Elly Griffiths: En følelse av død

Dette er nr. 4 i serien om arkeologen Ruth Galloway og politioverbetjent Harry Nelson. En museumskurator blir funnet død ved siden av kisten til middelalderbiskop Augustine som nylig er oppdaget. Det skjer like før kisten skulle åpnes.

Eieren av det lokale museet og hans familie står ellers sentralt i denne boka. Hester er hans store lidenskap og det han lever både for og av. Og så er han svært stolt over noen museumsgjenstander som hans oldefar tok med seg fra sitt opphold i Australia - bl.a. hodeskaller og knokler fra urinnbyggerne som ble gravet opp og tatt med til England. Men en organisasjon som kaller seg Elginistene jobber for tilbakeføring av stjålne kulturgjenstander og er på saken. 

Danforth Smith og hans tre svært forskjellige barn samt hans kone står sentralt i etterforskningen, ikke minst når det skjer enda et mystisk dødsfall. Det kan virke som om noen av dem har sin egen agenda. Men det har jo også elginistene. Og hva med Ruths nye nabo, ur-australieren Bob som  spiller didgeridoo og utfører mystiske ritualer ved leirbålet?

Det er alltid en interessant blanding av gammel historie og nåtiden i disse bøkene. Personene er nokså enkelt og overfladisk beskrevet, men jeg liker likevel de litt finurlige intrigene og leser gjerne mer!

Merete Lindstøm: Om tingenes natur

Hva kan jeg si om hovedpersonen i denne romanen:

Hun er fattig, Hun flytter fra hus til hus sammen med samboeren Asgeir. Akkurat nå bor de i et gammelt hus i utkanten av en by i et område som snart skal bygges ut, og da må de flytte. Hun er forfatter men hun vasker for å tjene til livets opphold. Vasker for det meste i private hjem, men også i noen kontorbygg. Navnet hennes er Julie men det brukes så lite i boka at jeg nesten ikke husker det. Hun er barnløs, men har en gang født et barn som hun ga bort til adopsjon.

I deler av boka beskriver hun sin nåværende tilværelse. Asgeir har for en god stund mistet sin egentlige jobb, nå kjører han skolebussen. Han er ellers en depressiv natur og det virker som om han står påranden av en dyp depresjon. De lever nærmest fra hånd til munn, sliter med å betale strømregningen. 

Selv liker hun å vaske, det er et arbeid hun utfører mekanisk, hver dag. Det krever ikke mye av henne men gjør henne likevel sliten både fysisk og psykisk.  

I resten av boka forteller hun om sin bakgrunn, sin oppvekst og sin ungdomstid. Hun vokste opp med en alenemor som var kunstner og ikke hadde tid (eller lyst, råd, mulighet???) til å ta seg av henne, derfor bodde hun det meste av tida hos sin mormor i hennes leilighet på Møhlenpris i Bergen. Hun er glad i mormoren, og i moren også. Vi får også vite endel om mormorens bakgrunn.

Som ung student treffer hun tyske Marin. Han er klassisk musiker, spiller kontrabass men virker som han ikke helt vet hva han vil i livet. De to reiser til Vest-Berlin, til Marins familie som tilhører den øvre middelklassen. De flytter i kollektiv, tar strøjobber, spiller på gata, reiser rundt i Europa.  Men så blir Julie gravid (der er litt rart å bruke det navnet, det er bare ett sted i boka hun er nevnt med navn). Hun vil egentlig ta abort, kjenner på det, Marin vil at hun skal gjøre det. De har ingen penger, han kan ikke (vil ikke) spørre foreldrene og selv har hun ingenting. Men det er for sent for abort. Barnet blir født, det er ei jente. Hun blir gitt bort for abort. Julie og Marin går fra hverandre og vi er tilbake i nåtiden.

Flere steder i boka beskrives ting, gjenstander som blir symboler for personer eller hendelser. Jeg ser ikke helt forbindelsen til bokas tittel - så viktige synes jeg ikke disse tingene er. Det som står sterkest er vel fattigdommen som ligger som en klam hånd over det meste av fortellingen. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken på at det er noe selvvalgt over denne fattigdommen. Jeg klarer ikke å se at hovedpersonen eller Asgeir på noen måte har prøvd å skape seg et liv, en fremtid. Eller kanskje de bare har blitt sittende fast i fattigdommen?

Ikke akkurat oppløftende lesing men det var likevel en bok jeg syntes jeg måtte lese ut, komme igjennom.

Kristin Eiriksdottir: De blottede

Denne ble nominert fra Island til Nordisk råds litteraturpris for 2024. Boka åpner med en filmfremvisning i Sverige av en dokumentarfilm regissert av islandske Villa Duadottir. Filmen handler om Dimitri, en bekjent av Villa som vokste opp hos sin far da hans russiske mor forsvant til Sovjetunionen. Han er ellers preget av et liv i doping og rus, og det skal vise seg at det omfatter annen kriminell virksomhet. 

Så hopper vi tilbake til Villas selv, henne egen vanskelige oppvekst og voksenliv. Hun har vært vel så preget av rus som Dimitri og hele boka handler egentlig svært mye om dop og misbruk. Villa har også en sønn som hun elsker men ikke evner å ta seg av.

Det er et slags sidetema i boka rundt Dimitris mørkeste sider. Det kommer frem at han har aktivt rekruttert unge jenter fra dopmiljøet til prostitusjon og drevet hallikvirksomhet. Er det ikke uansvarlig å fremstille han som et offer på den måten som Villa har gjort? 

Boka følger Villa ganske nærgående i hennes rusproblemer og demonene hun er plaget av og det var på mange måter dens styrke for meg. Men den ble likevel litt for springende i handlingen og jeg hadde problemer med å se hvor den egentlig ville føre oss. Og den følelsen satt i, selv når jeg hadde lest siste side.

Jane Harper: Villspor

Jane Harper er ikke (som jeg trodde) en 100% australsk forfatter. Hun vokste opp i England og familien flyttet til Australia da hun var 8. Så reiste hun tilbake til England i tenårene og tok utdannelsen der. Men som voksen slo hun seg ned i Australia igjen. Hun skriver kriminalromaner og de er alle sammen sterkt knyttet til Australias land, folk og natur. Så sterkt at alle bøkene hennes har tatt tak i meg på en spesiell måte og plassert meg mentalt i et område av Australias ofte nokså brutale natur.

I denne boka er vi i Queensland, i et område med storfegårder og enorme utmarker. Brødrene Nathan og Bub møtes ved et gammel gravplass over liket av Cameron, den tredje broren som tydeligvis har forgått av tørst og varme, en mil fra der bilen hans står parkert. Hva har skjedd? 

Nathan er hovedpersonen. Han sørger over sin bror og er ikke overbevist over politiets vurdering av dødsfallet som enten selvmord eller en ulykke. Men det er ikke så mange steder å lete annet enn i gamle familiehemmeligheter som også omfatter hans egen problemfylte fortid. Brødrenes barndom var sterkt preget av en streng og voldelig far og det skal vise seg at farens brutalitet hadde flere følger enn han aner.

Jane Harper er utrolig dyktig til å beskrive forhold mellom mennesker i under slike naturforhold som vi opplever her - et område med store avstander og drepende hete om sommeren. I alle bøkene jeg har lest av henne har naturbeskrivelsene en så viktig rolle enten det er på de endeløse præriene, eller på den ville kysten av Tasmania, eller i fruktbare vindistrikt. Det har vært en spesiell nytelse å lese alle bøkene hennes og denne var ikke noe unntak. Kanskje hun har spesielt gode forutsetninger for å beskrive dette kontinentet for oss med sin bakgrunn fra England, at hun ser kontrastene og klarer å demonstrere dem for leserne?

Sonja Holterman: Gå med meg

Denne lånte jeg når jeg prøvde å utvide min krimhorisont. Handling fra kristenmiljøet på Jæren, kongeparken og russefeiring på Ålgård - det må jo være kult?

Ira Torgrimsson er krimjournalist i tabloidavisa DK. Jeg tror det skal være en Osloavis og at den er oppdiktet. Hun er i Kongeparken på Ålgård for å dekke det årlige russestevnet og vil egentlig helst ha vært hjemme i Oslo sammen med mann og barn.

I Kongeparken er det samme kveld en gjenforeningsfest for de som var russ et 20-talls år tidligere og deres alkoholkonsum og paringslyst står ikke tilbake for 18-åringene. Ira kommer nærmest til å snuble over en av festdeltakerne, Kristine Varhaug som ligger død i en myr. Og siden dette er krim er hun ikke død av naturlige årsaker.

Ira blir engasjert av sjefen sin til å følge opp drapsetterforskningen sammen med en kollega fra Rogalands avis, det er en Stavangeravis som finnes. Etterforskningen kommer til å rote rundt i det kristen miljøet på Jæren, både kirken og bedehusmiljøene. Kristine hadde vært aktiv i begge. Og Ira nenger med og roter seg av og til opp i en del vanskelige og også farlige situasjoner. For alvorlige følelser som sjalusi, grådighet og misunnelse florerer. Spenningene har rot i saker som foregikk for mange år siden da Kristine og vennene hennes var russ.

Det er en del bra i denne boka, skildringene av dobbeltmoral i bedehusmiljøene er jo tøffe. Men jeg synes den er for mye preget av Iras rotete forhold til sin egen rolle. Den store, stygge tabloidpressen går ikke av veien for å tråkke uskyldige mennesker ned i sølen for en god overskrift. Men Irqa vil helst unngå å lage skandaler og karakterdrap, så hva har hun egentlig å gjøre som representant for en tabloidavis? Jeg synes det svekker storyen, hadde gjerne vært bedre om hun hadde jobbet i VG eller i politiet, da hadde hun hatt en tydelig rolle. Nå har jeg inntrykk av at hun jakter etter intervjuobjekter men egentlig ikke vil skrive om noen av dem.

Solvej Balle: Om udregning af rumfang VI

Denne fikk jeg tak i på dansk etter å ha stått på venteliste på flere bibliotek. Endelig!

Tara Selter er fremdeles fanget i den 18. november. Nå har hun slått seg ned i Italia, i regionen Campania i nærheten av Napoli. Det er også nær Vesuv og ruinene av Pompeii. En stor gruppe av "tidsfangene" er i gang med utforsking av gamle, ennå ikke åpnede papyrusruller. De ser for seg at det kan være mulig å finne informasjon i de gamle skriftene om hvordan de kan komme tilbake i tiden blant alle de filosofiske og dyptpløyende skrifter som kan finnes her. Det er et møysommelig arbeid og må hele tiden foregå ved alskens lurendreiermetoder de har lært seg å bruke når de skal forholde seg til den "normale" verden, dvs alle menneskene som opplever den samme 18. november uten å være klar over at de har opplevd den dagen før. 

Dette høres for meg ut som noe tøys og jeg slet meg gjennom begynnelsen av boka der dette var i fokus. Men Tara har ikke omfavnet denne gruppen helt, hun arbeider med drivhus for å dyrke mat som "tidsfangere" kan spise uten at lokale ressurser blir brukt opp. Og hun står på mange måter med et ben i flere leirer. Noen er svært opptatt av å komme tilbake til "normale" tilstander, komme i gang med 19. november og gå videre. Andre er kanskje mer skeptiske til å vende tilbake, til livet som det var, med alle ødeleggelsene av jorda, med kriger og konflikter. Er det egentlig noe å trakte etter?

Det er disse problemstillingene som driver boka fremover selv om det egentlig er svært lite ytre handling. Men gradvis blir det mer fokus på en retning som på en eller annen måte vil komme tilbake ved å gjøre en slags tidsreise tilbake. Noen har begynt på dette tidligere, men ingen har fullført (som vi vet om). Og det var visst et problem med å miste noe av hukommelsen?

Tidsreisen tilbake blir det mye snakk om mot slutten av boka, og mot slutten får også Tara en rystende konfrontasjon med noe som hendte i en av de første bøkene.

Jeg skjønner ikke helt hvordan disse tidsreisene er planlagt men jeg regner med at Solvej Balle har kontroll på dette og at vi får vite mer i den sjuende og siste boka.

Jeg likte denne boka godt, jeg syntes ikke den var et hvileskjær som noen anmeldere mener. Men det er jo andre som er begeistret også. I de to foregående bøkene har det dreiet seg mer om å finne ut av og organisere tilværelsen for "tidsfangene". I denne har det skjedd en utvikling, det er et trøkk i retning av å komme videre, jeg synes det fungerer bra. Men det er en bok som jeg likte å lese relativt langsomt, det er ikke slik at jeg må lese videre for å finne ut hva som skjer!!

Mht. begrepet "tidsfangene": En kan jo like godt kalle de som tilhører den andre verden for fanger i 18.november, for de henger jo VIRKELIG fast i den datoen - bare at de ikke opplever det sånn. Eller? Kanskje de ikke sitter fast i det hele tatt, kanskje de for lenge siden har gått videre i tiden og at "våre" tidsfanger bare ikke henger med? 

Satu Rämö: Hildur

En kriminalroman fra Island står det øverst på forsiden. Men den er ikke skrevet av en islending, den er skrevet av en finne som har slått seg ned på Island.  Dette er hennes først bok med etterforskeren Hildur i hovedrollen, hun skriver selv at Hildur kom over henne som en ide som hun følte hun måtte skrive om. 

Hildur er surfer og jogger.  Hun bruker kroppsanstrengelser som middel til å hanskes med sine demoner som er tapet av sin nærmeste familie i ungdomstiden. Hun er eneste etterforsker ved politistasjonen i Isafjordur og dette er virkelig utfor allfarvei, selv på Island. Finnen Jacob er også med. Han har valgt Island som praksisplass, har en sønn som han stadig blir nektet samvær og kontakt med av sin fraskilte kone og han har alltid med sitt strikketøy med islandsk garn og mønster.

Etter et snøskred i Vestfjordene et sted finner Hildur og kollegene en død mann i en hytte, men det er ikke skredet som har drept ham. De døde er en eldre alkoholisert mann med et svært frynsete rykte. Så skjer det et annet drap i Reykjavik, den drepte er en advokat med villa i millionærstrøket i byen, kjent for utallige kvinnehistorier og profitering på lukrative rettsaker. Funn på begge likene antyder at det utrolig nok kan være en forbindelser mellom de svært ulike sakene. Og det skjer enda et drap.

Hildur får virkelig bruk for sin styrke som etterforsker, hennes kjennskap til lokalsamfunnet og hennes hang til å gå i dybden i bakgrunnen til de involverte. Løsningen er uventet og absolutt troverdig og i tillegg har Hildur kommet noen små skritt videre i søket etter hva som skjedde da de to små søstrene hennes forsvant sporløst en gang i tiden.

Var det en god ide å skrive om Hildur? Ja, jeg synes det. Interessant å se Islands natur og islendingenes tradisjon og særegenheter bli brettet ut av en som ikke er islending men kjenner landet på nært hold. Noen små innvendinger har jeg nok - det er en del beskrivelser av surfing og joggeturer som blir mest som fyllstoff for meg. Og Jacob er en interessant figur men jeg synes ikke han har fått arbeidet seg nok inn i etterforskningen ennå - forhåpentligvis vil det forbedre seg i de neste bøkene. Som lidenskapelig strikker kan jeg ikke unngå å falle for hobbyen hans.

Jeg har lest at Satu Rämö er er stor suksess i Finland, er hun det på Island også? Jeg ville i alle fall selv synes det var aldeles festlig hvis en utlending som hadde slått seg ned i Norge skrev krim som nailet våre vaner og særegenheter på en god måte! Kan ikke noen ta opp den ideen?