"Goat Mountain" er tittelen på denne boken også på norsk. Jeg har hørt litt om David Vann, bl.a. var det noen intervjuer med ham når han var på Lillehammerfestivalen for noen år siden. Jeg har hatt lyst til å lese noen av bøkene hans men jeg har holdt igjen litt for jeg vet at han skriver om mørke tema og han henter mye av inspirasjonen fra sin nokså dystre oppvekst. I de første bøkene hans fokuserte han på selvmord.
Goat Mountain handler ytre sett om en jakttur. Hovedpersonen er en gutt på elleve år (vi får ikke vite navnet). Han følger med sin far, farens kamerat Tom og bestefaren på en tur til Goat Mountain der det er meningen at gutten skal skyte sin første bukk. Vel fremme på jaktområdet oppdager faren en krypskytter i kikkertsiktet i våpenet hans. Han gir geværet til sønnen for at han skal se og gutten ikke bare ser men trekker av og mannen dør. Allerede der har Vann slått an tonen - gutten gjør dette som en ren refleks og i det neste kapittelet merker vi at han ikke har noen forståelse for hva det betyr å ta et menneskeliv.
Det har til gjengjeld de andre, men reaksjonene inneholder lite refleksjon og moral men går mer i retning overtredelser av spilleregler i samfunnet og hvordan dette best kan skjules. Handlingen setter i gang et skred av konflikter, mellom faren og bestefaren, mellom Tom og de andre, mellom gutten og de voksne. Konflikter mellom moral og ønsket om å unngå ubehageligheter. Budet "Du skal ikke slå ihjel" henger i en tynn tråd her. Vann beskriver de mest primitive funksjoner i menneskenes forestillingsverden og trekker stadig frem Kain- og Abelmyten og andre historier fra bibelen. I løpet av jakthelgen opplever vi nesten helt uforståelige voldshandlinger mellom folk som egentlig står hverandre nær, helt frem til den dramatiske slutten.
Naturen er sterk tilstede, og det er en sekvens der gutten sliter seg alene i mørket tilbake til leirstedet med en dyreskrott. De andre har forlatt ham, mørket er totalt og han ser og hører demoner rundt seg og vet ikke om han kommer til på overleve. Dette er beskrevet på en måte som nesten visker ut skillet mellom menneske og natur, det er virkelig bra gjort.
Dette er svært dyster lesing, men av og til føles det riktig å kjenne på de mørke kreftene i menneskesinnet. Jeg vil gjerne lese mer av David Vann men ikke med en gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar