Det tok litt tid og flere anbefalinger fra andre før jeg fikk lyst til å lese denne boka. Jeg er vanligvis ikke så glad i å lese biografisk litteratur. Jeg angrer ikke på at jeg gikk løs på denne!
Boka inneholder en samling historier, anekdoter og minner fra livet til disse fem karene, ispedd en del av forfatterens minner fra eget liv. Alt henger sammen på et vis som et brokete og ujevnt teppe men det er ingen kronologisk oppbygging og av og til tar fortellingene sine egne veier på kryss og tvers. Forsøksvis er det et avsnitt for hver av brødrene (tror jeg, stemmer dette helt???) men de griper ofte inn i hverandre.
Bestefaren Lars, faren til de fem guttene var en bemerkelsesverdig person. Under krigen klarte han å male et flott H7- tegn på en bergknatt i fjellet oven for Odda og klarte å komme seg unna tyskernes hevn selv om alle var klar over at det var han som hadde gjort det. Lars var født på den veiløse gården Eikemo ved Åkrafjorden men bodde i Odda i hele sitt voksne liv. Han var snekker, politiker og lærer på yrkesskolen og fikk 5 sønner. Han bygde det store huset i Berjaflovegen 9 som står i sentrum for boka. Når den yngste sønnen var 4 år faller han og skader seg stygt på jobben og døde av skadene.
Nå var det Per, 14 år og den eldste av guttene som var familiens overhodet. Etterkrigstidens sosiale reisning med trygghet og pensjoner for alle var ikke kommet lenger og den vesle pensjonen Ragnhild fikk var ikke nok til å brødfø dem. Det ble forsøkt å adoptere bort Kåre til et ektepar i Arendal. Det falt ikke heldig ut, eller kanskje likevel heldig for Kåre kom hjem igjen til Berjaflovegen 9. Og slik kom de tilbake til Berjaflovegen alle sammen når de av en eller annen grunn trengte et sted å bo, når de ble skilt, slik flere av dem ble, eller barnebarna når de av en eller annen grunn trengte tak over hodet.
Det var en spesiell gjeng. Grenseløse i alt de foretok seg, blant annet i idrett. Samtlige var innom maratonløp og det var de store internasjonale konkurransene som senere fikk dem ut i verden. Grenseløse også når det gjaldt å bygge hus og hytter og sette seg (og gjerne andre også) i fare i halsbrekkende klatreøvelser. Noe som slår meg når jeg leser boka er at det meste av det brødrene drev med som ble sett på som storslått og bra på den tida i dag antageligvis hadde blitt betraktet som farlig, umoralsk og kanskje til og med ulovlig.
Jeg kan tenke meg at samlivet med en av Eikemobrødrene kunne være svært utfordrende og antall skilsmisser ble høyt. Men det er også mange gode egenskaper som samhold, gjensidig støtte, pågangsmot og fremtidsoptimisme hos de fleste. Bare Per ble en notorisk pessimist, tynget hele livet av det altfor store ansvaret han tok på seg i ung alder.
Boka er personlig og beskriver ganske nådeløst mange alvorlige hendelser i familien, noe kaller frem smilebåndet. Men alt er likevel skrevet med en stor porsjon respekt, varme og kjærlighet og forfatteren skriver like nådeløst om sine egne opplevelser i familien. I tillegg får vi Oddas etterkrigshistorie brettet ut for oss med Hardangers storslåtte og ofte brutale natur som bakteppe.
Et lite men viktig pluss: Familietreet var til stor nytte når jeg leste om alle onklene, tante og søskenbarna og deres barn igjen. Hurra for det! Oddakartene bak i boka var også nyttige.
Omslaget til boka er kanskje ikke det mest salgbare, men når jeg er midt i boka er det kjekt å ta det frem og se på de fem staute karene fra Odda som utgjør Marit Eikemo sin far og fire onkler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar