Jørgen Brekke: Formørkelsen og dens lys

Jeg mener jeg har lest en bok av Jørgen Brekke før som jeg likte godt. Denne hadde jeg mer problemer med.

Helene Paus er en dyktig og anerkjent "True Crime"-forfatter. Hun blir kontaktet av den (fiktive) filmregissøren Paal Ylvingeningen som trakk seg tilbake for tretti år siden og bor på en forblåst øy i Nordland. Ylvingen var verdensberømt og litt mystisk og det gikk rykter om at hadde noen voldtekter på samvittigheten. Nå vil han åpne seg for Helene.

Helene slår deg sammen med Espen Aas som også skriver romaner om virkelige forbrytelser. Sammen forbereder de seg på Helenes besøk på Ylvingens øy. Det er et svært umake par, Helene har flust med penger (familien!)og dyre vaner, Espen er jordnær og nøktern.

De to driver rene etterforskningen og det er dystre historier som graves frem, både fra Hollywood og fra Norge. Historier der Ylvingen var i nærheten. Han ble aldri tiltalt men heller ikke renvasket. Den mest alvorlige var en norsk kvinne som forsvant i nærheten av en hytte som Ylvingen leide og der nabohytta brant ned til grunnen samtidig som forsvinningen.

Ylvingen kan være farlig. Men er det andre muligheter? Ylvingen har en sønn som også kunne ha vært involvert. Han er bosatt i Frankrike men har nylig besøkt faren og ble innlagt med alvorlig Coronasykdom på sentralsykehuset i Bodø. Og det er flere i kretsen rundt Ylvingen som det er grunn til å se nærmere på.

Helene drar til slutt ut på øya og det må selvfølgelig skje under en storm så heftig at det ikke finnes retrettmuligheter. Det blir mye ståhei med flere av de mistenkte og tilslutt blir den skyldige voldtektsmannen og morderen avslørt.

Boka var spennende nok, i den forstand at jeg leste videre for å finne løsningen på plotet. Men det var for mange overdrivelser og for mye som var usannsynlig til at jeg likte den. Ylvingen er for berømt og mystisk. Helene er svært dumdristig men klarer seg nokså lett i livstruende situasjoner. En mann blir slengt overbord i en storm som nesten ingen båter legger ut i, men blir enkelt og greit løftet opp i båten igjen like etterpå.   

Jeg har lest mange andre kriminalromaner som er fulle av overdrivelser som jeg likevel har likt, kanskje jeg synes denne tar seg selv for høytidelig?  Randi Fuglehaug sin "Tonedød" har en kvinnelig verdensberømt jazzsaksofonist som mordoffer og den boka likte jeg godt - kanskje den var litt mer leken og ironisk oppi all berømtheten?

Personene blir nokså uinteressante, både Helene, Espen og ikke minst den berømte filmregissøren og jeg tror egentlig ikke på dem. Men det er litt morsomt at forfatteren lar Covid-19 spille såpass stor rolle.