tirsdag 17. januar 2017

Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord



Dette er boken der historikeren Ivo de Figueiredo forteller om sin søking etter sin fars historie. Jeg leser sjelden bøker av denne typen, jeg synes ofte selvbiografi/eringdringsbøker blir for private. Men da jeg hørte Ivo de Figueiredo fortelle om boken og lese fra den på litteraturuken på Sting i høst ble jeg helt fanget inn og måtte kjøpe boken der og da. (For de som ikke vet det er Sting et utested i Stavanger med en kulturell profil). Det som jeg ble mest fascinert av var nok beskrivelsen av det kulturelle møtet mellom det portugisiske miljøet blant goaneserne på Zanzibar og det norske samfunnet i Langesund på 60-tallet.

Nå har jeg lest hele boken og den innfridde forventningene! I tillegg til at det er en svært god bok har det nok betydd endel for meg at det er flere krysningspunkt mellom mitt eget liv og fortellingen hans. Jeg og mannen min besøkte Zanzibar i 1996 og har gått gjennom gatene i steinbyen. Vi har også vært i Goa på en 4-dagers tur på den tiden da jeg jobbet i Bangalore i India og har sett den gamle hovedstaden med de store og forfalne kirkebyggene. Og jeg er også en frafallen katolikk og kjenner meg godt igjen i beskrivelsene av det katolske miljøet i Norge på 60-tallet men også i følelsene av både noe kjent og noe fremmed når du går inn i en katolsk messe overalt i verden.

Familien til faren, Xavier, kom opprinnelig fra Goa, den lille portugisiske kolonien på Indias vestkyst. De fleste goaneserne var etniske indere som hadde overtatt mye av portugisernes verdier, religion, språk og levemåte. Den katolske kirken sto sterkt. Svinekjøtt smaksatt med eksotiske urter og krydder var en viktig del av kostholdet. Men det var økonomisk stillstand og oldefaren Aleixo Mariano de Figuerido flyttet til britisk Øst-Afrika på slutten av 1800-tallet. Der begynte han som postmester for sultanen på øya Pemba, nord for Zanzibar. Senere flyttet familien til Zanzibar og videre til Kenya. De tilhørte et goanesisk samfunn alle disse stedene. De hadde opprinnelig portugisisk statsborgerskap, men fikk en slags status som "nesten" tilhørende det britiske kolonisystemet. Nesten - men ikke helt.

Det var turbulente tider i koloniene i Afrika på begynnelsen av 60-tallet, og Xavier blir sendt til England for å utdanne seg til ingeniør. Der treffer han hun som skal bli Ivo sin mor, Marit fra Langesund. De blir et par og etter at Xavier er ferdig utdannet gifter de seg og slår seg ned i Langesund. Det var slett ingen selvfølge at det skulle gå slik, deres forskjellige bakgrunn skapte utfordringer i begge familiene, bl.a. hadde Xavier lenge forhåpninger om at Marit skulle konvertere til katolikk, men slik gikk det ikke.

Xavier bar nok på en tung bagasje, etterhvert ble det problemer i familielivet og han fremsto som en til tider brutal ektemann og en krevende og ikke alltid like kjærlig far. Foreldrene ble skilt, og etter noen år mistet Ivo helt kontakten med sin far.

Når Ivo bestemmer seg for å nærme seg faren igjen er han selv 45 år og faren bor i Spania. Han begynner med å reise for å bli bedre kjent med farens barndomshjem og de stedene der slekten hans har tilknytning til. Reisen bringer ham til USA (der farens søstre bor), til Pembo, Zanzibar og Nairobi. Han skriver slektens historie samtidig som han forteller om sin egen reise som i seg selv ikke er spesielt interessant annet som en ramme rundt historien. Det som jeg synes han får veldig godt frem er hvordan hans familie levde i et samfunn der mange raser og folkegrupper levde fredelig, side ved side, under det han beskriver som glassklokker. Folkegruppene ser hverandre, kjenner til hverandre, men blander seg ikke. Ingen åpne konflikter, men et utstudert hierarki der de innfødte afrikanerne er på bunnen og britene øverst. Når koloniveldet sprekker, kommer konfliktene frem, alt er usikkert, ingen er helt trygge. Hans familie klarer seg likevel godt, de blir ikke rammet av vold og de fleste søsknene klarer seg bra ute i verden.

Så oppsøker han omsider faren. Det blir ikke noe enkelt møte, men de får en slags kontakt, en slags bro de kan møtes på. Ivo får bl.a. en kassett som viser seg å inneholde en muntlig beretning om da faren følger sin far, Michael Joseph på en reise til Goa i 1977, like etter at skilsmissen mellom Xavier og Marit er et faktum. Michael Joseph har prøvd å få arrangert et ekteskap med en goanesisk kvinne som han håper skal ta seg av ham på sine gamle dager, og på vegne av søsknene følger Xavier ham for å forhindre at han blir lurt. Det viser seg å være et smart trekk, ekteskapsagenten en en svindler, prinsessen er en frosk og det blir ikke noe bryllup. Michael Joseph får i stedet en rolig alderdom i Boston med døtrene rundt seg. Ironisk nok blir Ivo selv senere involvert i en historie med Xavier og en giftelysten kvinne fra Filippinene som har lignende trekk

På slutten av boken reiser Ivo til Goa for å nøste opp de siste restene av slektshistorien. Han møter et Goa som er svært forskjellig fra den portugisiske enklaven som oldefaren reiste fra. Goa i dag er en fullt ut indisk delstat. Det finnes klare kulturelle spor av den portugisiske fortiden og den katolske kirken er fortsatt en levende minoritetreligion, men dette gamle Goa representerer på mange måter fortiden. I det nye, indiske Goa har han ikke noen naturlig plass, annet enn som turist. Men han treffer likevel mennesker som kjenner familiehistorien hans og på den måten blir dette en naturlig avslutning på reisen hans.

Jeg synes Ivo de Figueiredo har skrevet en bok som blir noe mye mer en en privat reise i familiehistorien sin. Han evner å trekke ut almenmenneskelige spørsmål om identitet og tilhørighet, han gir oss også en interessant beretning om livet i det britiske Øst-Afrika både før, under og etter oppløsningen av koloniveldet. Jeg synes også han nærmer seg det vanskelige forholdet til faren på en åpen og ærlig, og samtidig respektfull måte. Jeg liker også måten han har brukt familiebilder som illustrasjon gjennom hele boken, bildene er med på å få personene til å tre tydeligere frem. Og jeg får lyst til å reise til Goa igjen!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar