Colum McCann: Let the great world spin

Jeg har blitt mer og mer begeistret for bøkene jeg har lest av Colum McCann. Denne kom ut i 2009 og vant "National Book Award i USA og International Dublin Literery Award i 2011. Den er dessverre ikke oversatt til norsk.

Dette er en bok om livet i New York, sentrert rundt en faktisk hendelse som forfatteren dikter fritt omkring: 7. august 1974 gjør linedanseren Philipe Petit et stunt mellom de to tårnene i New York, de samme tårnene som ikke finnes lenger. Tusenvis av byens innbyggere blir stående målløse å se på den elegante og livsfarlige oppvisningen. Etterpå blir han tatt hånd om av politiet.

Boken er fortalt i enkeltstående historier som alle har forbindelser til hverandre og som tilslutt setter det sammen til en helhet. Vi møter først Cieran Corrigan som sammen med sin bror har en vanskelig oppvekst med en brutal far. Broren blir religiøs og går inn i en katolsk munkeorden som jobber ute blant fattigfolk og han havner i New York. Etter noen år finner Cieran ham i Bronx i en leilighet i en falleferdig leiegård i et strøk preget av stoffmisbruk og prostitusjon. Corrie, om han blir kalt, er blitt et samlingspunkt for de prostituerte jentene som får låne toalettet og drikke litt te mellom slagene. Cieran er sjokkert over omgivelsene men blir likevel boende en stund. Han blir mer og mer bekymret for sin bror som han betrakter som dumsnill. Han mistenker at han bruker heroin, men det viser seg at Corrie har en alvorlig sykdom. Men det store i Corries liv er ikke sykdommen, det er hans kjærlighet til sykepleieren Adelita, en kjærlighet som strider mot hans løfter om sølibat.

Like etter linedanserstuntet er Corrie i retten sammen med den prostituerte Tilia og datteren hennes Jazzlyn som selv er mor til to småjenter. Samme dag kommer også linedanseren for retten. Linedanseren går fri, men Tilia blir dømt til 8 måneders fengsel for å ha ranet en kunde og Corrie kjører Jazzlyn hjem.  Bilen blir påkjørt bakfra, bilen kommer i spinn tvers over motorveien og krasjer. Jazzlyn blir drept på stedet og Corrie dør på sykehuset.

Claire er ektefellen til den suksessfulle dommeren Solomon som er arving til en formue og bor i en toppleilighet i et av New Yorks fasjonable strøk. Hun elsker sin mann, men det hjelper henne ikke over tapet av den strålende intelligente sønnen Joshua som ble drept av en bombe i Vietnam. Hun fant en avisannonse for en gruppe mødre av falne Vietnamsoldater og ble med i gruppen som samles hos henne. 

Tilia forteller sin historie fra fengselet, om hvordan hun begynte på trekke på gaten, om det tøffe livet på gaten, hvordan hun sverget på at hennes vakre datter aldri skulle gå den veien, om hennes bekymring for hvordan det skal gå med de små døtrene til Jazzlyn, det er hennes høyeste ønske å se dem før hun dør, for hun har tenkt å dø.

Lara og ektemannen Blaine har flust med penger og er mer opptatt av kokain og festing enn av kunsten sin. På vei til en hytte de har leid ute i naturen lenger nord kjører Blaine i en bil som går i spinn og krasjer. Lara ser liket at den unge Jazzlyn og det sjokkerer henne dypt, Blaine er mer opptatt av skadene på egen bil og å komme vekk så fort som mulig så ingen kan beskylde dem for noe. Men Lara kan ikke glemme ulykken, kommer til Jazzlyns begravelse og blir kjent med Cieran.

Gloria er med i samme gruppe som Claire. Hun er ensom, fraskilt og har mistet tre sønner i Vietnam men holder hodet over vannet. Hun bor i samme kompleks som Corrie, Tilia og Jazzlyn. Etter sammenkomsten hos Claire får de to kvinnene god kontakt etter en ubehagelig hendelse. På veien hjem ser Gloria at sosialarbeidere henter Jazzlyns to jenter. Hun melder seg som nær venn av familien og får ansvaret for jentene.

Det er flere stemmer også, noen blir litt mer perifere, som en unggutt som er lidenskapelig opptatt av å fotografere tagging på utilgjengelige steder, særlig på subway'en og en gruppe programmerere som driver med "telefonhacking" på si. Det siste er litt morsomt å lese om - vi er i 1974, lenge før PC'en og mobiltelefoner og Internet.

Den siste historien foregår i nåtiden, dvs. i 2006. Vi følger Jaslyn, en av Jazzlyns to døtre, på vei til New York for å besøke Claire som er sengeliggende etter et slag og sannsynligvis ikke har lenge igjen. Noen (men ikke alle) tråder blir samlet. Gloria er død. Omsorgen for de to jentene har gitt henne et godt liv. De har hatt en trygg og god oppvekst selv om det er tøft å vite at mor og mormor trakk på gatene. Claire og Gloria holdt kontakten og Claire har betraktet de to jentene nærmest som nieser. Lara og Cieran er i Irland og har det greit. Det er ingen "happy ending" akkurat, men livet går videre og kjærligheten finnes.

Jeg var litt skuffet over boka i begynnelsen. Jeg ble ikke så engasjert av søppelet og de frekke gateprostituerte i Bronx og de neste historiene ble stående litt hver for seg. Men etter hvert syntes jeg fortellingene vevde seg mer og mer inn i hverandre, og til slutt framsto dette som en helthetlig roman, som en av de bedre jeg har lest.  Jeg oppdaget at jeg ble mer og mer engasjert i personene , også de som jeg hadde lest om tidligere når jeg så dem fra andre vinkler. Men ett kort kapittel måtte jeg hoppe over, det som beskriver linedanserens bevegelser oppe i lufta. Jeg har litt høydeskrekk og det ble i meste laget for meg!

Edna O'Brien: Girl

Edna O'Brien er først og fremst kjent for sin debutroman "Country Girls" , norsk oversettelse "Irsk blod" fra 1960 som handlet om oppveksten til irske jenter på landsbygda. Så fulgte to oppfølgere. Trilogien ble bannlyst i det strengt puritanske Irland på grunn av de nokså direkte og åpne beskrivelsene av unge jenters drifter og sexliv, uten at det på noen måte finnes noe pornografisk eller utfordrede språk i dem. Noen år senere flyttet O'Brien til London der hun har bodd siden. Hun har skrevet mange bøker siden, ofte står kvinner i sentrum og nå, i en alder av 89 (!) har hun gitt ut denne romanen om bortførelsen av unge skolejenter i Nigeria (løselig basert på Boko Haram).

Jeg har lest "Country Girls"-trilogien og Edna O'Briens forrige roman "The Little Red Chairs" fra 2015 og likte dem så godt at jeg måtte lese denne også og så dukket den opp på et av mine lokale bibliotek.

Boka blir fortalt gjennom Maryam, en jente så vidt i puberteten, og i første halvdel forteller hun den grusomme historien om da væpnede menn bryter seg inn på pensjonatskolen og tar dem med til en leir i jungelen. Der blir de stuet sammen, tvunget til å kle seg i blå, heldekkende klær og utsatt for grusomme voldtekter av noen som kaller seg ekte muslimer. 

Livet blir litt bedre når Maryam blir tvunget til å gifte seg, ektemannen er ikke så brutal og hun er beskyttet mot tilfeldige voldtekter fra andre menn. Hun blir gravid og føder en liten jente som hun kaller Babby. Men ektemannen er selv i en nokså utsatt posisjon og hvis hun  lir alene igjen er hun i livsfare. Under et raid fra militæret klarer Maryam å flykte sammen med venninnen Buki. De vandrer gjennom jungelen, mister retningen, lever av planter de finner langs veien og finner til slutt en forlatt hytte der de slår seg ned og prøver å livnære seg og babyen på en eller annen måte. Men så dør Buki av et slangebitt og Maryam er alene med Babby og er døden nær. 

Hun blir funnet av kvinner fra en nomadestamme og tatt med til leiren deres der de får mat og trygghet for en stund, men det er farlig for nomadene å ha henne der så de bringer henne til slutt til en militærleir. Der blir hun møtt med mistenksomhet, er hun terrorist? Selvmordsbomber? Etter ganske fornedrende undersøkelser blir hun likevel ansett som ufarlig og brakt til byen. Hun får hjelp av leger og psykolog og kommer sånn noenlunde til hektene og dcet blir sent bud etter familien hennes. Moren kommer og det viser seg at både faren og broren Yusuf som hun hadde et nært forhold til er døde. Det er stor avstand mellom mor og datter når de møtes.

Det blir ikke snakk om å returnere til kjente og kjære omgivelser med moren som støtte og kjærlig bestemor. Onkelen bor hos dem og han ser på Maryam som en ødelagt kvinne og en skam for familien. Babby blir tatt fra henne og hun frykter for datterens liv. De brutale hendelsene hun er offer for blir møtt med fordommer og overtro, datteren, den vesle babyen har "ondt blod" og utgjør en trussel for familien, Maryam er en "bush wife". Folk i landsbyene lever i redsel for terroristene. Hun flykter igjen, ender opp i et katolsk nonnekloster der hun får bo en tid og får til slutt et tilbud om å jobbe på en skole og vi ser et ørlite håp for fremtiden.

Den første halvdelen av boka blir fortalt nokså direkte, "slik var det", vi får høre alt som skjer, også det mest brutale, men følelsene, redslene snakkes det ikke noe særlig om, unntatt i beskrivelser av drømmer som Maryam har. Det er så brutalt at det er vondt å lese, samtidig opplever jeg det nesten som litt distansert. For meg går boka først helt under huden når Maryam er tilbake til sivilisasjonen, til det hun trodde var tryggheten. Hun opplever at hun ikke bare er utsatt for et grusomt attentat men at attentatet har merket henne, ødelagt henne for resten av livet, at hjemmet hennes ikke lenger er trygt - ei jente i 14-15-årsalderen, det var opprørende å lese. Bortførelsene av skolejentene i Nigeria har mye større ringvirkninger i samfunnet enn det som rammer ofrene direkte, og dette synes jeg Edna O'Brien får frem i romanen.

Hele boka er fortalt gjennom Maryam, men den er også ispedd forskjellige beretninger fra folk som bun møter på veien. Det er med på å gi boka et enda videre perspektiv. I et etterord forteller forfatteren litt om reisene hennes til Nigeria for å gjøre research til boka, og det var greit å få vite at hun intervjuet mange jenter som hadde vært fanget av Boko Haram, flere av dem med barn. 

Jeg var ikke begeistret for coveret, det hadde ikke fått meg interessert i boka hvis ikke jeg hadde visst om den på forhånd. Her burde forlaget skjerpe seg!

Hvorfor kommer ikke denne boka ut på norsk?

Lars Mytting: Hekneveven

Jeg har lest "Svøm med dem som drukner" og "Søsterklokkene" og hadde stor glede av begge, hver på sin måte. Denne er jo en fortsettelse av "Søsterklokkene", men jeg ser også spor etter "Svøm med dem som drukner" når han skriver detaljert om våpen og når han skriver om Skottland.

Vi starter i 1903 og ender i 1919. Kai Schweigaard er fremdeles sokneprest på Butangen. Jehans er den av Astrid Heknes tvillingsønner som overlevde. Vi følger Jehans og hans tilkommende Kristine gjennom jakt og fiske, rydning av tomt, arbeid og slit, kjærlighet og konflikter. Jehans er like stridig som hans mor Astrid var det, og Kristine er heller ikke tapt bak en vogn.

Skotten Victor Harrison som Jehans blir kjent med på flere av sine jaktturer får en svært viktig plass i boka. Opptakten til møtet er en jakthistorie som bringer oss rett inn i Jehans strev etter å få tak i en skikkelig Krag-gevær.

Lars Mytting skriver om store endringer i samfunnet på begynnelsen av 1900-tallet, han skriver om livet i Gudbrandsdalen i gammel og nyere tid og han skriver om tro, folketro og overtro. Noen gjenstander blir stående som viktige symboler. Krag-geværet til Jehans er et av dem, det står for meg som et symbol for Jehans manndom og han overmot.  Putene som presten finner i en gammel kiste, vevet av søstrene Halfrid og Gunhild er et annet. De peker frem mot selve hekneveven med all sin folkekunst og sin overtro. Det lille elektrisitetsverket som Jehans bygger i den strie elven som renner gjennom den steinete fjellgården hans er også viktig. Det gir strøm til de første glødelampene på Butangen og symboliserer på en måte hele fremtida til Jehans og Kristine.

Presten Kai Schweigaard er  med, fra første til siste side. Hans blir nesten besatt av jakten på hekneveven, et vevstykke som ble laget av søstrene Halfrid og Gunhild på 1600-tallet som skulle ha undergjørende kraft. 

Verdenskrigen blir nokså fjern for folket på Butangen, men desto nærmere for Victor Harrison. Han har blitt tent på flyging, har kjøpt et lite fly og med den erfaringen blir han pilot og reiser på utallige tokt over Tyskland. Men før krigen blir han kjent med den norske stavkirken i Dresden og den spesielle klokken som henger der og som så tydelig savner sin søsterklokke som ligger i Løsnevannet i Gudbrandsdalen.

Om ikke Butangen hadde verdenskrigen nært innpå seg får bygda i alle fall nok kjennskap til spanskesyken som vi møter på de siste sidene i boka og som tar sine ofre.

Dette var en bok som var god å lese. Lars Mytting skriver i en god gammel fortellertradisjon. Han har lagt litt forskjellige synsvinkler inn i boka, Jehans og Kristine, Kai Schweigaard og Victor som er på forskjellige steder og opplever forskjellige ting. Med det klarer han å lage en del cliffhangere, og boka kunne i en annen tid sikkert ha vært brukt som føljetong slik som flere av Dickens sine bøker ble gjort kjent. Boka inneholder noen overnaturlige hendelser og det synes jeg var helt i orden. Jeg synes også det er mye fint å lese om livet på Gudbrandsdalsgårdene på den tiden. Likevel synes jeg nok at boka var i overkant lang. Kanskje forfatteren gapte over litt for mye?

Jeg savner også litt mer om hvordan Victor ble den han ble. Jeg behøver ikke ha alle detaljer, men noe til å bygge bro over det usannsynlige hadde vært greit. Men kanskje det kommer i neste bok?

Cathrine Knudsen: Kjærlighetsfragmentet

I forhold til den siste romanen hennes, "Den siste hjelperen" tar Cathrine Knudsen i denne romanen tar steget enda lenger vekk fra vårt samfunn. Hun skriver om et samfunn et stykke inn i framtida men med klare linjer til tendenser i vår egen tid. 

Vi er i en verden nokså nær vår, men som øver en utstrakt kontroll over menneskenes helse. Jen aner også en overordnet kontroll over andre aspekter som klima og miljø, kanskje som en nødvendighet på grunn av knapphet på ressurser, men dette sier boka ikke så mye om.  Men menneskene helse blir grundig overvåket og  her enkelt blir tildelt en alder ikke etter antall leveår men etter målinger av kroppsfunksjoner. 

Samfunnet er eller nøye regulert på en del, men ikke alle områder. Folk treffes, gifter seg, får barn og lever som småbarnsfamilier nokså likt oss, men når barna kommer opp i en viss alder blir de institusjonalisert mens foreldrene i en lang periode har en slags pliktarbeid der jobber lange dager og bok og får forpleining tett ved arbeidsplassen. Når de har fullført denne pliktarbeidsperioden eller "kjerneårene" som de kaller det ( virket som det kunne være til de var i femtiårene) har de en friere liv og lever og jobber så lenge helsa holder til de havner på institusjoner for eldre.

Hovedpersonen er Lava. Hun er fraskilt og er ferdig med pliktarbeidet. Hun har to jobber for å holde det gående, en av jobbene er på en institusjon for barn. Lava bor alene på et småbruk og har noen geiter som hun steller utenom jobben. Men av og til er Lava ute og vandrer om nettene, langs veiene og stiene. Da er det viktig å ikke bli sett. 

Men Lava har også et sted hun pleier å gå til der hun treffer en mann. De møtes i en tilstand so  Lava beskriver som en våken drøm. De har sex, men vi får inntrykk av at det viktigste for Lava er å kjenne på noen, være nær et menneske.

Noen ganger går Lava på en karaokebar sammen med folk hun kjenner. Vi får høre om Taylor og Nico som ble tiltrukket av hverandre, om alle gangene Taylor kjørte Nico hjem, om konas reaksjon og hva som hendte når kona møtte opp i karaokebaren med et skytevåpen.

Så er det alle dyrene, Lava sine dyr, ville dyr som hun ser på sine nattevandringer, revene, rådyr, katt. De er begynt å oppføre seg merkelig. En gang får Lava en visjon om at dyrene egentlig er de samme hele tiden, de dør men trer inn i livet vårt senere, de samme dyrene, tiden er krum.

Dette er ikke noen lineær fortelling, det er heller bruddstykker av Lavas liv, men vi får et glimt av et samfunn der kontrollen over menneskene har tatt helt overhånd på mange, men ikke alle områder. Kontrollen virker ikke voldelig, det virker som om menneskene innretter seg etter systemet fordi de tror det er nødvendig, at det er til deres eget beste, men vi ser også at det sprekker opp hist og her. 

Jeg synes Cathrine Knudsen har klart å skape et univers i denne boka som er troverdig. Jeg liker at hovedpersonen er et menneske det går an å identifisere seg med og det fungerer bra at hun fremdeles har minner om den verden vi lever i. Det er mye som er uklart og det er mange forhold jeg ikke forstår meningen med, men det gjør ikke så  mye for opplevelsen av boka. Jeg synes den først og fremst setter et indirekte søkelys på vår egen tid.

Kristin Marja Baldursdottir

Jeg leste de to bøkene om de islandske kunstneren Karitas av samme forfatter og syntes de var glimrende. De foregikk tidlig på nittenhundretallet og ga riktig interessante bilder av en oppvekst i en fattig islandsk familie der moren var enke, og av Karitas' utvikling mot å bli en original kunstner.

Denne boka foregår i nåtiden. Tittelen henspeiler nok på fortellermåten, boka er skrevet som en kantaste av ulike fortellerstemmer. På de første sidene kommer et par inn på metroen i Paris, de ser svært nordiske ut, er opptatt av hverandre, kjærester? En av medpassasjerene tar i all hemmelighet et bilde av dem med mobilen.

Resten av handlingen foregår på Island. Sentralt står Nanna og Gylfi som driver et tradisjonsrikt hotell på sagaøya. Gylfi kommer fra en velstående familie, Nannas bakgrunn synes jeg blir litt mer uklar, hun ble som barn forlatt av sin far som reiste ut i verden og vokste opp hos nær familie, jobbet i mange år i Frankrike og det var der hun traff Gylfi. 

Gylfis far var litt av en rundbrenner og i tillegg svært glad i alkohol. Han fikk sønnen Hjalmar med Ingdis, Hjalmar er i dag en relativt kjent skuespiller og bor fortsatt hos sin mor i en leilighet som halvbroren Gylfi har skaffet dem. Hjalmar har to barn med ekskona Åse.

Gylfis onkel Finnur er revisor for hotellet, er lidenskapelig interessert i svømming, elsker klassisk musikk, en interesse som han deler med Nanna. Så har han også gått med på å la Gylfis unge nevø Dui bo i huset sitt sammen med Duis hund Olli. 

Nanna og Gylfis ekteskap er preget av ro og varme følelser. De har den nå voksne datteren Senna som de adopterte da de giftet seg, flere barn har det ikke blitt. Nanna hjelper til på hotellet, men hennes store lidenskap er hagen som hun steller med stor iver, bortsett fra når hun møter på ubehagelige insekter, veps, maur, hun har nesten en fobi mot insekter.

Alle mennene i boka er glødende opptatt av fluefisking og de drar ofte sammen til en fiskehytte som Gylfi har arvet nær noen riktig gode fiskeplasser.

Så tar en utenlending inn på hotellet. Han er relativt mørk, ser nesten arabisk ut og han sier han er fotograf og jobber med å lage en fotobok om Island. Av en eller annen grunn fatter Gylfi interesse for ham og lar han flytte inn for en periode i kjellerleiligheten i huset deres, uten å konsultere Nanna.

Det blir fotografen som får ubehagelige følelser til å komme frem i dagen, stemningen blir mer og mer amper og til slutt eksploderer det på en fisketur der de fleste av mennene i historien er med. Etterpå kan ikke livet gå videre som før.

Jeg synes det var mange gode ideer i denne romanen og opplegget med mange fortellere var et riktig godt opplegg. Familien som boka handlet om var også en familie med mange spennende kontraster og motsetninger. Men dessverre var ikke jeg helt fornøyd med komposisjonen, av og til synes jeg det var vanskelig å følge de forskjellige personene. Bl.a. syntes jeg det var vanskelig å følge Nanna sin utvikling, hun som egentlig fremsto som den mest sentrale personen i boka.  Jeg var også skuffet over at vi ikke fikk vite lite grann mer om denne fotografen, et sted mot slutten er det akkurat som vi får frem et lite glimt av hans mørke sider, men det blir så lite at han blir hengende litt i luften.

Alt i alt var jeg litt skuffet over boka, jeg ville så gjerne like den, men jeg syntes den falt litt igjennom.

Linda Boström Knausgaard: Oktoberbarn

Denne boken må vel kunne kalles autofiksjon. Linda skriver her om bruddstykker fra sitt liv, men først og fremst om tiden da hun var tvangsinnlagt på en psykiatrisk institusjon der hun gjennomgikk utallige elektrosjokkbehandlinger. Miljøet på institusjonen går igjen som en rød tråd i boka, og forfatteren legger ikke fingrene imellom når hun forteller om behandlingen, hvordan den får henne til å "miste hukommelsen", hvor lite hun som pasient har å stille opp mot legene på sykehuset og hvor lite nytte hun mener hun har hatt av behandlingene, hvor lite det har hjulpet mot sykdommen hennes. 

I deler av boka "snakker" hun til en annen person som tydeligvis er hennes eksmann, Karl Ove. Jeg opplever likevel ikke bruddet mellom dem som det egentlige temaet i boka, det er mer sorgen hun kjenner på når de glir fra hverandre, eller når han trekker seg vekk, inn i sin egen skriveverden. Samtidig tar han seg godt av de etter hvert fire barna deres når hun i perioder ikke er i stand til å ta seg av dem selv, og jeg synes ikke at han blir  fremstilt som "skurken" i historien.

Vi får også mange glimt fra Linda sin barndom og oppvekst med en far som drakk og var psykisk syk og en mor som var skuespiller og var mer opptatt av teateret enn av familien.

Det er mange likhetstrekk med den andre romanen av henne som jeg har lest - "Velkommen til Amerika". Jeg opplever denne som mye tettere på eget liv, på godt og vondt. Av og til synes jeg kanskje det blir litt for nært, jeg er ikke sikker på at jeg vil vite så mye om hennes liv og hennes ekteskap som hun byr på. I "Velkommen til Amerika" bygger hun opp en fortelling om en annen jente men en oppvekst som ligner veldig mye på hennes egen. Men den boka blir en frittstående fortelling og på mange måtes syntes jeg den fungerte bedre som roman.

Scenene fra tvangsbehandling på den psykiatriske institusjonen står igjen som det viktigste ved boka, de gir et skremmende bilde av hvor svake pasientene kan være mot legehierarkiet. Når jeg leste det fikk det meg til å tenke på forfatteren Janet Frame som såvidt ble reddet fra et lobotomi-inngrep på 1950-tallet.