Lars Mytting: Søsterklokkene

I denne romanen utforsker Lars Mytting myter og sagn fra Gudbrandsdalen der han selv kommer fra. Søsterklokkene er to kirkeklokker med en klang så kraftig at den kunne gjøre klokkere, døv etter bare tre messer. Det finnes vissnok et sagn om disse klokkene, et sagn som Mytting har spunnet videre på.

Den nyutdannet Kai Schweigaard har nettopp overtatt som sokneprest i Butangen kirke som er en gammel stavkirke, for liten for meningheten, dårlig vedlikeholdt, trekkfull og iskald om vinteren. Til gjengjeld har den disse berømte kirkeklokkene. Den unge Astrid fra gården Hekne går til kirken sammen med legdekona Klara Mytting, og under gudstjenesten dør Klara - hun har rett og slett frosset i hjel. Det ansporer presten til å få bygget en ny, tidsriktig kirke, godt isolert og med plass til alle. Fra Dresden i Tyskland kommer arkitektstudenten Gerhard Schönauer for å tegne den gamle kirken og for å planlegge rivningen og transporten. Hans oppdragsgivere har fått i stand en avtale med presten om å kjøpe den gamle stavkirken og frakte den til Tyskland for å sette den opp i Dresden.

Historien kommer til å dreie seg rundt disse tre menneskene. Astrid er jordnær og har sin bakgrunn i de gamle bygdetradisjonene, men hun har også et nysgjerrig sinnelag og er svært åpen for nye krefter og tendenser i tida. Både arkitekten og presten blir etterhvert svært fascinert av den unge bondedatteren  - og hun av dem. Men Astrid er også opptatt av bygdas tradisjoner, og hun er sjokkert over at de staselige kirkeklokkene skal fjernes fra bygda sammen med gammelkirken.

Det har tidligere vært en inngangsdør til kirken med noen fantastiske utskjæringer. Den hadde Gerhard ventet å finne, men døren ble fjernet fra kirken for lenge siden og erstattet med en enklere og større dør. Astrid får nyss om hvor den gamle døren muligens kan finnes og har en plan for hvordan hun kan bruke dette til å få beholde søsterklokkene i bygda.

Astrids plan lyktes tilsynelatende, men det er mangt og meget som verken hun eller de andre rår over. Vi følger arbeidet med å demontere kirken og forholdet mellom Astrid, presten Kai og kunstneren Gerhard gjennom årstidene. Samtidig gir dette oss ett godt innblikk i livet som det må ha vært i Gudbrandsdalen for 140 år siden. Vinterfrost og matknapphet, våren med håp om bedre tider men samtidig folk som tærer på de siste ressursene etter vinteren, sykdom og død.

Slutten på flyttingen blir på ingen måte slik som planlagt, og det blir heller ikke fremtiden for Astrid, Kai Schweigaard og Gerhard Schönauer, og det er best å ikke si mere om dette her. Men de gamle sagnene om kirkeklokkenes opprinnelse og deres skjebne er vevet inn i historien til siste slutt.

Denne boken var svært forskjellig fra "Svøm med dem som drukner". Den var mer fortettet både i geografisk og tidsmessig forstand. Persongalleriet var også bedre utviklet. En ting har de likevel felles: de inneholder mye kulturhistorie fra hver sine områder og tidsepoker. Begge har også utspring i Gudbrandsdalen, men i "Svøm med dem som drukner" blir dalen som en kulisse på de første og de siste sidene, mens i "Søsterklokkene" er den til stede nesten i hver eneste setning.

Jeg savnet jeg litt den driven som var i "Svøm med dem som drukner", den roadmovie-følelsen der du fulgte hovedpersonen på de mest utrolige reiser rundt på flere kontinenter og mellom øyer og skjær langs kysten av Skottland, som regel med en overasskende vending rundt neste sving. Søsterklokkene blir av og til litt stillestående. Men det var likevel en flott leseropplevelse!