Jeg leste nylig en annen av Håkan Nesser sine bøker om Gunnar Barbarotti og den gjorde meg nysgjerrig på resten. Dette er den andre boken i serien. I likhet med "De ensomme" handler også denne om opprulling av en gammel historie under en mordetterforskning. Men her blir Barbarotti direkte involvert da han får brev som varsler hvert mord på forhånd. Selv om han får oppgitt navnene på mordofrene har politiet svært lite å gå etter. Til slutt får Barbarotti tilsendt en bunke dagboknotater som beskriver noen hendelser i Bretagne 7 år tilbake i tid der alle mordofrene er innblandet. Denne dagboken har vi leserne allerede fått innblikk i, de blir presentert i parallell med mordene som skjer. Disse notatene inneholder i seg selv en dramatisk historie med en svært spennende oppbygging og er det som holder boken oppe gjennom de (etter min mening) alt for mange sidene. Så får også denne historien en egen vri mot slutten.
I likhet med "De ensomme" går også her etterforskningen svært langsomt, og det store gjennombruddet skjer helt på slutten når en av etterforskerne stiller et grunnleggende spørsmål ved den gamle historien fra dagbøkene. Så får de endelig tak i et relevant vitne og finner hele løsningen. Løsningen er forsåvidt ganske fiffig, men dette har tatt 500 sider der det for det meste egentlig ikke skjer så mye relevant for oppklaringen. Den samme svakheten så jeg i "De ensomme" men her synes jeg den er mye tydeligere. Jeg synes rett og slett at dette blir for tynt og det virker som venstrehåndsarbeid fra Nesser sin side. En av hans "gimmick" i denne serien er samtalene med Vårherre som han har tillagt Barbarotti. I utgangspunktet synes jeg dette er en god ide, men det blir etter min mening for mye kjølig distanse i disse "samtalene", det blir heller litt flørting med gudsbegrepet enn eksistensialistiske og/eller etiske problemstillinger.
Van Veeteren-bøkene til Nesser var skikkelig god krim, men jeg synes ikke denne er i samme divisjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar