C.J.Sansom: Klagesang

Dette er C.J. Sansoms sjette kriminalroman fra Henrik VIII's tid med den pukkelryggede juristen Matthew Shardlake som etterforsker. Jeg har lest de foregående med stor fornøyelse. Jeg synes bøkene gir et spennende innblikk i Tudortiden med alle sine intriger og religiøse og ikke fullt så religiøse anfektelser. Vi er nå helt på slutten av Henriks liv. Kongen er sykelig, feit og oppblåst, kan nesten ikke gå ved egen hjelp men er klar i toppen og hans makt kjenner ingen grenser - bortsett fra den ene, siste grense. Nå har han gjort en viss tilnærming til den katolske kirkes ritualer og teorier og de mest alle ytterliggående protestantene står i fare for å bli anklaget for kjetteri. I denne situasjonen har et enkelt bønneskrift som dronningen har skrevet kommet på avveier, og hennes fiender kan lett snu det fromme dokumentet til en kjettersk forbrytelse. Dronningen er Katerina Parr, Henriks 6. dronning og den som overlever ham. Hun har tidligere fått hjelp av Matthew Shardlake og han engasjerer seg ut fra sin beundring for dronningen. Det skal vise seg at han stikker hånden inn i et vepsebol, farlig for ham selv og for sine venner og medarbeidere. Det summer rundt slottet av mektige menn som prøver å posisjonere seg mot Henriks død og få ansvar for den 8-årige tronarvingen Edward frem til han blir voksen nok til å regjere selv.

Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest i serien, bare overgått av den første der Shardlake hadde i oppdrag å etterforske et mord ved et kloster, et av de mange som den unge Henrik VIII tilbyr fortsatt eksistens mot inndragelse av rikdommene deres. Den boken hadde flere overraskelsesmomenter ved seg og den da unge juristen fikk stilt mange av sine overbevisninger og lojaliteter på prøve. 

Det som trekker denne boken opp er at den har et usedvanlig høyt tempo. Det skjer noe hele tiden - når en situasjon er avklart dukker det opp en ny utfordring. Og hele tiden skjønner vi at det står mektige menn bak - men hvem? Vår helt er nå blitt en aldrende mann i slutten av førtiårene (!), hans mauriske venn legen Guy er over 60 og hans følgesvenn Jack Barak er en sedat familiefar og det er bare såvidt de klarer å henge med i svingene. Det er nesten så jeg puster lettet ut på siste side når sverdene er tilbake i slirene og det ikke er annonsert noe henrettelser med det første.

Det slår meg når jeg leser disse bøkene at miljøet rundt hoffet kanskje var den farligste plassen å oppholde seg. Luksus for en tid, javisst - men skafottet var aldri langt unna.

Det var en del ved denne boken som minnet meg om miljøet i Wolf Hall av Hilary Mantel - romanen som handler om Thomas Cromwell som var Henrik VIII's mann i mange år til han også ble offer for intriger og måtte bøte med livet. Det er svært gode miljøskildringer begge steder - og ikke minst fremstillingen av all maktkampen rund de forskjellige trosretningene har mange likhetstrekk. Det er selvfølgelig vanskelig å ha noen oppfatning om livet i London for 600 år siden - hvordan folk tenkte, hvordan de levde. Jeg synes Sansom beskriver dette på en troverdig måte. Det er også interessant når han skriver om lover og regler som juristene forholder seg til - selv på den tiden fantes det slikt.

Sansom har skrevet en til bok om Matthew Shardlake med handling fra etter Henriks død. Den gleder jeg meg til.

Svetlana Aleksijevitsj: Frihet

Dette er en samling foredrag som nobelprisvinneren har holdt etter hun mottok prisen. Undertittelen er "Mennesket, litteraturen og Russland".

Hver for seg er foredragene interessant lesning om de menneskene Aleksijevitsj gir en stemme, om hvordan hun går frem når hun skriver og hvordan hun gjør research. Dessverre synes jeg ikke dette fungerer så godt som essaysamling. Det blir litt for mye gjentakelser, for naturlig nok er det mange av historiene som hun har med i flere av foredragene sine.

