Bokens hovedperson er en 16 år gammel jente på Lolland som begynner på gymnaset. Vi får aldri vite navnet hennes. Hun bor sammen med moren sin som arbeider i en butikk på torget. Men dette året kommer ikke moren seg på jobb, og vi skjønner snart at hun er syk. Kreftsyk.
Datteren tar bussen til og fra skolen hver dag, har venninner, prater med dem om det jenter pleier å prate om. Går noen ganger på fest, drikker litt alkohol. Treffer noen gutter men liker best å være sammen med den unge hjelpelæreren Henrik Strøm. Så viser det seg at han har en annen.
Moren blir innlagt på sykehus og jenta må klare seg selv. Hun får 400 kroner til mat men får det for seg at hun skal klare seg uten de pengene og lever på det hun finner i fryseren og klarer å koke sammen.
Mor og datter har et nært og godt forhold men det er likevel noe som skurrer. På 80-tallet var en kreftdiagnose neste jevngodt med døden. Det er ingenting som tyder på at moren kommer til å bli frisk igjen. Dette snakker de ikke om. De snakker heller ikke om det som foregår i ungdomtilværelsen til datteren - på skolen, men venner, forhold til gutter. Nå er det jo ikke så uvanlig at ungdom holder slikt for seg selv, men vi opplever heller ikke at moren spør eller undrer seg over hvordan datteren egentlig har det.
Datteren vil nok klare seg - hun er pliktoppfyllende, nesten litt for mye, omgjengelig men likevel en som trives i sitt eget selskap. Egentlig nokså alene i tosomheten sammen med moren.
Dette var en vakker bok å lese, i Helle helles minimalistiske stil der hver setning inneholder så mye mer enn det som står der. Den har også noe melankolsk over seg, og mangelen på kommunikasjon mellom mor og datter blir nesten påtrengende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar