Evie Wyld: The Echoes

Jeg synes Evie Wyld er en svært spennende forfatter. Hun er oppvokst i Australia men bor i England. Dette er hennes fjerde roman og i likhet med hennes to første romaner foregår mye av boka i Australia.

The Echoes er navnet på et lite, nokså fattigslig landlig område i Vestaustralia der bokas hovedperson Hannah vokste opp. Men mye av boka dreier seg også om ekko på flere plan, mellom fortid og nåtid for eksempel. 

Bokas handling er på flere plan og kapitlene er inndelt i "After", "Before" og "Then" (og noen enkeltstående andre).  I "After " er det Max som snakker, Max som spøkelse. For Max er død. Han holder seg til leiligheten i London som han delte med sin elskede Hannah. Han observerer henne, husker det meste men ikke omstendighetene rundt sin død.

I "Before" forteller Hannah fra tiden like før Max døde. Hun elsker nok Max men har sine egne "spøkelser". Hun snakker aldri om sin oppvekst og har ingen kontakt med sin familie annet at hun leser brev som moren sender noen få av. Hun skader seg selv og har ettervirkninger etter en abort som Max ikke visste om. En av hennes "hemmelige" eiendeler er et svart/hvitt-foto av hennes bestemor som liten jente utenfor et hus i nærheten av der Hannah bor nå.

I "Then" følger vi Hannah sin ungdomstid i The Echoes. Foreldrene holder geiter, søsteren Rachel er noen få år eldre enn henne. Så er det morens bror Tone (Anthony) som bor i en campingvogn og er en svært sammensatt person, svært knyttet til søsteren og barna hennes, brutal, skadet fra barndommen og svært opptatt av uretten som ble begått mot urbefolkningen i det området de bor.

Gjennom  vekslingen mellom disse kapitlene er vi på sporet av flere gåter - hvordan døde Max? Hva var det som skjedde i Hannah's familie som gjorde at hun reise til London og nærmest brøt kontakten med  dem? Og hva er det med den vesle jenta på bildet - hvorfor havnet hun i Australia? Og hva er historien bak skolehuset der onkel Tone slår seg ned noen år med Melissa?

Denne fortellermåten er nesten en slags varemerke for Evie Wyld sine bøker. Fortiden og nåtiden utvikler seg gjennom boka og går hånd i hånd. Vi får en slags svar på alle spørsmålene, men mange dører er fortsatt åpne og det lurer andre fortellinger bakenfor. Jeg synes det er genialt gjort. Det eneste jeg har å innvende er at jeg skulle gjerne ha gått mer inn i disse sidefortellingene. Men det hadde kanskje blitt feil? Det var i alle fall en bok jeg skulle gjerne vært i lengre.

Det er mye dystert, men også artige øyeblikk. Kjærligheten mellom Max og Hannah er slett ikke perfekt men inneholder mye varme og toleranse. Avslutning på boka inneholder elementer av forsoning og trygghet. 

Jeg ser frem til Evie Wylds neste roman. Jeg håper denne blir oversatt til norsk, slik som "All the birds, singing" (Alle fuglene synger) og Bass Rock.

Erika Fatland: Sjøfareren

"Sjøfareren" er den portugisiske Henrik Sjøfareren som på en måte startet Portugals ekspedisjoner ut i den store verden på 1400-tallet en gang. Men ifølge forfatteren var egentlig Henrik sine bedrifter på havet nokså begrenset. 

Erika reiser verden rundt i portugisernes "fotspor" til landene der de har reist til, forlatt eller kommet tilbake til, erobret og beholdt eller senere er blitt beseiret av andre sjøfartsnasjoner. I dag er det vel bare de tidligere ubebodde øygruppene Azorene og Madeira igjen.

Det tok litt tid for meg å finne takten i boka men etter hvert lærte jeg meg å lese den som min egen reise, land for land og ikke prøve å kjøre igjennom for fort. Og da ble det en fantastisk tur.

Portugisernes store gjennombrudd var når de våget seg forbi de urolige havområdene sør for Kapp Verde, områder som var regnet for farlige og umulig å forsere. Etter den første ekspedisjonen klarte å bevege seg videre sørover utenfor Afrikas vestkyst ble ekspedisjonene lengre og lengre. De rundet såvidt Kapp det gode håp og så ledet Vasco da Gama den berømte ekspedisjonen som brakte portugiserne videre mot India.  Dermed lå hele Sør Øst-Asia der,  klar til å erobres. For sånn var det europeerne betraktet verden rundt seg. Som Vestmaktene delte Afrika mellom seg på slutten av 1800-tallet delte Spania og Portugal verden mellom seg på 1500-tallet, og vesle Portugal var på den tiden virkelig en makt å regne med til sjøs.

