Marit Kaldhol: det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz

Dette var en bok jeg plukket med meg på et boksalg fra butikkens eget lager (Hvilken butikk? husker ikke, sannsynligvis Norli i Stavanger.) Det var nok tittelen og det som sto bakpå som fanget meg. Marit Kaldhol skriver visstnok både poesi og prosa. Da jeg bladde i boken første gangen for å lese den fikk jeg inntrykk av at dette var mer poesi enn prosa med relativt korte tekster på en side av gangen. Den slags litteratur leser jeg sjelden og jeg la den vekk. Men for noen uker siden tok jeg den frem og begynte å lese i den og det viste seg at dette absolutt er en roman. Den er bygd opp av ganske korte kapitler, noen bare på en side. Vi møter Jenny som hele tiden henvender seg i tankene til storesøsteren Solrun. Det viser seg etterhvert at Solrun er kommet på kant med samfunnet. Dette startet allerede da Solrun og Jenny levde sammen med moren. Faren var polsk og vi får inntrykk av at han var viktig farsfigur for jentene. Han spilte gitar og kan ha vært en livsglad men kanskje ansvarsløs person som på et eller annet tidspunkt forlot dem. Når boken starter er de to jentene alene etter at moren omkom i en forferdelig ulykke.  Morfaren Olvar bor i et hus i nærheten og han bryr seg om jentene men er selv halvblind og nokså skrøpelig.

Jenny er den fornuftige, hun som vil utdanne seg til fysioterapeut og som prøver å ta seg av storesøsteren. Solrun er en urolig sjel og hun blir tidlig tiltrukket av rusmiljøet i byen. I de første kapitlene i boken er språket poetisk, nesten drømmende og viser Jennys lengsel etter de gode stundene med moren og søsteren. Etterhvert blir hun mer og mer tynget av ansvaret. Jeg som leser får lyst til å rope "Er det ikke noen som kan hjelpe en tenåring som nettopp har mistet moren med å ta vare på sin narkomane søster?". Men ingen hører meg og Jenny blir mer og mer desperat. Boken har en nokså åpen slutt. Jenny har beholdt håpet men vi ser egentlig ingen vei ut av uføret uten den som er den mest sannsynlige og som vil etterlate Jenny uten familie og uten håp.

Tittelen henspeiler på den drømmen Jenny og Solrun delte en gang om å oppspore faren i Lodz sammen - da skulle han spille gitar sammen med Solrun, de skulle lære polsk og spise på restaurant. Dette var en trist men likevel fin liten bok. Det fine var de gode minnene som Jenny har holdt fast på.