Jeg er vært nysgjerring på tyskspråklig litteratur, og navnet Thomas Bernhard har dukket opp noen ganger, senest på et boksalg i Oslo i september. Dette var en tynn flis av en bok, og jeg leste bakpå at østerrikeren satte denne boken høyest av alle romanene han hadde skrevet.
Boka handler om to gutter som har vokst opp med en mor med en alvorlig, dødelig sykdom. Vi får ikke helt vite hvilken sykdom, det følger med epilepsi, og den ene av guttene, Walter har arvet samme sykdommen. Faren går konkurs, og foreldrene beslutter at hele familien skal begå kollektivt selvmord. Foreldrene dør, men guttene overlever og onkelen deres gjemmer dem unna i et tårn i en periode for å beskytte dem mot omverdenens fordømmelse.
Det meste av boka, som er på bare 68 sider, foregår i dette tårnet, eller omhandler tankene til den ene av guttene, K. Noe av dette skriver han om i flere brev. Etter en tid tar Walter sitt liv og K utvikler tegn på sinnsykdom.
Denne boka traff meg overhodet ikke. Siden den var så kort var den grei å komme gjennom. Ifølge etterordet skulle den bl.a. handle om hovedpersonens frigjøring fra sine foreldres autoritære grep på en eller annen måte, men det med frigjøringen fant jeg aldri ut av. Livet til de to guttene i tårnet, deres sjeldne møter med livet utenfor tårnet og deres vei ut av denne sumpen (Walter sitt selvmord og K sin sinnsykdom), alt dette virket som det foregikk i en annen dimensjon som jeg ikke var interessert i å vite mer om. Sorry!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar