tømme helt til den springer ut i katastrofen.

Vi er inne på klasseforhold og innvandringsproblematikk, mor/barn-forhold og fransk arbeidsliv og familieliv. Det er tydeligvis vanlig at karriere-ektepar som Myriam og Paul kan overlate mesteparten av omsorgen for barna til en dagmamma og knapt nok ser ungene om hverdagen. Ingen henger i stroppen for å rekke barnehagen kl. halv fem der i gården!

For meg var ikke dette en stor eller viktig roman selv om den er godt skrevet. Det er svært ubehagelig å lese om drapene i begynnelsen, resten av boka leser jeg som en historie om en temmelig skadet personlighet som omgivelsene trenger opp i et hjørne uten å ane hva som foregår i hodet til denne kvinnen. Jeg synes Louises utvikling er sykelig men troverdig.  Av og til undres jeg på om forfatteren kritiserer kvinner som velger å gå ut i arbeidslivet. Men jeg ser det jo fra mitt norske ståsted der de fleste småbarnsforeldre som begge er i jobb tross alt ser mye mer til ungene sine enn i Frankrike. 

Jose Luis Gonzales Macias: Atlas over fyrtårn ved verdens ende

Tittelen kan jo ikke unngå å fascinere, i alle fall ble jeg fortapt når jeg så den. Den fikk meg til å tenke på Mumitrollets mamma på fyret.  Dette er en perle av en bok med beskrivelser av 34 fyrtårn på de mest utilgjengelige og noen ganger ugjestmilde steder i verden. Flere av dem har mange menneskeliv på samvittigheten, hvis fyrtårn har samvittighet.

Fyrtårn har en svært interessant historie. Skipsfarten fikk et økende behov for navigasjonshjelp på vanskelige sjøstrekninger, og så kom teknologiutviklingen så langt at en kunne spre en kraftig lyskilde over lange strekninger ved hjelp av avansert optikk. Men lyskilden måtte passes og en måtte sikre at fyrlyktene blinket med riktig frekvens. Fyrene ble helt nødvendige for sjøfarten.

De fleste fyrtårnene i boka er bygd på 1800-tallet. Det å være fyrvokter var et yrke som krevde en viss utdanning, fyrvokteren skulle loggføre og rapportere i tillegg til å holde fyrlykten i god stand. Noen fyrvoktere bodde på fyret med familie, andre fyr ble bemannet av en eller flere enslige menn som kunne leve i fordragelighet eller som kunne være bitre fiender. Frankrike utplasserte i en periode krigsinvalide som fyrvoktere, kanskje så myndighetene det for seg at de ville like å være langt unna mulige  krigshandlinger, men de to som var utplassert på La Vielle utenfor Bretagne søkte i årevis om omplassering helt til de nesten satte livet til.

Nesten alle fyrene i boka er fortsatt i drift, men samtlige er automatiserte. I dag finnes det så mange andre navigasjonsmuligheter at fyrene blir et ekstra hjelpemiddel for sjøfarten, og teknologien gjør det helt unødvendig å ha bemanning.

Boka er vakkert illustrert av forfatteren selv. Men jeg har vondt for å tro at han ikke er noe inspirert av Judith Schalansky's utmerkede "Atlas over fjerne øyer", og jeg finner dessverre ingen referanser til denne boka i forordet eller noen andre steder. Hun hadde fortjent å bli nevnt.