tirsdag 12. juli 2016

Alice Sebold: The almost moon (Nesten evig"

I Alice Sebolds første roman "The lovely bones" er hovedpersonen og fortellerstemmen offer for et mord. I denne romanen er hovedpersonen morderen, allerede i første setningen forteller Alice at hun drepte sin mor. Deretter kommer de svært detaljerte skildringene av omstendighetene rundt selve drapet. Resten av boken handler dels om hvordan Alice håndterer (eller ikke håndterer) følgene av sin handling, og dels av tilbakeblikk over hennes liv med moren og faren og sitt voksenliv som kvinne, ektefelle og mor.

Alice sin mor var en vakker og selvopptatt kvinne som også led av angst - hun forlot nesten aldri hjemmet sitt. Faren og senere Alice må dekke henne med tepper og sjal for å buksere henne til legebesøk. Faren er en snill og omsorgsfull mann men sliter med sine egne "spøkelser" og overlater etterhvert en del av omsorgen for moren til Alice. Til han slutt lar han Alice ta alt ansvaret når han tar eget sitt liv.

Mesteparten av Alice sitt liv dreier seg om moren, både når hun vokser opp og etter hun gifter seg og får to barn. Det er et forhold preget av hat og kjærlighet (og lengsel etter kjærlighet), og det ødelegger tilslutt ekteskapet hennes. Men når hun vil ha noen å snakke med etter drapet er det eksmannen Jake hun ringer til, og han kommer opp for å hjelpe henne.

Alice sine handlinger etter drapet avspeiler dels hennes mentale tilstand i øyeblikket, men kanskje også hvor hun står i livet sitt i forhold til moren og til omgivelsene. Vi blir nesten irriterte over mange av valgene hennes, samtidig som de viser et menneske som er drevet langt over kanten. Spenningen i boken dreier seg om hvordan det skal gå med henne, vi skjønner jo at politiet raskt vil finne ut at det er hun som har gjort det.

Men historien om hennes oppvekst og forholdet til foreldrene er minst like interessant. Jeg synes Sebold beskriver det vanskelige mor-datter forholdet på en god måte, selv om det er et svært uvanlig mor-datter forhold. Jeg har sett at boken er blitt kritisert for å behandle dette på en overfladisk måte, og det er jeg ikke enig i, en bok som denne behøver ikke være noen dybdepsykologisk skildring, det som er viktig er at den gir næring til å se forskjellige sider av mor-datterforholdet og det synes jeg den gjør, det blir også stilt opp mot Alice' forhold til sine egne døtre.

Men av og til synes jeg at hun vakler mellom å beskrive moren som syk eller som grunnleggende selvopptatt. Og det som rammer Alice hardest er ikke morens angst, men hvor lite hun selv betyr for moren.

Dette var en bok som gikk raskt å lese, jeg kunne ikke legge den fra meg, spesielt mot slutten. Det jeg sitter igjen med først og fremst er inntrykket av hvordan et menneskes sykdom kan trekke en hel familie ned. Men også: hvor viktig er det ikke at vi ser barna våre?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar