Anne B. Ragde: Muttra og meg

Anne B Ragde var på høyden da hun skrev Berlinerpoplene og i alle fall den første av etterfølgerne. Det var sterk lesing, både underholdende og tankevekkende. Det beskrev en bondefamilie i forfall men hun holdt god avstand til sosialpornografi. 

Hun har også skrevet mange bøker om sin familie. Der synes jeg høydepunktet var Arsenikktårnet. Den bygde mye på hennes mormors og mors historie, men kunne godt leses som en roman. Hennes mormor ble ikke vakkert fremstilt, men var for lengst død da boken kom ut og avstanden i tid gjorde dette akseptabelt i mine øyne.

Denne boken er mer en slags erindringsbok og jeg synes den har mye til felles med "Jeg har et teppe i tusen farger". Ragde skriver om sin mor og like mye om seg selv. Jeg synes hun skriver for det meste nokså nedsettende om sin mor. Det kan hun jo ha gode grunner til, men det er lite refleksjoner om hva som kan være årsaken og hvordan disse forholdene har påvirket henne selv.  Når hun skriver om seg selv dreier det seg ofte om hennes forfattervirksomhet. Et greit nok tema, men jeg synes ikke hun gjør det noe særlig interessant, og noe er holdt i en nesten sutrende stil. Så er det noen nærmest anekdotiske fortellinger om håpløse reiser moren har foretatt, alene i ungdommen, eller sammen med Anne B. og søsteren Eva når de var barn. 

Jeg leste nylig Marit Eikemos bok om brødrene Eikemo. Der var det også en del som ikke hadde gått helt greit for seg, men Marit Eikemo skriver om dette med varme og respekt for menneskene i fortellingen. Det savner jeg her. 

Mot slutten kommer beretningen om reisen Anne B. Ragde hadde med sin mor til Oman. Denne delen har en del av den varmen og kjærligheten som jeg synes er fraværende i resten av boka. Men det er ikke nok til å gjøre dette til en god bok.

Karin Fossum: Farvel, Farah Dibah

Dette er den andre boka jeg leser med Eddie Feber som etterforsker. Det er en mørk historie, og den blir mørkere når vi kommer til løsningen enn det som fremgår av de «daglige» hendelsene.

Eddie blir oppsøkt av Alfie René. Han virker helt forstyrret, for datteren hans, Kandis er forsvunnet. Alfie er ellers dypt deprimert etter at hans iranske kone døde av kreft. Han har store smerter i kroppen etter en trafikkulykke som han selv var skyld i og som invalidiserte en annen mann.

Kandis har forsvunnet i bilen til Gusse, det får vi vite i første kapittel. Gusse har tatt med Kandis til en liten koie og har tydeligvis ingen planer om å kjøre henne tilbake. Hvilke planer han har ellers vet vi ikke, men vi følger de to parallelt med at Eddie etterforsker saken.

Jeg skal ikke si noe om hva som skjer, men historien har et svært mørkt bakteppe som blir rullet ut mot slutten. Det er ingen spektakulære groteske scener, men likevel dystert å tenke på. Såpass at jeg synes det er litt på kanten for en underholdende kriminalroman.

Ellers er jeg ikke fortrolig med Eddie Feber som etterforsker. Han blir litt for original for meg, det er for mye ironiske slengbemerkninger og han virker ikke helt troverdig, særlig i forhold til Konrad Sejer som jeg elsket. Tror det blir lenge til jeg tar opp en krim fra denne serien.

Mary Gordon: The other side

Dette er familiehistorien til Vincent og Ellen Macnamara, i fire generasjoner. Boka åpner med at Ellen står opp fra sitt sykeleie, slår ned sin åttiåtteårige ektemann og går ut på vandring i bare nattkjolen og den slutter med at Vincent kommer hjem fra sitt rekonvalesentopphold til sin døende kone der store deler av familien er samlet.

Vincent og Ellen har vært svært sterkt knyttet til hverandre. Ellen er en mektig personlighet. Glødende interessert i politikk og stor beundrer av Roosevelt. Men av de tre barna hennes er det bare sønnen, John, han som dør i 2. verdenskrig som hun er noe særlig interessert i. De to døtrene, Magdalene og Theresa har hun et mer lunkent forhold til. Men i neste generasjon åpner hun hjertet sitt mot to av barnebarna: den farløse Daniel (Dan) og den nokså forsømte Camille (Cam). 

Vincent har nok mer kjærlighet til overs for de to døtrene, i alle fall den ene, Theresa men han lar seg likevel stille i skyggen av Ellen sin avvisning. 

Dette er en familiehistorie som er preget av mødres (til dels også fedres) avvisning av sine barn, særlig døtre. Ellen selv ble i sin tid forlatt av sin far for å ta seg av sin mor som ikke evnet å ta vare på seg selv etter å ha blitt fysisk og psykiak nedbrutt av for mange mislykkede barnefødsler. Hun klarte til slutt å komme seg fra Irland til USA og bygget opp en tilværelse der på egen hånd. Vincent kom også fra Irland. Han hadde et stort talent som mekaniker og kom seg også over til «The other side».  Han jobbet seg oppover gjennom mange år, traff Ellen og stiftet familie. Fikk råd til å kjøpe seg et hus. Den amerikanske drømmen. Familiens historie blir fortalt gjennom mange historier fra familiemedlemmer i alle de fire generasjonene, som et puslespill. Det tar lang tid før vi får hele forhistorien til Ellen og Vincent. Sentralt står Dan og Cam. Disse to har et godt og solid søskenforhold til hverandre (de er søskenbarn). De har også det til felles at de har vokst opp med Ellen og Vincent som foreldrefigurer, selv om Cam vokste opp hos sin mor. De blir fremstilt som hele mennesker med hver aine svakheter og styrker men representerer i mine øyne både forbindelsen tilbake til besteforeldrene og mot den neste generasjonen.

Dette bar en bok som vokste mens jeg leste den. I begynnelsen syntes jeg det var så mange personer som jeg egentlig ikke syntes noe særlig om, men etterhvert som puslespillet bredte seg utover ble det et stort og sammensatt bilde av en innvandrerfamilie som drar nissen med seg i livet i USA. 

J.R.Ellis: The body in the dales

Jeg likte godt den første boka jeg leste av forfatteren så jeg prøvde meg på denne, den første av bøkene hans fra Yorkshire med DCI Oldroy i ledelsen av etterforskningen. Dette er hva jeg vil kalle en klassiske kriminalroman fra den engelske landsbygda der naturen og livet i de små landsbyene spiller hovedrollen. Sentralt i denne boka er de underjordiske hulene som det tydeligvis er mange av i Yorkshire. På en guidet vandring snubler nærmest en av guidene over liket til Dave Atkins. Han kan umulig ha blitt drept på stedet, for han er ikke kledd for hulevandring. Kroppen ligger så langt inne i hulesystemet at det er urealistisk at noen kan ha båret eller trukket han inn der. Med andre ord en umulig forbrytelse. 

Derimot mangler det ikke mistenkte, Dave Atkins hadde utallige fiender. Ektemennene til kvinnene han bedåret. forsmådde kvinner, folk han hadde lokket med på mislykkede økonomiske prosjekt, folk han hadde lånt penger av og aldri tilbakebetalt. Folk han hadde presset for penger. Likevel - det viser seg å bli svært vanskelig å knytte noen av de mistenkte opp mot muligheten for å begå forbrytelsen,

DCI Oldroy har en vag ide om hvordan forbrytelsen kan ha vært utført men det er først når han begynner å lete langt bakover i historien han finner nøkkelen til løsning av gåten.  

Boka er full av sitater fra en lokal poet fra 1800-tallet, Joseph Haverthwaite. Jeg har prøvd å finne ut om dette er en oppdiktet person, det er ting som tyder på at det faktisk var en poet fra Yorkshire med det navnet, men ikke så tydelig at jeg er sikker.

Litt romantikk er det også i boka. DS Andrew Carter er bygutt og nylig overført fra London og får interesse for sin kollega Stephanie, det skal vise seg å ikke være helt rett frem. Men politifolkenes privatliv blir ikke noe dominerende tema i disse bøkene og det setter jeg pris på. 

Det jeg liker ved boka er de interessante omgivelsene, mange mulige sidespor og en passe komplisert og troverdig intrige.

Idar Kristiansen: Svanevinger i nord (Kornet og fiskene - 1)

Ingeborg Arvola refererer til denne romankvartetten om utvandringen fra Finland til Finnmark i hennes siste bok "Vestersand". Bøkene hennes har gjort meg nysgjerrig på kvenenes historie og den fantes på biblioteket. 

Denne første delen av kvartetten har hele handlingen i Finland midt på attenhundretallet. Vi følger unggutten Heikki som kommer fra en familie av fattige småbrukere i nærheten av Oulu. Familien klarer seg på et vis på tjærebrenning , innlandsfiske og det jorda i gode år kan by på. Men når faren dør ser det svart ut og Heikki bestemmer seg for å prøve lykken i Finnmark - det ryktes at livet der byr på gode muligheter.

Det er fortsatt en gåte for meg hvordan livet i Finnmark har virket så attraktivt på så mange finner på denne tida, men denne boka illustrerer i alle fall hvor hardt det var på landsbygda i Finland. Boka er godt skrevet og gir en fin skildring av Heikki som midt i puberteten blir kastet inn i ansvar som han egentlig er altfor ung til. Likevel tar det en stund før den engasjerer meg. Det er først når han begir seg ut på den lange vandringen mot nord at jeg blir dradd med og jeg bestemmer meg for å gå videre til neste bok. Jeg må i alle fall få med meg Heikki's møte med det kvenske miljøet som Ingeborg Arvola skriver om i sine bøker.

Jørn Lier Horst: Tørt land

Dette er William Wisting-krim av godt merke. Farris-vannet har vært tappet  ned for reparasjoner, så det en tørkesommer uten like og vannstanden synker dramatisk i sommervarmen. Liket av en mann som har hånden tapet fast til et motorsykkelstyre dukker opp. Det viser seg å være unggutten Morten Wendel som forsvant for åtte år siden kort tid etter at han hadde voldtatt nabojenta. 

Pensjonisten Evert Harting leter etter interessante saker med metalldetektor på den andre siden av Farrisvannet og finner et gullkjede. Kjedet kan muligens stamme fra ungjenta Annika som forsvant fra en campingplass i Sverige for fem år siden. 

Klimaaktivisten Kicki Dalberg er også på utkikk i den tørre sjøbunnen sammen med noen venner. De finner en plastsekk med et kattelik.

William Wisting og teamet hans får ansvaret både for det antatte selvmordet og for forsvinningssaken. Det kommer ganske fort opp en mulig mistenkt i forsvinningssaken som nærmest får status som kidnapping. Men andre mulige mistenkte kommer også frem i bildet etter hvert. Det er ikke lett å bedømme hvem som er skyldig og hvem som er uskyldig....

Men begge sakene blir oppklart mot slutten, og løsningen var kanskje ikke helt som forventet og godt er det!

Mange tråder og spor 

Don Martin/Zeshan Shakar: Kan du høre byen puste ut?

Dette er vel nærmest en slags tosidig selvbiografi skrevet av rapperen Don Martin og forfatteren Zeshan Shakar, begge med bakgrunn i drabantbylivet på Oslos beste østkant, nærmere bestemt Romsås og Stovner. Boka har fått gode omtaler, men denne typen bøker leser jeg sjelden. Særlig når en del av den skulle handle om rap-miljøet i Oslo. Jeg er absolutt ikke i målgruppen for rap/hiphop-musikk. 

Det var to grunner til at jeg likevel gikk løs på den. Jeg har lest de tre romanene Zeshan Shakar har skrevet og har likt alle tre. Jeg synes han skriver godt og er en svært viktig stemme for de unge generasjonene av innvandrerbarn i storbyen. Og så har jeg selv en viss personlig tilknytning til drabantbyene på østsiden av Oslo. Jeg bodde i studenttida på hybel på Stovner - i en lavblokk i tante Ulrikkes vei. Samtidig bodde søsteren min i en av blokkene på Romsås. Jeg har en viss nostalgisk glede av å lese om disse stedene. Dette var lenge før disse bydelene ble så dominert av innvandrere som de er nå. 12 år senere flyttet jeg til Holmlia der jeg bodde med mann og tre barn i 11 år - og på den tida var Holmlia svært kulturelt sammensatt. Det var for det meste fine år. Alt var ikke bare idyll, det fantes sosiale problemer på Holmlia og vi opplevde noen av dem, men det hadde lite å gjøre med at det var så mange innvandrere i bydelen.

Det meste av boka er skrevet av Don Martin, og livet hans med musikken setter et tydelig preg på det han skriver. Det vekker egentlig ikke den helt store interessen hos meg. Det som griper meg med boka er heller forfatternes vilje til å skrive frem dagliglivet i drabantbyene i Groruddalen som noe positivt, som et motsvar til alt som blir skrevet og sagt om problemene i disse bydelene. Det ligger en stolthet over det å være vokst opp i Oslo. Don Martin knytter seg til tradisjonene fra Lillebjørn Nilsen som alltid har vært en ambassadør for Oslo, selv om han har musisert i en helt annen musikkstil og har skrevet mer om Oslos indre bydeler.

Nå mener jeg at Oslo er ganske godt beskrevet både i toner, dikt og romaner. Christian Krogh, Oskar Braaten, Knut Hamsun, Per Petterson, Lars Saabye Christensen, Lars Lillo Stenberg, Rudolf Nilsen og mange flere har skrevet om byen. Tove Nilsen og Anne Cath Vestli har begge skrevet fra drabantbylivet i Oslo. Men ingen av disse har nådd helt ut til Rommen Stasjon på linje 5 eller til Holmlia stasjon på Ski-toget. Og det har disse to skribentene,

Det blir i overkant mye ungdomsklubb-hip/hop for meg, men det meste er godt skrevet og jeg føler på iveren etter å nå frem, få spillejobber, bli tatt seriøst av Spellemannsprisen. Og på frustrasjonen over all nedsnakkingen av Groruddalen som foregår i media. Men av og til synes jeg at forfatterne går litt for langt, av og til fortrenger de reelle problemer med rus og kriminalitet. Som eksempel mener jeg at det går en grense et eller annet sted mellom tagging/tilgrising og gatekunst og jeg synes de bagatelliserer den grensen. Jeg synes også det mangler noe åpenhet mot folk fra andre miljøer som har begynt å like musikken de lager - det virker noen ganger som de VIL at det skal være et skille mellom innvandrerungdom og andre Oslo-ungdom.

Likevel synes jeg boka har en plass i dagens litteratur og det var interessant å lese den.