Jeg har litt på følelsen at dette er noe som forlaget har gjort for å presse mest mulig ut av en god forfatteravtale.

Men boken gir meg mer lyst til å gå løs på de andre bøkene hennes.

Emily Fridlund: History of wolves

Dette er Emily Fridlunds debutroman og den kom på kortlisten til årets Man Booker-pris. Tenåringen Linda bor i en hytte sammen med foreldrene sine ved bredden av en liten innsjø. Vi er i Minnesota, langt inne i de dype skogene. Familien bodde i sin tid sammen med en del andre familier i et slags alternativt  kollektivsamfunn, Linda kan fremdeles huske noen av de andre barna som hun lekte med da hun var liten. Samfunnet splittet opp, foreldrene er noen særlinger som driver en tilnærmet naturalhusholdning. Linda lærer å leve i naturen og får bl.a. i oppgave å sørge for at hundene blir matet og for all vedhogst.

Det er et ensomt liv for den unge jenta. Hun blir vant til å gå lange strekninger hver dag mellom hjemmet og skolebussen. Foreldrene er svært lite opptatt av hva hun driver på med, og spesielt moren viser en likegyldighet overfor Linda som grenser til vanskjøtsel.

Det er to hendelser i Lindas liv som kommer til å prege denne fortellingen. Læreren hennes, Mr. Grierson, viser henne ekstra oppmerksomhet ved at han oppfordrer henne til å skrive en oppgave innenfor historiefaget, og Linda skriver "History of wolves". Hun får en premie for originalitet, selv om juryen synes ulvens historie er litt utenfor tema. Mr. Grierson viser enda større interesse for Lily Holborn i Linda sin klasse. Så blir det avslørt at han har store mengder pornografisk materiale hjemme. Han blir anklaget for voldtekt, Lily vitner mot ham. Under rettsaken innrømmer hun å ha løyet - likevel blir Mr. Grierson dømt.

Den andre hendelsen dreier seg om en familie som flytter inn i en ny hytte på den andre siden av den lille innsjøen. Linda er nysgjerrig og observerer dem gjennom kikkert -  en voksen mann, en ung jente og et lite barn. Allerede på bokens første sider får vi høre at den lille gutten skal dø. Linda treffer Patra og Paul i skogen og blir kjent med dem. Paul er fire år og Patra er tjueseks. Linda er selv femten og for henne får de 11 årenes aldersforskjell en slags magisk betydning - særlig når hun hører at Leo - Pauls far og Patras tidligere universitetslærer er 11 år eldre enn Patra.

Linda blir barnevakt for Paul - like mye på dagtid som på kveldstid, men Linda og Patra utvikler også et varmt vennskap, kanskje det eneste vennskapet Linda har hatt noen gang. Paul er et spesielt barn, svært moden og reflektert (dette syntes jeg var litt unaturlig da jeg leste boka, jeg syntes Pauls reaksjonsmønster ofte lå nærmere til en seksåring enn en fireåring). Det virker av og til som om Paul ikke er helt frisk.

Så kommer Leo hjem på besøk. Linda blir først holdt på avstand, men så får hun igjen innpass i den vesle familien. Vi merker tydelig hvor dominerende Leo er overfor Patra. Leo er scientolog. Patra ser opp til ham som en gud og Leo gjør også hva han kan for å overbevise Linda om sin livsfilosofi. Linda derimot er nokså skeptisk til Leo og hans temmelige fanatiske livssyn.
Leo og Patra planlegger en tur til Duluth og inviterer Linda med. Duluth er en større by som ligger ved bredden av Lake Superior, og dette må ha fortonet seg som en eventyrlig reise for Linda. Så sitter hun i timevis på bilturen i baksetet med Paul som er nokså dårlig og sover for det meste. Det bygger seg opp en indre spenning - det skjer ikke så mye i Duluth, men vi aner en katastrofe nærme seg. Når de er vel tilbake igjen er Paul blitt enda dårligere, men Leo bagatelliserer det hele. Bare timer senere er Paul død. Han dør av bivirkninger ved ubehandlet diabetes, antagelig under store smerter.

Gjennom hele boka blir vi konfrontert med kritiske spørsmål som Linda blir stilt gjennom den etterfølgende rettsaken mot Patra og Leo. Gang på gang blir hun spurt om hun ikke reagerte på Paul sykdom, eller hvordan foreldrene tok seg av ham. Men Linda har ikke kjent igjen noen symptomer på vanskjøtsel eller ubehandlet sykdom, ikke før de siste dagene og da prøver hun å skaffe medisiner, medisiner som Patra ikke vil bruke.

Patra og Leo blir frikjent, med henvisning til deres religiøse overbevisning. Dette står i grell kontrast til Mr. Grierson som ble dømt for en handling han beviselig ikke hadde gjort.

Jeg syntes det var flere sider både ved Mr. Grierson/Lily Holborn og ved Leo og Patra som ble litt uforløst, men likevel likte jeg boka svært godt. Det jeg likte best var skildringen av den unge Linda, hennes ensomme tilværelse, hennes forhold til naturen og hennes møte med voksne menneskers uforstand: Hennes egne foreldres likegyldighet, Leo og Patras neglisjering av sitt eget barns behov og Mr. Griersons demoner.

Louise Erdrich: Four Souls

Louise Erdrichs roman kjærlighetsmedisin ble utgitt på norsk på 80-tallet. Erdrich har bakgrunn i obijwe-indiandere og tyske innvandrere i Nord Dakota. Jeg ble svært fascinert av denne boken som handlet om indianere bosatt i reservater i nåtidens Nord Dakota, og det er også dette miljøet som preger det meste av romanene hun har skrevet. Bare noen få av dem er oversatt til norsk. Jeg har lest de fleste av romanene hennes. Denne er en av hennes tidligere bøker.

En rekke personer er gjengangere i mange av Louise Erdrich sine romaner men innar forskjellige roller. I denne er Fleur Pillager en av hovedpersonene, eller Four Souls som er et åndenavn hun har arvet fra moren. Fleur Pillager er en hjemsøkt sjel, utsatt for mange lidelser og med en ustoppelig hevntørst. Hun ble blant annet frastjålet barndomshjemmet sitt, frarøvet sin datter Lulu som hater henne. Nå vandrer hun gjennom villmarken mot den byen der han som lurte landområdene fra familien hennes bor. Hun søker og får tjeneste i huset hans og hva som skjer siden skal jeg ikke røpe. 

En del av historien blir fortalt av den gamle Nanapush som bor i Fleurs hjemtrakter med sin kone Margareth Kashpaw som heller ikke er noen ungdom. De er begge svært markante personligheter, og Nanapush nages av sjalusi mot sin gamle fiende Shesheeb som han mistenker er ute etter Margareth. Og Nanapush ser det som sin viktigste oppgave å utrydde denne trusselen fra jordas overflate.

Den som ansetter Fleur er Polly Elizabeth, svigerinnen i huset, ugift og ensom. Hun forteller oss Fleurs utrolige historie fra byen.

Boken ender opp med en forrykende avslutning når Fleur kommer kjørende inn i reservatet i en stor, hvit bil med sin unge, nokså lyshudede sønn. Gammel gjeld blir oppgjort og roen kan igjen senke seg (tilsynelatende?) over reservatet.

Jeg synes dette er en helt enestående bok. Louse Erdrich vever sammen indianske myter og overlevinger, gamle skikker og nyere elendighet som rotløshet, misunnelse, alkoholisme og spillegalskap til en rik fortelling. Vi får en viss sympati med de fleste personlighetene i romanen, ikke minst med Fleur selv, midt i all hennes bitterhet og hevntørst. 

Nanapush sine anstrengelser for å kverke sin gamle motstander og samtidig skjule det for Margareth er kostelig lesning. Det ene forsøket etter det andre faller i fisk, og på de verst tenkelige måter. 

Polly Elisabeth har også en interessant utvikling gjennom boken. Ja, vi kommer til og med nærmere innpå hennes brutale og hensynsløse svoger, Fleur sin gamle fiende. Men på mange måter synes jeg likevel dette ble Nanapush og Margareth sin bok, og det hadde de fortjent.

Synd at denne boken ikke ble oversatt til norsk da den kom ut.

Silvia Avallone: Stål

Denne boka ble presentert på Sandnes bibliotek i kjølvannet av et Ferrante-foredrag ved «Sandnes Litt» i november. Boka viser en anned del av Italia og en annen tid, den er utgitt i 2010 som en samtidsroman.

«Stål» har, i likhet med Ferrante-kvartetten to jenter som hovedpersoner. Når den starter er jentene 13 år og bestevenninner. Anna er den skoleflinke med den svært samfunnsengasjert moren Sandra og broren Alessis som arbeider på stålverket. Fransesca er ikke like engasjert i skolearbeidet og får ingen oppfølging i det heller fra den kuede moren Rosa og den voldelige faren Ernesto. Allerede i åpningssekvensen blir vi presentert for Ernesto som spionerer på de to lettkledde jentene som leker på stranden. Han er seksuelt fascinert av sin vakre datter og tar ut følelsene i slag og spark mot datteren og i enda større grad mot Rosa.

Boka gir oss et bilde av det industrielle Italia der stålverket blir en nesten like viktig aktør som menneskene som er avhengig av det. Men likevel synes jeg nok undertrykking av kvinnene i det moderne Italia er et vel så viktig tema.

Fransesca og Anna har alltid vært bestevenninner, og i trettenårs alderen har de begge to utviklet seg til svært vakre ungjenter, noe de er svært bevisste på og dyrker. Deres vennskap har også sterke seksuelle undertoner, og etter hvert merker vi at Francesca sine følelser for Anna er mer enn vennskap. Anna blir også revet med, men er mere usikker på sine egne følelser. Så blir dette noe som skiller de to jentene i stedet for å forene dem.

Jentene har sine jevnaldrende beundrere som betrakter dem mer som sexobjekter eller trofeer enn som partnere. Men Fransesca trekker seg unna og Anna finner en som er eldre: Mattia, kameraten til Alessi som har vært i fengsel for væpnet ran.

Stålverket er ypperlig beskrevet, som byens ryggrad, som en kjempe med kolossale krefter og som en farlig arbeidsplass. Det er tryggheten i livet for de unge guttene som jobber der, men også en tvangstrøye, og for å holde ut det harde arbidet og all støyen og forurensningen ruser de seg på kokain

Drømmen om de mest sexy pornostjernene eller bardanserne holder dem oppe. 

Men Alessi drømmer heller om sin ungdomskjærlighet,Elena som har kommet seg oppover i samfunnet, har reist vekk og fått en økonomisk utdanning og får en stilling i ledelsen i stålverket. Og nå kommer det nye tider, produksjonen flyttes til Asia, billige arbeidere fra Østeuropa står i kø for å få seg jobb.

På mange måter synes jeg at Alessi er en like interessant skikkelse som Anna og Fransesca. Han har egentlig en slags ryggrad, forakter faren som forlot en trygg jobb for å drive med all slags kriminalitet, støtter moren økonomisk og ønsker å passe på søsteren Anna. Men han lar seg styre av machokulturen, hans omsorg for Anna blir til terrorisering og han stjeler kabler for å selge kobber for å finansiere kokainbruken sin.

De to mødrene lider under hver sin mislykkede ektemann, men de har også det til felles at ingen av dem har mot til å stå imot enten det gjelder å ta ut skilsmisse eller å anmelde mishandling.

Forholdet mellom de to jentene er vakkert fremstilt og vi aner at for å komme videre i livet må de la være å definere seg selv i forhold til hvordan samfunnet (og machokulturen) betrakter en vakker kvinnekropp. Men da synes jeg at forfatterens beskrivelse av de andre jentene i boka blir svært problematisk. Når hun tar i bruk uttrykk som «burugler» og beskriver hvor "feite" de er eller andre nedsettende uttrykk om ansiktet eller kroppene deres synes jeg hun bidrar til å gjøre kvinnene til noe som skal defineres utfra skjønnhetskriterier. Det hadde vært forståelig hvis det ble lagt i munnen på noen av ungdommene, men det er den allvitende forfatteren som kommer med slike beskrivelser.

Totalt sett var det likevel en bok med viktige kvaliteter med et rystende innsyn i en machokultur som dessverre fortsatt er levende i en av Europas store kulturnasjoner.

Katrine Marie Guldager: En plass i historien

Jeg ble kjent med Katrine Marie Guldager sitt forfatterskap gjennom den lille novellesamlingen «København». Dette er noe helt annet, en roman om en dansk familie i tre generasjoner som foregår i løpet av noen måneder ved årtusenskiftet omtrent.

Romanen starter med bursdagsselskapet til Christian som fyller tre år. Det er et stort familieselskap og arrangeres som alle familieselskaper av den syttiårige Else som egentlig ikke direkte tilhører familien. Hennes storesøster var gift med Peter som er en svært sentral person i romanen.  Vi fornemmer at det er sterke bånd og samtidig store motsetninger i denne familien. Peter Fischer er den eldste, en slags patriark. Han nages av minnene om da han avrettet en tyster under krigen. Hans største nåtidige problem er datteren Monique som har falt utenfor samfunnet, er alkoholist og sosialklient og holder seg unna faren.

Peter hadde to brødre som begge er døde, men vi møter deres ektefeller, barn og barnebarn. Jørgen er minister, han har en vakker kone og to små barn og er Vellykket. Jørgen skal alltid holde tale når familien er samlet. Men hvor mye av livet hans er lykke og hvor mye er en pen fasade? Hans bror Benny er arbeidsledig og enslig og blir sett litt ned på av resten av familien.

Henny og Birgitte er søstre. Henny arbeider som lærer. Hennes store kjærlighet var en musiker fra Gambia som er far til Emma, men etter noen gode år sammen forlot han dem og reiste tilbake til Afrika. Faren til Hennys sønn Sebastian er ute av bildet. Henny er den som aldri vil ta stilling, alt har to sider, det finnes ingen retning, ingen plan, hun går barna på nervene. 

Emma lever i protest mot alt og alle, spesielt Henny og samfunnet, røyker mye marihuana og holder sammen med Ole. Sebastian hater at moren aldri kan ta stilling til noe og elsker den unge, gravide vikarlæreren.

Birgitte lever i kjernefamiliens sentrum med engelskmannen Reilly og sønnen Christian, og kan hun bare få Reilly med på å skaffe et sommerhus er lykken gjort.

Vi følger alle disse og flere til gjennom alle livets små og store utfordringer. Samtidig er det en ung mann som følger med og prøver å få kontakt med noen av dem uten å lyktes. Det er barnebarnet til tysteren som Peter tok livet av. Han har aldri fått vite noe av sine egne foreldre og øsker å få vite sannheten om sin farfar og hvorfor han måtte dø. Det er ikke sånn at noen av Fischerfamiloen direkte avviser ham, det er heller slik at han ikke finner inn til dem. De var ikke hjemme når han ringte på, de hadde ikke tid til å ta telefonen osv. Men selv er han sikker på at de har avvist ham brutalt.

Så dør Peter. Igjen samles familien, og igjen er det Else som holder selskapet, men nå er det i alle fall for sent for henne å få den plassen i Peters hjerte som hun alltid har ønsket seg.

Noen forhold holder på å gå i stykker, noen blir reparert. Jørgen er utbrent og må trekke seg fra ministerposten. Mislykkede Benny får en kjæreste med et lite barn og er kanskje den som har det best. Og til slutt dukker det frustrerte barnebarnet til tysteren opp og det blir en dramatisk scene. Men også nå faller brikkene på plass og livet går videre.

Det var mye bra i denne romanen, og gjennom de små scenene som blir avspilt i de mange familiegrupperingene i Fischerklanen kommer vi ganske godt inn på hver og en i klanen. Men det er kanskje noe jeg savner i boka. Jeg trodde en stund det var varme jeg savnet, men jeg synes nok at menneskene blir skildret med en slags ømhet.  Jeg sitter igjen med en følelse av vemod, og at det er synd på alle disse personene som svirrer omkring og ofte gjør håpløse vurderinger og helt feile valg. Er det slik at forfatteren mangler tiltro til sine personer, at de skal klare seg i verden uten å tråkke for mye på seg selv og hverandre?

Men kanskje er det nettopp det mange av oss ikke klarer?

Elizabeth Strout: Hva som helst er mulig

Lucy Barton i boka "Jeg heter Lucy Barton" vokste opp i total fattigdom i landsbyen Amgash i Illinois. Hun var den som kom seg ut av elendigheten og ble en suksessrik forfatter.

Denne romanen er laget som en rekke fortellinger fra samme område. Fortellinger som kan leses frittstående men som likevel har en løselig sammenheng. Vi møter også Lucy Barton igjen - enten gjennom folk som hun kjente eller er i slekt med eller som en lokal kjendis. I en av fortellingene kommer hun på besøk til broren sin som bor i det gamle huset de vokste opp i.

Åpningsfortellingen handler om Tommy Gyptill. Han var en velstående melkebonde men mistet hele gården i en brann. Han selv, kona og ungene overlevde og Tommy fikk for seg at brannen var et tegn fra Gud på at han skulle sette pris på det han var mest glad i. Han fikk seg jobb som vaktmester, ungene måtte gå på en skole sammen med fattige barn men de klarte å komme videre i livet. Nå er Tommy gammel og jobber fortsatt som vaktmester og han oppsøker Pete Barton (Lucy Bartons bror) som muligens var årsak til at brannen startet den gangen. Han møter Pete med en utstrakt hånd og noe godt kommer ut av dette møtet.

Patty Nicely i "Vindmøller" jobber som sosiallærer. Hun blir oppsøktpå kontoret av 15-årige Lila, niesen til Lucy Barton. Lila opptrer utfordrende - håner Patty fordi hun er barnløs og kaller henne "Fatty Patty". Da ser hun rødt og kaster Lila på dør etter å ha kalt henne "jævla pakk". I løpet av helgen får Patty samlet seg igjen. Hun drar på bokhandelen og kjøper Lucy Bartons nye bok. Hun besøker sin skrøpelige mor som fortsatt bor hjemme, hun ringer søsteren Linda og hun  treffer sin gode venninne Angelina. Når mandagen kommer sender hun bud på Lila og når Lila kommer ber hun om unnskyldning for at hun kalte henne pakk. Pattys vennlighet får Lila til å våkne og de jobber sammen med å legge planer for Lilas videre skolegang.

Tommy og Patty - to hverdagshelter som hver på sin måte møter vanskelige situasjoner og krevende medmennesker med åpenhet og vennlighet. Hvis ikke slike mennesker finnes er jeg i alle fall glad for at Elizabeth Strout har funnet dem opp!

Men det er ikke vennlighet som dominerer - vi møter mennesker i fornedrende situasjoner og vi møter mennesker full av uforstand og fordommer. Økonomisk og kulturell fattigdom florerer. Bare av og til dukker det opp en vakker hestehov som presser seg gjennom asfalten. Men jeg blir like glad i de som faller igjennom - som ikke klarer seg, de som tar de feile valgene og som  ikke vil ta imot en utstrakt hånd.

Så dukker altså Lucy Barton selv opp hos broren Pete som hun alltid har hatt et godt forhold til. Søsteren Vicky derimot ser på henne med forakt. Hun kommer også innom og Pete og Vicky begynner å prate om groteske hendelser fra deres barndom. Da får Lucy er angstanfall som gjør at de to må kjøre henne tilbake til storbyen. På veien begynner hun å komme til hektene igjen, men hendelsen avslører at selv ikke den vellykkede forfatteren Lucy Barton har sluppet unna barndomsopplevelsene sine.

Denne boken var en stor leseropplevelse - den beste jeg har lest av Elizabeth Strout. Jeg gleder meg til hennes neste bok.