Dette er den tredje romanen jeg leser av den tyske forfatteren Daniela Krien. Krien vokste opp i Leipzig i tidligere DDR.
Hovedpersonen Rahel er psykolog og ektemannen Peter er litteraturprofessor. De er i 50-årene og har det ikke godt sammen. Deres planlagte sommerferie har nå gått i vasken, i stedet har de tatt på seg å passe småbruket til Ruth og Victor. Ruth var venninnen til Edith, Rahels mor, og de to ble en slags reserveforeldre for henne, hun har aldri visst hvem som er hennes far. Nå har Victor fått slag og skal på rekonvalesering og Ruth følger ham.
Rahel og Peter har hatt et godt samliv men har nå glidd fra hverandre. Peter lukker seg for det meste inne i seg selv. Han er en dyktig akademiker men har nylig fått hard medfart på universitetet. En av elevene hans har beskyldt ham for å være transfob etter en tilsynelatende nokså bagatellmessig episode og universitetet klandrer bare Peter for dette. Han tar dette tungt og han synes ikke han har fått noe særlig støtte fra Rahel.
De har to voksne barn, Simon som Rahel elsker og Selma som hun er glad i men har et anstrengt forhold til.
Peter går opp i stellet av dyrene på gården, Rahel lager mat, plukker bær og nyter tilværelsen på det som var hennes elskede fristed i barndommen. Men de har aldri sex og nesten ikke noe samkvem ellers. Så dukker Selma og Simon opp, Selma med sine to litt krevende smågutter, selv er hun enda mer krevende.
Dette kunne ha vært en svært traurig samlivsroman. Og riktignok er handlingen i seg selv lite spennende, men Krien fletter inn så mange eksistensielle spørsmål på bakgrunn av kontrasten mellom det moderne Tyskland og det gamle, stivbeinte DDR at det blir riktig spennende å lese. Vi leser romanen gjennom Rahel og får i begynnelsen svært mye sympati for hennes følelser og vurderinger. Men gradvis klarer Krien å vri på det slik at mye av det Rahel står for også blir utfordret. Og er ikke den sutrende og stadig kritiserende Selma en mer kjærlig og omsorgfull mor enn det Rahel har vært? Krien går inn i dette uten å slippe tak i sårheten som Rahel legger for dagen og varmen som i alle fall jeg føler for henne.
Denne romanen er svært forskjellig fra Kriens forrige, «Kjærlighet i nødsfall»som jeg også var kjempebegeistret for. Men noen likhetspunkter er det nok, jeg synes begge bøkene har en litt melankolsk tone over seg. De står også begge midt i likhetene og ulikhetene mellom Vest- og Østtyskland.
Jeg ser frem til neste roman fra Daniela Krien
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar