Litteraturfestival på Lillehammer 2017

Så var det litteraturfestival på Lillehammer igjen, min tredje.I år var det egentlig ingen store "sensasjoner" på programmet men mange kjente norske forfattere og noen utenlandske som jeg hadde hørt om eller ikke hørt om. Jeg kom til Lillehammer torsdag kl. 1300 og gikk glipp av noen lovende programposter fra onsdagen og torsdag formiddag men sånn er det jo alltid. Alt i alt var det nok med tre fulle dager.

Jeg har vært mange ganger på folke- og verdensmusikkfestivalen i Førde og disse to festivalene har det til felles at når det er festival er hele byen med. Det er program hele dagen på mange forskjellige arenaer, boktelt i gågaten, bannere overalt, telt på torget, festivaltilbud i butikkene og på spisesteder osv. På Lillehammer er det gratis utearrangementer i parken hver dag med opplesninger og egne innslag om oversetting og oversetteres arbeid. Intervjuet med vinneren av "Det skjønnlitterære oversetterfonds pris" var forøvrig mitt favorittarrangement denne gangen.

I år var jeg med på en rekke arrangementer som dreide seg om sakprosa i forskjellige former. Jeg fikk bl.a. med meg en samtale med Åsne Seierstad og Steve Sem Sandberg om dokumentasjon av historisk materiale, en samtale med Ivo de Figuoredo (En fremmed ved mitt bord) og Morten Strøksnes (Havboka) om memoarlitteratur, et innslag om tre forskjellige bøker om mennesket og naturen (Sauebonden James Rebanks, Fredrik Sjøbergs bok om zoologen Gustav Eisen og Morten Strøksnes igjen, og siste dagen et innslag om to svært forskjellige bøker om hjerneforskning. Jeg leser svært lite saksprosa og hadde absolutt ikke planlagt å gå på så mange av disse arrangementer men slik ble det og det angrer jeg ikke på!

India var også et tema i år. En paneldebatt om litteratur og indisk feminisme virket lovende. Dessverre syntes jeg diskusjonen her ble altfor mye vinklet mot indiske kvinner som ofre, sett på med våre vestlige, bedrevitende øyne. En av deltakerne var Salma, en kjent forfatter (langlistet til Man Booker prisen), feminist og politiker som har personlige erfaringer med brutal undertrykking og innesperring og det var svært tankevekkende å høre om dette. Jeg ville likevel gjerne hørt mer om hva de mange sterke indiske kvinnelige forfatterne faktisk skriver og hva vi kan lære av deres forfatterskap. Men så leste Tishani Doshi til avslutning opp sitt dikt "Girls are coming out of the woods" og det var så fantastisk at det overskygget alt. Les det selv!

Den amerikanske journalisten og forfatteren John Freeman intervjuet den engelskfødte indiske forfatteren Rana Dasgupta og den pakistanske forfatteren Kamila Shamsie om deres forfatterskap. John Feeman har vært på Lillehammer før, jeg syntes ikke han var særlig interessant når han snakket om sitt eget forfatterskap, da virket han svært amerikansk og litt "oppblåst", men når han kjører  intervjuer lar han intervjuobjektene komme i forgrunnen, han er flink til å lede samtalen, har alltid gjort hjemmeleksen og lest i bøkene det snakkes om. Rana Dasgupta har skrevet tre svært ulike bøker, jeg oppdaget at jeg hadde lest en av dem, "Solo", en roman med handlingen lagt til Bulgaria og jeg husker den som en fin leseropplevelse. Han siste bok er en helt annen genre, den heter "Kapital" (hovedstad) og handler om Delhi som han nå bor i. Kamila Shamsie har skrevet 5 store romaner som alle på forskjellige måter er innom Pakistan men krysser grenser til andre steder og andre tider. Jeg må jo lese en av dem.

Ellers oppdaget jeg den britiske forfatteren Claire-Lousie Bennet. Hennes debutbok "Pond" ("Dam" heter den norske utgaven) er en samling noveller eller fortellinger eller betraktninger sett fra en ung kvinne som lever alene i utkanten av en storby.  Jeg hørte henne lese fra den på "Litterær Festaften" men da var jeg så søvnig at jeg ikke fikk teksten helt med meg. Av en eller annen grunn ble jeg likevel litt tent på den - det var den eneste boken jeg kjøpte på festivalen denne gangen. Jeg leste litt i den på togturen nedover og den lover bra.

Og så var det høydepunktet da - Turid Farbragd har oversatt skjønnlitteratur fra finsk og estisk til norsk i mer enn 40 år og ble tildelt Det skjønnlitterære oversetterfonds pris for hele sin virksomhet. Turid Farbragd er opprinnelig fra Gjesdal i Rogaland og lærte finsk nærmest ved en tilfeldighet. Hun var et svært inspirerende og underholdende bekjentskap både når hun snakket om sitt arbeid med med det vanskelige og blomstrende språket i bøkene til Katja Kettu (Jordmora, Nattsvermer) og når hun fortalte om sine opphold i Estland bak Jernteppet med KGB-oppfølging og overvåking og det hele. Hun har også oversatt de fleste av Sofi Oksanens bøker og Tommi Kinnunen (Der fire veier møtes).

Jeg har også litt kritikk av festivalen. Jeg synes ikke alltid at programlederne var så flinke til å sette en god ramme for intervjuene - det krever mye innsats for at diskusjonene skal få en interessant retning. Av og til synes jeg intervjuerne ble for slappe - at det ble for mye prat og pjatt og lite utfordrende spørsmål. På den positive siden vil jeg trekke frem John Freeman og Toril Moi.