Tove Alsterdal: Ingen vei tilbake

Tove Alsterdal har de siste årene skrevet en serie utmerkede kriminalromaner fra Ådalen i Sverige med den unge politikvinnen Eira Sjödin i hovedrollen. Men før det skrev hun flere frittstående romaner i trillersjangeren, også svært gode og denne romanen er en av dem. De har noe til felles - de har alle en internasjonalt tilknytning, noen med en link til Sverige men ikke alle. Det dreier seg om politiske forhold, gjerne med et historisk tilsnitt. Ingen heseblesende biljakter, men spenning så det holder.

Ing -Marie Bergman forlot sin mann og to små døtrene Camilla og Helene i 1978, reiste til Buenos Aires og forsvant uten noe spor. Døtrene vokste opp hos stemor og har et svært tett søsterforhold men går likevel hver sin vei i livet. Denne romanen begynner med at Charlie(Camilla) faller ned fra en balkong i ellevte etasje i Jacobsberg, en av Stockholms forsteder. Hun har en historie med narkotika og et ustabilt sinn og politiet vurderer saken som et klart selvmord. Helene er Charlies søster og hennes rake motsetning. Hun er en vellykket arkitekt og har et stabilt familieliv med mann og barn. Hun klarer ikke å slå seg til ro med selvmordkjennelsen og undersøker på egen hånd.

Romanen forflytter seg snart til Buenos Aires og foregår i to perioder. Vi følger den unge politisk engasjerte Ing-Marie på et entusiastisk oppdrag for motstandsbevegelsen i det daværende brutale militærdiktaturet i Argentina. Og vi følger også Helene, først rundt omkring i Stockholm men hun blir også dradd mot Buenos Aires fordi Charlie skal ha vært i Argentina kort tid før hun døde men også på grunn av sin forsvunne mor.

Det blir både mørkt og dramatisk, både i Stockholm og i Argentina. Alt og alle er ikke hva de gir seg ut for verken i fortid eller nåtid. Til slutt får vi forklaring på det meste og alt henger sammen med alt som det heter!

Det er interessant lesing - Argentinas brutale fortid er jo kjent, men boka legger også opp til forgreininger til vår egen tid som jeg ikke vet noe om. Jeg synes dette fungerer svært godt som spenningsroman. Intrigen er stort sett troverdig og det virker som om forfatteren har satt seg godt inn i Argentinas fortid. Personene er godt beskrevet i alle farger - ikke noe svart/hvitt her.

Håper Tove Alsterdal fortsetter å skrive for nå har jeg lest alle bøkene hennes!

 

Gunnar Stålesen: Forfulgt av død

Det er år og dag siden jeg har lest en Varg Veum-krim! Denne er nokså ny. Varg får inndradd sertifikatet sitt i Sogn et sted. En som lenge lå bak ham på den smale veien har ringt inn mengder av klager over uvettig kjøring og det lokale politiet er av dem som nyter å bruke sin makt uten å sjekke om det er hold i anklagene. Så Varg befinner seg på bussen til Bergen. Det gjør også to unge kvinner. Han ser en av dem omfavne en ung mann når de to går av bussen i Nordhordland.

På ei tilbake fra Sogn når han har hentet sertifikatet og bilen stopper han på et tettsted ved en liten kai. Tilfeldigvis kommer han til å titte ned i sjøen og oppdager en bil i vannet. Det skal vise seg at en av de to unge kvinnene fra bussturen ligger inne i bilen. Gutten hun kysset er forsvunnet. De hadde begge vært med på en miljøverndemonstrasjon mot et lokalt fiskeoppdrettsanlegg.

Og så befinner Varg seg midt oppi et Vestlandsk krimdrama der et lakseoppdrett står sentralt. Men det er også en ensom eldre kvinne, mor til den savnede gutten med flere havarerte forhold bak seg. Hennes livs kjærlighet døde på en fjelltur for mange år siden - dødsårsaken ble aldri skikkelig avklart. Dermed er Varg engasjert og han klarer ikke å holde seg helt borte fra den nyeste drapssaken heller. 

Varg er godt voksen nå og litt rusten i kantene, men det er mye dramatisk vestlandsnatur her, regnet strømmer ned og store steiner faller ned i kjørebanen. Alt henger naturligvis sammen med alt. Kanskje ikke Stålesens aller beste men den holder! 

Olja Kneževič: Catherine the great and the small

Når vi er ute og reiser liker jeg å finne litteratur fra det landet vi er i. Mange bokhandlere har en hylle med bøker på engelsk, av og til også en dedikert til landets forfattere. Det fant jeg i en bokhandel i Zagreb der vi var i mai. 

Olja Kneževic bor i Zagreb men var født i Podgorica som er hovedstaden i Montenegro. Den gangen het byen Titograd slik alle delstater i Jugoslavia hadde en by som var oppkalt etter Tito.

Boka følger Catherine eller Kaca gjennom barndom og ungdom i Jugoslavia til hun ender opp med mann og to barn i London på 2000-tallet en gang. Kaca sin pappa trakk seg unna, moren dør og mormoren blir hennes eneste voksenperson. Ellers er de to viktigste menneskene i livet hennes venninnen Milica og ungdomskjæresten Siniša. 

De drar til hovedstaden Beograd for å studere, Milica dropper snart ut og det gjør Siniša også, det er en ungdomsverden preget av sex og dop. Og det er tidlig nittitall, oppløsningen av Jugoslavia og konfliktene på Balkan lurer i bakgrunnen.

Vi aner Balkankrigene som en skygge i bakgrunnen, Kaca opplever alvorlig svik fra en av sine nærmeste og hadde kanskje gått til grunne hvis ikke hun hadde blitt «plukket opp» av en gammel flamme og hun havner i England like før Balkankrigen blusser opp for alvor.

Mange år senere (ca 15?) befinner hun seg i London med sin relativt velstående mann og to tenåringer. Kaca er økonomisk helt avhengig av mannen. Ekteskapet skranter, familielivet skranter og Kaca skranter. Når mormoren dør reiser hun tilbake til Montenegro for første gang. Landet er fattig og utarmet av krigen men oppholdet der gir henne en ny retning i livet som hun tar med seg tilbake til London.

Boka er godt skrevet og gir et fint portrett av et ungt menneske i opprivende tider. Den fortjener absolutt å bli lest i Norge også! Jeg kan på ingen måte innestå for alle valgene Kaca gjør i livet sitt. Noen av dem er riktig dårlige. Men jeg liker at hun karer seg opp igjen gang på gang når hun har falt. 

Boka gir også et innblikk i livet på Balkan både før og etter oppløsningen av Jugoslavia. Jeg tenker at selv om dette kanskje var uunngåelig må det for mange ha følt som om grunnen forsvant under føttene deres. 

Romanen vant prisen «The VBZ best novel i 2019».

Ida Jessen: Jeg vil!

Undertittel: En forfatters portrett av Sigrid Undset.

Ida Jessen har jeg lest en del av, jeg syntes hun toppet sitt utmerkede forfatterskap med "Kaptajnen og Ann Barbara" som kom ut for noen år siden. Nå har hun skrevet en Undset-biografi, og da var det jo på sin plass å lese den når jeg var på litteraturfestivalen på Lillehammer! Der fikk jeg også høre Ida Jessen snakke om arbeidet med boken sin.

Tittelen henspiller på det som Jessen beskriver som Sigrid Undsets drivkraft for å bli forfatter, men også for å bli selvstendig, for å følge sine ambisjoner og for å velge sin kjærlighet. "Jeg vil" heter også det første (og lengste) avsnittet i boka og avsluttes med at hun forlater Anders Svarstad med sine 2 (snart 3) barn og slår seg ned på Lillehammer. 

Ida Jessen går tett på Sigrid Undset. Jeg opplever Undset som en levende, viljesterk, modig og bestemt ung kvinne fra hun bestemmer seg for å  bli "kontordame", skriver og skriver og kjemper for å bli utgitt til hun endelig blir det og får reisestipend og reiser til Italia og fortsetter å skrive og treffer Svarstad. som hun vil ha, selv om han er gift og har tre barn. Ida Jessen er respektfull men også nærgående og har en åpen og kritisk innstilling til Sigrid Undset sine av og til uforståelige valg.

Sigrid Undset skal ikke ha vært en spesiell robust kvinne, likevel fremstår hun her nesten som en naturkraft. Antagelig gapte hun over for mye. I praksis alenemor til tre barn, en av dem funksjonshemmet og til tider tok hun seg også av Svarstads barn - og samtidig skrev hun alltid. De store og viktige romanene selvsagt, men også uendelig mange brev og artikler. Jessen får godt frem hennes av og til brutale åpenhjertighet.

Jeg liker også at vi får litt innblikk i de store romanene - særlig Olav Audunssøn i Hestviken som jeg ikke kjente noe særlig til, den må jeg lese en gang! 

Undset sine mange kjepphester får også gjennomgå, ikke minst hennes kvinnesyn som står i sterk motstrid til hennes liv og egne valg. Det samme gjelder hennes totale omfavnelse av katolisismen. Jeg liker Ida Jessens tilnærmelse til dette. Hun er tydelig og kritisk men beholder respekten for mennesket Sigrid Undset og ikke minst for hennes storslagne forfatterskap.

Jeg synes dette var en biografi å bli klok på. Det gjør meg mer nysgjerrig på Sigrid Undset og har gitt meg lyst til å lese Olav Audunssøn.

Og så gleder jeg meg til Ida Jessens neste roman!

Christoffer Carlsson: Brenn meg en sol

Etter en sterk anbefaling av Carlssons krimbøker er dette den andre jeg leser og jeg har fått tak i en tredje også- De er alle i den såkalte Hallandsuiten som foregår på den svenske landsbygden, litt sør for Gøteborg.

Vidar Jörgensson fra bok nr. 1 "Jærtegn" har en viktig rolle i denne boka, men dette er først og fremst Sven Jörgensson sin bok, Vidars far. Sven er politimann men lang erfaring, kone og ett barn og ganske dårlig helse. Det lokalte politikontoret blir oppringt av en mann som sier at han har voldtatt en kvinne og etterlatt henne i en bil nær Tiarp gård. Sven finner bilen med den døende kvinnen, han prøver å få liv i henne og kjører henne til akuttmotaket på sykehuset. Men kvinnen er død når de kommer frem. Dette skjer samme natt som mordet på Olof Palme.

Sven og noen få kollegaer etterforsker drapet, men det går tregt. Så forsvinner en annen ung kvinne og det er grunn til å tro at hun er tatt av den samme mannen som nå blir kalt "Tiarpmannen". Sven synker ned i et slags mørke når han prøver å finne det andre offeret. Det er få spor og presset fra publikum er stort. Det gjør ikke saken bedre at han får en anklage rettet mot seg fra foreldrene til det første offeret. 

En tredje voldtekt finner sted, men denne gangen blir den angrepne kvinnen reddet, likevel fører ikke dette med seg vesentlige nye spor og mordet forblir uløst. Men Sven klarer ikke å slippe saken og finner noen nye sammenhenger. Historien får en ny og uventet retning og Sven får en slags personlig oppreisning, i alle fall i egne øyne samtidig som hendelsene tynger ham.  Dette skjer kort tid før han dør.

Åtteogtyve år senere gjør Vidar en oppdagelse som resulterer i at han og andre får et mer nyansert syn på hans avdøde far. Vidar jobber ikke lenger i politiet, men han barndomsvenn Markus trekker ham inn i saken. Nå blir Tiarp-mordene sett på med nye øyne og det kommer flere overraskelser.

Det jeg liker best ved denne boken i likhet med "Jærtegn" er hvordan den beskriver hvordan en forbrytelse påvirker et helt samfunn. Mange blir direkte eller indirekte berørt - ofrenes nærmeste, politimannen som kom først til åstedet, etterforskerne som ofte neglisjerer familiene sine for å komme til bunns i saken, vitner, mistenkte, mistenktes familier, vanlige folk som frykter at de selv eller noen av de nærmeste kan bli neste offer.  Og Vidars far en et godt bekjentskap, full av feil og mangler men med en grunnleggende sans for rettferdighet og vilje til å gjenopprette urett. 

Sara Strömberg: Sot

Sara Strømberg skriver om den 60-årige journalisten Vera som jobber i Jämtlandsposten og har bodd i en leilighet i den nedlagte jernbanestasjonen i Ånn. Men nå har hun flyttet inn til Thomas. Disse to vennene gjennom mange år har omsider oppdaget at de egentlig elsker hverandre, noe leserne forsto for flere bøker siden. 

En død kvinne er oppdaget på hotel Copperhill i Åreder det pågår en konferanse i forretningsjus. Det kan se ut som om kvinnen har falt ned fra en svalgang inne i hotellet. Den døde er Ewa Åkerman, mote-ikon, gjenbruksentusiast og TV-kjendis. En ulykke? Selvmord? Eller ble hun dyttet? Vera er ikke etterforsker - uansett kan det ligge interessante historier for avisen bak dette dødsfallet.

Michael Nyman er en suksessrik psykiater som har mindre suksess i sitt eget liv. Hans kone har forlatt ham og han skjønner ikke egentlig hva som har skjedd. Men kanskje han trenger å koble ut fra hverdagen? Det er lenge siden han var på familiehytta, kanskje det trengs litt vedlikehold og rengjøring? Han fyller bilen med mat og verktøy og kjører av gårde. 

Så blir Vera oppringt av en kvinne hun intervjuet for mange år siden - båten til hyttenaboen hennes har eksplodert ute på vannet og det vil ta tid for redningsmannskap å nå dit - kan Vera komme? Og det tar Vera tjue minutter å kjøre dit. Hun finner Niklas Ljung i vannet, drar ham i land men han er allerede død.

Michael hører lyder fra uthuset og der finner han en kvinne som er ille tilredt. Michael tar seg av kvinnen som ikke vil til legebehandling og er lite villig til å fortelle noe om seg selv.

Disse tre historiene utvikler seg gjennom boka og Vera prøver å nøste i de trådene hun finner. Tidspunktet er etter Sveriges innmeldelse i Nato, vi er absolutt i tiden og til og med AI blir et nyttig hjelpemiddel til å finne de som ikke vil bli funnet. Det er vel ikke så uventet at det finnes en sammenheng.

Begynnelsen av boka var litt treg, men så fløy den av gårde og ble riktig så interessant. Dramatikk var det også men jeg har selv mest utbytte av spenningen rundt "mysteriet", hva var det egentlig så skjedde og hvorfor?

Denne synes jeg er Sara Strömbergs beste hittil, og et svært god kobling mellom lokalmiljø og storpolitikk. 

 

Järpen

Helle Helle: Hey Hafni

Hafni fra "Hafni forteller" reiser til Sør-England for å bo hos sin bror en stund. Broren er forlatt av sin samboer og er nokså nedfor. Hafni har lett bagasje, hun forlot jo sitt gamle familieliv i den forrige boka og tar livet som det kommer. Og slik går dagene i England også. Hun reiser litt rundt på egen hånd når livet med broren blir for stillestående og kommer borti mange forskjellige mennesker. En stund hjelper hun en mann hun har truffet med hans lille pensjonat. Hva lever hun av egentlig?

Jeg blir ikke klok på personen Hafni - får ikke tak på henne. Hun har hatt et nokså streit familieliv med mann og to barn som nå er voksne. Hun er lett naiv og har tillit til menneskene hun møter og det går stort sett bra. Men hva vil hun med livet sitt?

Jeg har lest mye av Helle Helle og det meste har jeg likt, men jeg begynner å få mindre og mindre tak på bøkene hennes, etter "De" som jeg synes var hennes beste. Nå er jeg rett og slett litt skuffet. Det beste jeg vil si om boka er at den gir et fint bilde på engelsk småbyliv - sett med øynene til en utlending på besøk. Men jeg synes ikke det er nok til å drive boka.

Eva Fretheim: Papirdukkene

Jeg har oppdaget Eva Fretheim! Dette er tredje roman i serien med Vigdis Malmström, jeg har lest den første også. Dette er bygdekrim på sitt ypperste!

Johannes Nore finner kunstneren Alva Olsen knivdrept i atelieret som hun leier hos ham. Alva flytte tilbake til bygda for to år siden og fikk leie atelieret med et lite krypinn som hun bor i for en billig penge. I atelieret står det et stort bilde som Alva er nesten ferdig med. Det er to unge jenter på bildet, en ligner Alva, den andre har ansiktet nesten utvisket.

Maleriet får en viktig rolle i etterforskningen som kommer til å berøre Alvas fortid, særlig ungdomstida da hun sang i kor og var en dominerende skikkelse i jentemiljøet. Dette er over tretti år siden og det blir en utfordrende jobb å finne tilbake til personer og hendelser som kan ha hatt noe å si for drapet. Og det er også andre mulige spor, Johannes har selv en interessant fortid. Alva har vært gift og det finnes en eksmann. Flere av jentene som Alva kjente bor fremdeles i bygda. En er prest, en annen sitter i rullestol etter en bilulykke der Alva også var med men ikke fikk noen skader.

Og Vigdis sliter med samarbeidet i teamet sitt. Hun blir selv svært opphengt i det store maleriet og får det bl.a. gjennomlyst for å finne underliggende lag. Men hun klarer ikke å overbevise sine medarbeidere om at dette kan være et viktig spor og det brygger opp til et uønsket konfliktnivå. Dette kommer samtidig med at Vigdis har utfordringer i sitt private liv med forholdet til den voksne sønnen og til sin eksmann.

Alva er en person som har en slags magnetisk utstråling, men hun har mørke sider som påvirker flere av sine bekjente og det er mange som kan ha hatt et motiv for å ta livet av henne. Det blir derfor mange spor å følge opp og den endelige løsningen kom overraskende på meg men var troverdig nok.

Gode miljø- og personskildringer, en interessant intrige og en etterforsker som jeg får sympati for men som er et helt menneske med sine feil og mangler. Jeg gleder meg til de to andre bøkene i serien!

Christoffer Carlsson: Jærtegn

Jeg fikk anbefalt denne  svenske forfatteren av krimforfatteren fra Jæren, Kaja Nygård på en bokprat, han var helt ny for meg. Denne romanen handler fra småbyen Marbäck i Vestre Götaland. (Byen finnes!) og handlingen foregår i to tidsepoker. En av hovedpersonene er Vidar Jörgensson som er en ung politimann i 1994. Den andre er åtteåringen Isak Nyquist som har mor og far og den greie onkelen Edvard som han er svært glad i. 

Der bryter ut en brann i en villa. Den unge Louisa blir funnet død, og det viser seg at hun ble drept før brannen brøt ut. Louisas kjæreste var Isaks onkel Edvard og Edvard blir funnet i skogen, dekket av blod. Edvard blir dømt for drapet men hevder at han er uskyldig. Mordet blir et stort slag for bygda, og ikke minst for familien til den dømte.

9 år etterpå. Vidar er nå førstebetjent. Han oppdager noen uregelmessigheter i den gamle etterforskningen. Han gjør en del undersøkelser og tar kontakt med Isak som nå er sytten år. Isak er en gutt som sliter med forskjellige problemer. Han er fremdeles svært påvirket av drapet på Louisa og har forestillinger om at det er voldstendenser i familien hans som går i arv.   

Vidar kommer ikke til bunns i saken og det blir heller ikke akseptert av hans overordnede at han jobber med den. Dette fører til at han forlater politiet.

Så kommer orkanen Gudrun. Trær blir revet opp med roten, en hel skog er ødelagt og uthus og mindre bygninger velter. Nye bevis dukker opp og dramatiske ting skjer.

Bygdedyret spiller en viktig rolle i denne romanen. Stigmatiseringen av en hel familie etablerte sannheter blir urokkelige. Fine personskildringer hele veien og en svært troverdig intrige gjør dette til en svært god kriminalroman. Jeg må lese mer av Christoffer Carlsson!

Vigdis Hjorth: Det gode mennesket i Sandvika

Når jeg leste anmeldelser av denne romanen fikk jeg inntrykk av at alkohol og misbruk sto svært sentralt. Da vi bestemte oss for å lese den i litteraturgruppa var jeg derfor litt lunken til den. Men jeg tok feil!

Det er mye seig og tungt drikking i den brune puben i Sandvika der det meste av handlingen foregår. Men alkoholen fungerer mest som en ytre ramme for fortellingen. Hovedpersonen, en forfatter med noen trekk av Vigdis Hjort selv har oppdaget at puben er et godt sted for henne å skrive, helst i en krok for seg selv med lite forstyrrelser. Noen ganger har hun hunden med. Og ja, det går med en del øl, både for henne og for en god del av det faste inventaret. 

En av de faste er en kvinne, kanskje i 40-årene som hun tenker på som "den enfoldige". Hun har bl.a. for vane å følge med på lottotrekningene om lørdagene med noen kuponger foran seg.  En dag når forfatteren ikke finner kortet sitt tilbyr kvinnen å spandere en øl - hun har nettopp vunnet en tusenlapp på et flaxlodd og vil slett ikke ha penger igjen neste gang.  

Forfatteren blir gradvis nokså opphengt i denne kvinnen som heter Ada. Ada har hatt et tøft liv, er uføretrygdet, har en liten leilighet og hennes sosiale liv består stort sett av puben i Sandvika. Men forfatteren registrerer etter hvert at hun har et åpent blikk for andre menneskers problemer, hun kan roe ned andre stamgjester når de blir krakilske og hun er glad i hunder. De to oppretter langsomt en slags distansert relasjon.

Men en dag skjer det noe som setter hele Adas tilværelse opp/ned og også får stor påvirkning på forfatterens forhold til henne. Jeg skal ikke gå innpå hva eller hvordan. Men hendelsesforløpet og hvilke refleksjoner forfatteren/Vigdis Hjorth gjør er det som løfter opp boka til de store høyder. Det var i alle fall sånn det virket på meg.

Vigdis Hjorth kjenner sin Bertolt Brecht og det er tydelig å se at hun har vært inspirert av hans skuespill "Det gode mennesket fra Sezuan" som jeg en gang har sett på teateret. Men dette er likevel et helt selvstendig verk med egne tanker om godhet og godhetens vilkår og begrensninger, for ikke å snakke om i hvilken grad vi har ansvar for  våre medmennesker.

Boka er vel nærmere en kortroman (eller langnovelle) enn en roman, ikke for at det gjør den noe dårligere, tvert imot. Det begynte som en småpussig beskrivelse av det litt forsofne livet på en brun pub på godt og vondt og så ble jeg blåst helt av banen!

Inger Bråtvedt: Vassarv

Den ytre handlingen i denne romanen: En mor kjører med den lille datteren sin fra hovedstaden over fjellet til den vestlandsbygda hun kommer fra. Der oppholder de seg hos familien hennes en stund og så kjører de tilbake. Kan det bli roman av noe sånt?

Det kan det. Fortellingen snirkler seg frem og tilbake mellom mor og datter, observasjoner på veien, lengselen tilbake til hjemstedet, minner om hjemstedet slik det var, kan en reise tilbake i tiden også tro? Inger Bråtvedt skriver like vakkert om dagliglivet i Oslo som om den storslåtte naturen der hun vokste opp, for ikke å snakke om alle tankene og assosiasjonene som dukker opp om livet i sin storhet og de små hverdagslige ting.

Og så er det jo mye vann, i navnet på blomsten i tittelen, i elvene de krysser på sin vei, i fjorden og i kraftstasjonene som danner mye av levegrunnlaget for hjemstedet.

I begynnelsen ventet jeg nok litt på at det skulle skje noe spesielt, et slags dreiepunkt i boka men etter hvert ble jeg bare drevet med i forfatterens tankespinn og hadde det fint så lenge jeg leste.

Gail Jones: The name of the sister

En bilist oppdager en ung kvinne på en vei laangt ute i bushen. Kvinnen er sterkt medtatt og kan ikke gjøre rede for seg. Det blir stor oppstandelse i media og politiet blir oversvømmet av henvendelser fra folk som mener dette må være deres forsvunne søster, datter, kjæreste eller venninne.

Journalisten Angie blir fascinert av saken. Hun er en bardomsvenninne av Bev - politikvinnen som har ansvar for saken og hun begynner å gjøre undersøkelser for å skrive om den. Blant annet kontakter hun mange av dem som har gjort "krav" på Jane Doe som er det navnet politiet har gitt kvinnen.

Etter noen uker finner politiet ut hvem Jane virkelig er, ikke noe problem med dagens DNA-tester. Hannah (som er hennes virkelige navn) blir gjenforent med sin familie, men vi aner ikke om hun noen gang kan komme tilbake til et noenlunde brukbart liv.

Men boken stopper ikke der - det er svært sannsynlig at Hannah har vært utsatt for grove overgrep og Bev reiser til  gruvebyen Broken Hill som ligger i det området der Hannah ble funnet. Hun tar med seg Angie. Sammen med Kylie, en lokal kollega av Bev og Tezza, mannen som opprinnelig oppdaget Hannah havner de på en livsfarlig ekspedisjon til flere rasfarlige nedlagte gruver og gjør en dramatisk oppdagelse.

Denne boken kan leses som en thriller/krim, men den er så mye mer enn det. Det dreier seg mye om minner - hvilke vi kan stole på eller ikke. Angies forhold til ektemannen Sam løper også parallelt med historien - han er svært lite støttende til hennes undersøkelser og engasjement og vi aner at de kommer til å gli helt fra hverandre. Skildringen av Broken Hill og av området rundt de nedlagte gruvene er mesterlig.

Anna Mazzola: The Unseeing

Jeg har lest to romaner av Anna Mazzola tidligere. De var fra veldig forskjellige miljø men begge hadde noe underfundig og mystisk over seg og ga også et levende bilde av de helt forskjellige miljøene de utspant seg i.

Nå er vi i England i 1837. Sarah Gale er dømt til galgen for å ha deltatt i et grusomt mord. Dette er et mord som har funnet sted i virkeligheten og blir kalt "The Edgware Road Murder". Advokaten Edmund Fleetwood (en oppdiktet karakter) blir engasjert til å ta en gjennomgang av saken før dommen blir iverksatt.

Sarah Gale sa seg uskyldig men kom med svært lite under rettsaken. Det ser for øvrig ut som om bevisførselen var svært mangelfull, bevismateriale som ble omtalt var forsvunnet før rettsaken og i det hele tatt får vi inntrykk av at Sarah ble dømt fordi det hun var en ubeskyttet kvinne uten forbindelser. 

Edmund Fleetwood er en interessant karakter, rettskaffen og sannhetssøkende og også svært preget av sin barndom med en dominerende og brutal far. Han går samvittighetsfullt gjennom saken, oppsøker vitner med et åpent sinn, også mange som ikke ble kalt inn til rettsaken. Han får også gradvis Sarah til å åpne seg. Men engasjementet hans blir nesten manisk og går utover forholdet til kolleger og ikke minst til sin ektefelle.

Vi kommer aldri helt innpå Sarah, også overfor oss lesere holder hun kortene tett innpå brystet. Men vi får kjennskap til hennes svært pinefulle dager i fengselet, bl.a. blir hun truet på livet av et par medfanger. Noen få lyspunkter er det, hun får et godt forhold til en annen medfange som er dømt til døden for å ta livet av sitt nyfødte barn (som antagelig var dødfødt) og hun får støtte av en kvinnesaksorganisasjon.

Det som driver handlingen fremover i boka er forholdet mellom Sarah og Edmund - hva hun forteller, hva hun ikke sier, hva Edmund gjør med det hun har fortalt. Dette blir nokså langsomt i begynnelsen men så tar den seg opp. Det kommer nye fakta på bordet, bl.a. noe som slår Edmund helt av banen.

Sarahs dom blir omgjort til forvisning til Australia. Edmund sitt liv går videre og hva sitter vi igjen med? Et svært interessant innblikk i kriminologien i datidens England og i fengselsvesenet og selvfølgelig også i kvinnenes utsatte stilling. Storbyen London stiger også fram for oss med all sin stank og støy og bråk. Jeg synes karakterene var troverdige og det er helt utmerket at vi aldri får 100% visshet om hva som egentlig skjedde i Edgware Road den dagen, for det er slett ikke sikkert at Sarah forteller hele sannheten til Edmund. Men ifølge forfatterens etterord fikk Sarah det bra i Australia, hun hevdet hele tiden at hun var uskyldig og hun endte opp med å hjelpe mange unge kvinner til et godt liv.

Eva Fretheim: Dronningland

Eva Fretheim sin siste kriminalroman har fått lovord hos mange anmeldere. Jeg hadde ikke hørt om henne før og hennes første bok i Vigdis Malmstrømserien var ledig på nettbiblioteket. 

En bil har kjørt ned en skrent og inn i en fjellvegg og sjåføren, en ung kvinne er død, May-Britt Lange. Visse forhold gjør at mistanken om drap oppstår - mangel på bremsespor, forholdsvis små skader på bilen og det at kvinnens håndveske ligger i baksetet - har hun hatt en passasjer? Og når skadene hennes blir undersøkt ser det ut som om hun var død før utforkjøringen.

Sentral i boka og i etterforskningen blir gården til Johnny og Jarle Svartskog - May-Britt hadde hatt et forhold til Jarle for en tid siden. På gården bor også Unn Hansen. Hun har flyttet inn på gården som en slags ubetalt hushjelp/leieboer - har hun eller har hun hatt et forhold til Johnny? Hun driver også som birøkter i skogen. Unn får en tydelig stemme i boka - eller er den egentlig så tydelig?

To år tidligere forsvant en annen ung jente sporløst fra bygda - Iris Bjerkan. Dette skjedde samtidig som en tragisk drukningsulykke. Et skogstjern like ved Svartskoggården blir undersøkt og der finner politiet liket av en ung kvinne som viser seg å være Iris. Kan det være en sammenheng mellom disse drapene? 

Der lille etterforskningsteamet sirkler rundt Svartskogbrødrene, men det viser seg at det også er andre personer med relasjoner til både Iris og May-Britt. Kjærlighet, begjær, misunnelse, sjalusi, løgner - alt dette har ført til disse dødsfallene løsningen og den litt uventede løsningen kommer frem i dagen. Men siste ord er likevel ikke sagt.... 

Jeg syntes dette var en strålende kriminalroman fra bygdenorge. Fine miljøskildringer med noen spennende karakterer som vi ikke kommer helt inn på - derfor blir det også flere snubletråder og villspor. Grepet med å gi Unn Hansen annet hvert kapittel fungerer bra - det skaper nettopp en slik usikkerhet om hva om egentlig har skjedd. Jeg kommer nok til å lese mer av Eva Fretheim!

Helga Flatland: Så gjør vi så

Jeg vet ikke helt hva tittelen henspeiler på. Kanskje peker den på dagligdagse hendelser livene våre er fylt opp av. Eller kanskje er det en av julesangene som Skien Uavhengige Musikkorps har på repertoaret sitt. For korpset er arenaen for det meste av handlingen i denne romanen som dreier seg om Ebba, Anton og Birgitte. Og allerede i første kapittel får vi vite at når denne boka er ferdig ligger disse tre drept under et sammenrast treningslokale.

Ebba er pensjonert og gift med Berhard. De har to voksne døtre, Kristin og Anette. Kristin har sønnen Max med ekskjæresten Marte. 

Anton er i full jobb og er fraskilt fra Anette. De har tvillingene Albert og Alfred.

Birgitte har hatt en slags journalistjobb som ikke alle tar alvorlig. Hun er gift med Richard. De voksne barna deres er Simon og Nora.

Ebba og Bernhard er de som har bygd opp korpset, Ebba er nå dirigent. Hun er sterk og samvittighetsfull og er den som alle stoler på. Begge døtrene betrakter henne som selvsagt barnevakt, hjelp til alt mulig uten at de har særlig respekt for henne. Flere i familien spiller i korpset.

Anton går i sinnemestringsterapi, et krav fra Anette for at han skal opprettholde kontakten med sønnene. Anette falt i sin tid for hans upolerte stil og ble tiltrukket av hans omsorgsløse barndom. Det og mye annet brukte hun mot ham i skilsmisseprosessen. Han ble sint og mestret ikke sinnet sitt.

Birgitte har alltid vært den vakre kvinnen, den alle menn ønsket seg men bare Richard fikk. Hun har jobbet som journalist i lokalavisen, men jobben blir ikke tatt særlig seriøst av omgivelsene. Hun er svært aktiv i korpset selv om hun ikke har barn eller barnebarn som spiller der. Birgitte er varm og omsorgsfull overfor alle - og så ser hun Anton som virkelig trenger omsorg. Men hvem ser Birgitte? I alle fall ikke Richard. 

Det ligger en masse trivielle konflikter her. Ebbas forhold til døtrene. Anettes korstog mot Anton. Antons vanskelige sinnelag og påtvungne sinnemestringsterapi. De to eldre parene sliter med sitt. Og så er det Birgittes gryende forelskelse i Anton. Det hele kulminerer i korpsturen til København. Med alle de små og mellomstore konfliktene og en viss mengde alkohol går dette akkurat så ille som det kan gå, uten å virke særlig overdrevet.

Helga Flatland er mesterlig dyktig til å analysere handlingsmønsteret til disse menneskene. En anmelder kritiserte henne for å være for tydelig - "Show - don't tell", skrev han. Jeg er ikke enig. Det virker mer som Flatlands prosjekt er å grave seg net i motivene, gå bakenfor, det ordet som faller meg inn er at hun dissekerer hovedpersonene og deres relasjoner. Men jeg synes nok hun går for langt. Hun er rett og slett litt for slem mot sine karakterer, det blir liksom ingenting igjen av dem når hun har brukt kniven. Personlig skulle jeg ønsket hun lot dem sitte igjen med litt mer ære i behold, selv om hun valgte å ta livet av dem. 

Keigo Higashino: Drepende sensommerdager

Denne japanske kriminalromanen var det venteliste på på biblioteket. Dette er den tredje av forfatterens kriminalromaner som er oversatt til norsk og jeg har aldri hørt om han før.

Kyohei skal tilbringe noen sommeruker hos sin onkel og tante i kystbyen Harigaura på deres ryokan, et japansk landsens vertshus.  Den voksne kusinen Narumi bor der også. Hun er glødende opptatt av å verne om det storslåtte kystlandskapet og deltar på et debattmøte i småbyen om et planlagt prosjekt. Prosjektet kan skape mange arbeidsplasser og gi småbyen mer liv men Narumi hører til dem som som frykter det vil ødelegge havbunnen. 

Den pensjonerte etterforskeren fra Tokyo, Tsukahara bor på ryokanen og er også tilhører på debattmøtet. Morgenen etter blir han funnet død på en skrent i havgapet. Ulykke? Selvmord? Drap? Dert blir satt i gang etterforskning, først av det lokale politiet, etter hvert også av etterforskere fra Tokyo.

Mye av etterforskingen foregår i Tokyo. Det ser ut til at den avdøde har gjort undersøkelser angående en gammel drapssak fra Tokyo som han var engasjert i. Morderen fra den gang har sonet ferdig - kan han har vært ute etter hevn? 

