En litteraturprofessor (Richard), godt over livets middagshøyde blir betatt av en av sine unge studenter. Den unge jenta er like betatt av ham og i løpet av noen måneder blir de et par og gifter seg. Han lover å ta henne med på en bryllupsreise hvor hun måtte ønske. Hun ønsker seg et sted ved havet. Og ikke noe en eksotisk øy eller et luksuriøst badested men en liten, forblåst øy der hun visstnok ble født men ikke lenger har noen familie. Så de leier en liten hytte for en uke. Richard jobber litt, hun går lange turer langs stranden, om kvelden spiser de, leser og elsker. Rene idyllen, altså. Men jenta har en merkelig dragning mot havet som Richard dels nyter å betrakte, dels er litt redd for. Hun kan ikke svømme og er tydelig redd for å drukne men nyter likevel å utfordre bølgene.
En merker mer og mer at Richard egentlig ikke vet noe som helst om sin unge kone. Av og til synes han dette er fascinerende, av og til bekymrer det ham.
De møter et fåtall mennesker men holder seg mest mulig for seg selv. Richard kjenner på en gryende sjalusi hvis det dukker opp unge menn på stranden eller i puben. Hans unge kone blir mer og mer opptatt av havet. En morgen Richard våkner er hun borte. Har hun forlatt ham? Har hun gått på sjøen? I bakgrunnen spøker diverse folklorehistorier om havfruer og sjødyr som skaper seg om til mennesker men alltid drar tilbake til havet.
Det er et nydelig språk i denne boka og en blir jo fristet til å leie seg en hytte på en forblåst strand på en av de skotske øyene (!). Men egentlig synes jeg Richard fremstår som en litt patetisk skikkelse, som om han har forelsket seg i en drøm, som om han tror at han har fått en flik av evig ungdom. Og hans kone, hva er hun? En kvinne med dragning mot døden? En «selkie»? En dypt nevrotisk person?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar