søndag 25. oktober 2020

Hilary Mantel: Falkejakt

Dette er den andre boken i Hilary Mantels trilogi om Thomas Cromwell, han som var sønn av en håndverker, reiste ut i verden, fikk mektige beskyttere og endte som Henrik VIII sin sekretær og ble en av Englands mektigste menn. Det blåser jo på toppene og Cromwell var en av de mange som blåste ned. Men ikke i denne boka. Ellers er det mange som faller for bøddelens øks og bokas engelske tittel er også "Bring up the bodies". Den fikk Man Bookerprisen det året den kom ut, i likhet med sin forgjenger "Ulvetid" (Wolf Hall)

Jeg leste Wolf Hall på engelsk under en lengre vinterferie i Spania. Den var tung å komme gjennom, ikke fordi språket var spesielt vanskelig, men det var mange referanser til historiske fakta som jeg ikke kjente så godt og i tillegg mange tankesprang og tilbakeblikk, særlig fra hovedpersonen. Dette gjorde det til i overkant krevende lesning, og jeg ville heller lese denne på norsk. 

Wolf Hall handler for det meste om Henrik VIII's anstrengelser for å skille seg fra sin første kone, Catarina av Aragorn og gifte seg med Ann Boleyn uten å få pavekirken, samtlige Europas monarker og hele den engelske adel på nakken. Catarina hadde født ham en datter (som senere ble kjent som Maria den blodige) og flere sønner som dessverre ikke levde opp. Henrik VIII var riktignok den mektige kongen, men det fantes konkurrenter og det var svært maktpåliggende for ham å sikre arvefølgen. England såvel som landene på kontinentet var preget av religionsstrid og maktkamp både innenfor og utenfor pavekirken og anklager om kjetteri eller papisme herjet frem og tilbake og gjorde det utrygt for noen og enhver. Cromwell klarte å navigere i dette landskapet i motsetning til sin mentor, kardinalen som måtte bøte med livet. 

I "Falkejakt" har Henrik fått erklært ekteskapet med Catarina for ugyldig  (skilsmisse var ikke politisk mulig) og giftet seg med Anne Boleyn. Riktignok er ikke dette i samsvar med pavekirken, og dette er fremdeles et problem for Henrik. 

Anne Boleyns første barn blir en datter (Elisabeth - den berømte dronningen!). Anne er ung, vakker, stolt og egenrådig og har Henriks fulle støtte. Samtidig omgir hun seg med en rekke adelige og mindre adelige beundrere. Det er mye uro rundt Anne Boleyn, hennes familie og noen av hennes mektige venner. Og når det ikke kommer noen sønn, ingen sikre tronarvinger,  øker Henriks bekymringer. Han har samtidig fått øynene opp for den enda yngre Jane Seymour, en av Anne Boleyns hoffdamer: ung, uskyldig og av god familie. 

Thomas Cromwell ser hvilken vei dette går. Mye av boken handler om hvordan han beveger seg både bak kulissene og på scenen for å få kongen til å foreta valg som ikke skaper unødige konflikter blant adelen og overfor Englands allierte og ikke fullt så allierte. Catarina har nå sovnet inn, og ekteskapet med Anne kunne ha blitt oppløst, eller kjent ugyldig, kongen kunne fått den nye dronningen han ønsker seg, noe som også pavekirken måtte ha godtatt. Kongehuset kunne muligens bli sikrere og mer stabilt. Men det er helt utenkelig for Anne Boleyn å trekke seg tilbake - så må hun gå til grunne og blir dømt til døden for høyforrederi. Noen av hennes beundrere (og elskere?) går med i lasset. Kanskje ikke helt tilfeldig at de unge mennene som blir dømt var de samme som hånte kardinalen, Thomas Cromwells velgjører når han var falt i unåde?

Hilary Mantel beskriver Cromwell som en helstøpt personlighet, som en iherdig forsvarer av England og derfor av kongemakten, mot alle de kreftene som er interessert i å velte kongehuset og innføre uto, opprør eller krig. Disse kreftene kunne være mer eller mindre fiendtlige stater, religiøse fanatikere, opprørere, egenrådige abbeder og andre pavetro og ikke minst Henrik VIII selv med sine ofte impulsive påfunn. Cromwell er også ofte hensynsløs og brutal - i en hensynsløs og brutal tid. 

En av tingene som slår meg når jeg leser denne boka, i likhet med den første, er hvordan selv den mektige kongen og de mektige adelsmennene (og til en viss grad også noen kvinner) er bundet av regler og forventninger i det samfunnet, skrevne og uskrevne. Noen ganger kan det nesten virke som om de er marionetter i et skuespill der ingen av helt har kontrollen men alle må ty til uhederlighet og maktmisbruk for å unngå å gå til grunne selv. 

Det virker som om Hilary Mantel har satt seg svært godt inn i historien, samtidig som hun har gjort det til sin roman. Hun skaper troverdige skikkelser samtidig som hun ikke underslår brutaliteten og hensynsløsheten rundt Henrik VIII. En annen forfatter som skriver om denne perioden er C.J. Sansom. Hans ypperlige krimserie om juristen Shardlake gir sammen med Hilary Mantel sine bøker et godt innblikk i denne perioden av engelsk historie.

tirsdag 20. oktober 2020

Jesmyn Ward: Syng gravløse, syng

Denne romanen henter handlingen fra landsbygda i staten Mississippi. Hovedpersonen Jojo er 13 og bor sammen med søsteren Kayla hos morfar Pop og mormor Mama. Moren Leoni bor der også, hun var engang Mama men nå er det besteforeldrene som ivaretar foreldrerollene. Leoni er svart som foreldrene og hun elsker Michael over alt på jorden, også over barna sine, dessuten er hun dopavhegig. Michael er i fengsel. Michael er hvit og foreldrene hans nekter å godta svigerdatteren og barnebarna.

Jojo har det godt og trygt hos Pop og Mama og Kayla har det godt og trygt hos Jojo og Pop og Mama - i den rekkefølgen. De er fattige men klarer seg på et vis, selv om det er et tøft liv. Leoni er nok glad i barna sine, men blir likevel sjalu når Kayla foretrekker Jojo og Jojo foretrekker Pop. Og når Michael har sonet ferdig vil hun at barna skal bli med henne på den lange bilturen opp til statsfengslet og møte Michael når han slipper ut.

Det blir en roadtrip uten like og ungene opplever ting som langt overgår Jojos ubehagelige opplevelser når han måtte være med morfaren og slakte geiter. I tillegg til junkies og rasistiske politifolk møter vi også noen av de gravløse som tittelen henspeiler på. En av dem er den 13-årige Richie som var i det beryktede landsfengselet sammen med Pop når han var ung. En annen er Given, bror til Leonie som ble skutt ned av fetteren til Michael og som faren til Michael, sheriff Big Joseph sørget for å få frikjent.

De døde blander seg inn i handlingen. Særlig er det Richie som legger den tunge børa på skuldrene til Jojo om å få høre hele historien fra Pop fra fengselet, historien som Pop ikke har klart å fortelle til noen. 

Vi har flere fortellerstemmer her - Jojo og Leonie forteller hver sin historie, men også Richie får slippe til. Det gir en svær mangfoldig og variert fremstilling av den dystre turen til statsfengselet. Jojo og Leonie har så forskjellig vinkling på reisen at en skulle ikke tro de hørte til samme familie. Jojo har for lenge siden sluttet å bry seg særlig om den vaklevorne mora, og faren har han svært få minner om. Han er mest opptatt av å verge Kayla fra problemene under reisen, men så får han Richie hengende over seg. Richie henger på ham som en klegg og lar han ikke få fred. Dette blir tungt for Jojo i tillegg til Kayla som er kvalm og redd og kaster opp og Leonie som kjører i sikksakk mellom forskjellige dopoppdrag på veien til fengselet.

Leonie er bekymret for Kayla, men hun klarer ikke ta seg av henne og blir irritert og sint på Jojo som greier det. Turen har hun finansiert ved å levere dop på veien - det får henne og ungene opp i livsfarlige situasjoner. I tillegg har hun gjenferdet av broren Given som hun aldri slipper fra. Og gjensynet med Michael blir godt - men løser det egentlig noe av Leonies problemer?

Det er mye mørkt og dystert i denne boka, mye svik og forfall men det er også lyspunkter, kjærlighet, vilje til forsoning. Spøkelsene forteller meg at rasismen, raseskillet, brutaliteten og undertrykkelsen av den svarte, fattige befolkningen i etterkrigstidens USA  kaster lange skygger inn i nåtiden. På den måten går jo boka inn i det som foregår i vår tids Amerika. Men jeg synes kanskje at spøkelsene har fått i overkant mye plass, hvordan skal samfunnet gå fremover hvis vi ikke kan kaste av oss vekten av fortidens forbrytelser? 

Uansett - dette var en flott og engasjerende bok, veldig bra språk, gode miljøskildringer, personer som en virkelig kommer inn på livet, en stor leseropplevelse.

fredag 16. oktober 2020

Jane Harper: Falsk natur

En krim fra Australia. Ukjent forfatter for meg, det er visst hennes andre bok. En  3-dagers teambuilding i den australske villmarken ender med at bare fire av de fem kvinnene som var med kommer tilbake, utsultet, frosne, traumatiserte og med synlige skader. Den femte kvinnen, Alice, dukker ikke opp. De mannlige deltakerne hadde en rute i nærheten av kvinnene, og de er alle sammen kommet tilbake uten problemer av noen art.

Etterforsker Aaron Falk og hans medarbeider Carmen driver allerede med etterforskning av bedriften for mulig økonomisk kriminalitet og Alice var deres kontakt på innsiden. Det blir satt i gang et storstilt søk. Parallelt med etterforskningen får vi lesere gradvis kjennskap til historien, i alle fall noe av den, gjennom tilbakeblikk på den katastrofale villmarksturen der alt gikk galt. 

Historien er preget av gamle og nyere konflikter mellom de kvinnelige deltakerne. En av dem er medeier i firmaet og er derfor dypt involvert i de mer lysskye delene av virksomheten, det er historier om alkoholisme og andre avhengigheter, noen tråder peker tilbake på en slags treningsleir som noen av kvinnene var med på i ungsomstiden. Flere av dem har barn i tenårene som har sine utfordringer.

Aaron Falk har sine egne traumer  som plager han, i tillegg til den ene hånden hans som ikke er helt leget etter skogbrannen han var med på å slukke. Og så er det oppdragsgiverne hans som henger over skuldrene hans og er fin lite interessert i hele etterforskningen bare de får tak i de avslørende papirene på bedriften. 

Jeg synes det var fin driv over historien, og selv om vi fikk vite mye gjennom tilbakeblikkene fra turen hadde forfatterne mange overraskelser på lur. Det er flere gode karakterbeskrivelser og mye spenning mellom de involverte personene. Kjærlighet, omsorg, ømhet, misunnelse og hat - og mye dramatikk. Og de som måtte tro at Australia bare er sommer, surfing og hetebølger får lære noe annet! 

torsdag 15. oktober 2020

Tove Ditlevsen: Barndom. Ungdom. Gift

I litteraturgruppa ble vi enige om å lese et eller annet av Tove Ditlevsen og jeg valgte disse tre erindringsbøkene. De to første ble utgitt i 1967 og den siste i 1971. Men Tove Ditlevsens romaner er så vidt jeg vet alle sterkt påvirket av hennes oppvekst og erfaringer.

Tove vokste opp i en arbeiderfamilie i et fattig strøk i København. Faren kom fra en gård på Jylland, var glødende sosialist, leste bøker og fulgte med i det som skjedde i samtiden. Moren var 10 år yngre enn faren, vakker, lettlivet og virker i grunnen relativt lite opptatt av de to barna sine, Tove og Edvin. Tove er selv først og fremst opptatt av bøker, først av å lese dem, deretter å dikte selv. Hun begynner tidlig å skrive vers og levde gjennom skrivingen av og til nesten i sin egen verden når hun ikke fulgte med sin mer drevne venninne Ruth rundt på fantestreker. Hjemme hadde hun det greit nok. De var alltid fattige men hun ble ikke hundset eller plaget. Så var det heller ikke noen som så henne som det fabulerende barnet hun var. 

Utdanning utover folkeskolen kom ikke på tale selv om Tove hadde skoleevner i massevis. Det var naturligvis økonomiske hindringer men ingen av foreldrene syntes det hadde noe for seg. Moren fordi hun ikke forsto nødvendighet av skolegang overhodet og faren mente hun ikke trengte utdanning fordi hun var jente. Hun fikk først noen husposter men var ikke lenge i noen av dem. Deretter jobbet hun som kontordame, hun kunne da i hvert fall lese og skrive helt utmerket.

Diktingen er det viktigste i Toves liv.  Hun klarer seg greit nok i de mange jobbene hun har. Tilpasser seg aldri helt men nok til å holde det gående. Hun deltar i selskapelighet og dans og har flere kjærester, men det en eldre mann som kan gi henne det hun egentlig vil ha - utsiktene til å få publisert diktene sine. Hun går inn i et ekteskap med denne redaktøren av det lille magasinet "Vild Hvede". Han er 53 år, ekteskapet blir både lidenskapsløst og kjærlighetsløst - men Tove får gitt ut en diktsamling med de nye kontaktene hun får gjennom sitt ekteskap.

Hun har flere affærer, bl.a. med Piet Hein. Så treffer hun en ung student som hun blir ordentlig forelsket i. Hun skiller seg fra redaktøren og gifter seg med Ebbe. Tove er en stigende stjerne på den litterære himmel og skal komme til å forsørge sin mann. De får et barn og hun er lykkelig som mor, som kone og kjæreste og som forfatter. Så blir hun gravid igjen og synes det kommer altfor brått. Etter en desperat jakt finner hun en lege, Carl, som går med på å utføre abort. Han gir henne petidin som bedøvelse under inngrepet og hun opplever sin første rus. Den blir en så sterk opplevelse for henne at det overgår alt, også hennes kjærlighet til Ebbe og åpner veien inn i en tilværelse med dop og pillemisbruk. Tove flytter sammen med Carl for å få oppleve rusen igjen og han gir henne det hun ber om og mere til. Etter mange år med stadig sterkere medisiner kommer hun omsider under avrusing og behandling og kommer seg også vekk fra Carl og hans skadelige innflytelse. Men morfintrangen vil forfølge henne resten av livet. 

Dette er tre tynne fliser av noen romaner men de rommer så mye likevel. Det som slår meg mest er hvor åpenhjertig Tove Ditlevsen utleverer først og fremst seg selv men også sine nærmeste. Men det er ingen store, dramatiske  avsløringer, hun forteller bare (tilsynelatende, ha vet vi?) om hvordan det var. Hun er mest brutal mot seg selv , legger åpent frem sine svakheter men også sine drømmer og lengsler.  Og så er også bøkene glimrende tidsbilder og miljøskildringer av Københavns fattigkvarter, av skrivestuene og kontorene og av kunstnerkneipene,  på 30- og 40-tallet.