onsdag 23. september 2020

Roy Jacobsen og Anneliese Pitz; Mannen som elsket Sibir

Forfatterne av denne boka ble presentert en stor mengde dagbokmateriale fra en av etterkommerne etter Fritz Dörries med ønske om at det kunne skrives om og gis ut.  Dörries var en tysk naturvitenskaps mann som tilbrakte mange år i sitt liv i Sibir.  Ekteparet ble interessert i materialet og begynte å bearbeide det sammen til noe som de har kalt en roman.  

Jeg er nok mer enn gjennomsnittlig fascinert av Russland og Sibir. Jeg vet ikke hva det er som jeg finner så tiltrekkende, men noen av mine yndlingsbøker handler om Sibir, helt fra Jules Vernes "Tsarens Kurer" som jeg leste om og om igjen som barn, via den fantastiske "I reinmånens tegn" om en kvinne i en sibirsk jegerstamme i førhistorisk tid som jeg leste for over 20 år siden, Colin Thubrons reiseskildring " In Siberia" og finske Katja Kettu sin "Nattsvermer". 

Russerne har drevet de forferdeligste fangeleire i dette isødet både i Tsar-Russland og i Stalins Sovjetsamveldet. Den sibirske tundraen er både kaldt og gold. Alt dette vet jeg, men likevel holder ikke landskapet opp å fascinere meg.

Fritz Dörries kom fra en forskerfamilie og var interessert i Sibir helt fra han som barn så en tegning av en sommerfugl fra området, og studiet av sommerfugler var nok det som ble viktigst for han under de mange reisene han foretok. Som 25-åring reiste han for første gang. Først med båt til Middelhavet, gjennom Suezkanalen og hele veien forbi India, Indokina, Kina og til Japan der han gikk i land. Han gikk til fots gjennom Japan og tilbrakte så flere år på øyene utenfor Vladivostok og på fastlandet langs den mektige Amurfloden. Han kartla og beskrev dyre- og plantelivet, både sommerfugler og firbeinte dyr. Han levde for det meste alene i primitive hytter og skur som han fikk satt opp men hadde også mye kontakt med den lokale befolkningen.  Etter de første turene hans fulgte også to av brødrene med ham.

Dette livet fortsatte Fritz Dörries med i 22 år, til 1899. Ekspedisjonene hans varte typisk i 5-6 år. Noen ganger reiste han med båt hele veien, og noen ganger med tog, hesteskyss og elvebåter. Tog så langt russerne hadde bygd ut den transsibirske jernbanen, elvebåter når elvene var farbare. Fra reisene sine brakte han med seg tonnevis av materiale til museum og samlere og på de siste turene hadde han også med seg levende dyr, blant annet noen sjeldne hjortearter til en godseier i England.

Det var altså ikke bare sommerfugler Dörries traff på når han vandret rundt i Sibir. Han har utallige historier om møter med ville dyr, bjørn som nettopp har våknet fra dvalen, enslige ulver, men også større ulveflokker,  og så - ikke minst - den sibirske tigeren som han hadde mange sammenstøt med, alle utrolig nok med uheldig utfall for tigeren. 

Ble det en bra bok av dette? En stund var jeg litt i stuss om det ville bli altfor mange gjentagelser av jakthistorier og iskalde sledeturer, men så merker jeg at forfatterne klarer å legge inn nye synsvinkler hele tiden. Av og til får vi kjennskap til noen av de lokale stammene som bor i området, andre ganger møter vi de voldsomme kreftene i elvene i Sibir når isen går om våren. Beskrivelsene av naturen rundt Baikalsjøen er bare helt magisk. Så min opplevelse av boken er at det hele tiden skjer noe nytt.

Så er også boka preget av den samme optimistiske holdning til vitenskapen og til fremtiden som jeg også nevnte når jeg skrev om romanen "Dresinen". For hva er det som er Dörries' prosjekt? Jo, han skal kartlegge og beskrive verden så vi kan lære av den! Og ja - han dreper mange dyr. Noen for å skaffe seg mat. Andre for å studere dem, det gjelder ikke  minst de utallige sommerfuglene, eller for å skaffe inntekter som bidrag til å finansiere videre reiser. Det er ingen massenedslaktning av dyr som vi f.eks. møter i John Williams' "Butcher's Crossing".

Min eneste innvending  er mot presentasjonen av boka, jeg synes ikke at det er en roman. Det er helt klart en skjønnlitterær bok, men jeg synes det er mer en krysning mellom reisebeskrivelse og biografi. Men dette går ikke utover den store gleden jeg hadde over å lese boka. Og så har jeg ikke nevnt ennå alle de nydelige bildene, små skisser som er strødd utover boka og gjør den også til en visuell leseopplevelse. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar