Sara Blædel: Bare et liv

Louise Rick blir utlånt til lokalpolitiet i Holbæk når liket av en ung jente blir funnet i sjøen, bundet til en betongkloss. Jenta er 15 år og fra en innvandrerfamilie fra Jordan. Ganske snart kommer spørsmålet om et mulig æresdrap opp. Det var tydeligvis konflikter mellom Samra og hennes far. Men etterforskningen gir nokså lite hold i disse mistankene. 

Samras bestevenninne Dicte drømmer om en fremtid som fotomodell og har hatt en viss suksess også med flere oppdrag for en lokal fotograf. Så får hun napp hos en stjernefotograf i København. Hun reiser dit for prøvefilming. Louise finner henne snyden full tilbake i Holbæk og mistenker at hun har blitt grovt utnyttet. Noen dager senere blir hun funnet brutalt slått i hjel. Kan det være noen forbindelse mellom disse sakene?

Det meste av etterforskningen foregår rund den jordanske familien, faren, broren og onkelen er i søkelyset. Avlytting av leiligheten blir foretatt (er det lov når ingen er siktet?) 

Jeg synes ikke Sara Blædel håndterer problemstillingen med æresdrap på en god måte. Hun prøver å fremstå som "nøytral" i denne saken men beskriver likevel æresdrap som en nokså vanlig del av kulturen blant muslimer, som noe som er alminnelig anerkjent. Og det er det inntrykket jeg sitter tilbake med selv om det er andre elementer i akkurat denne drapssaken.

Det er også noe med språket. Gikk det an å skrive "full som en eskimo" i 2009 i Danmark? Og er det vanlig å kalle hijab for skaut? For meg er skaut noe som gamle koner gikk med for 100 år siden. Hijab eller hodetørkle er et hodeplagg som mange kvinner bruker i islamske miljøer.

Hallgrimur Helgason: Seksti kilo solskinn

Dette er første bok i islendingens 3-binds beretning om sildeeventyret på nordsiden av Island som startet i den avsidesliggende bygda Segulfjördur i begynnelsen av 1900-tallet. Boka begynner med et snøskred der toåringen Gestur såvidt overlever ved å drikke melk rett fra juret til kua som falt ved siden av ham, Og Gestur blir om ikke hovedperson så i alle fall en gjennomgangsfigur i denne boka. 

Hallgrimur tegner et bilde av et Island som er svært fattigslig og tilbakeliggende og preget av uvitenhet og stor uvilje mot forandringer. Og han tegner med bred pensel, det er av og til hylende morsomt og av og til kan en lure på hvordan hans landsmenn kan finne seg i å få sin fortid utbrettet med en slik ubarmhjertighet.

Men det finnes også varme og respekt for Islands tradisjoner, deres hang til poesi, deres rare mattradisjoner, deres evne til å stå på og holde ut uvær og kulde og sult og fattigdom. Og så møter vi en del uforglemmelige personer. Presten Arni som egentlig heller vil bruke tiden sin på å samle gamle folkesanger enn samle bygdefolket i kirken men gjør sin plikt likevel.  Og hans vakre unge kone Vigdis dom forlot en komfortabel tilværelse i Reykjavik for å bo i denne avkroken med bare en håndfull trehus.  De tre presteenkene som presteparet må huse. Snekkeren Lasi som binder fast alle familiemedlemmene hver kveld i et langt tau så ikke de blir blåst på sjøen hvis raset kommer om natten. Bare for å nevne noen.

Men silden er det nordmenn som introduserer. I perioder koker sjøen av sild, men islendingene mener at sild ikke er menneskemat, så den fisker de ikke - selv om de ofte er rammet av sult og armod. Så når norske redere med sine snurpenøter prøver å få i gang et samarbeid om ilandføring og nedsalting av sild i bygda møter de først stor skepsis og betydelig motstand. Men ungdommen og særlig jentene får muligheter til å tjene penger på sildesalting og dermed er eventyret i gang!

Det er en storartet roman på alle måter. Men av og til synes jeg Hallgrimurs festlige språk og saftige historier blir hans egen fiende - det blir litt i overkant for meg og litt langdrygt. I lange partier leser jeg med laber interesse, men så tar det seg opp når sildeeventyret drar seg i gang.  Jeg tenkte en stund at det holdt med den første boka, men jeg må visst likevel følge Gestur videre på ferden inn i den nye tid!

L T Vargus/Tim McBain: Dead end girl

Denne dukket opp på Amazon og havnet altså på min kindle siden jeg trengte en kriminalroman. Det er det første i en serie med FBI-agent Violet Dargent i hovedrollen. Violet blir sendt til småbyen for å støtte en annen FBI-agent i etterforskningen av en brutal seriemorder. Unge kvinner blir funnet drept og partert. Violet har nyttig erfaring med å lage psykologiske profiler av forbrytere. 

Boka er veldig amerikansk, og jeg mener ikke dette som et kompliment! Det er mye grotesk utbretting av hvordan likene blir behandlet og etter hvert følger vi også forbryteren i hans groteske fantasier og handlinger.  Beskrivelsene av politiarbeidet i en småby i USA er kanskje realistisk men alvorlig talt: går det an å leve av pizza og energibrus HVER DAG hele året? Jeg synes også at det virker nokså unaturlig at familien til et av ofrene er i stand til å gjennomføre en stor minnestund med taler og det hele i en fase i livet da de burde være på sammenbruddets rand.

Men det er noen lyspunkter også - Violet Dargent er en sammensatt og interessant person som opplever både motgang og fremgang i kampen for å finne forbryteren før han får gjort mer skade. Henne liker jeg. Scenene der hun prøver å vise normal respekt for folk som lever helt på kanten (og blir lurt trill rundt av dem) gir flere dimensjoner til politiarbeidet. Intrigen er ellers relativt troverdig innenfor seriemordergenren og det er flere dramatiske scener som passer godt inn i sammenhengen. 

Men etter min mening er seriemordergenren er oppskrytt og jeg tror ikke jeg trenger å lese flere bøker i serien.

Christoffer Carlsson: Mester, vokter, løgner, venn

Jeg har lest et par av bøkene til Carlsson i "Hallandsuiten" der handlingen foregår i et småbysamfunn i landskapet Halland som ligger sør for Göteborg der politimannen (og etterhvert expolitimannen)Vidar Jörgensson spiller en viktig rolle.

Dette er en bok i en helt annen serie der Leo Junker er gjennomgangsfigur. Han har også en viss, litt utflytende tilknytning til politiet men det er ellers store forskjeller i miljøet i denne boka i forhold til Hallandsuiten.

En eldre mann blir funnet skutt i sitt eget hjem i småbyen Bruket. Den drepte er den pensjonerte politietterforskeren Charles Levin. Den lokale politibetjenten Tove Walterson får en viktig rolle i etterforskningen. Men siden dette virker som en større politisak skal det komme assistanse fra Rikskrim. Leo Junker ankommer og gir seg ut for å ha den rollen. Leo ble i sin tid rekruttert av den samme Charles Levin og er svært interessert i saken. Tove Walterson har ingen tillit til ham og har sine personlige grunner til det.

I 1984 får to politimenn en enestående sjanse under et oppdrag. En av disse er Charles Levin, han blir nokså motstrebende trukket inn i dette av en kollega men sitter snart fast i et nettverk han ikke kommer seg ut av. En journalist er på sporet og det får dramatiske følger.

Handlingen i boka bølger frem og tilbake mellom disse scenarioene og av og til tar den seg noen avstikkere på kryss og tvers av tid og sted også. Det hele blir litt forvirrende og av og til sliter jeg med å holde tritt med handlingen. 

Det store underliggende temaet er korrupsjon, lojalitet, vennskap og svik i politiets rekker, streben etter å skaffe seg lojale medsammensvorne for å fremstå som usårlige og "normale" politifolk. Og penger, selvsagt.

Det er godt fortalt men blir litt for hesblesende for meg. Jeg savner litt Vidar Jörgenssons møte med "vanlige" småbybeboere som Hallandssuitebøkene var mer preget av. 

Eva Fretheim:Kråketronen

Mesterlig! Dette er den fjerde kriminalromanen av Eva Fretheims jeg leser. Jeg har likt alle, men denne som er hennes siste topper serien. Dette er bygdekrim, det som driver bøkene er spenningene mellom personene i et relativt like og gjennomsiktig samfunn. Men så gjennomsiktig er det ikke, mange har hemmeligheter, både nye og gamle. 

Persongalleriet består av "normale" mennesker, de er bønder, kunstnere, lærere, sykepleiere, arbeidsløse og ordførere. Det er sjalusi, nevroser, kjærlighet, besettelse, anger, fortvilelse.

Bergljot Os våkner da noen hiver egg på ruten til stuen deres samme dag det har vært en viktig avstemming i kommunestyret der hus var inhabil og ikke deltok i avstemmingen. Mannen, Ulf blir rasende og styrter ut. Etter en stund kommer han inn, han blør etter et bitt i hånden, han sier han fikk tak i en av eggkasterne og hadde holdt henne fast og hun hadde bitt ham.  

Men den andre av de to eggkasterne hadde løpt en annen retning gikk gjennom isen Selv om ambulansen kom fort sto ikke livet hennes til å redde. Ble hun skremt eller ble hun jaget ut på isen? Det blir åpnet etterforskning. Både Ulf og Bergljot blir koblet inn, hun er ordfører og det bidrar til at dette blir en vanskelig sak for Vigdis Malmstrøm. Lite håndfast bevismateriale kommer frem og hun blir nødt til å lukke saken uten noen fast konklusjon. Men så skjer et drap - en leieboer i en av Ulf Os sine hytter blir funnet drept.

Parallelt med disse hendelsene får vi lesere gradvis innblikk i noen dramatiske begivenheter for lenge siden. En gruppe på fem barn hadde en slags klubb der de utfordrer hverandre på nokså grenseoverskridende måter. Vi skjønner at Bergljot og Ulf og drapsofferet kan ha vært en del av gruppen og at noe uhyggelig må ha skjedd.

Dette er en teknikk Eva Fretheim bruker mye. Vi som lesere får gradvis informasjon fra en som har kjennskap til forbrytelsen fra en helt annen kant, informasjon som ikke etterforskerne har tilgang til men ikke nok til at vi finner løsningen. Dette skaper et ekstra spenningsmoment hvor fortiden møter fremtiden.

Vigdis Malmstrøm og kollegaene avdekker gradvis korrupsjon, aggresjon og grådighet og frykt for å bli avslørt og til slutt kommer etterforskningen i mål. Men forfatteren har likevel en ekstra tvist på de siste sidene.....

Hvordan skal jeg klare å vente på neste Fretheim-krim?

Tove Alsterdal: Ingen vei tilbake

Tove Alsterdal har de siste årene skrevet en serie utmerkede kriminalromaner fra Ådalen i Sverige med den unge politikvinnen Eira Sjödin i hovedrollen. Men før det skrev hun flere frittstående romaner i trillersjangeren, også svært gode og denne romanen er en av dem. De har noe til felles - de har alle en internasjonalt tilknytning, noen med en link til Sverige men ikke alle. Det dreier seg om politiske forhold, gjerne med et historisk tilsnitt. Ingen heseblesende biljakter, men spenning så det holder.

Ing -Marie Bergman forlot sin mann og to små døtrene Camilla og Helene i 1978, reiste til Buenos Aires og forsvant uten noe spor. Døtrene vokste opp hos stemor og har et svært tett søsterforhold men går likevel hver sin vei i livet. Denne romanen begynner med at Charlie(Camilla) faller ned fra en balkong i ellevte etasje i Jacobsberg, en av Stockholms forsteder. Hun har en historie med narkotika og et ustabilt sinn og politiet vurderer saken som et klart selvmord. Helene er Charlies søster og hennes rake motsetning. Hun er en vellykket arkitekt og har et stabilt familieliv med mann og barn. Hun klarer ikke å slå seg til ro med selvmordkjennelsen og undersøker på egen hånd.

Romanen forflytter seg snart til Buenos Aires og foregår i to perioder. Vi følger den unge politisk engasjerte Ing-Marie på et entusiastisk oppdrag for motstandsbevegelsen i det daværende brutale militærdiktaturet i Argentina. Og vi følger også Helene, først rundt omkring i Stockholm men hun blir også dradd mot Buenos Aires fordi Charlie skal ha vært i Argentina kort tid før hun døde men også på grunn av sin forsvunne mor.

Det blir både mørkt og dramatisk, både i Stockholm og i Argentina. Alt og alle er ikke hva de gir seg ut for verken i fortid eller nåtid. Til slutt får vi forklaring på det meste og alt henger sammen med alt som det heter!

Det er interessant lesing - Argentinas brutale fortid er jo kjent, men boka legger også opp til forgreininger til vår egen tid som jeg ikke vet noe om. Jeg synes dette fungerer svært godt som spenningsroman. Intrigen er stort sett troverdig og det virker som om forfatteren har satt seg godt inn i Argentinas fortid. Personene er godt beskrevet i alle farger - ikke noe svart/hvitt her.

Håper Tove Alsterdal fortsetter å skrive for nå har jeg lest alle bøkene hennes!

 

Gunnar Stålesen: Forfulgt av død

Det er år og dag siden jeg har lest en Varg Veum-krim! Denne er nokså ny. Varg får inndradd sertifikatet sitt i Sogn et sted. En som lenge lå bak ham på den smale veien har ringt inn mengder av klager over uvettig kjøring og det lokale politiet er av dem som nyter å bruke sin makt uten å sjekke om det er hold i anklagene. Så Varg befinner seg på bussen til Bergen. Det gjør også to unge kvinner. Han ser en av dem omfavne en ung mann når de to går av bussen i Nordhordland.

På ei tilbake fra Sogn når han har hentet sertifikatet og bilen stopper han på et tettsted ved en liten kai. Tilfeldigvis kommer han til å titte ned i sjøen og oppdager en bil i vannet. Det skal vise seg at en av de to unge kvinnene fra bussturen ligger inne i bilen. Gutten hun kysset er forsvunnet. De hadde begge vært med på en miljøverndemonstrasjon mot et lokalt fiskeoppdrettsanlegg.

Og så befinner Varg seg midt oppi et Vestlandsk krimdrama der et lakseoppdrett står sentralt. Men det er også en ensom eldre kvinne, mor til den savnede gutten med flere havarerte forhold bak seg. Hennes livs kjærlighet døde på en fjelltur for mange år siden - dødsårsaken ble aldri skikkelig avklart. Dermed er Varg engasjert og han klarer ikke å holde seg helt borte fra den nyeste drapssaken heller. 

Varg er godt voksen nå og litt rusten i kantene, men det er mye dramatisk vestlandsnatur her, regnet strømmer ned og store steiner faller ned i kjørebanen. Alt henger naturligvis sammen med alt. Kanskje ikke Stålesens aller beste men den holder! 

Olja Kneževič: Catherine the great and the small

Når vi er ute og reiser liker jeg å finne litteratur fra det landet vi er i. Mange bokhandlere har en hylle med bøker på engelsk, av og til også en dedikert til landets forfattere. Det fant jeg i en bokhandel i Zagreb der vi var i mai. 

Olja Kneževic bor i Zagreb men var født i Podgorica som er hovedstaden i Montenegro. Den gangen het byen Titograd slik alle delstater i Jugoslavia hadde en by som var oppkalt etter Tito.

Boka følger Catherine eller Kaca gjennom barndom og ungdom i Jugoslavia til hun ender opp med mann og to barn i London på 2000-tallet en gang. Kaca sin pappa trakk seg unna, moren dør og mormoren blir hennes eneste voksenperson. Ellers er de to viktigste menneskene i livet hennes venninnen Milica og ungdomskjæresten Siniša. 

De drar til hovedstaden Beograd for å studere, Milica dropper snart ut og det gjør Siniša også, det er en ungdomsverden preget av sex og dop. Og det er tidlig nittitall, oppløsningen av Jugoslavia og konfliktene på Balkan lurer i bakgrunnen.

Vi aner Balkankrigene som en skygge i bakgrunnen, Kaca opplever alvorlig svik fra en av sine nærmeste og hadde kanskje gått til grunne hvis ikke hun hadde blitt «plukket opp» av en gammel flamme og hun havner i England like før Balkankrigen blusser opp for alvor.

Mange år senere (ca 15?) befinner hun seg i London med sin relativt velstående mann og to tenåringer. Kaca er økonomisk helt avhengig av mannen. Ekteskapet skranter, familielivet skranter og Kaca skranter. Når mormoren dør reiser hun tilbake til Montenegro for første gang. Landet er fattig og utarmet av krigen men oppholdet der gir henne en ny retning i livet som hun tar med seg tilbake til London.

Boka er godt skrevet og gir et fint portrett av et ungt menneske i opprivende tider. Den fortjener absolutt å bli lest i Norge også! Jeg kan på ingen måte innestå for alle valgene Kaca gjør i livet sitt. Noen av dem er riktig dårlige. Men jeg liker at hun karer seg opp igjen gang på gang når hun har falt. 

Boka gir også et innblikk i livet på Balkan både før og etter oppløsningen av Jugoslavia. Jeg tenker at selv om dette kanskje var uunngåelig må det for mange ha følt som om grunnen forsvant under føttene deres. 

Romanen vant prisen «The VBZ best novel i 2019».

Ida Jessen: Jeg vil!

Undertittel: En forfatters portrett av Sigrid Undset.

Ida Jessen har jeg lest en del av, jeg syntes hun toppet sitt utmerkede forfatterskap med "Kaptajnen og Ann Barbara" som kom ut for noen år siden. Nå har hun skrevet en Undset-biografi, og da var det jo på sin plass å lese den når jeg var på litteraturfestivalen på Lillehammer! Der fikk jeg også høre Ida Jessen snakke om arbeidet med boken sin.

Tittelen henspiller på det som Jessen beskriver som Sigrid Undsets drivkraft for å bli forfatter, men også for å bli selvstendig, for å følge sine ambisjoner og for å velge sin kjærlighet. "Jeg vil" heter også det første (og lengste) avsnittet i boka og avsluttes med at hun forlater Anders Svarstad med sine 2 (snart 3) barn og slår seg ned på Lillehammer. 

Ida Jessen går tett på Sigrid Undset. Jeg opplever Undset som en levende, viljesterk, modig og bestemt ung kvinne fra hun bestemmer seg for å  bli "kontordame", skriver og skriver og kjemper for å bli utgitt til hun endelig blir det og får reisestipend og reiser til Italia og fortsetter å skrive og treffer Svarstad. som hun vil ha, selv om han er gift og har tre barn. Ida Jessen er respektfull men også nærgående og har en åpen og kritisk innstilling til Sigrid Undset sine av og til uforståelige valg.

Sigrid Undset skal ikke ha vært en spesiell robust kvinne, likevel fremstår hun her nesten som en naturkraft. Antagelig gapte hun over for mye. I praksis alenemor til tre barn, en av dem funksjonshemmet og til tider tok hun seg også av Svarstads barn - og samtidig skrev hun alltid. De store og viktige romanene selvsagt, men også uendelig mange brev og artikler. Jessen får godt frem hennes av og til brutale åpenhjertighet.

Jeg liker også at vi får litt innblikk i de store romanene - særlig Olav Audunssøn i Hestviken som jeg ikke kjente noe særlig til, den må jeg lese en gang! 

Undset sine mange kjepphester får også gjennomgå, ikke minst hennes kvinnesyn som står i sterk motstrid til hennes liv og egne valg. Det samme gjelder hennes totale omfavnelse av katolisismen. Jeg liker Ida Jessens tilnærmelse til dette. Hun er tydelig og kritisk men beholder respekten for mennesket Sigrid Undset og ikke minst for hennes storslagne forfatterskap.

Jeg synes dette var en biografi å bli klok på. Det gjør meg mer nysgjerrig på Sigrid Undset og har gitt meg lyst til å lese Olav Audunssøn.

Og så gleder jeg meg til Ida Jessens neste roman!

Christoffer Carlsson: Brenn meg en sol

Etter en sterk anbefaling av Carlssons krimbøker er dette den andre jeg leser og jeg har fått tak i en tredje også- De er alle i den såkalte Hallandsuiten som foregår på den svenske landsbygden, litt sør for Gøteborg.

Vidar Jörgensson fra bok nr. 1 "Jærtegn" har en viktig rolle i denne boka, men dette er først og fremst Sven Jörgensson sin bok, Vidars far. Sven er politimann men lang erfaring, kone og ett barn og ganske dårlig helse. Det lokalte politikontoret blir oppringt av en mann som sier at han har voldtatt en kvinne og etterlatt henne i en bil nær Tiarp gård. Sven finner bilen med den døende kvinnen, han prøver å få liv i henne og kjører henne til akuttmotaket på sykehuset. Men kvinnen er død når de kommer frem. Dette skjer samme natt som mordet på Olof Palme.

Sven og noen få kollegaer etterforsker drapet, men det går tregt. Så forsvinner en annen ung kvinne og det er grunn til å tro at hun er tatt av den samme mannen som nå blir kalt "Tiarpmannen". Sven synker ned i et slags mørke når han prøver å finne det andre offeret. Det er få spor og presset fra publikum er stort. Det gjør ikke saken bedre at han får en anklage rettet mot seg fra foreldrene til det første offeret. 

En tredje voldtekt finner sted, men denne gangen blir den angrepne kvinnen reddet, likevel fører ikke dette med seg vesentlige nye spor og mordet forblir uløst. Men Sven klarer ikke å slippe saken og finner noen nye sammenhenger. Historien får en ny og uventet retning og Sven får en slags personlig oppreisning, i alle fall i egne øyne samtidig som hendelsene tynger ham.  Dette skjer kort tid før han dør.

Åtteogtyve år senere gjør Vidar en oppdagelse som resulterer i at han og andre får et mer nyansert syn på hans avdøde far. Vidar jobber ikke lenger i politiet, men han barndomsvenn Markus trekker ham inn i saken. Nå blir Tiarp-mordene sett på med nye øyne og det kommer flere overraskelser.

Det jeg liker best ved denne boken i likhet med "Jærtegn" er hvordan den beskriver hvordan en forbrytelse påvirker et helt samfunn. Mange blir direkte eller indirekte berørt - ofrenes nærmeste, politimannen som kom først til åstedet, etterforskerne som ofte neglisjerer familiene sine for å komme til bunns i saken, vitner, mistenkte, mistenktes familier, vanlige folk som frykter at de selv eller noen av de nærmeste kan bli neste offer.  Og Vidars far en et godt bekjentskap, full av feil og mangler men med en grunnleggende sans for rettferdighet og vilje til å gjenopprette urett. 

Sara Strömberg: Sot

Sara Strømberg skriver om den 60-årige journalisten Vera som jobber i Jämtlandsposten og har bodd i en leilighet i den nedlagte jernbanestasjonen i Ånn. Men nå har hun flyttet inn til Thomas. Disse to vennene gjennom mange år har omsider oppdaget at de egentlig elsker hverandre, noe leserne forsto for flere bøker siden. 

En død kvinne er oppdaget på hotel Copperhill i Åreder det pågår en konferanse i forretningsjus. Det kan se ut som om kvinnen har falt ned fra en svalgang inne i hotellet. Den døde er Ewa Åkerman, mote-ikon, gjenbruksentusiast og TV-kjendis. En ulykke? Selvmord? Eller ble hun dyttet? Vera er ikke etterforsker - uansett kan det ligge interessante historier for avisen bak dette dødsfallet.

Michael Nyman er en suksessrik psykiater som har mindre suksess i sitt eget liv. Hans kone har forlatt ham og han skjønner ikke egentlig hva som har skjedd. Men kanskje han trenger å koble ut fra hverdagen? Det er lenge siden han var på familiehytta, kanskje det trengs litt vedlikehold og rengjøring? Han fyller bilen med mat og verktøy og kjører av gårde. 

Så blir Vera oppringt av en kvinne hun intervjuet for mange år siden - båten til hyttenaboen hennes har eksplodert ute på vannet og det vil ta tid for redningsmannskap å nå dit - kan Vera komme? Og det tar Vera tjue minutter å kjøre dit. Hun finner Niklas Ljung i vannet, drar ham i land men han er allerede død.

Michael hører lyder fra uthuset og der finner han en kvinne som er ille tilredt. Michael tar seg av kvinnen som ikke vil til legebehandling og er lite villig til å fortelle noe om seg selv.

Disse tre historiene utvikler seg gjennom boka og Vera prøver å nøste i de trådene hun finner. Tidspunktet er etter Sveriges innmeldelse i Nato, vi er absolutt i tiden og til og med AI blir et nyttig hjelpemiddel til å finne de som ikke vil bli funnet. Det er vel ikke så uventet at det finnes en sammenheng.

Begynnelsen av boka var litt treg, men så fløy den av gårde og ble riktig så interessant. Dramatikk var det også men jeg har selv mest utbytte av spenningen rundt "mysteriet", hva var det egentlig så skjedde og hvorfor?

Denne synes jeg er Sara Strömbergs beste hittil, og et svært god kobling mellom lokalmiljø og storpolitikk. 

 

Järpen

Helle Helle: Hey Hafni

Hafni fra "Hafni forteller" reiser til Sør-England for å bo hos sin bror en stund. Broren er forlatt av sin samboer og er nokså nedfor. Hafni har lett bagasje, hun forlot jo sitt gamle familieliv i den forrige boka og tar livet som det kommer. Og slik går dagene i England også. Hun reiser litt rundt på egen hånd når livet med broren blir for stillestående og kommer borti mange forskjellige mennesker. En stund hjelper hun en mann hun har truffet med hans lille pensjonat. Hva lever hun av egentlig?

Jeg blir ikke klok på personen Hafni - får ikke tak på henne. Hun har hatt et nokså streit familieliv med mann og to barn som nå er voksne. Hun er lett naiv og har tillit til menneskene hun møter og det går stort sett bra. Men hva vil hun med livet sitt?

Jeg har lest mye av Helle Helle og det meste har jeg likt, men jeg begynner å få mindre og mindre tak på bøkene hennes, etter "De" som jeg synes var hennes beste. Nå er jeg rett og slett litt skuffet. Det beste jeg vil si om boka er at den gir et fint bilde på engelsk småbyliv - sett med øynene til en utlending på besøk. Men jeg synes ikke det er nok til å drive boka.

Eva Fretheim: Papirdukkene

Jeg har oppdaget Eva Fretheim! Dette er tredje roman i serien med Vigdis Malmström, jeg har lest den første også. Dette er bygdekrim på sitt ypperste!

Johannes Nore finner kunstneren Alva Olsen knivdrept i atelieret som hun leier hos ham. Alva flytte tilbake til bygda for to år siden og fikk leie atelieret med et lite krypinn som hun bor i for en billig penge. I atelieret står det et stort bilde som Alva er nesten ferdig med. Det er to unge jenter på bildet, en ligner Alva, den andre har ansiktet nesten utvisket.

Maleriet får en viktig rolle i etterforskningen som kommer til å berøre Alvas fortid, særlig ungdomstida da hun sang i kor og var en dominerende skikkelse i jentemiljøet. Dette er over tretti år siden og det blir en utfordrende jobb å finne tilbake til personer og hendelser som kan ha hatt noe å si for drapet. Og det er også andre mulige spor, Johannes har selv en interessant fortid. Alva har vært gift og det finnes en eksmann. Flere av jentene som Alva kjente bor fremdeles i bygda. En er prest, en annen sitter i rullestol etter en bilulykke der Alva også var med men ikke fikk noen skader.

Og Vigdis sliter med samarbeidet i teamet sitt. Hun blir selv svært opphengt i det store maleriet og får det bl.a. gjennomlyst for å finne underliggende lag. Men hun klarer ikke å overbevise sine medarbeidere om at dette kan være et viktig spor og det brygger opp til et uønsket konfliktnivå. Dette kommer samtidig med at Vigdis har utfordringer i sitt private liv med forholdet til den voksne sønnen og til sin eksmann.

Alva er en person som har en slags magnetisk utstråling, men hun har mørke sider som påvirker flere av sine bekjente og det er mange som kan ha hatt et motiv for å ta livet av henne. Det blir derfor mange spor å følge opp og den endelige løsningen kom overraskende på meg men var troverdig nok.

Gode miljø- og personskildringer, en interessant intrige og en etterforsker som jeg får sympati for men som er et helt menneske med sine feil og mangler. Jeg gleder meg til de to andre bøkene i serien!

Christoffer Carlsson: Jærtegn

Jeg fikk anbefalt denne  svenske forfatteren av krimforfatteren fra Jæren, Kaja Nygård på en bokprat, han var helt ny for meg. Denne romanen handler fra småbyen Marbäck i Vestre Götaland. (Byen finnes!) og handlingen foregår i to tidsepoker. En av hovedpersonene er Vidar Jörgensson som er en ung politimann i 1994. Den andre er åtteåringen Isak Nyquist som har mor og far og den greie onkelen Edvard som han er svært glad i. 

Der bryter ut en brann i en villa. Den unge Louisa blir funnet død, og det viser seg at hun ble drept før brannen brøt ut. Louisas kjæreste var Isaks onkel Edvard og Edvard blir funnet i skogen, dekket av blod. Edvard blir dømt for drapet men hevder at han er uskyldig. Mordet blir et stort slag for bygda, og ikke minst for familien til den dømte.

9 år etterpå. Vidar er nå førstebetjent. Han oppdager noen uregelmessigheter i den gamle etterforskningen. Han gjør en del undersøkelser og tar kontakt med Isak som nå er sytten år. Isak er en gutt som sliter med forskjellige problemer. Han er fremdeles svært påvirket av drapet på Louisa og har forestillinger om at det er voldstendenser i familien hans som går i arv.   

Vidar kommer ikke til bunns i saken og det blir heller ikke akseptert av hans overordnede at han jobber med den. Dette fører til at han forlater politiet.

Så kommer orkanen Gudrun. Trær blir revet opp med roten, en hel skog er ødelagt og uthus og mindre bygninger velter. Nye bevis dukker opp og dramatiske ting skjer.

Bygdedyret spiller en viktig rolle i denne romanen. Stigmatiseringen av en hel familie etablerte sannheter blir urokkelige. Fine personskildringer hele veien og en svært troverdig intrige gjør dette til en svært god kriminalroman. Jeg må lese mer av Christoffer Carlsson!

Vigdis Hjorth: Det gode mennesket i Sandvika

Når jeg leste anmeldelser av denne romanen fikk jeg inntrykk av at alkohol og misbruk sto svært sentralt. Da vi bestemte oss for å lese den i litteraturgruppa var jeg derfor litt lunken til den. Men jeg tok feil!

Det er mye seig og tungt drikking i den brune puben i Sandvika der det meste av handlingen foregår. Men alkoholen fungerer mest som en ytre ramme for fortellingen. Hovedpersonen, en forfatter med noen trekk av Vigdis Hjort selv har oppdaget at puben er et godt sted for henne å skrive, helst i en krok for seg selv med lite forstyrrelser. Noen ganger har hun hunden med. Og ja, det går med en del øl, både for henne og for en god del av det faste inventaret. 

En av de faste er en kvinne, kanskje i 40-årene som hun tenker på som "den enfoldige". Hun har bl.a. for vane å følge med på lottotrekningene om lørdagene med noen kuponger foran seg.  En dag når forfatteren ikke finner kortet sitt tilbyr kvinnen å spandere en øl - hun har nettopp vunnet en tusenlapp på et flaxlodd og vil slett ikke ha penger igjen neste gang.  

Forfatteren blir gradvis nokså opphengt i denne kvinnen som heter Ada. Ada har hatt et tøft liv, er uføretrygdet, har en liten leilighet og hennes sosiale liv består stort sett av puben i Sandvika. Men forfatteren registrerer etter hvert at hun har et åpent blikk for andre menneskers problemer, hun kan roe ned andre stamgjester når de blir krakilske og hun er glad i hunder. De to oppretter langsomt en slags distansert relasjon.

Men en dag skjer det noe som setter hele Adas tilværelse opp/ned og også får stor påvirkning på forfatterens forhold til henne. Jeg skal ikke gå innpå hva eller hvordan. Men hendelsesforløpet og hvilke refleksjoner forfatteren/Vigdis Hjorth gjør er det som løfter opp boka til de store høyder. Det var i alle fall sånn det virket på meg.

Vigdis Hjorth kjenner sin Bertolt Brecht og det er tydelig å se at hun har vært inspirert av hans skuespill "Det gode mennesket fra Sezuan" som jeg en gang har sett på teateret. Men dette er likevel et helt selvstendig verk med egne tanker om godhet og godhetens vilkår og begrensninger, for ikke å snakke om i hvilken grad vi har ansvar for  våre medmennesker.

Boka er vel nærmere en kortroman (eller langnovelle) enn en roman, ikke for at det gjør den noe dårligere, tvert imot. Det begynte som en småpussig beskrivelse av det litt forsofne livet på en brun pub på godt og vondt og så ble jeg blåst helt av banen!

Inger Bråtvedt: Vassarv

Den ytre handlingen i denne romanen: En mor kjører med den lille datteren sin fra hovedstaden over fjellet til den vestlandsbygda hun kommer fra. Der oppholder de seg hos familien hennes en stund og så kjører de tilbake. Kan det bli roman av noe sånt?

Det kan det. Fortellingen snirkler seg frem og tilbake mellom mor og datter, observasjoner på veien, lengselen tilbake til hjemstedet, minner om hjemstedet slik det var, kan en reise tilbake i tiden også tro? Inger Bråtvedt skriver like vakkert om dagliglivet i Oslo som om den storslåtte naturen der hun vokste opp, for ikke å snakke om alle tankene og assosiasjonene som dukker opp om livet i sin storhet og de små hverdagslige ting.

Og så er det jo mye vann, i navnet på blomsten i tittelen, i elvene de krysser på sin vei, i fjorden og i kraftstasjonene som danner mye av levegrunnlaget for hjemstedet.

I begynnelsen ventet jeg nok litt på at det skulle skje noe spesielt, et slags dreiepunkt i boka men etter hvert ble jeg bare drevet med i forfatterens tankespinn og hadde det fint så lenge jeg leste.

Gail Jones: The name of the sister

En bilist oppdager en ung kvinne på en vei laangt ute i bushen. Kvinnen er sterkt medtatt og kan ikke gjøre rede for seg. Det blir stor oppstandelse i media og politiet blir oversvømmet av henvendelser fra folk som mener dette må være deres forsvunne søster, datter, kjæreste eller venninne.

Journalisten Angie blir fascinert av saken. Hun er en bardomsvenninne av Bev - politikvinnen som har ansvar for saken og hun begynner å gjøre undersøkelser for å skrive om den. Blant annet kontakter hun mange av dem som har gjort "krav" på Jane Doe som er det navnet politiet har gitt kvinnen.

Etter noen uker finner politiet ut hvem Jane virkelig er, ikke noe problem med dagens DNA-tester. Hannah (som er hennes virkelige navn) blir gjenforent med sin familie, men vi aner ikke om hun noen gang kan komme tilbake til et noenlunde brukbart liv.

Men boken stopper ikke der - det er svært sannsynlig at Hannah har vært utsatt for grove overgrep og Bev reiser til  gruvebyen Broken Hill som ligger i det området der Hannah ble funnet. Hun tar med seg Angie. Sammen med Kylie, en lokal kollega av Bev og Tezza, mannen som opprinnelig oppdaget Hannah havner de på en livsfarlig ekspedisjon til flere rasfarlige nedlagte gruver og gjør en dramatisk oppdagelse.

Denne boken kan leses som en thriller/krim, men den er så mye mer enn det. Det dreier seg mye om minner - hvilke vi kan stole på eller ikke. Angies forhold til ektemannen Sam løper også parallelt med historien - han er svært lite støttende til hennes undersøkelser og engasjement og vi aner at de kommer til å gli helt fra hverandre. Skildringen av Broken Hill og av området rundt de nedlagte gruvene er mesterlig.

Anna Mazzola: The Unseeing

Jeg har lest to romaner av Anna Mazzola tidligere. De var fra veldig forskjellige miljø men begge hadde noe underfundig og mystisk over seg og ga også et levende bilde av de helt forskjellige miljøene de utspant seg i.

Nå er vi i England i 1837. Sarah Gale er dømt til galgen for å ha deltatt i et grusomt mord. Dette er et mord som har funnet sted i virkeligheten og blir kalt "The Edgware Road Murder". Advokaten Edmund Fleetwood (en oppdiktet karakter) blir engasjert til å ta en gjennomgang av saken før dommen blir iverksatt.

Sarah Gale sa seg uskyldig men kom med svært lite under rettsaken. Det ser for øvrig ut som om bevisførselen var svært mangelfull, bevismateriale som ble omtalt var forsvunnet før rettsaken og i det hele tatt får vi inntrykk av at Sarah ble dømt fordi det hun var en ubeskyttet kvinne uten forbindelser. 

Edmund Fleetwood er en interessant karakter, rettskaffen og sannhetssøkende og også svært preget av sin barndom med en dominerende og brutal far. Han går samvittighetsfullt gjennom saken, oppsøker vitner med et åpent sinn, også mange som ikke ble kalt inn til rettsaken. Han får også gradvis Sarah til å åpne seg. Men engasjementet hans blir nesten manisk og går utover forholdet til kolleger og ikke minst til sin ektefelle.

Vi kommer aldri helt innpå Sarah, også overfor oss lesere holder hun kortene tett innpå brystet. Men vi får kjennskap til hennes svært pinefulle dager i fengselet, bl.a. blir hun truet på livet av et par medfanger. Noen få lyspunkter er det, hun får et godt forhold til en annen medfange som er dømt til døden for å ta livet av sitt nyfødte barn (som antagelig var dødfødt) og hun får støtte av en kvinnesaksorganisasjon.

Det som driver handlingen fremover i boka er forholdet mellom Sarah og Edmund - hva hun forteller, hva hun ikke sier, hva Edmund gjør med det hun har fortalt. Dette blir nokså langsomt i begynnelsen men så tar den seg opp. Det kommer nye fakta på bordet, bl.a. noe som slår Edmund helt av banen.

Sarahs dom blir omgjort til forvisning til Australia. Edmund sitt liv går videre og hva sitter vi igjen med? Et svært interessant innblikk i kriminologien i datidens England og i fengselsvesenet og selvfølgelig også i kvinnenes utsatte stilling. Storbyen London stiger også fram for oss med all sin stank og støy og bråk. Jeg synes karakterene var troverdige og det er helt utmerket at vi aldri får 100% visshet om hva som egentlig skjedde i Edgware Road den dagen, for det er slett ikke sikkert at Sarah forteller hele sannheten til Edmund. Men ifølge forfatterens etterord fikk Sarah det bra i Australia, hun hevdet hele tiden at hun var uskyldig og hun endte opp med å hjelpe mange unge kvinner til et godt liv.

Eva Fretheim: Dronningland

Eva Fretheim sin siste kriminalroman har fått lovord hos mange anmeldere. Jeg hadde ikke hørt om henne før og hennes første bok i Vigdis Malmstrømserien var ledig på nettbiblioteket. 

En bil har kjørt ned en skrent og inn i en fjellvegg og sjåføren, en ung kvinne er død, May-Britt Lange. Visse forhold gjør at mistanken om drap oppstår - mangel på bremsespor, forholdsvis små skader på bilen og det at kvinnens håndveske ligger i baksetet - har hun hatt en passasjer? Og når skadene hennes blir undersøkt ser det ut som om hun var død før utforkjøringen.

Sentral i boka og i etterforskningen blir gården til Johnny og Jarle Svartskog - May-Britt hadde hatt et forhold til Jarle for en tid siden. På gården bor også Unn Hansen. Hun har flyttet inn på gården som en slags ubetalt hushjelp/leieboer - har hun eller har hun hatt et forhold til Johnny? Hun driver også som birøkter i skogen. Unn får en tydelig stemme i boka - eller er den egentlig så tydelig?

To år tidligere forsvant en annen ung jente sporløst fra bygda - Iris Bjerkan. Dette skjedde samtidig som en tragisk drukningsulykke. Et skogstjern like ved Svartskoggården blir undersøkt og der finner politiet liket av en ung kvinne som viser seg å være Iris. Kan det være en sammenheng mellom disse drapene? 

Der lille etterforskningsteamet sirkler rundt Svartskogbrødrene, men det viser seg at det også er andre personer med relasjoner til både Iris og May-Britt. Kjærlighet, begjær, misunnelse, sjalusi, løgner - alt dette har ført til disse dødsfallene løsningen og den litt uventede løsningen kommer frem i dagen. Men siste ord er likevel ikke sagt.... 

Jeg syntes dette var en strålende kriminalroman fra bygdenorge. Fine miljøskildringer med noen spennende karakterer som vi ikke kommer helt inn på - derfor blir det også flere snubletråder og villspor. Grepet med å gi Unn Hansen annet hvert kapittel fungerer bra - det skaper nettopp en slik usikkerhet om hva om egentlig har skjedd. Jeg kommer nok til å lese mer av Eva Fretheim!

Helga Flatland: Så gjør vi så

Jeg vet ikke helt hva tittelen henspeiler på. Kanskje peker den på dagligdagse hendelser livene våre er fylt opp av. Eller kanskje er det en av julesangene som Skien Uavhengige Musikkorps har på repertoaret sitt. For korpset er arenaen for det meste av handlingen i denne romanen som dreier seg om Ebba, Anton og Birgitte. Og allerede i første kapittel får vi vite at når denne boka er ferdig ligger disse tre drept under et sammenrast treningslokale.

Ebba er pensjonert og gift med Berhard. De har to voksne døtre, Kristin og Anette. Kristin har sønnen Max med ekskjæresten Marte. 

Anton er i full jobb og er fraskilt fra Anette. De har tvillingene Albert og Alfred.

Birgitte har hatt en slags journalistjobb som ikke alle tar alvorlig. Hun er gift med Richard. De voksne barna deres er Simon og Nora.

Ebba og Bernhard er de som har bygd opp korpset, Ebba er nå dirigent. Hun er sterk og samvittighetsfull og er den som alle stoler på. Begge døtrene betrakter henne som selvsagt barnevakt, hjelp til alt mulig uten at de har særlig respekt for henne. Flere i familien spiller i korpset.

Anton går i sinnemestringsterapi, et krav fra Anette for at han skal opprettholde kontakten med sønnene. Anette falt i sin tid for hans upolerte stil og ble tiltrukket av hans omsorgsløse barndom. Det og mye annet brukte hun mot ham i skilsmisseprosessen. Han ble sint og mestret ikke sinnet sitt.

Birgitte har alltid vært den vakre kvinnen, den alle menn ønsket seg men bare Richard fikk. Hun har jobbet som journalist i lokalavisen, men jobben blir ikke tatt særlig seriøst av omgivelsene. Hun er svært aktiv i korpset selv om hun ikke har barn eller barnebarn som spiller der. Birgitte er varm og omsorgsfull overfor alle - og så ser hun Anton som virkelig trenger omsorg. Men hvem ser Birgitte? I alle fall ikke Richard. 

Det ligger en masse trivielle konflikter her. Ebbas forhold til døtrene. Anettes korstog mot Anton. Antons vanskelige sinnelag og påtvungne sinnemestringsterapi. De to eldre parene sliter med sitt. Og så er det Birgittes gryende forelskelse i Anton. Det hele kulminerer i korpsturen til København. Med alle de små og mellomstore konfliktene og en viss mengde alkohol går dette akkurat så ille som det kan gå, uten å virke særlig overdrevet.

Helga Flatland er mesterlig dyktig til å analysere handlingsmønsteret til disse menneskene. En anmelder kritiserte henne for å være for tydelig - "Show - don't tell", skrev han. Jeg er ikke enig. Det virker mer som Flatlands prosjekt er å grave seg net i motivene, gå bakenfor, det ordet som faller meg inn er at hun dissekerer hovedpersonene og deres relasjoner. Men jeg synes nok hun går for langt. Hun er rett og slett litt for slem mot sine karakterer, det blir liksom ingenting igjen av dem når hun har brukt kniven. Personlig skulle jeg ønsket hun lot dem sitte igjen med litt mer ære i behold, selv om hun valgte å ta livet av dem.