Oda Malmin: Steinauge

Dette var Oda Malmin sin debutroman og den var  årets "Hele Rogaland leser"-bok. Oda Malmin er 34 år og er fra Stavanger. Hun har ikke vokst opp på en gård og har heller ikke noen annen direkte tilknytting til jærbondens liv og levnet, likevel handler boka om livet på Jæren, sett gjennom øynene på den 65+ årige Ingeborg og søskenbarnet og barndomsvenninnen Randi. Ingeborg skulle ikke bli bonde men ble det likevel og har drevet gården alene siden mannen Erling døde. Broren Ådne var odelsgutt men døde i en ulykke i tenårene. Randi, Ingeborg og Ådne hang sammen som erteris i barndommen. 

Ulykken førte til at Ingeborg ikke fikk gjort noe av sine planer om å bli veterinær men endte opp som nonde i stedet. Og Randi flyttet, eller kanskje heller flyktet til Bergen. Nå har Randi kommet tilbake til Rogaland. Ingeborg og Randi har gjenopptatt den nære kontakten. Randi har fått kreft med dårlige utsikter og skal gjennom en operasjon og vil at Ingeborg skal følge med henne til Oslo.

Boka følger møtene mellom Randi og Ingeborg parallelt med tilbakeblikk fra oppveksten deres og til slutt kommer detaljene rundt ulykken frem i dagen.  Bakteppet er først og fremst den jærske naturen og kulturlandskapet.  Den sterile og litt klaustrofobiske tilværelsen på sykehuset er også med i bildet. Forholdet mellom de to kvinnene er preget av en felles fortid sammen med tanker og problemstillinger som de holder for seg selv, helt til trykket slippes løs mot slutten.

Jeg synes dette var en perle av ei bok. Nå kjenner jeg ikke til livet på en jærgård, men for meg er det ingenting som skurrer i fremstillingen. Landskapet og naturen er beskrevet på en måte som jeg godt kjenner meg igjen i. De to hovedpersonene er troverdige og begge to er hele personer med sterke og svake sider, mennesker en blir glad i.  Det ligger nok av dramatikk i det konfliktstoffet som bringer handlingen fremover til å gjøre dette til en fullblods roman selv om den bare er på 188 sider.

Så da må jeg nok lese den siste boka av Oda Malmin også.

Johanna Mo: Nattsångaren

Svensk krim fra utkantstrøk kan jo være bra. Denne fikk god omtale på en svensk podcast jeg følger og har handlingen lagt til Öland. Tidligere har jeg lest flere av (alle?)Johan Theorins kriminalromaner fra Øland.  Det er noe spesielt med hendelser på en øy, selv om Öland har hatt bro siden 1972.

Hanna Duncker har flyttet tilbake til øya hun forlot i ungdommen etter at faren ble dømt for et rovmord på en enslig kvinne. Faren er nå død, drakk seg ihjel og når Hannah var i begravelsen fikk hun en voldsom lengsel til naturen og de små forholdene på Öland. Hun kjøpte et lite hus på den andre siden av øya enn der hun vokste opp og fikk jobb  som etterforsker ved Politiet i Kalmar (på fastlandssiden av broen). Hun hadde nok tenkt seg at det meste av jobben ville bli på fastlandet, men hennes første sak blir drapet på en ung gutt på Öland, Joel.

Det viser seg at Joel var sønnen til hennes barndomsvenninne Rebecka. Joel var spesiell, nokså innesluttet, den eneste vennen er en nokså utfreaket jevnaldrende jente. Selv har han hatt problemer med å finne ut av seg selv og sin identitet. Under etterforskningen blir det opprullet stoffvirksomhet og pengeutpressing av småbarn i miljøet rundt Joel. Men det dukker også opp andre mulige motiver for drap, bl.a. er Joel sin biologiske far sterkt inne i bildet. Boka blir fortalt kronologisk, og parallelt får vi korte kapitler om Joels bevegelser den siste dagen. Det fungerer godt.

Hannah har ord på seg for å være dyktig men har ofte en nokså utradisjonell stil. Hennes partner Erik er hennes rake motsetning - han er den som alltid følger boka. Det blir utfordrende for henne å drive med etterforskning så nær en barndomsvenninne, samtidig som hun kjenner at hun blir motarbeidet av enkelte krefter både innafor og utafor politiet, antagelig pga. farens kriminelle historie.  Det gjør ikke situasjonen bedre at hun ofte opptrer nokså nedlatende overfor Erik. Men hun blir støttet av sin leder og gradvis blir samarbeidet med Erik også bedre.

Det blir en krevende etterforskning med flere spor som alle skal gås etter i sømmene. Samtidig med etterforskningen oppdager Hannah at det er en del uklarheter ved faren sin straffesak - og for første gang stiller hun seg spørsmålet om faren virkelig var skyldig i alt det der grusomme som han ble dømt for. Kan det ha vært noen formildende omstendigheter?

Jeg likte godt denne boka, til tross for den dystre forbrytelsen. Hanna Duncker var en troverdig hovedperson. Jeg synes hennes tøffe og litt tverre ytre sammen med de såre barndomsminnene var riktig godt beskrevet. Jeg synes også det var gode beskrivelser av menneskene, naturen og miljøet på Öland som kontrast til Stockholm. Det skal visst komme flere bøker der farens kriminalsak vil fortsette som sidetema. Jeg melder meg på!

Ann Cleeves: A bird in the hand

Ann Cleeves skriver ikke bøker raskt nok til å tilfredsstille mitt ønske om god, engelsk krim, så jeg fant en av de tidligere bøkene hennes, dvs. før Shetlandserien og Vera-bøkene.

"A bird in the hand" var Ann Cleeves første kriminalroman, utgitt i 1986.  George Palmer-Jones er pensjonert fra jobben i Home Office (innenriksdepartementet) og er også ivrig fugletitter. Sammen med kona Molly undersøker han omstendighetene rundt et drap i et fugletittermiljø i Norfolk på vegne av faren til en ung gutt som ferdes i dette miljøet.

Fugletitterne virker som en nokså spesiell og sær gjeng. Det finnes stolthet, ensomhet, misunnelse, kjærlighet til naturen og mye annet. Og så er det venner og uvenner av dette miljøet, kjærester, elskere, mødre og fedre, nevrotikere og psykisk utviklingshemmede. George føler han mange ganger går rundt og rundt i en sirkel uten å komme nærmere en sannsynslig drapsmann eller kvinne. Samtidig driver politiet sin etterforskning som virker nokså fordomsfull og full av skylapper.  Men etter flere runder på engelske fugleøyer og andre fugletitterparadis og tilbake til Norfolk igjen blir saken oppklart, som seg hør og bør.

Det er mye som virker litt uferdig og nølende i denne debutboka. Selve plot'et synes jeg faller litt sammen på slutten. Palmer Jones virker som en litt oppstyltet figur, litt for gentlemannsaktig for meg, sårlig når jeg sammenligner ham med den formidable Vera! Det er jo også litt søkt at han får lov til å drive sin etterforskning parallelt med politiet. Og det er godt at Ann Cleeves senere helter ikke er så stupide som politiet i denne boka.

Men det er en god del bra også. Miljøskildringene av de litt sære fugletitterne er glimrende, og vi får mye våtmark og spesielle fuglesorter med på kjøpet. Personene som vi møter har kjøtt og blod og nok personlig nerve og drama at de kan være troende til hva som helst. Og så er det veldig befriende å lese om etterforsking som blir trenert av manglende telefonkiosker og fasttelefoner. Sånn var livet en gang.

Maggie O'Farrell: Jeg er, jeg er, jeg er

Jeg ble veldig fascinert av boka "The vanishing act of Esme Lennox", om kvinnen som ble stuet vekk på et sinnsykehus i 40 år. Og så dukket denne boka opp på biblioteket, den var til og med oversatt til norsk.

Dette er en helt annen slags bok, det er en slags erindringsbok. O'Farrell skriver om 17 forskjellige episoder i sitt liv der hun har kjent på døden på forskjellige måter. I en av dem er hun er alene ute på tur og møter en mann som hun skjønner har ventet på henne. Han oppfører seg seg vært rart og hun får en skremmende følelse av at noe er i veien, men hun kommer seg unna. Et par dager senere oppdager hun at den samme mannen blir ettersøkt for voldtekt og drap på en kvinnelig turist, akkurat langs den samme stien hun gikk på.

Så er det et fly i fritt fall, det er et brutalt ran i Chile, hun blir delvis lammet av en nervesykdom som ungjente, en sykdom hun skal slite med resten av livet for å nevne noe. Det er mange alvorlige hendelser som har preget livet til forfatteren, men jeg kommer likevel ikke i "synes synd på" - modus, det er nok heller ikke hensikten. Det er mer at hun beskriver det tynne sløret som finnes mellom livet og døden, selv om vi mennesker også er svært robuste. Og det synes jeg hun gjør på en glimrende måte. 

Hver enkelt av disse erindringene beskriver noe som kunne ha rammet hver og en av oss, og kanskje er det mange som har opplevd lignende ting. O'Farrell har opplevd mye og har klart å komme seg igjennom det meste, hun er i alle fall kommet "på skrivefot" med det. Med ett unntak, og det handler om datteren hennes og den daglige kampen for å gi henne et godt liv til tross for den kroniske sykdommen hennes. Det er noe som en ikke kan jobbe seg igjennom og riste av seg.

Elizabeth Strout: Abide with me

Dette var Elizabeth Strouts andre roman. Den fikk gode kritikker men kom litt i skyggen av debutromanen "Amy and Isabella".  Men det var først med "Olive Kitteridge" hun nådde internasjonal berømmelse. Jeg har likt alle bøkene jeg har lest av henne svært godt og tenkte jeg skulle prøve meg på denne.

"Abide with me" er hentet fra en kjent engelsk/amerikansk salme som jeg innbiller meg er den samme som "O, bli hos meg". Det er yndlingssalmen til presten og enkemannen Tyler Caskey som bor i en småby i New England sammen med 5-årige Katherine, den eldste av døtrene sine. Hans elskede Lauren, den unge, vakre og bortskjemte riksmannsdatteren har nylig gått bort etter et smertefullt sykeleie. Vi er i slutten av 50-årene. og kreft er noe de fleste dør av.

Tyler er en entusiastisk og idealistisk sogneprest, fast i troen men med et åpent sinn og har stor omsorg for menigheten sin.  Han har også lett for å snakke rett fra leveren, både i sine prekener og til den enkelte. Datteren lider under tapet av moren og reagerer med å stritte med alle piggene på skolen.  Småbysladderen starter, Tyler klarer ikke å hanskes med den og vi er vitne til at en småby klarer å ta knekken på et godt menneske. Nesten. Mot slutten skjer det noe som røsker opp i både Tyler og i menigheten hans og det tennes håp for fremtiden.

Jeg ser tilløp til storhet i denne boken som peker mot de strålende bøkene jeg har lest senere. Denne romanen synes jeg ble litt stillestående i perioder. Men Elizabeth Strout er glimrende når hun med små grep borrer seg inn i de forskjellige karakterene i boka, finner smålighet men også storhet der man minst skulle vente det. Tyler selv er en sammensatt person. Hans nesegruse beundring for Lauren er nesten patetisk i all sin naivitet, men vi aner likevel at han kanskje gjennomskuer hennes svakheter men er storsinnet nok til å bære over med det. Han har tross alt tatt henne fra jetsetlivet i byen til denne stillestående bakevjen.

Jeg ser frem til Elizabeth Strouts neste roman.

Anne Swärd: Vera

Dette var en nokså ukjent forfatter for meg selv om jeg har hørt navnet. Jeg kjøpte boka i Malmø nylig. Boka handler om den unge Sandrine som kommer til Sverige som flyktning like etter krigen, hjulpet av legen Ivan Ceder. Ivan Ceder tilhører en svært fornem og svært rik svensk familie. 

Boka åpner med en nokså grotesk bryllupsscene der den 17-årige Sandrine blir kledd opp, snørt (!) og fraktet i båt sammen med de fornemme bryllupsgjestene til familien Ceders eiendom på en av øyene i  Stockholm skjærgård. Det er iskaldt, det er midt på vinteren og etter at Sandrine har sagt ja til legen Ivan, den eneste av de fem Ceder-brødrene som ennå ikke har giftet seg, og har kommet seg tilbake til Cederhuset der festen skal fortsette setter fødselen i gang. Sandrine føder datteren Vera med en ukjent biologisk far. prisen for å komme inn i en av Sveriges fineste familier er at ektemannen er homofil og hennes rolle er utelukkende å være hans alibi.

I resten av boka får vi gradvis hele bakgrunnen til Sandrine, sammen med hennes begredelige tilværelse i familien Ceder. Hun kommer opprinnelig fra en fransk havneby, med mor og to søstre. Mormoren og tildels også moren har livnært seg på tilfeldige strøjobber kombinert med verdens eldste yrke. I en periode levde hun sammen med en polsk sjømann som skjenket henne de tre døtrene. Men landlivet var ikke noe han holdt ut i lengden. Når han drar til sjøs igjen tar moren de døtrene sine med seg og reiser til sjømannens hjemby, en liten landsby oppe i fjellene nær Zakopane. Det er like før krigen og familien drar fra det som skal bli Frankrikes "frie" sone til det landet som først blir okkupert av Hitler.

I de polske fjellene klarer de seg såvidt gjennom krigsårene og moren blir engasjer ti støtte til partisanergrupper. Men helt mot slutten av krigen kommer en liten trupp tyske soldater også til denne bortglemte landsbyen og helvetet er løs.

Livet hos familien Ceder er et annet helvete. Nok mat og klær, men Sandrine blir nærmest sperret inne og dopet ned av sin lege-ektemann som truer med å få henne tvangsinnlagt på asyl. Datteren Vera klarer hun ikke å ha noe forhold til og vi aner at det har noe med hennes herkomst å gjøre. Stuepiken/kokken/altmuligtjenestepiken Vanna tar seg derimot av den lille babyen som om det skulle være hennes egen datter. 

Gradvis våkner Sandrine til liv og aktivitet og bestemmer seg for å prøve å søke seg tilbake til noe av sin forhistorie. Etter en spektkulær scene i det Cederske hjem reiser hun av gårde og begynner å nøste opp litt av sitt tapte liv. Men finnes det noen fremtid for henne selv og for datteren Vera?

Det var mye som fascinerte meg ved denne boka. Sandrine sin oppveksthistorie var spennende og interessant. Det samme gjelder livet i den polske landsbyen og de dramatiske hendelsene der.  Men jeg hadde problemer med familien Ceders uinnskrenkede makt over sine sønner, svigerdøtre og tjenestefolk, jeg følte meg nesten hensatt til Jane Eyre, Mr. Rochester og den gale kvinnen på loftet. Det var antagelig mulig i sluttet av førtiårene for en lege av finere familie å få sin unge kone tvangsinnlagt på sinnsykehus og det fantes kanskje slike klaner med tunge dystre murer mot resten av verden. Likevel fremstår hele familien Ceder nesten i et parodisk lys.

Jeg synes boka er best i tilbakeblikkene og også mot slutten der Sandrine prøver å finne tilbake til seg selv. Datteren Vera havner i grunnen i skyggen, hvordan må morens avvisning ha virket på henne? Finnes det noen som helst mulighet for kontakt og forsoning mellom dem? 

Nino Haratischwili: Det åttende livet

Jeg har nettopp avsluttet en bok på over 1100 sider. "Det åttende livet" har blitt skamrost i de fleste anmeldelser jeg har lest. Men Dagens Næringsliv skrev "den er spekulativ, manipulerende og overlesset. Og nesten umulig å legge fra seg." Det er kanskje litt nærmere min oppfatning. 

Boka handler om hele det tjuende århundre, om Sovjetsamveldets fødsel, vekst og fall sett fra den lille republikken Georgia, om slekten Jasji i 6 ledd, om en sjokoladeoppskrift med farlige bivirkninger, om kjærlighetens ustadighet og vanskelige kår, intet mindre. Ispedd despotisme, brutale drap, voldtekter, fanatisme og litt overtro.

Boka er lagt i munnen på Nitsa, født i 1973 og utvandret til Berlin på nittitallet. Hun skriver den til sin foreldreløse niese Blitva, en litt sær og ensom 12-åring med dansen som lidenskap. Det er en stor samling fortellinger som begynner med sjokoladefabrikanten (tror ikke vi får navnet hans) med sine 4 døtre, en av dem, Stasia blir født i året 1900 og skal følge med nesten et helt hundreår. Den balettdansende Stasia gifter seg med offiseren Simon Jasji som havner på den røde siden i revolusjonen i 2017. Sønnen Kostja og datteren Kitty blir svært sentrale personer i boka. Kostja går i farens fotspor, bare mye lengre, han arbeider seg opp i sovjetsystemet og blir et maktmenneske og familiens despot, spesielt overfor kvinnene i og utenfor familien som han elsker og tyranniserer på egne og Sovjetstatens vegne.

Vi opplever stalintiden både før og etter 2. verdenskrigen, vi opplever den store fedrelandske krigen som russerne gjerne kaller den 2. verdenskrigen, både fra det beleirede Leningrad og fra det perifere Georgia. Vi møter Stalin (som bare blir omtalt som generalissimus) gjennom hans terrorvelde. Medarbeideren han Beria møter vi mer inngående, han blir omtalt som den store lille mannen med brillene og hans beryktede seksualmoral rammer flere av bokas personer, direkte eller indirekte.

Når Sovjetunionen faller mer eller mindre sammen mot sluttet av åttitallet hører vi om de mange desperate forsøkene på å styre utviklingen, til å hindre oppløsningen helt til det postsovjetiske kaoset er et faktum. Og i Georgia bestod det blant annet av etniske konflikter godt understøttet av Russland,  borgerkrig, sammenbrudd av infrastruktur, mangel på strøm, mat, oppvarmingsmuligheter og oppblomstring av brutal kriminalitet. Det er i denne fasen Nitsa blir voksen.

Jeg synes boka er svært lesverdig frem til Nitsa kommer frem, selv om den er i overkant melodramatisk. Men i Nitsas fortelling kommer vi mye mer inn på personene i boka, særlig på Nitsa selv. Det er akkurat som om Nitsa tar opp i seg alle de brudne løftene, all sveket kjærlighet, all svik fra foreldre som har foregått i generasjoner. Jeg synes boka vokser mot slutten, blir mer roman og mindre historiefortelling.

Vi har også et Englandsspor i boka representert av Kitty. Hun blir tvunget av sin bror til å bli "omplassert" til Europa. Etter mange år blir hun stor låtskriver og sanger. Det fungerer godt og blir et slags motstykke til det urolige Kaukasus med det ville kunstnerlivet og 68-generasjonen i Vesten.

Dette var en svært spesiell bok for meg å lese. I 2007 jobbet mannen min med Statoil sitt Tbilisikontor og jeg bodde sammen med ham i Baku. Jeg besøkte Georgia flere ganger, og kjenner meg igjen i enkelte av beskrivelsene av byen. 

Boka er svært, svært lang, og jeg må innrømme at deler av boka leste jeg litt overfladisk. Det angrer jeg litt på nå, i etterkant, men det blir nok en stund til jeg ser på den igjen. Men jeg tror ikke den kunne vært kortere.