Men historien viser seg å være mer komplisert enn det. Og det er flere personer som får gransket fortiden sin, noen ganske overraskende.

Det er hele tiden to etterforskningsgrupper - det lokale politiet og etterforskerne fra Tokyo hvor av den ene var en svært god venn av Tsukahara. Og så er det fysikkprofessoren Yukawa som har hjulpet Tokyopolitiet i flere drapssaker (mon tro om han figurerer i andre av Higashinos bøker?). Han gjør sine egne undersøkelser som han motstrebende deler med sine politivenner når han finner det for godt. Også tilbringer han gjerne tid sammen med både Kyohei og Narumi.

Det hele blir en nokså brokete etterforskning der flere spor etterforskes samtidig. Særlig er det stor avstand mellom Tokyo og distriktspolitiet. Langsomt blir jeg  (også litt motvillig) dradd inn i historien, for den blir gradvis mer og mer engasjerende. Når den fullstendige løsningen foreligger er den nokså overraskende og nesten et antiklimaks.

Det er mye japansk dagligliv og kultur her. Navn på f.eks. matretter og klesplagg er holdt på japansk. Det synes jeg er fint men forlaget kunne godt ha spandert fotnoter eller en ordliste bak i boka, det hadde gjort boka mer lesverdig. Den største utfordringen syntes jeg var alle de japanske navnene - de er fremmedartede og ser relativt like ut for meg så jeg måtte stadig vekk slå opp oversikten over personene som sto foran i boka. DEN var i alle fall nyttig. 

En langsom og litt omstendelig kriminalroman med flere overraskende vendinger og mye lokalkoloritt. Det fungerte bra for meg - jeg kommer nok til å prøve en av de to andre også.

Daniela Krien: Mitt tredje liv

Daniela Krien kom inn i den nordiske bokverdenen som det suste med "Kjærlighet i nødsfall"  i 2021.  Den boken falt jeg pladask for, den har en plass på øverste hylle blant mine favorittromaner. Krien er selv oppvokst i DDR og alle hennes romaner foregår i den østlige delen av Tyskland. Spenningene mellom livet i DDR og det forente Tyskland kommer alltid til syne i bøkene hennes uten å være et hovedtema.

Denne romanen handler om å leve i sorg. Linda har levd et  sværtgodt liv i Leipzig sammen med ektemannen Richard og datteren Sonja. Linda var kurator ved en kunststiftelse. Richard er billedkunstner med en viss suksess. Men når Sonja blir drept i en trafikkulykke faller Linda helt sammen. Hun trekker seg tilbake fra mannen, fra jobben, fra vennene sine, fra alt sosialt liv og går nærmest i dekning i et nokså primitivt hus på landet.  Det er så vidt hun holder seg i live - spiser lite, er ustelt og har et stort forbruk av sovemedisin for å jage alle vonde tanker bort om nettene.

Hun får litt praktisk hjelp av naboene sine. Hun har en hund, Kaja. Gjennom Kaja har hun blitt kjent med Natascha, mor til autistiske Nine. Disse er de eneste hun karer å forholde seg til. Hun holder mor sin på en armlengdes avstand. Richard prøver å holde kontakten, men Linda trekker seg unna.

Jeg synes det fungerer bra at Krien går såpass brutalt løs på Lindas sinnstilstand som hun gjør. Hun blir ikke bare et offer for sorgen, et objekt å synes synd på. Hennes sorgbearbeiding fremstår av og til nesten som egosentrisk slik hun bl.a. skyver fra seg sin velmenende ektemann. Men hun moraliserer heller ikke - vi ser bare hvordan det ser ut - helt på bunnen.

Men etter en tid våkner Linda langsomt, svært langsomt og nesten motvillig tilbake til en slags tilværelse, et tredje liv som hun kaller det. Hun gjør noen små skritt - klarer litt mer sosial kontakt med omverdenen, kjøper til og med blomster til leiligheten som hun har flyttet inn i. Vi får ikke vite så mye om hvordan det går - men det er ikke sannsynlig at hun kommer tilbake til det  "vellykkede" livet hun hadde tidligere. 

Jeg var ikke like begeistret for denne romanen som for de to foregående. Det er svært lite ytre handling og det blir litt tungt å befinne seg så lenge i sinnet til en som til de grader er på et bunnivå. Men samtidig synes jeg den behandler sorgtemaet på en svært god måte.

Steve Sem-Sandberg: Oceanen

Steve Sem Sandberg skriver de fleste av sine romaner (alle?) basert på virkelige hendelser og personer. Han er mest kjent for "De fattige i Lodz" som fikk Augustprisen og handler om den jødiske ghettoen i den polske byen Lodz under nazismen. Ghettoen fikk et slags selvstyre med et håp om overlevelse, men den var bare et stoppested på veien mot utryddelsen. Denne boka leste jeg i fjor og jeg synes det var en storartet roman.

Denne romanen handler om filosofen Rousseau. Han var opptatt av naturen og av det indre liv og skrev åpenhjertig ut fra sin oppfatning. Bøkene hans ble ikke tålt verken i det før-revolusjonære Frankrike eller i det pietistiske Sveits. Han var på flukt fra myndighetene i lange perioder. Denne boka handler om hans opphold i på øya Ile Saint-Pierre midt i en innsjø i republikken Bern. Han får bo der nærmest på nåde under beskyttelse av en adelsmann. Han tilbringer tiden med å botanisere. Han bor sammen med Therese, hans husholderske/elskerinne/pleierske og mor til hans 5 barn. 

Rousseau er ved svært dårlig helse, sover dårlig om nettene og plages ofte av drømmer og tanker om handlinger han har fortrengt. Hans liv har ikke alltid vært i samsvar med sine overbevisninger. Ikke minst blir dette tydelig når det gjelder hans tro på den naturlige og åpne barneoppdragelse - selv fikk satt bort samtlige av sine fem barn. 

Romanen borer seg dypt ned i filosofens nokså tunge sinn og vi kjenner også på frykten hans for å bli hentet inn av noen av sine fiender. Hvis de fikk tak i han var det nokså sannsynlig at han ville bli henrettet for sine synspunkter.

Jeg kom aldri helt "under huden" på denne romanen. Der er ikke så mye som skjer, det meste dreier seg om det som snurrer rundt i hodet til filosofen. Det blir litt i overkant dystert for meg. Det var interessant å kjenne på konflikten hans mellom liv og lære, men det var ikke nok for meg til å holde lesegleden oppe gjennom hele boka.

Elizabeth Hay: Snow Road Station

Vi har snust litt på Canada som reisemål og da kom jeg over denne boka av Elizabeth Hay. Jeg har lest en av henne tidligere ……

Skuespilleren Lulu har opplevd å glemme teksten i et Beckett-stykke der hun har en svært sentral rolle, selv om hun egentlig kan teksten svært godt. I stedet for å dra til leiligheten sin i Montreal i påsken reiser hun på påskeferie til den vesle byen Snow Road Station der hun har vokst opp.

I Snow Road Station bor hennes bror med sin nåværende kone og datteren Ducky som er på vei inn i teateret. Der bor også Lulus venninne Nan med sine to sønner Jim og Blake. Lulu er invitert til Blakes bryllup.

Det er ikke så mye som skjer i boka, egentlig. Men vi opplever hvordan Lulu blir konfrontert med fortiden sin, med alderdommen, men hvordan hun vil tilbringe resten av livet sitt. Hun opplever gleder ved livet på landsbygden som hun hadde glemt, men er dette nok? Hun er tross alt en frisk og sprek og ikke minst seksuelt aktiv kvinne. Da hun blir fratatt teaterrollen sin bli valget enklere og hun finner ut hvordan hun kan fortsette livet sitt.

Dette høres kanskje ikke så spenstig ut, men det var en bok jeg likte veldig godt å lese. Det er mange personer i den med større og mindre utfordringer men som klarer å holde det gående. Det eneste som jeg syntes var kjedelig var et litt langt avsnitt der Lulu holder liv i  den tradisjonelle produksjonen av lønnesirup for broren sin når han er bortreist. Dette blir litt for detaljert for meg, men det gikk ikke ut over leseopplevelsen min ellers, og jeg tar gjerne med meg et glass Maple Syrup hvis jeg noen gang kommer til Canada. 

Og dette er jo også en fantastisk bok om Canada, dvs. om et bitte lite hjørne av dette storslåtte landet.

Marie Hermansson: Längst inn i skogen

Denne dukket opp på Svenska Deckarakademin’s hjemmesider. De deler ut en årlig pris, denne kom opp blant de fem nominerte i 2024. Forfatteren var helt ukjent for meg men jeg syntes den var verdt et forsøk.

Det viste seg å være nr. 3 i en serie som foregår i Gøteborg på 1920-tallet. 

Barnepiken Maj har tatt med de fire barna hun passer på Naturhistorisk museum. Når museet stenger stikker den eldste, Alice, av og Maj må passe på de andre tre. De ansatte prøver å få tak i Alice men hun er sporløst forsvunnet. Hun dukker ikke opp igjen og det blir en sak for politiet.

Overkonstabel Nils Gunnarsson er lite begeistret for at hans gamle venninne journalisten Ellen har giftet seg, men dette kommer ikke til å gå ut over hans engasjement for å løse forsvinningssaken. Tvert imot blir Ellen dradd inn i saken når barnepiken Maj blir forhørt på politihuset, det trengs noen som kan holde de tre gjenværende barna i ånde under intervjuet. 

Ellen får nærmere kjennskap til familien Guldin der den 16-årige Maj jobber som barnepike/husholderske/kokke og mere til. Fru Guldin ligger til sengs med en slags fødselsdepresjon. Herr Guldin har akuslet bort familoens penger og er lite opptatt av å ta vare på familien sin.

Nils saumfarer Naturhistorisk museum og de som bor og/eller arbeider der på alle bauer og kanter og det foregår en del som kanskje ikke tåler dagens lys. Pappa Guldin er også sterkt i søkelyset. Tilslutt kommer alt for dagen og ingen ting er helt som jeg hadde trodd.

Det er svært mye jeg liker ved denne boka. Jeg synes forfatteren plasserer den svært godt i tiden. Det er lett å skrive historiske romaner med vår tids briller, det synes jeg ikke hun gjør. Hovedpersonene Nils og Ellen er helstøpte figurer som virker som de går rett inn i mellomkrigstidens Sverige. Beskrivelsen av familien Guldin og Maj er troverdig i all sin grimhet. Men best av alt er Naturhistorisk Museum. Denne bygningen og museumssamlingen blir stående i et eget lys - neste gang jeg kommer til Gøteborg er jeg nødt til å dra dit for å se om den har beholdt noe av sin mystikk! 

Mine besteforeldre bodde i Store Parkvei i Bergen, et steinkast fra Dyremuseet. Jeg husker vi hadde flere besøk der og jeg må ha syntes det var spennende. I våre dager er vi blitt så blaserte at vi gjerne rynker på pannen av utstoppede dyr - men for 50 og for 100 år siden var dette måten verdens forunderlige skapninger åpnet seg for en.

En god kriminalroman og fin historisk skildring, kanskje jeg må sjekke ut de to foregående bøkene også!

Jo Spain: The Confession

Jo Spain er forfatter av en serie krimbøker med Tom Reynolds og hans team. Disse bøkene har jeg likt godt.

Dette er en frittstående krim. Den begynner med at Harry McNamara og hans kone Julie sitter i sitt luksuriøse hjem. Plutselig står det en fremmed mann. foran dem med en golfkølle i hånden. Han begynner å slå Harry med køllen, så hardt og brutalt at han blir liggende livløs i en blodpøl på golvet.  I mens sitter Julie urørlig, nesten som fryst. Så løper mannen av gårde.

Et par dager etterpå melder JP Carney seg hos politiet og sier det var han som utførte angrepet. Politikvinnen Alice blir den som skal etterforske saken. For så enkelt er det vel ikke?

I resten av boka hører vi gjennom Julie, Alice og JP Carney forhistorien til de impliserte, hva som skjedde forut for angrepet og hva som skjer etterpå. Det er en historie som inneholder oppvekst på skyggesiden av Irland, et alkoholisert hjem, dyp søskenkjærlighet, et ekteskap mellom den rike bankmannen og den vakre piken av folket, deres stormfylte samliv og ikke minst fremveksten og fallet til den keltiske tigerøkonomien.

Historien vender seg frem og tilbake men mot slutten blir det en slags mening med alle hendelsene.

Romanen er godt skrevet, men jeg er ikke så begeistret for den noe bråkjekke stilen til politiets etterforskningsteam. Spenningen ligger i å komme til bunns i hva som skjedde og det fungerer ok for meg. Men jeg kommer liksom ikke innpå noen av karakterene, de blir rett og slett likegyldige for meg og da får jeg litt avstand til hele historien.

Judy Nunn: Territory

Mannen min hadde denne boken med seg fra sitt arbeidsopphold i Australia. Forfatteren er tidligere skuespiller og hadde bl.a. i mange år en rolle i «Home and Away». Hun forlot TV-serien i 2000 for å bruke mer tid på å skrive og er visst en populær forfatter i hjemlandet.

Dette er en stort anlagt roman om Northern Territory og byen Darwin fra 1940-1975 men den gjør også et sveip innom 16- hundretallet der vi følger nederlandske Lucretia van der Mylen ombord på «Batavia» på vei til hennes ektemann.

Men bokas hovedperson er engelske Henrietta Galloway som gifter seg med en australsk pilot og følger ham hjem til den store kvegfarmen i Northern Territory, ikke så langt fra Darwin etter krigen. i England er Terence Galloway er ung og kjekk og forelsket og en hensynsfull kavaler. Hjemme på farmen er han machomannn og kopierer sin far i å være despotisk familieoverhode og overgår ham i rasisme og brutalitet.

Henrietta er en tøff jente og klarer å tilpasse seg livet i «the outback» men hennes ektemann behandler henne som sin eiendom. Hun finner litt trøst i miljøet i Darwin som nettopp har reist seg etter mange år med japansk utbombing under krigen. 

Det er flere interessante bipersoner: aborigineren Jackie som har ansvar for kvegdriften, hans kone Nellie som er husholderske på farmen og datteren Pearl. I Darwin møter vi den energiske læreren Aggie, hennes gode venn Paul og den kinesiske kjøpmannen Foong Lee. Lenger ut i boka kommer Henriettas sønner Malcolm og Kit i fokus.

Og så er det en gjenstand som følger boka fra Lucretias reise til siste side: en kostbar og spesiell medaljong som hun fikk laget før sin sjøreise og som har sin egen historie.

En storslått bok på mange måter som maler et levende bilde av nordområdene i Australia. Den har også med orkanen Tracy’s voldsomme ødeleggelser i 1974, en hendelse som var ukjent for meg men som det fremdeles snakkes om i Australia. 

Men alt er ikke like supert. Northern Territory er skildret gjennom menneskene vi møter, og her svikter forfatteren. Det blir mye arketyper og overdrivelser. Ondskapen til Terence har ingen grenser og utvikler seg til galskap, Foong Lee er mystisk og eksotisk ("typisk kineser?") men eiegod så det holder, Henrietta er sterk og snill, underlegger seg sin grumme ektemann og ofrer seg for sine sønner. og De aboriginerne vi møter blir også fremstilt nokså skjematisk. Skildringene av Batavias forlis og det som fulgte skal være basert på faktiske hendelser og virkelige personer men personene er skildret helt endimensjonale, enten gode eller ondere enn ondest.

Åsne Seierstad: Ufred

Det tok litt tid før jeg begynte på Åsne Seierstads bok om Russland og russerne. Jeg tenkte det var en murstein som jeg ville bruke mye tid på. Men den var nokså lettlest, og når jeg var godt i gang drev den meg videre.

Seierstad tar utgangspunkt i russeren som kommer inn i Finnmark over Pasvikelva i 2023 og oppgir at han har desertert fra Wagnerstyrkene. Den første delen av boka gir oss hans historie. Jeg var litt skeptisk til dette - hvor troverdig var han og ville hans beretning fortelle oss noe sant om Russland i dag?

Men jeg ser at Åsne Seierstad på ingen måte blir et mikrofonstativ for Andrej Medvedev. Måten hun forteller hans historie på blir heller et blikk inn på livet i en småby i Sibir, fattigdom, alkoholisme, oppvekst på barnehjem, utemmet aggresjon og veien inn i Wagnerstyrkene. Skildringene fra slagmarkene i grenseområdene i Ukraina fra tiden både før og etter fullskala-invasjonen i 2022 gir et usminket bilde av den russiske angrepskrigens heslighet og den umenneskelige misbruken av unge soldater.

Men Seierstad nøster videre. Andrej blir et springbrett inn til Sibir, til Ust-Baktsjar. Hun oppsøker slektningene hans, en av skolene han gikk på, et av barnehjemmene han bodde i. Og overalt blir hun vist videre til andre som har noe interessant å fortelle. Men vi møter ikke mye engasjement verken for eller imot krigen som landet deres fører. Jeg synes heller det virker som en resignasjon over det kolossale maktapparatet. Propagandapparatet er på full speed, særlig overfor barna på skolene og gjennom offentlige arrangement.

Senere i boka tar Åsne oss med til opposisjonen i Russland, i den grad den er mulig å få i tale. Det er bl. gruppen rundt Novaja Gazeta (avisa til fredsprisvinneren). Den lille grupper klorer seg fast og prøver å utnytte alle smutthull til å nå sine lesere selv om avisa er nedlagt. Det er også gruppen «Veien hjem», pårørende til soldater som blir tvunget til å bli mye lenger ved fronten enn kontrakten eller mobiliseringsordren tilsier.  

Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med et bilde av Russland som har gått fra tsarvelde til et sentralisert og brutalt kommunistregimet og fremdeles lever i et slags tsarvelde. Et land som aldri har bygd opp sterke demokratiske tradisjoner, med folk som er vant til å bøye nakken.

Åsne Seierstad skriver om sine egne reiser i boka men den fungerer ikke akkurat som en reiseskildring. Istedet brukes hennes egne opplevelser mest som et springbrett til å komme nærmere innpå menneskene hun møter.

Mons Kallentoft: Den femte årstiden

Denne plukket jeg opp i en stor bruktbokhandel i Karlstad. Jeg har ikke vært borti forfatteren før.

Malin Fors får et brutalt mord på en ung kvinne  i fanget, og det blir opptakten til en større etterforskning av en rekke svært groteske mord og mordforsøk på kvinner.  For to av ofrene har overlevd, men de er så sladet fysisk og ikke minst psykisk at de ikke er i stand til å kommunisere.

Malin Fors er selv en tørrlagt alkoholiker. Hun har samboeren Peter, like harmonisk og rolig som Malin er oppfarende og lettere nevrotisk. Og godt er det, for i denne boken drives Malin mot yttergrensene i jakten på den sadistiske voldsmannen.

Det var en spennende bok å lese. Etterforskningen nærmer seg et jaktlag med menn fra de høyere samfunnslag, men de har alle sammen solide alibier og fremstår som uangripelige. Kanskje er det en helt annen forklaring?

Jeg synes kvinnemishandlingene er altfor bestialske og grafiske. Kanskje finnes det så grusomme voldsmenn, men mer sadisme gjør ikke boka bedre. Dette gjør at jeg likevel ikke får lyst til å lese flere bøker av forfatteren.

Elly Griffiths:Løgnens hus

Dette er nr. 2 i serien med arkeolog Ruth Galloway og politietterforsker Harry Nelson. 

Det dukker alltid opp skjeletter i disse bøkene, gjerne i forbindelse med gravearbeider eller renovasjon. Skjeletter som kan være flere tusen år gamle, eller 50 år eller kanskje svært mye yngre?

Og i et land med en historie som England er det slett ikke så usannsynlig at slike funn kan dukke opp, gjerne også i Norfolk der disse bøkene foregår. Og også i denne boka ligger det en mørk historie bak, en historie med forgreninger til nåtiden. 

Elly Griffith skriver bøkene i nåtid. Det er litt ivant, men jeg synes det gir historiene en viss nerve, det er akkurat som det skjer noe hele tiden, selv om handlingen egentlig kan gå nokså langsomt. 

Privatlivet til Ruth og til Harry får en ikke ubetydelig plass. Det kan av og til gå litt ut over kriminalhistorien, men det er samtidig fortalt med en god porsjon humor så jeg tar det med fatning.

 

Sara Blædel: Jenta under treet

Sara Blædel skriver kriminalromaner med venninnene politietterforsker Louise Rick og journalist Camilla Lind i hovedrollen. I denne boka foregår svært mye av handlingen i Sara Blædels familie og nære omkrets. Vanligvis synes jeg ikke kriminalromaner fungerer så bra hvis etterforskernes privatliv holdes i fokus. Jeg ser litt bort fra dette her da det er et svært interessant plot. 

På Bornholm blir liket av skolejenta Susan funnet i en slags hule under et veltet tre. Susan forsvant fra en skoletur for et 20-talls år siden. Louise blir kalt hjem fra en jordomseiling da hennes bror Mikkel har prøvd å ta livet sitt. Hans kone Trine har forsvunnet fra hjemmet og de to barna deres. Den samme Trine var på den samme skoleturen. 

Mikkel kommer i politiets søkelys da de frykter at Trine er drept. Men kan det være en sammenheng med det som skjedde med Susan på Bornholm? Da en annen klassevenninne, Pia drukner seg blir Louise styrket i troen på at dette kan henge sammen på en eller annen måte. Camilla er engasjert i saken for den avisa hun jobber for og drar til Bornholm for å friske opp i hukommelsen til noen gutter som hang sammen med disse jentene under skoleturen. 

Der er som sagt en spennende intrige, men jeg synes det er enkelte svakheter ved måten den er fortalt på. Det er for lite løse tråder - det er så få mistenkte og jeg kom derfor altfor tidlig på sporet av løsningen. Og så var det Camillas og Louises privatliv som tok svært stor plass. Det var en grei kriminalroman, ikke noe mer enn det.

Deborah Crombie: A Bitter Feast

Denne boka kommer like etter Garden of Lamentation som jeg nettopp leste. Den var veldig Londonbasert. Men her er Duncan Kincaid og Gemma James med barn invitert på landstedet til foreldrene til Gemmas kollega Melody Talbot, delvis pga. hendelser i den forrige boka.

Duncan kjører alene og like før han kommer til landsbyen der familien Talbot bor blir han påkjørt, bilen velter utfor en skråning og han klarer med nød og neppe å klatre ut av bilen og opp på veien. Kvinnen som kjørte på ham er ikke like heldig, hun dør av skadene og hun har en passasjer som også er død - det skal vise seg at han var død før kollisjonen.

Passasjeren var Fergus O’Reilly, en tidligere berømt kjøkkensjef, nå nokså fallert. Hans tidligere kollega Viv Holland var også en svært anerkjent kokk, hun driver nå den lokale puben og har påtatt seg å arrangere maten ved en veldedighetslunsj som holdes på eiendommen til familien Talbot.

Det skjer et til dødsfall - barkeeperen i puben blir påkjørt på veien hjem og det virker som det var en planlagt påkjørsel. Og O’Reilly hadde en overdose av hjertemedisin i blodet, det er tydelig at det er en morder på ferde.

Hovedtemaet i denne romanen er mat, avansert kokekunst, miljøet i restaurantbransjen i London versus miljøet i en landsbypub med restaurantservering. Det er heldigvis ikke en herregårdskrim, det var jeg litt redd for. Det er en broket samling av personer tilstede - to av Vivs medarbeidere har jobbet sammen med henne og O’Reilly i London. Det er en bonden Mark, Vivs nåværende kjæreste. Gartneren Joe jobber for Talbotfamilien og bor nærmest som en eneboer i en strømløs hytte, og så er det Roz, assistenten til Addie Talbot som har en sterk dragning på mannfolk. Tidligere ektefeller av flere av de impliserte dukker også opp. 

Dette er en krim der ting foregår i et tett miljø og i løpet av nokså kort tid. Duncan og Gemma driver ikke direkte etterforskning selv men bidrar likevel, hver på sin kant.

Jeg synes det er positivt at saken rulles opp gjennom samtaler og hendelser som dreier seg om mellommenneskelige forhold, og dette er Deborah Crombie god til. Det blir likevel litt for mye familieforviklinger på landet etter min smak, jeg vil heller ha ekteparet tilbake til bakgatene i storbyen.

Johan B Mjønes: Spuria

Kristin er 87 år. Hennes ektemann gjennom år er død etter et langt sykeleie. De elsket hverandre og hadde et godt liv sammen. Men noe har tynget Kristin i alle disse årene. Hvor ble det av den vesle gutten hun ble nødt til å adoptere bort da hun var 16 år? Sengen hennes i barsel var merket med S for Spuria, uekte. Hun har aldri snakket med noen om dette.

Kristin blir nærmest besatt av ønsket om å finne barnet sitt som nå må være i 70-årene. Hun allierer seg med den av barnebarna som står henne nærmeste, veslegutten Knut sin yngste sønn Birger. Men det er ikke så lett å få noe hjelp fra byråkratiet rundt gamle adopsjonssaker og reglene er strenge.

Vi får høre hele bakgrunnshistorien til barnefødselen gjennom tilbakeblikk i boka. Parallelt følger vi Kristin i nåtiden, en gammel dame, helt avhengig av rullator og rullestol og den daglige hjemmesykepleien. Moderate dataferdigheter, hun kan nok gjøre litt men så kommer hun borti et eller annet og da blir det umulig å finne frem på skjermen.

De to døtrene tar seg av forberedelsene til begravelsen. Døtrene som hun ikke klarte å amme, med den eldste sank hun inn i en fødselsdepresjon som gled over i den andre fødselen. Hun har et nokså anstrengt forhold til begge to. Og av og til blir Kristin litt for skarp og avvisende i kanten, også overfor hjemmesykepleierne, til og med overfor Birger som tross alt hjelper henne hele tiden. Men letingen skal være hemmelig....

Det er mye godt i denne romanen. Jeg synes det viktigste den tar opp er hva fortielsen gjør med et menneske og med forholdene i en familie. Fortielsen har gjort at Kristin ikke klarte å være en god mor for sine døtre, noe både de og hun selv har tatt skade av. For Kristin blir ikke det viktigste hva hun finner i letingen etter barnet sitt men hva som skjer når hun åpner opp. De fineste partiene er de som beskriver Kristin i nåtiden, hvordan hun blir hindret av sine fysiske forutsetninger og likevel halsstarrig går videre. Det er ikke noe vondt i henne, men hun blir ikke fremstilt som noe uskyldig offer heller, så bisk som hun kan være i kantene. Det er en virkelig god og varm beskrivelse av en gammel dame på godt og av og til vondt.

Derimot synes jeg enkelte ting skurrer i beskrivelsen av oppveksten hennes. Den drikkfeldige faren, sånn som han er på sitt verste - jeg savner en slags oppløsning, hvordan forsvant han egentlig "ut or soga"? Den dramatiske julekvelden da de rømmer til slektningene blir på en måte hengende i lufta og er egentlig litt unødvendig for beskrivelsen av Kristins voksne liv. Det lutfattige hjemme til Tobias og faren hans blir nesten litt idyllisert. Det hele virker litt "oppdiktet" på meg.

Noen har trillet seksere, det gjør ikke jeg men det er en god bok.

Elly Griffiths: En følelse av død

Dette er nr. 4 i serien om arkeologen Ruth Galloway og politioverbetjent Harry Nelson. En museumskurator blir funnet død ved siden av kisten til middelalderbiskop Augustine som nylig er oppdaget. Det skjer like før kisten skulle åpnes.

Eieren av det lokale museet og hans familie står ellers sentralt i denne boka. Hester er hans store lidenskap og det han lever både for og av. Og så er han svært stolt over noen museumsgjenstander som hans oldefar tok med seg fra sitt opphold i Australia - bl.a. hodeskaller og knokler fra urinnbyggerne som ble gravet opp og tatt med til England. Men en organisasjon som kaller seg Elginistene jobber for tilbakeføring av stjålne kulturgjenstander og er på saken. 

Danforth Smith og hans tre svært forskjellige barn samt hans kone står sentralt i etterforskningen, ikke minst når det skjer enda et mystisk dødsfall. Det kan virke som om noen av dem har sin egen agenda. Men det har jo også elginistene. Og hva med Ruths nye nabo, ur-australieren Bob som  spiller didgeridoo og utfører mystiske ritualer ved leirbålet?

Det er alltid en interessant blanding av gammel historie og nåtiden i disse bøkene. Personene er nokså enkelt og overfladisk beskrevet, men jeg liker likevel de litt finurlige intrigene og leser gjerne mer!

Merete Lindstøm: Om tingenes natur

Hva kan jeg si om hovedpersonen i denne romanen:

Hun er fattig, Hun flytter fra hus til hus sammen med samboeren Asgeir. Akkurat nå bor de i et gammelt hus i utkanten av en by i et område som snart skal bygges ut, og da må de flytte. Hun er forfatter men hun vasker for å tjene til livets opphold. Vasker for det meste i private hjem, men også i noen kontorbygg. Navnet hennes er Julie men det brukes så lite i boka at jeg nesten ikke husker det. Hun er barnløs, men har en gang født et barn som hun ga bort til adopsjon.

I deler av boka beskriver hun sin nåværende tilværelse. Asgeir har for en god stund mistet sin egentlige jobb, nå kjører han skolebussen. Han er ellers en depressiv natur og det virker som om han står påranden av en dyp depresjon. De lever nærmest fra hånd til munn, sliter med å betale strømregningen. 

Selv liker hun å vaske, det er et arbeid hun utfører mekanisk, hver dag. Det krever ikke mye av henne men gjør henne likevel sliten både fysisk og psykisk.  

I resten av boka forteller hun om sin bakgrunn, sin oppvekst og sin ungdomstid. Hun vokste opp med en alenemor som var kunstner og ikke hadde tid (eller lyst, råd, mulighet???) til å ta seg av henne, derfor bodde hun det meste av tida hos sin mormor i hennes leilighet på Møhlenpris i Bergen. Hun er glad i mormoren, og i moren også. Vi får også vite endel om mormorens bakgrunn.

Som ung student treffer hun tyske Marin. Han er klassisk musiker, spiller kontrabass men virker som han ikke helt vet hva han vil i livet. De to reiser til Vest-Berlin, til Marins familie som tilhører den øvre middelklassen. De flytter i kollektiv, tar strøjobber, spiller på gata, reiser rundt i Europa.  Men så blir Julie gravid (der er litt rart å bruke det navnet, det er bare ett sted i boka hun er nevnt med navn). Hun vil egentlig ta abort, kjenner på det, Marin vil at hun skal gjøre det. De har ingen penger, han kan ikke (vil ikke) spørre foreldrene og selv har hun ingenting. Men det er for sent for abort. Barnet blir født, det er ei jente. Hun blir gitt bort for abort. Julie og Marin går fra hverandre og vi er tilbake i nåtiden.

Flere steder i boka beskrives ting, gjenstander som blir symboler for personer eller hendelser. Jeg ser ikke helt forbindelsen til bokas tittel - så viktige synes jeg ikke disse tingene er. Det som står sterkest er vel fattigdommen som ligger som en klam hånd over det meste av fortellingen. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken på at det er noe selvvalgt over denne fattigdommen. Jeg klarer ikke å se at hovedpersonen eller Asgeir på noen måte har prøvd å skape seg et liv, en fremtid. Eller kanskje de bare har blitt sittende fast i fattigdommen?

Ikke akkurat oppløftende lesing men det var likevel en bok jeg syntes jeg måtte lese ut, komme igjennom.

Kristin Eiriksdottir: De blottede

Denne ble nominert fra Island til Nordisk råds litteraturpris for 2024. Boka åpner med en filmfremvisning i Sverige av en dokumentarfilm regissert av islandske Villa Duadottir. Filmen handler om Dimitri, en bekjent av Villa som vokste opp hos sin far da hans russiske mor forsvant til Sovjetunionen. Han er ellers preget av et liv i doping og rus, og det skal vise seg at det omfatter annen kriminell virksomhet. 

Så hopper vi tilbake til Villas selv, henne egen vanskelige oppvekst og voksenliv. Hun har vært vel så preget av rus som Dimitri og hele boka handler egentlig svært mye om dop og misbruk. Villa har også en sønn som hun elsker men ikke evner å ta seg av.

Det er et slags sidetema i boka rundt Dimitris mørkeste sider. Det kommer frem at han har aktivt rekruttert unge jenter fra dopmiljøet til prostitusjon og drevet hallikvirksomhet. Er det ikke uansvarlig å fremstille han som et offer på den måten som Villa har gjort? 

Boka følger Villa ganske nærgående i hennes rusproblemer og demonene hun er plaget av og det var på mange måter dens styrke for meg. Men den ble likevel litt for springende i handlingen og jeg hadde problemer med å se hvor den egentlig ville føre oss. Og den følelsen satt i, selv når jeg hadde lest siste side.

Jane Harper: Villspor

Jane Harper er ikke (som jeg trodde) en 100% australsk forfatter. Hun vokste opp i England og familien flyttet til Australia da hun var 8. Så reiste hun tilbake til England i tenårene og tok utdannelsen der. Men som voksen slo hun seg ned i Australia igjen. Hun skriver kriminalromaner og de er alle sammen sterkt knyttet til Australias land, folk og natur. Så sterkt at alle bøkene hennes har tatt tak i meg på en spesiell måte og plassert meg mentalt i et område av Australias ofte nokså brutale natur.

I denne boka er vi i Queensland, i et område med storfegårder og enorme utmarker. Brødrene Nathan og Bub møtes ved et gammel gravplass over liket av Cameron, den tredje broren som tydeligvis har forgått av tørst og varme, en mil fra der bilen hans står parkert. Hva har skjedd? 

Nathan er hovedpersonen. Han sørger over sin bror og er ikke overbevist over politiets vurdering av dødsfallet som enten selvmord eller en ulykke. Men det er ikke så mange steder å lete annet enn i gamle familiehemmeligheter som også omfatter hans egen problemfylte fortid. Brødrenes barndom var sterkt preget av en streng og voldelig far og det skal vise seg at farens brutalitet hadde flere følger enn han aner.

Jane Harper er utrolig dyktig til å beskrive forhold mellom mennesker i under slike naturforhold som vi opplever her - et område med store avstander og drepende hete om sommeren. I alle bøkene jeg har lest av henne har naturbeskrivelsene en så viktig rolle enten det er på de endeløse præriene, eller på den ville kysten av Tasmania, eller i fruktbare vindistrikt. Det har vært en spesiell nytelse å lese alle bøkene hennes og denne var ikke noe unntak. Kanskje hun har spesielt gode forutsetninger for å beskrive dette kontinentet for oss med sin bakgrunn fra England, at hun ser kontrastene og klarer å demonstrere dem for leserne?