Erika tar oss med gjennom først gjennom Portugals fremstøt i Afrika, land for land. Deretter Goa i India, Malakka (Malaysia), Indonesia, Øst-Timor, Macao (Kina) med flere.  Ja, hun finner til og med en enklave med portugisiske "aner" i Japan. Portugiserne var også på St. Helena, den avsidesliggende øya i Atlanterhavet der Napoleon endte sine dager. Og mot slutten tar hun oss med til det største landet - Brasil.

Det er interessant å se hvordan portugiserne satte ulike avtrykk i ulike land - selv naboland i Afrika virker som å ha varierende erfaringer. Mange steder dannet kolonistene familier med kvinner i landene der de slo seg ned (med vold og makt) og i flere land fines det etterkommere som holder det portugisiske språket og kulturelle tradisjoner i live. Portugiserne brakte også med seg den katolske kirke til koloniene sine med det brutale maktapparatet det innebar i fra 1500-tallet til 1700-tallet. 

Hva var drivkraften bak alle disse til dels svært farefulle ekspedisjonene? Det må ha vært en blanding av nysgjerrighet, eventyrlyst og drømmen om enorm rikdom og makt. I perioder hadde Portugal monopol på krydderhandelen med mange av landene i Asia. Jeg tror det er vanskelig for oss å fatte hvilke rikdommer som lå i dette, men Erika Fatland er svært tydelig i sin beskrivelse av hvilke verdier dette var snakk om.

Menneskeliv var lavt verdsatt. Et enormt antall sjøfolk satte livet til på de første ekspedisjonene, for ikke å snakke om alle de drepte innbyggerne i landene som ble kolonialisert.

Baasil er en annen historie. Brasil ble Portugals største koloni og er i dag det landet med flest portugisisktalende folk i verden. Jeg ble litt skuffet over Brasil-kapitlet, jeg ville så gjerne fått enda mer informasjon om dette enorme landet. Men jeg innser at det ville ha sprengt rammene for boka. 

Likevel - jeg lærte mye om Brasil som jeg ikke visste fra før. At landet tok imot langt flere slaver fra Afrika enn Nord Amerika fordi det var en langt kortere transportetappe dit. Av samme grunn var levealderen for slavene langt lavere i Brasil enn i Nord Amerika - de var så mye lettere å erstatte. Det var også helt ukjent for meg at det portugisiske kongehuset flyktet til Brasil da Napoleon nærmet seg og at Portugal i mange år ble formelt styrt fra Brasil.

Jeg har vært med Erika Fatland på en svært omfattende reise og det er godt å ha kommet trygt hjem igjen. Dette var en fantastisk bok, selv om jeg fremdeles holder "Grensen" for hennes beste. Kanskje fordi den boka har et mer spenningsfylt og aktuelt tema - livet i landene rundt en aggressiv og diktatorisk stormakt. "Sjøfareren" sitt tema dreier seg i større grad om fortiden. Men fortiden er jo også interessant.

J M Dalgliesh: One Lost Soul

J M Dalgliesh er en britisk kriminalforfatter som har gitt ut en god del kriminalromaner på eget forlag etter at flere forlag avviste ham. Jeg har lest to av bøkene til Dalgliesh som foregår på Isle of Skye og syntes de begge var ganske gode, men ikke helt på topp. Jeg syntes det var en dash for mye alfahann over bøkene hans, selv om det var gode plot og greie miljøbeskrivelser. Jeg trodde jeg var ferdig med ham, men så lot jeg denne serien fra Norfolk med Tom Janssen som etterforsker få en sjanse.

Denne boka synes jeg hadde lite av det hypermaskuline som jeg var blitt litt lei av. Tom Janssen selv er en person som det er vanskelig å komme innpå både som leser og for hans kolleger. Men i denne boka må han underordne seg en kvinnelig kollega fra London, Tamara Grieve som blir leder for etterforskningsteamet. Han har også med seg den yngre kollegaen Eric som har lite erfaring, mye lokalkunnskap og stort pågangsmot.

Det er en ung jente, Holly som blir funnet myrdet på en høyde i nærheten av en populær strand. Holly sine foreldre trodde hun var reist til Norwich for å øve til en konsert. De er et svært ambisiøst par, ikke minst på vegne av sine døtre og hadde klare forventninger om at Holly skulle bli lege. Det kommer snart frem at Holly hadde helt andre tanker om sitt liv og sin fremtid.

Holly hadde en nær venn, Mark Mc Calls som hun var sammen med på en ungsdomsfest på stranda kort tid før hun ble drept. Mark er en nokså beskjeden gutt som er svært betatt av Holly. Etter vært kommer det frem at han antagelig har en Aspbergerdiagnose. Marks familie er beryktet i småbyen. Faren og flere av brødrene livnærer seg på småkriminell virksomhet og strøjobber.

Liket av Holly ble funnet av Jane Francis som er gift med kunstneren Ken Francis. Etter hvert kommer det frem at Holly har stått modell for Ken.

Det er også flere tråder, bl.a. knyttet til fortiden til Jane og Ken. Og det er flere som ikke har rent mel i posen - har dette med drapet å gjøre?

Avsløringen av morderen kommer helt på slutten i en dramatisk episode og kommer egentlig ikke som noen stor overraskelse. Jeg syntes kanskje at det var litt skuffende, kanskje litt forutsigbart.

Det jeg likte ved boka var selve etterforskningen - lag på lag ble avdekket, noe løgn, noe sannhet, noe viktig, noe uviktig helt til etterforskerne kom frem til sakens kjerne. Jeg likte også hvordan teamet spilte opp mot hverandre. 

Kanskje jeg leser flere bøker i serien, selv om dette ikke er på øverste hylle.

J.R.Ellis: Murder at St.Annes

Vi er i J. R. Ellis' Yorkshire og i den kirkelige verden. Presten Clare Wilcox blir funnet drept i sin egen kirke, gamle St. Anne's. (Finnes det nye kirkebygninger i England?) Hun er tilsynelatende slått ned med et tungt våpen som ikke er å finne. Clare Wilcox var generelt godt likt og hun var nylig tildelt en stilling som biskop. Hun var også en nær venn av politietterforsker Jim Oldroyds søster, presten Alison.

Clare Wilcox var, i likhet med Alison, en moderne prest, engasjert i en rekke sosiale spørsmål og også mange  politiske saker. Et av temaene for etterforskningen blir hennes engasjement, et annet blir den uttalte motstandens som finnes blant enkelte i menigheten mot kvinnelige prester. Men det er også andre mulige motiver - noen har lånt av kirkekassen, kanskje vedkommende var redd for å bli avslørt?  Organisten i kirken er en homofil mann som ikke ønsker å komme ut av skapet, kan det være noe der? Og Clare Wilcox ektemann har visstnok hatt et litt for nært forhold til en som jobber på det lokale helsesenteret.

Og ikke nok med det - det hersker en overtro i landsbyen vedrørende gamle St.Anne. Og noen ser spøkelser ved høylys dag.

Det er veldig engelsk, vi er midt i en tett og trang og kanskje også trangsynt landsby, det er kaldt og vi formelig fryser sammen med Oldroyd når et snøvær tvinger ham til å overnatte sammen sin nærmeste medarbeider i kirkebygningen og en mystisk skikkelse viser seg i en sidegang midt på natten. Der kommer flere utfordringer også og det er flere som blir skadet før etterforskerne kommer til bunns i s
aken.

En grei engelsk småbykrim, dette, full av atmosfære. Ikke storslått, men god tidtrøyte.

Tove Alsterdal: Kvinnorna på stranden

Dette er en av de enkeltstående kriminalromanene Tove Alsterdal har skrevet. Eller kanskje denne er heller en triller. Boken åpner med Terese som våkner på stranden i Tarifa etter et lite eventyr som har kostet henne lommeboken og passet hennes. Hun sjangler bortover stranden og snubler over liket av en svart mann.

Mary sniker seg på land et sted i Spania, kanskje Tarifa. Hun har overlevd en dramatisk middelhavskrysning og prøver å komme i sikkerhet.

New York-scenografen Ally prøver å få tak i sin mann Patrick, en kjent frilansjournalist som er i Paris på en virkelig scoop av en historie. Men det virker som noe er galt. Ally reiser i desperasjon til Paris for å finne sin mann og dukker ned i det dypeste mørke av menneskesmugling og grov utnyttelse av sårbare flyktninger.

Det er Ally som er romanens hovedperson. Ally kommer opprinnelig fra Øst-Europa men har som barn flyttet rundt med moren sin diverse steder til hun karret seg frem i New Yorks teaterverden. Hun lever et godt liv der med sin Patrick, men nå forlater hun sin trygge tilværelse og kaster seg ut i et virvar av hendelser.

Det skjer noe hele tiden i denne boka. Ally ser etter hvert spor etter Patrick flere steder. Men hva har han hatt tak i? Og har han hatt noe muffens for seg? Ally er ofte dumdristig. Hun lar seg ikke avskrekke og følger ingen råd, særlig når hun blir truet på livet. Og med tid og stunder krysser hennes veier også svenske Tereses og flyktningen Marys spor. Og så har Tove Alsterdal gjort en fin vri som gjør at i alle fall ikke jeg ser en sammenheng i disse historiene før de kommer frem i klartekst helt mot slutten.

Det er et indre raseri som følger denne historien og det får sin utløsning i den dramatiske slutten. Kanskje litt i overkant, men jeg synes det er lov!

Mary Gordon:There your heart lies

Mary Gordon er en amerikansk katolsk forfatter av irsk avstamming. Det at hun er katolsk er faktisk av interesse, for den katolske kirke, katolske tradisjoner og katolsk tro spiller en viktig rolle i mange av hennes bøker. Jeg har selv vokst opp i en katolsk familie og selv om jeg har forlatt barnetroen synes jeg Mary Gordons innfallsvinkler ofte er interessante. 

Denne romanen foregår i to tidsplan. I 1936 reiser unge Marian Rabinowitz, tidligere Taylor til Spania for å hjelpe til under den spanske borgerkrigen. Hun har inngått et proforma-ekteskap med Russell, en ung lege og kommunist som var kjæresten til hennes kjære bror Johnny. Johnny tok livet sitt etter at hans legning ble oppdaget. Marian velger altså en annen vei vekk fra sin svært konservative katolske familie.

Det andre tidsplanet er 2009. Marian er nå en svært gammel kvinne og hennes barnebarn Amelia har flyttet inn hos henne i huset hennes i Rhode Island. Marian har holdt sine opplevelser i Spania for seg selv og først når hun blir diagnostisert med terminal kreft forteller hun sin historie til sitt barnebarn Amalia.

Marian sine opplevelser under borgerkrigen og ikke minst i den lange perioden hun er tvunget til å oppholde seg i Spania etter borgerkrigen er en dramatisk historie. Som helsearbeider ser og opplever hun vold og brutalitet i møte med Franco sine styrker. Men også på republikkens side er det store og tildels dødbringende motsetninger mellom anarkister, sosialdemokrater og kommunister. 

Marian og Russell kommer vekk fra hverandre, men hun møter kjærligheten et annet sted og opplever noen fine stunder oppi all elendigheten. Inntil hun havner i en situasjon hun ikke kommer ut av og som tvinger henne til å bli igjen i Spania i en årrekke. Og det er her vi kommer på innsiden av Franco-Spania på 1940/50-tallet på en måte jeg aldri har opplevd før.

Amalia er svært glad i sin bestemor, og når hun litt etter litt får høre historien om hennes liv tar hun affære og gjør noe som hun tror kan bidra til å sette enkelte ting på plass. Og jeg skal ikke si noe om hvordan det går.

Det er veldig mye bra i denne romanen. Idealisme og fanatisme blant de frivillige i borgerkrigen eksisterer side ved side. Den katolske kirke i Spania under og etter borgerkrigen får virkelig sitt pass påskrevet.  For ikke å snakke om hvordan diktatoren Franco holder kontroll over det spanske folket ved hjelp av frykt, rå makt og angiveri. Det stokk konservative katolske miljøet i USA som Marian er vokst opp i er skildret brutalt, det er nesten på grensen av det troverdige. Det er bare det at virkeligheten overgår ofte fiksjonen og jo - jeg tror på dette.

Og likevel er dette en roman og ingen politisk pamflett. Personene lever og opplever. Det er godt skrevet og en handlingsmettet historie.

 

Helen Garner: Bach for barn

Jeg fikk anbefalt denne boka og forfatteren men jeg husker ikke på hvilken måte, kanskje en bokomtale jeg har lest. Dessverre svarte den ikke til forventningene. Når det nærmet seg slutten og jeg skjønte at det ikke dukket opp noe mer interessant.

Dexter og Athena bor i utkanten av Melbourne med to barn, den ene mentalt sterkt utviklingshemmet. De lever et enkelt men tilfredsstillende liv, i alle fall tilsynelatende (og i følge teksten på baksiden av omslaget).  Tittelen henspiller på at Athena spiller piano og lærer barn å spille.

Dexters venninne fra ungdomstida, Elisabeth dukker opp, sammen med hennes lillesøsteren Vicky som hun har vært som en mor for etter at foreldrene døde og kjæresten Philip, en rockemusiker. Kontakten mellom disse personene blir komplisert og beskrives fra mange forskjellige ståsted. Det brygger opp til store konflikter og drama. 

Problemet er bare at jeg klarer ikke å engasjere meg i disse menneskene. Helen Garner sin skrivestil er bygd opp av mange hverdagslige detaljer. Jeg har ikke noe i mot det, men jeg synes ikke hun skaper mennesker ut av det. Athena snakker ned sin utviklingshemmede sønn som om hun skulle ønske han var død. Så kommer hun tettere på Philip. Dexter fremstår som en irriterende selvhøytidelig person som omfavner sin tidligere venninne og elskerinne med åpne armer. Det tegner til at katastrofen kan nærme seg, men det blir helt likegyldig for meg.

Boka traff ikke meg, og jeg kommer ikke til å lese mer av Helen Garner.