Hovedpersonen i denne romanen er den vakre unge jenta Kismet. Hun er nettopp ferdig med skolen og er åpen og nysgjerrig på livet. Hun liker seg godt sammen med den svært skoleflinke Hugo. Men Gary Geist er også en stor beundrer. Gary er sønn av en av de store sukkerbetefarmerne i distriktet. Når Gary frir til Kismet med ring og det hele blir hun så perpleks at hun gir etter, tross mange advarsler fra sin mor, Crystal, sin bestevenninne og ikke minst fra Hugo.
Det blir bryllup, ivrig fremskyndet av Winnie, Garys mor som håper at Kismet vil hjelpe Gary til å få skikk på livet sitt. Kismet skjønner fort at ekteskapet var et feilgrep, ikke minst fordi Gary har store psykiske problemer. Men med stoisk ro hjelper hun Winnie å få orden på huset sitt, gjør seg til venns med svigerfaren og holder forholdet til Gary på et noenlunde brukbart nivå.
I mellomtiden forsvinner Crystals mann Martin og det gjør også pengene som var samlet unn av menigheten. Savnet av den sjarmerende men upålitelige og egosentriske Martin blir ikke så stort for Crystal men byr på en del praktiske problemer, særlig når det viser seg at han har tatt opp et lån på leiligheten som er hennes eiendom, ikke hans.
Og sånn går nå dagene. Kismet blir den personen om alle tyr til og betror seg til og til slutt blir hele Garys forhistorie rullet opp med ulykken som førte til at to av kameratene til Gary mistet livet.
Historien er ispedd en god del informasjon om historien bak sukkerbetefarmingen og dens negative innvirkning på miljøet, om alternative dyrkningsmetoder om arbeidslivet på oljeanleggene og om sosiale forhold på landsbygda i de nordlige statene i USA. Det hele er skrevet i en lett ironisk stil, hvis ikke hadde dette vært uutholdelig å lese.
Jeg kom meg greit gjennom denne romanen, men det er kanskje den av Louise Erdrichs romaner som har berørt meg minst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar