Elizabeth Strout: Amy and Isabelle

Jeg har lest de fleste romanene til Elizabeth Strout. Dette var hennes første, utgitt i 1998. Isabelle kom til småbyen Shirley Falls med sin vesle datter noen år tidligere. Hun oppgir å være enke og får en grei jobb på en skofabrikk som sekretær for direktøren. Hun trives i jobben, men føler at kollegene på kontoret står litt under henne i rang. Hun er også aktiv i menigheten, men der blir hun ikke helt akseptert, så hun lever med sin datter i tosomhet. Isabelle er også svært opptatt av hvorda de to fremstår utad. Passer alltid på at datteren oppfører seg korrekt, hvordan hun snakker, kler seg osv.

Historien begynner når Amy er 15 år. Hun er en pen jente med vakkert, blondt langt hår. Hun er sterkt knyttet til moren, men er likevel ikke redd for å gå sine egne veier, velger sine venninner selv osv. Og så kommer Mr. Robinson - vikar for mattelæreren. Mr. Robinson gir Amy den oppmerksomheten som hun så sårt trenger. Først avviser hun ham, men så gror det frem en stadig sterkere forelskelse i den godt voksne mannen. Og Mr. Robinson er ikke den som lar anledningen gå fra seg. Han kjører henne hjem, det er ekstratimer og etter hvert stikker de  seg vekk og har et forhold som først er nokså uskyldig men gradvis går over til å bli mer erotisk.  

Isbelles sjef kommer over de to elskende i Mr. Robinsons bil i het omfavnelse med lite klær på og varsler Isabelle umiddelbart. Isabelle blir rasende, skuffet og antagelig litt sjalu på sin datter som har fått til noe hun selv ikke har klart - et forhold til en mann. Hun sørger for at Mr. Robinson drar fra byen og at saken dysses ned. Amy blir rasende  - hun var selv sikker på at dette var hennes livs store kjærlighet, hadde hørt bryllupsklokker ringe i det fjerne men nå var livet hennes over, og det var moren som hadde ødelagt det. I en av konfrontasjonene mellom mor og datter tar Isabelle en saks og klipper av Amy det vakre håret hennes.

Dette skjer like før sommerferien. Amy har sommerjobb på kontoret der Isabelle jobber. Gjennom hele sommeren er forholdet mellom Amy og Isabelle helt nede på frysepunktet. Amy henger litt sammen med ekskjæresten til venninnen som har bil. Isabelle blir litt engasjert i saker som skjer med noen av kollegene hennes. Så opplever Amy og vennen hennes noe forferdelig på en av kjøreturene deres. I fortvilelsen ringer hun Mr. Robinson som hun har fått telefonnumeret til, og han vil ikke kjenne ved henne. Disse to hendelsene blir et stort sjokk for Amy, men samtidig det sparket hun trenger for å gå videre i livet.

Samme kveld får Isabelle besøk av to kolleger, den ene er i en svært dårlig psykisk tilstand og hun lar dem overnatte. Det blir starten på at Isabelle åpner opp litt for sine egne problemer. Hun har aldri vært gift, hun fikk Amy etter en kort flørt med en mye eldre, gift mann.

Og så lever de lykkelig alle sine dager? Ikke helt, Amy insisterer på å ta kontakt med sine halvsøsken og Isabelle frykter for å miste henne, men de har en slags felles forståelse og Isabelle har nå en gjeng med venninner på jobben.

Det var mye bra i denne boka. Jeg synes spesielt Amy's oppvåknende seksualitet iblandet hennes romantiske naivitet er svært godt beskrevet. Isabelle fremstår kanskje litt for mye som hovedpersonen i den engelske "Keeping up appearances", (Jeg husker ikke hva den het på norsk). Elisabeth Strout beskriver miljøet i den søvnige småbyen på en åpen og fordomsfri måte. Men jeg synes at slutten blir litt for glatt, konfliktene og problemene løser seg på en litt for enkel måte.

Vi møter Shirley Falls i "The Burgess Brothers", en roman som jeg synes går mye dypere i karakterbeskrivelsene og har et bedre sammensatt plot.

Iain Pears:Arcadia

Jeg har lest mange bøker av Iain Pears, helt fra min mor lånte meg noen av hans kriminalromaner fra kunstsamlermiljøer på 80-tallet en gang. De var gode, men kanskje litt smale. Så kom den makeløse «Et skilt ved korsveien», en historisk roman som kretser rundt et mysterium på 1500-tallet. Etter det har Pears kommet med flere romaner med mer eller mindre historiske temaer men ellers vidt forskjellige. Denne romanen er i en helt annen genre igjen, dette er en slags Fantasy-roman.

Vi møter tre univers. Professor Henry Lytten har trukket seg tilbake fra arbeidet i de hemmelige tjenester, det er 1960 og han er med i en krets av forfattere og skribenter, bl.a. C.S. Lewis og Tolkien. En av vennene hans er Angela Meersom. Lytten holder på å beskrive en tenkt, alternativ verden, Anterworld.

Anterworld er et harmonisk samfunn der folk for det meste lever i pakt med naturen. Teknologien er lite utviklet, det som virkelig har høy status er historiefortelling. Ellers driver folk med jordbruk, jakt og fiske.

Angela kommer egentlig fra en fjern, dystopisk teknisk/vitenskapelig fremtid. Hun er matematiker og forsker og har kommet frem til en måte å reise i tiden på. Det er avansert og svært energikrevende og det er ikke bare å hoppe frem og tilbake. Selv havner hun i Europa på trettitallet, ble kjent med Henry Lytten og flyttet til England etter krigen. Men hun prøver å videreutvikle sine forskningsresultater. Utstyret hun bruker har hun gjemt bort i en kjellerbod i huset til Henry.

Men så skjer det ting som verken Henry eller Angela hadde tenkt seg. Den 15-årige Rosie som passer på katten til Lytten forviller seg ned i kjelleren og går forbi noen rare gardiner - og så er vi i gang, Rosie trer gjennom portalen til Anterworld! Det viser seg at Angela har konstruert Anterworld som et virkelig univers bygget på Lyttens ideer. Når et virkelig menneske fra «vår» tid trer inn får det store konsekvenser for Anterworld, og kanskje også for vår verden?

Hva blir konsekvensene for fremtiden av at det blir gjort endringer i nåtiden? Kan fremtiden påvirke fortiden? Er Anterwold en egen verden eller viser den en mulig fremtid?

Det er mange spørsmål som svirrer rundt når jeg følger handlingen som inneholder både dramatikk og mysterier. Og enda flere stilles av noen av bokens karakterer, ikke minst den foretaksomme Angela. Noen resonnement kan det være krevende å følge med på, andre virker mer som kvasifilosofi, uten at jeg synes det går ut over handlingen.

Boka er også full av litterære tilknytninger, bl.a. knyttet til noen av Shakespears stykker, det gjør den ikke dårligere!

Jeg leste de første kapitlene som ebok, men snart oppsto det et behov for å bla frem og tilbake for å sjekke ut hvem alle disse personene som vi treffer på i de tre verdene egentlig er. Så da måtte jeg få tak i papirutgaven, og det var ganske krevende men til slutt fikk jeg Norli til å bestille den.

Boken beveger seg frem og tilbake i rom og tid mellom disse tre universene og særlig opplever vi at tiden står på hodet, rekkefølgene endrer seg, i alle fall tilsynelatende. Likevel ser jeg ingen tydelige logiske brister.

Det har vært en festlig (men av og til også dyster!) leseopplevelse å komme gjennom denne boka. Rart at den ikke fikk mer oppmerksomhet da den kom ut, eller kanskje det var jeg som ikke fulgte med i timen? Det er mange detaljer i boka jeg ikke fikk helt tak i, kanskje jeg må lese om igjen enkelte kapitler. Og hva er det egentlig som skjer på de siste sidene - hva peker de mot?

Joyce Carol Oates: Cardiff, by the sea. 4 novellas of suspense

Nokså rett oversatt betyr dette 4 spenningskortromaner. De fire kortromanene (eller langnovellene) er vidt forskjellige når det gjelder både story, miljø og persongalleri. Men vold i en eller annen form, rettet mot kvinner er likevel en fellesnevner.

Jeg har lest mange romaner av Joyce Carol Oates. Noen har jeg vært svært begeistret for (Blonde og Niagara), andre har jeg likt godt og i alle fall en av dem traff meg ikke helt. Men i disse fire historiene synes jeg hun er i sitt ess. Noen steder er det en snikende uhyggestemning, i en av novellene er kanskje ikke hovedpersonen helt pålitelig og noen hemmeligheter kommer frem mot slutten. I en annen historie har jeg lyst til å skrike: Nei! ikke dra dit, ikke bli med ham, men dessverre klarer jeg ikke å påvirke handlingen. I den siste historien synes jeg kanskje slutten blir litt for enkel og banal, men det kan jeg likevel se gjennom fingrene med.

Uhyggelig og til sine tider grotesk, men en fin liten bok om ikke alltid så behagelig å lese.

Johanna Mo: Allting trasig skal bli helt

Dette er tredje kriminalroman i serien om Helena Mobacke. Jeg likte godt de to første, denne synes jeg er enda bedre.

Kriminalitet og bråk blant innvandrerungommer i storbyen (Stockholm) er bakteppe for denne historien. En middelaldrende mann ligger knivdrept på plassen der politiet nettopp med nød og neppe har klart å spre et stort og uoversiktelog oppbrudd av mennesker fullt av vandalisering og ødeleggelser. En mann i mengden har identifisert en ung gutt som skal være drapsmannen. Gutten blir arrestert, men er saken så opplagt som dette?

Flere tråder blir avdekket, det kan være utroskap og sjalusi, pengeproblemer og gjeldsinndriving og narkotikaspøkelser er der også. Helena Mobacka er blitt enda tryggere i rollen som leder for etterforskningsteamet. Hun har fått en kjæreste og det har hjulpet henne å forsone seg med sit livs tragedie - mordet på hennes sønn som skjedde noen år tilbake.

I Helenas team er det også et par bihistorien. En middeladrende etterforsker har en voldsepisode fra sin egen ungdomstiden på samvittigheten. En annen har slått seg sammen med en kjent journalist og er ambivalent i forhold til å leve i et fast partnerskap. Men disse tar likevel ikke fokus fra selve handlingen i boka, synes jeg.

Et stykke over halvveis i boka begynner jeg å ane konturene av intrigen og hvem som er drapsmannen, og spenningen dreier seg mer og mer om de skal klare å ta han før han får gjort enda mer skade.

Noe av det jeg liker er hvordan Johanna Mo skriver åpent om voldsproblematikken uten å henge seg fast i den og gjøre den til den eneste forklaringen på kriminelle aktiviteter. Hun kan også ha et skiftende perspektiv - boken er full av stemmer som gjør historien større enn om alt hadde blitt fortalt fra etterforskerteamet.

Amy Sackville: Orkney

En litteraturprofessor (Richard), godt over livets middagshøyde blir betatt av en av sine unge studenter. Den unge jenta er like betatt av ham og i løpet av noen måneder blir de et par og gifter seg. Han lover å ta henne med på en bryllupsreise hvor hun måtte ønske. Hun ønsker seg et sted ved havet. Og ikke noe en eksotisk øy eller et luksuriøst badested men en liten, forblåst øy der hun visstnok ble født men ikke lenger har noen familie. Så de leier en liten hytte for en uke. Richard jobber litt, hun går lange turer langs stranden, om kvelden spiser de, leser og elsker. Rene idyllen, altså. Men jenta har en merkelig dragning mot havet som Richard dels nyter å betrakte, dels er litt redd for. Hun kan ikke svømme og er tydelig redd for å drukne men nyter likevel å utfordre bølgene.

En merker mer og mer at Richard egentlig ikke vet noe som helst om sin unge kone. Av og til synes han dette er fascinerende, av og til bekymrer det ham.

De møter et fåtall mennesker men holder seg mest mulig for seg selv. Richard kjenner på en gryende sjalusi hvis det dukker opp unge menn på stranden eller i puben. Hans unge kone blir mer og mer opptatt av havet. En morgen Richard våkner er hun borte. Har hun forlatt ham? Har hun gått på sjøen? I bakgrunnen spøker diverse folklorehistorier om havfruer og sjødyr som skaper seg om til mennesker men alltid drar tilbake til havet.

Det er et nydelig språk i denne boka og en blir jo fristet til å leie seg en hytte på en forblåst strand på en av de skotske øyene (!). Men egentlig synes jeg Richard fremstår som en litt patetisk skikkelse, som om han har forelsket seg i en drøm, som om han tror at han har fått en flik av evig ungdom. Og hans kone, hva er hun? En kvinne med dragning mot døden? En «selkie»? En dypt nevrotisk person?

Roy Jacobsen: Grenser

Først i denne romanen er det tegnet et kart over området rundt den lille byen Clervaux i Luxemburg og på slutten er det et tilsvarende kart over området rundt Stalingrad. Dette viser ytterpunktene i denne boka. Det meste foregår i og rundt Clervaux under og etter den 2. verdenskrigen (og noe også mye, mye tidligere), men en stor bolk kretser rundt den siste fasen av kampene om Stalingrad. Stalingrad er sett gjennom øynene på Markus. Markus er belgier og bosatt i Clervaux men ble innrullert i den tyske hæren i 1941 som «nytysk».

Folkene vi møter i Clervaux er i det hele tatt en blanding av tyskere, belgiere, luxemburgere og kanskje også en og annen hollender. En amerikansk soldat får også en viktig rolle - når den tyske hære stormer slottet i Clervaux den siste krigsvinteren sitter soldaten i ballsalen og spiller jazz. Han havner i fangenskap men den belgiske sykepleieren Maria tar seg av ham og de to klarer å rømme. Alliansen bærer frukt - gutten Robert blir født, soldaten forsvinner og Maria tar seg av Ronert alene. Han blir en av hovedpersonene i romanen.

Når Robert vokser opp blir Markus en slags reservepappa for ham. Markus som ble blind under sluttkampene ved Stalingrad (men som fikk synet tilbake og valgte likevel å fremstå som blind). Robert blir den eneste som kjenner til Markus sin hemmelighet.

Boka er bygd opp som en samling kapitler som likevel henger sammen. Vi beveger oss frem og tilbake i tid - det kan av og til være forvirrende men etter hvert går det greit. Det mest spektakulære i boka er nok kapitlet om kampene ved Stalingrad. Markus er sambandsoffiser og er nokså tett på det som skjer i krigens sentrum der feltmarskalk Friedrich Paulus er fanget i en knipetangmanøver fra russernes side. Hitler nekter ham å gjøre retrett og tapene blir enorme. Kampene bølger frem og tilbake i den grusomme vinterkulden. Roy Jacobsen beskriver krigens råskap like ned til den fæle maten og de elendige latrineforholdene. Likevel fremstår dette som litt uvirkelig - nesten litt drømmeaktig. Det skyldes kanskje de mange anekdotiske innslagene av folk og krigere.

Underveis hendte det flere ganger at jeg lurte på hva som egentlig var Roy Jacobsens hensikt med denne boka. Jeg opplevde den som litt fragmentarisk. Men mot slutten er det akkurat som om de forskjellige karakterene og historiene faller på plass og jeg sitter igken med et inntrykk av en ganske storslått roman om folk som bølger frem og tilbake på kryss og tvers over de forvirrende landegrensene midt i Europa.

Og det er opplagt at mannen min og jeg må ta en tur til Clervaux - det finnes en jernbanestasjon der og togene går fremdeles.

Kjell Ola Dahl: Lazarus

Det er lenge siden jeg har lest noe av Kjell Ola Dahl, det var flere av hans kriminalromaner med Gunnarstranda og Frølich som etterforskere. Riktig gode bøker. Denne dukket opp som E-bok på mammutsalget og det passet godt å laste den ned til min kindle siden jeg var på reise.

Dette er en frittstående kriminalroman fra krigens dager. Det meste av handlingen foregår i Stockholm der den norske delegasjonen prøver å holde styr på det som skjer med de norske flyktningene. Flyktningene er en sammensatt gruppe og det finnes også infiltratører og norske nazister blant dem. Det kryr også av tyske militære og spioner.

Forfatteren Jomar Kraby er en lettere forfyllet mann med kommunistsympatier som har måttet flykte til Sverige. Han blir bedt av en av lederne i den norske delegasjonen i Stockholm om å finne informasjon om motstandsmannen og kureren Daniel Berkåk som nylig ble er myrdet på vei inn i Norge med dokumenter til Hjemmefronten.

Kai Fredly er en desillusjonert kommunist og sjømann som har vært i den spanske borgerkrigen. Han ble nylig uventet sluppet ut fra Grini og besøker graven til broren Atle som man antar er drept. Atle ble tidlig nazisympatisør, gikk med i hirden og kjempet ved Østfronten. Kai blir invitert hjem til Sara Krefting, en vakker kvinne fra beste borgerskap med klare nazisympatier. Hun overtaler Kai til å påta seg å hevne drapet på broren Atle og snart møter han Jomar Kraby på et flyktningemottak like over grensen til Sverige.

Jomar kommer til å møte Kai mange ganger mens han graver seg stadig dypere i de nokså kompliserte historiene rundt mordene på Daniel Berkåk og Atle Fredly. Samtidig kommer vi nærmere miljøet og konfliktene i og rundt den norske delegasjonen i Stockholm, og vi blir kjent med medarbeidere og kanskje også motarbeidere av Jomar Kraby sin etterforskning og av Kai Fredly sine planer, hva nå de måtte være.

Jeg lest i en anmeldelse at dette var ingen svart/hvitt-historie og det er nok riktig at menneskene er fargerike og har mange interessante sider. Men boken minner meg likevel om de beste svart/hvitt- filmene fra den tiden, f.eks. Den tredje mann. Hyblene er spartanske og trange, maten er ofte elendig og været er kaldt. Det er noen uforglemmelige scener der. Et sted må noen senke et lik i en myr og er nær ved å gå under selv. Og så er det Jomars utrolige møte med den sovjetiske diplomaten Alexandra Kollontaj!

Det er spennende, men det er ingen forrykende triller. Handlingen er langsom og skrivestilen minner meg litt om Roy Jacobsen. Det kan nok være en og annen logisk svakhet hist og her, men det betyr ikke så mye. Dette er en strålende roman og kriminalroman. Jeg måtte laste ned en annen av Kjell Ola Dahls historiske kriminalromaner når jeg så hvor god denne var.