Louise Erdrich: Shadow Tag

Louise Erdrich er en av mine favorittforfattere og jeg har lest de fleste romanene hennes, helt fra jeg fikk "Kjærlighetsmedisin" i gave en gang på 80-tallet. Men "Shadow Tag" har av en eller annen grunn gått under radaren min. 

Romanen kom ut i 2010. Louse Erdrich sine romaner har alle på en eller annen måte tilknytning til den amerikanske urbefolkningen. Noen foregår i reservater, men personene i denne romanen bor i Minneapolis der Louise Erdrich selv er bosatt.

Dette er en roman om et ekteskap i fritt fall. Gil og Irene er begge etterkommere av urbefolkningen. Gil er kunstner og hans malerier selger som varmt hvetebrød. Irene holder på med en hovedoppgave om en annen amerikansk kunstner som hun sliter med å få ferdig. De har tre barn som alle er svært kreative og evnerike, hver på sin måte.

Gil sine malerier har nesten alltid Irene som motiv, ofte i svært utfordrende positurer, seksualiserte eller dramatiserte på andre måter. Irene sitter modell for ham men føler mer og met at Gil er besatt av henne og prøver å overta styringen av hele personligheten hennes. Hun fører dagbok og en dag oppdager hun at Gil leser dagboken. Da begynner hun å føre to dagbøker, en ekte som hun klarer å holde skjult og en falsk der hun skriver det hun vil at Gil skal lese. Gil er nokså ustabil og oppfarende og dette går ofte ut over barna som han kan oppføre seg svært brutalt overfor.  De lever hele tiden i en konstant frykt for farens sinneutbrudd.

Irene tenker på å forlate Gil, både for sin egen skyld og for barnas. Det ekteskapelige livet deres blir en slags negativ dans mot undergangen. Irene legger ikke skjul på sin motvilje overfor Gil. Han prøver å kjøpe seg goodwill ved å gi gaver både til Irene og barna, ved å uttrykke sin kjærlighet og samtidig holde Irene i et jerngrep. Hun på sin side utnytter dagboken til å såre Gil, gjøre ham sjalu og usikker. Og i mellom slagene har de sex, til dels ganske brutal sex.  Men hun går ikke fra ham. 

Ikke før mot slutten av boka. Da har hun sørget for at ungene blir ivaretatt av halvsøsteren May. Hun gjør klar skilsmissepapirene og konfronterer Gil. Men ingenting går riktig sånn som hun har planlagt det. Hendelsene mot slutten av boka går i en retning som ikke jeg så komme, men det er en viss logikk i det tross alt.

Jeg var ganske skeptisk til å lese boka da jeg forsto at det dreide seg om en samlivs- og ekteskapskonflikt. Det bruker jeg vanligvis ikke være så interessert i å lese om. Men denne historien fenget meg hele veien. Jeg synes Erdrich klarer å få tak i noe dypt inne i hovedpersonene, særlig når det gjelder Irene, hvor dype båndene hennes er til Gil, både av hat og av kjærlighet og hvor ødeleggende samlivet deres er.

Tove Alsterdal: Vänd dig inte om

Før Alsterdal skrev krimserien fra Ådalen med den sympatiske unge Eira Sjödin i hovedrollen skrev hun flere frittstående bøker i krysningen mellom krim/spenningsromaner. Dette er en av dem.

Vi starter i Beckomberga, et byggefelt på det nedlagte mentalsykehuset utenfor Stockholm. Eva Levander Olofsson sniker seg utenfor rekkehuset der hennes eksmann Svante nylig har flyttet inn med sin nye samboer Janicke og titter inn. En stund etter går Svante ut og Eva følger etter ham mot butikken der det sitter en romkvinne utenfor og tigger. Når Svante kommer ut igjen får han øye på henne. Det utvikler seg til en krangel. så blir alt svart. 

Hun har fått et slag over nakken og virrer forvirret omkring, men så går hun tilbake for å lete etter klokken sin og der ligger Svante død, stukket med kniv. Hun tilkaller nødetatene og svimer selv av i bilen. Når hun våkner er hun på sykehuset og skal inn til forhør - hun er politiets hovedmistenkte for drapet.

Eva blir varetektsfengslet, men slipper ut etter en del dager da de tekniske bevisene ikke gir god nok grunn  til fengsling. Men hun ønsker svært sterkt å bli renvasket, ikke minst overfor sin sønnFillip som hun hadde før hun ble sammen med Svante. Men Filip har alltid stått Svante nært og han holder moren på avstand.

Romkvinnen som Eva møtte på morddagen kan være et viktig vitne men det ser ut til at hun har reist tilbake til Romania. Eva finner Filip i Berlin og mot alle odds går han med på å kjøre med moren til Romania. Han låner en gammel bil og de gir seg ut på en reise uten sidestykke med alle forutsetninger for å mislykkes. Men de kommer frem og helskinnet tilbake også. Og litt har Eva fått med seg av de mange møtene med romfolk.

Tilbake i Stockholm gjøres det samtidig en serie merkelige likfunn, noen som kan stamme fra Beckombergas storhetstid men også ett fra nyere tid. Har dette noen tilknytning til Svantes død? Og hvilken rolle spiller Svantes samboer Janicke i dramaet?

Dett blir etter hvert mange sidehistorier og vinklinger i denne boka. Det meste blir rullet opp, i hvert fall for oss lesere, og selve mordintrigen er original så det holder. Samtidig tar Alsterdal oss igjennom hverdagslivet til romfolkene både i Sverige og i deres hjemland Romania. Beckombergas historie er også et viktig sidetema i boka med alt som mentalhelse på sekstitallet hadde med seg av lobotomi og elektrosjokk.

Bokas hovedperson Eva er en svært frynsete heltinne. Hun lyger så det renner, både for eksmannen, for sønnen, for politiet, for advokaten sin og ikke minst for seg selv. Men hun går på alle vansker med dødsforakt, og kanskje en god porsjon alkohol attåt. Av og til får jeg ikke henne til å henge helt sammen - bl.a. blir det litt usannsynlig at hun på en måte klynget seg til eksmannen. Hun hadde jo selv valgt å forlate hem og gjennomskuet endel av svakhetene hans. Men hadde hun holdt seg unna hadde vel ikke blitt bok av det.

Sara Strömberg: Skinn

 

Vera Bergström er tilbake i redaksjonen i Jämtlandsposten. Avisen beslutter å lage en reportasje om en "Cold Case", øksemordet i Storlien 28 år tilbake i tid. Frank og hans to barn ble brutalt myrdet i sitt hjem, mamma Marit forsvant og ingen har hørt noe om henne siden.  Reportasjen kan kanskje bli en ny serie?

Vera husker godt mordet, hun har bodd det meste av sitt liv i Ånn, et par mil fra Storlien som ligger like ved grensen til Trøndelag. Hun begynner å nøste i saken, leser gamle avisutklipp og intervjuer Anne Märta Strindlund som i sin tid ledet etterforskningen av drapene. Og så er vi i gang.

Boka veksler mellom Veras undersøkelser i nåtid og Franks bevegelser i dagene like før drapet. Og så er også Roya Moradi med. Hun er frisør i Stockholmog enslig mor til Sammy. Sammy er i begynnelsen av 20-årene og vi får inntrykk av at han er en ungdom i faresonen. Roya har reist fra Sammys pappa før Sammy var født, kanskje har hun rømt? Og hvilken sammenheng har det med mordene i Storlien?

Slik boka er bygd opp avdekkes biter av historien gradvis. Frank har vært turleder for jaktlag fra sosieteten og har pådradd seg noe uvennskap med lokale jegere, blant annet en same han kjenner. Det dukker også opp en gammel kjærlighetshistorie. I nåtiden får Vera kjennskap til flere tilfeller av brutale voldtekter der ofrene har svimerker på ryggen. 

Vera selv kaster seg entusiastisk over hvert flik av mulige spor. Det hender hun setter seg selv i fare for hun følger mer instinktet enn fornuften og drar gjerne ut alene. Og det ppstår det dramatikk av, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

Drapene blir oppklart og livet kan gå videre i bygda. Og Vera kan gå videre i livet sitt. 

Jeg har likt alle tre kriminalromanene jeg har lest av Sara Strömberg. Jeg leste en litt surmaget norsk kritikk av den forrige som heter "Sly" på svensk som sammenlignet henne med Liza Marklund og mente Marklund var så mye bedre. Jeg holder derimot Strömberg for å være bedre, jeg har alltid syntes av Marklund hadde en litt for eplekjekk tone i bøkene sine. Bergström er skikkelig god på å skildre livet i Jämtlands bygdesamfunn, og i Sverige foregår avfolkning av landsbygda i virkelig stor stil. Jeg leste nettopp på nettet at det ikke lenger finnes butikk i bygda Ånn! Men hold ut, Vera, kanskje det likevel skjer noe i distriktet som det er verdt å se nøyere på!

Tomy Orange: Powwow

Jeg så at Tommy Orange var med på langlisten til Bookerprisen for 2024, prisen for beste engelskspråklige bok. Han skriver om innfødte amerikanere og hans debutroman er oversatt til norsk og fikk god omtale. Så jeg tenkte jeg skulle begynne med den.

Dette er hva jeg vil kalle en grupperoman. Vi får historien fortalt gjennom 12 personer som har det til felles at de skal delta på en powwow i Oakland, California. Noen av dem har andre ting til felles også, skal det vise eg, og kanskje mer enn de selv vet.

En powwow er en slags moderne festival for innfødte amerikanere med musikk, tromming, dansing, salgsboder og mye annet. Jeg ante ikke at dette kunne finne sted i California. Oakland er en småby utenfor San Fransisco. Så feil kan man ta.

Det er en brokete gjeng vi møter. Noen durkdrevne kjeltringer, en omsorgsfull sliter av en eldre kvinne som tar seg av søsterens barnebarn, en ungdom som har begynt å lære seg å danse som en innfødt, en jente som ble bortadoptert ved fødselen, narkovrak og hederlige mennesker. Alle er på en eller annen måte merket av den vanskjebnen som har slått de innfødte amerikanerne til jorden helt siden de hvite europeerne begynte å ta landet fra dem.

Det er en flott roman Tommy Orange har skrevet. Det er nokså råe beskrivelser av livet på skyggesiden som de fleste av romanpersonene lever - samtidig blir de også skildret med varme og ømhet. Historien blir etter hvert ganske spennende også, vi skjønner at det skal skje noe dramatisk, men ikke helt hva og ingenting går som planlagt.

Jeg har lest mange bøker av Louise Erdrich som også har røtter i den innfødte amerikanske befolkningen men hun skriver fra noen av de nordlige statene, Nord Dakota og Minnesota. Det var fint å høre en helt annen stemme og lese om et miljø som både har likhetspunkter men også er svært forskjellig fra de områdene Loyuse Erdrich skriver fra. Jeg ser frem til å lese den Booker-nominerte boken når den kommer.

Ann Cleeves: Murder in Paradise

Jeg liker godt bøkene til Ann Cleeves om Shetland, Vera og den nye serien fra Devon men hun skrev endel krim tidligere også. Dette er en av dem.

Vi er på øya Kinness utenfor Scotland. Den er tynt befolket og befolkningen livnærer seg på sauehold, håndverk og litt jordbruk. Båtreisen fra nærmeste øy tar lang tid og den går bare et par ganger i uka. Det er en liten kortbaneflyplass på øya. Kanskje har Ann Cleeves brukt St. Kilda som modell - den vesle øya som ble fraflyttet i mellomkrigstiden. En litt forbedret utgave av St. Kilda som var helt isolert i vinterhalvåret. Kinness finnes ikke, og en rekke av stedsnavnene på nærliggende øyer ser også ut til å være fiktive. 

Kinnes er et paradis for dem som vil leve det enkle livet, leve i pakt med naturen, nyte fuglelivet og slippe vekk fra storsamfunnets mange krav. Til dette paradiset kommer det nygifte paret Sarah og Jim. Jim er fra Knness og har tilgang på et bruk der. Sarah er åpen og nysgjerrig på å prøve livet der ute.

Det blir en stor bryllupsfest for å feire de nygifte. Så godt som hele befolkningen er med, også gjester som George Palmer Jones. Han er pensjonert fra jobben i etterretningstjenesten og er lidenskapelig fuglekikker. Han er blitt kjent med jentungen Mary som har en hemmelighet som hun lover å fortelle ham i løpet av festen. Men Mary forsvinner og neste morgen blir hun funnet død nedenfor et stup. Drty er omstendigheter som tyder på at dette kan ha vært et drap.

Politiet ankommer og reiser igjen, overbevist om at dette er en ulykke. Det er også det folk på øya ser ut til å tro. Men George begynner å drive etterforsking i det stille. Det er ikke særlig populært, men gradvis dukker det opp saker og ting som lager sprekker i idyllen. Og det skjer ett mistenkelig dødsfall til.

Denne boka kom ut i 1988 og er forfatterens 3. bok. Det er tydelig at hun har utviklet seg svært mye som forfatter siden den gang, ikke minst språklig. Språket på de første sidene er litt enkelt og ubehjelpelig. Men det er noen svært bra sider også. Jeg synes hun er svært god til å bygge opp gode persongallerier og det er hun også her.  Det meste som skjer er i kontakten mellom menneskene i boka og her klarer hun å skape svært gode intriger. 

Ideen om å skrive om en fiktiv øy synes jeg fungerer bra. Scotland florerer av øysamfunn og en nokså isolert øy byr på mer liv enn et lukket rom. Det gjør det også mulig å spille på de tette båndene som oppstår i t så lite samfunn.

Jeg tror gjerne jeg prøver meg på de siste to i serien som jeg ikke har lest ennå.