Ann Cleeves: High Island Blues

Dette er den siste av de åtte bøkene Ann Cleeves har skrevet før "Vera" og Shetland - seriene. Det aldrende ekteparet George og Molly Palmer-Jones løser mordtilfeller, oftest i samarbeid med politiet. George er en ivrig fuglekikker og bøkene har alltid innslag av fuglekikkermiljøet.

I denne boka befinner George seg i USA. En fjern bekjent av ham er blitt drept på en øy i Texas der det arrangeres turer for fuglekikkere. Reiselederen, en annen gammel venn av George er i politiets søkelys. George blir bedt av turarrangøren om å se til at det ikke gjøres noen overtramp fra de amerikanske politiets side.

Den drepte, reiselederen og en annen mann som også er turdeltaker har en felles forhistorie - en gang i ungdomstiden reiste de rundt i USA og besøkte det samme hotellet som nå er gjenstand for et mord på en av dem.

George gjør som han pleier - han går rundt og snakker med de involverte og med alle som kan ha sett noe eller hørt noe og dette er han flink til. Molly får i denne boken nærmest en birolle. Hun reiser rundt i England for å finne informasjon om folk, ikke minst om bakgrunnen til de tre gamle vennene og hva som var bakgrunnen til at den drepte brøt med familien og slo seg ned i USA med ei jente de traff på den første turen.

Og i mens skjer et nytt drap -en av turdeltakerne, en litt nysgjerrig dame blir funnet drept i hotellhagen.

Henger drapet sammen med noe som skjedde med de tre studentene for lang tid siden eller gjelder det nyere konflikter, kanskje i turgruppen? Og hva med mordofferets ektefelle - de to var et nokså umake par.

Det som i alle fall er sikkert er det at George Palmer Jones kommer frem til løsningen på mordgåten. Og så må jeg ta farvel med Molly og George, for nå har jeg lest alle åtte bøkene.  De holder på ingen måte samme kvalitet som bøkene om Vera og Jimmy Perez - men på sitt beste har de mange av av de gode egenskapene som Ann Cleeves senere har utviklet. Gode personskildringer, etterforskingene borer seg inn i relasjonene mellom de involverte. Aldri noen quickfix, ting tar tid. Det er ofte blindspor - svært ofte har folk ting de velger å holde skult av forskjellige årsaker som ikke behøver å ha noe med kriminalintrigen å gjøre. Og så har jeg veldig sansen for Mollys måte å få folk til å åpne seg uten å være i nærheten av å bli sentimental.

Fuglekikkermiljøene som danner bakteppet i alle disse bøkene kan virke nokså sært og ofte synes jeg  George blir irriterende selvhøytidelig (og det synes hans kone Molly også!) Likevel kommer jeg til å savne dette paret.

Ann Cleeves: The sleeping and the dead

Dette er en frittstående kriminalhistorie fra 2001, fra før Ann Cleeves begynte på Vera- og Shetlandseriene. (The Crow Trap (Vera) ble utgitt et par år før).

Etter en tørkeperiode i Northumbria blir liket av en ung mann avdekket i Cranford Lake, en (oppdiktet?) innsjø i Northumbria. Peter Porteus blir sendt dit for å etterforske dødsfallet. Noen dagers etterforskning fører til at liket blir identifisert som Michael Grey, en tenåring som forsvant 20 åt tidligere. 

En av Michaels nære venner var Hannah Morton. Hun er bokens egentlige hovedperson. Nå jobber Hannah på et fengselsbibliotek. Hun er skilt og alenemor til tenåringen Rosie. Hannah var svært glad i Michael. Hun hadde følt seg tiltrukket av ham og det var et sjokk for henne at Michael forsvant.

Peter Porteus er en interessant karakter - han har hatt psykiske problemer men har nå fått en etterforskningsstilling på en småbystasjon.  Hans underordnede, detektiv Stout er en noe eldre etterforsker som hadde håpet på Porteus' jobb. Han var en gang med på etterforskningen av en sak der en antatt pedofil mann var mistenkt men han ble aldri dømt. Stout er overbevist om at denne mannen har drept Michael. Porteus går mer systematisk til verks og snur hver stein for å finne nye ledetråder. Hvilket blant annet fører dem til Hannah. Hannah kan ha vært den siste som så Michael i live etter et teaterstykke som var avslutning på det siste skoleåret deres og det er omstendigheter som tyder på at det har vært en konflikt, en krangel, kanskje noe mer alvorlig.

Hannah har mer enn nok å tenke på når hun plutselig befinner seg nesten i sentrum for en mordetterforskning. Hva med de stadige konfliktene med tenåringsdatteren Rosie? Og jobben på fengselet kan av og til være i tøffeste laget. Men så får hun hjelp av en kollega til å finne noe informasjon om hva Michael foretok seg de siste dagene han levde. Det beroliger henne og hun føler også at Porteus slipper litt taket på henne. 

Men når Rosies bestevenninne Mel blir funnet drept løsner Porteus presset på Hannah. Der er helt umulig at Hannah kan ha hatt noe med det å gjøre. Det viser seg etter hvert at det kan være en forbindelse mellom Mel og Michael og det er mulig at de to drapene kan henge sammen selv om det er 20 år mellom dem. Kan Mel ha oppdaget noe i forbindelse med det første mordet, kan hun ha sett eller hørt noe?

Etter dette begynner etterforskningen å bli mer intens og tilslutt skjer det en dramatisk utvikling.  Det blir rett og slett ganske så spennende. Løsningen er absolutt troverdig og ikke den jeg gjettet på.

Det var mye bra i denne kriminalromanen. Historien blir fortalt fra forskjellige vinkler, av og til fra Hannah, noen ganger fra Rosie og selvfølgelig fra etterforskerne. Alltid i tredje person, men likevel med et tydelig ståsted. Det liver opp historien som av og til kan ha i overkant mange tråder.

Det er mange gode personligheter, både Porteus og Stout er svært forskjellige, begge to er gode typer, Hanna og Rosie også, og vi blir til og med litt kjent med mordofferet Michael. Mennesker av kjøtt og blod med styrker og svakheter. Og gode miljøskildringer. Jeg ser for meg landsbyen Hannah og Rosie bor i, fengslet med de mange dørlåsene, det staselige huset til Mel's rike foreldre, pub'en der Rosie har en ekstrajobb.

Jeg kunne se for meg Peter Porteus i en kriminalserie, den kunne blitt riktig god, men nå valgte Ann Cleeves noe annet.

Anthony Doerr: Grace

Dette Anthony Doerrs første roman. Han ble verdenskjent med den Pulitzerprisvinnende romanen «Alt lyset vi ikke ser». Etter den har han også gitt ut «Byen i skyene». 

Grace er nokså annerledes enn disse to romanene. Vi følger David Winkler fra Anchorage i Alaska. Han er en nokså spesiell type, helt fra barndommen lidenskapelig opptatt av snøkrystaller, en kjærlighet som han også delte med sin mor som døde altfor tidlig. David drømmer også. Mye. Og etter hvert opplever han at han noen ganger er sanndrømt. Det viser seg først i en skremmende opplevelse som guttunge - han ser en mann bli overkjørt på gaten og drept av en buss, nøyaktig som han nylig har drømt om.

Han drømmer at han skal møte en vakker ung dame - det skjer også, nøyaktig som i drømmen. Damen er Sandy, gift, barnløs siden mannen er steril, og hun elsker å gå på kino. De går på kino sammen, blir et par, elsker, hun blir gravid, hun forlater mannen sin, Herman og flytter til Cleveland, Ohio. Hun føder datteren Grace som de begge elsker.

Forholdet skranter og David begynner å drømme om en stor oversvømmelse der han prøver å redde Grace ut av det oversvømte huset deres men hun drukner. Gang på gang drømmer han det. Han klarer ikke dele sine drømmeerfaringer med Sandy og klarer heller ikke å overtale henne til å reise bort når vannet stiger etter en periode med svært mye regn. 

Når vannet begynner å stige tar panikken ham. Han rømmer bort fra byen og havner til slutt på et lasteskip på vei til Karibien. Han håper at ved å ikke være tilstede vil ikke drømmen gå i oppfyllelse.

I Karibien prøver han desperat å kontakte Sandy, jobben, alle som kan vite noe om hva som skjedde med Sandy og Grace under oversvømmelsen. Utsultet og pengelens blir han til slutt plukket opp av chileneren Newton og kona Soma som bor på en liten øy i nærheten av San Vincent.

Der blir han i 25 år. Han jobber som altmuligmann på en restaurant, skraper gradvis sammen penger til å reise tilbake, mister motet flere ganger, prøver igjen til han til slutt reiser.

Det blir ikke så enkelt å spore opp informasjon om hans kone og datter og jeg skal ikke gå innpå hva som skjer og hvordan, men dette blir i alle fall nye faser i hans liv, nye innsikter.  Omsider får han kontakt med sin gamle fascinasjon for snøkrystaller og dette skal gradvis få ham på fote igjen, på en måte.

En lesverdig roman, men jeg synes Alt lyset vi ikke ser og Byen i skyene er bedre.

J.R.Ellis: The canal murders

Steph og Andy, to av etterforskerteamet ved Harrogate politistasjon er på kanalbåtferie og opplever en hissig diskusjon i en pub de er innom. Neste morgen oppdager Steph en førerløs kanalbåt. Eieren er en kvinne som var  med i krangelen kvelden før. Hun ligger død i båten

Miljøet er en blanding av kanalbåtbeboere, tidligere hippier og musikere. Vi befinner oss ikke i samfunnets øverste sjikt. 

Annie Shipton var en nokså vanskelig kvinne å omgås og hun var på kant med sin tidligere ektemann, sin voksne datter og en tidligere elskerinne, ja hun hadde noe utestående med de fleste hun var i kontakt med.

Etterforskningen går i ring i miljøet langs alle de som hadde et horn i siden til Annie eller som hadde en grunn til å frykte hennes av og til svært skarpe tunge og som ventet kommer sannheten gradvis frem i dagen.

En absolutt brukbar kriminalroman med mye båt- og kanalmiljø og troverdige konflikter i de mange relasjonene mellom personene som vi blir kjent med.

Elizabeth Strout: Tell me everything

Elizabeth Strout ble verdenskjent for sin tredje roman, den Pulitzer-vinnende Olive Kitteridge. Jeg tilhører de som ble glad i den nokså gretne og lite omgjengelige mattelæreren i småbyen i Maine. Senere ble Olive fantastisk fremført i en TV-serie av Francis McDormand.

Strout neste «berømthet» var Lucy Barton, forfatteren som kom fra oppvekstforhold i en familie fattig på både penger, omsorg og kjærlighet. De neste romanene til Strout kretser rundt de samme personene som opptrer i disse to romanene og noen av hennes tidligere bøker. Dette synes jeg er både en styrke og en svakhet ved hennes forfatterskap.

Lucy Barton har slått seg ned midlertidig i Crosby, Maine sammen med sin tidligere ektemann William. Hun har fått et nært vennskapelig forhold til Bob Burgess (som vi ble kjent med i «The Burgess Boys») og gjennom han blir hun kjent med den nå nittiårige Olive Kitteridge. Olive og Lucy møtes jevnlig og forteller hverandre historier.

Men dette er først og fremst forsvarsadvokaten Bob Burgess sin bok. Han tar på seg en sak der en middelaldrende mann som har tilbrakt livet sitt sammen med sin mor blir mistenkt for å ha tatt livet av henne. 

Bob har også sine private bekymringer, ekteskapet med presten Margareth hangler og broren Jim trekker seg tilbake når hans kone er døende av kreft. Lucy og Bob finner hele tiden styrke i sine samtaler, de snakker bedre og åpnere sammen enn de gjør med sine partnere. Kanskje de heller skulle bli partnere?

Dette blir mer interessant og givende enn det kanskje høres ut. Det skjer forandringer i livene til hovedpersonene, og vi som lesere kan lære ett og annet om oss selv og våre liv.

Av og til synes jeg Elizabeth Strout nærmer seg faretruende «feelgood»-sjangeren, men så skjer det gjerne noe uventet, ingenting er perfekt, noe du trodde skulle få en glatt og enkel vending går i en helt annen retning, folk tar uforutsatte valg. 

Men jeg skulle ønske at Strout lar Lucy få litt fred i sin neste roman, kanskje skaper et nytt persongalleri, kanskje videreutvikler personer som har hatt en underordnet rolle i hennes andre romaner.

Lars Mytting: Skråpånatta

Jeg regner med at dette er den endelige avslutningen på «sSøsterklokkeserien». Jeg må innrømme at jeg grudde meg litt til å lese den, jeg var litt rett for at Mytting bare rørte rundt i grøten etter de to foregående (som hver for seg var gode romaner). Men det gikk ikke lang tid før jeg ble slått helt av banen.

Først går Mytting dypere inn i historien til de to sammenvokste søstrene på Hekne med all sin vevkyndighet. Han viser oss 1600-tallets religiøse fanatisme, spesielt hos kirkens menn. Det er ingen grunn til å tvile på at den fordummende overtroen som ble utgitt for å være Guds vilje er historisk korrekt. Bare takket være presten Krafts utrettelige kamp unngikk søstrene en hekseprosess.

Men hovedvekta i boka er likevel budskapet i hekneveven som søstrene laget gjennom mange år, memlig skråpånatta som er en slags dommedagsprofeti. Og dommedagen blir koblet til 2. verdenskrig. Astrid Hekne er hovedpersonen, sønnedatter til Astrid i «Søsterklokkene». Like sentral er  presten Kai Schweigaard som en gang beilet til Astrids farmor og som nå er blitt en gammel mann. 

Astrid blir dradd inn i motstandsarbeid, men hun og andre og får samtidig føle bygdas forakt fordi de må spille et dobbeltspill for å unngå at okkupantene får mistanke. Og så er tyskerne ute etter den klokka som Kai Schweigaard bidro til å berge i 2019.

Bokas største styrke er balansen mellom mytene og de av og til litt overnaturlige hendelsene med søsterklokkene, både i Norge og i Tyskland på den ene siden og de brutale og ganske nøkternt beskrevne hendelsene på Buteigen under krigen. Mytting dikter med bred pensel, og klarer på forunderlig vis å skape en helhet av hele historien til heknetvillingene, søsterklokkene og hekneslekten. Samtidig skildrer han krigens brutalitet, menneskers svik og unnfallenhet men også mot og storhet.

For meg ble dette den beste av de tre bøkene i serien 

Colum Mccann: Twist

Twist er historien om (den fiktive) dykkeren John Conway og hans ofte heltemodige stunt for å reparere brudd på undersjøiske kabler som bærer all den kommunikasjonen som verden er blitt så avhengig av. I motsetning til det mange tror går bare en liten del av denne kommunikasjonen i luften via satelitter, det er de fiberoptiske kablene som gjør hobedjobben. Boken handler også om en verden somholder på å bryte sammen på så mange plan og hva som kan/må/bør gjøres for å reparere den.

Hovedpersonen er journalisten og forfatteren Anthony Fennell som i forståelse med sin forlegger følger reparasjonsskipet «Georges Lecointe» og teamet til John Conway på et vanskelig reparasjonsoppdrag utenfor Den Demokratiske Republikken Kongo. Før denne reisen har han blitt kjent med Conways samboer, skuespilleren Zenele. Dette møtet og etterspillet til det blir en viktig sidehandling i romanen. 

Reisen med «Georges Lecointe»  blir en nokså dyster affære for Fennell med sjøsyke, bekymringsfulle nyheter om angrep på Zenele under en forestilling i London, alvorlige problemer med å lokalisere og dra opp det verste kabelbruddet og den dramatiske avslutningen på sjøreisen. Conway forsvinner sporløst, og det blir et etterspill som vender opp/ned på historien om den heltemodige dykkeren som redder verdens kommunikasjonssystemer.

Mye interessant i denne boka fra en verden jeg ikke kjenner noe til men som likevel har mye å si om forholdet mellom menneskene og elementene. Mange trekker sammenligninger mellom Conway og Kurz i «Mørkets hjerte», men der er det mye som skurrer for meg - jeg synes ikke det er noe i boka som er i nærheten av den apokalyptiske båtturen oppover Kongoelven i Joseph Conrads roman. Det betyr ikke at denne boka er dårlig, det er bare en helt annen historie. 

Men dette er ikke den McCann-romanen jeg setter høyest, for meg er hans beste romaner «Transatlantic» og «Let the great world spin».