Georgi Gospodinov: Et tilfluktssted i tiden

Denne romanen passer godt inn i temaet bøker om tiden, sammen med Solvej Balle sin bokserie og Maja Lunde sin siste roman. Gospodinov er bulgarer og fikk den internasjonale Bookerprisen for denne i 2023.

Det begynner med en klinikk for behandling av Alzheimerpasienter, eller kanskje vi heller skal si terapi. Det er ingen av pasientene som blir friske, men de får det bedre ved klinikken som har innredet rommene i detalj så likt som mulig pasientenes barndomsår. 

Denne terapien slår svært godt an og et åpnes slike klinikker i  flere land i Europa. Etter hvert er det også en del friske mennesker som liker å tilbringe tid omgitt av nostalgiske miljøer fra fordums lykkelige tider. Det blir også laget boligområder med dette som tema, men det stopper ikke der. Snart er det hele nasjoner som vender seg mot fortiden fordi mange mennesker lengter etter et mer velordnet og forutsigbart liv. 

Og så ruller ballen videre. Det oppstår konkurrerende bevegelser i flere land for hva slags tidsepoke en ønsker å etablere igjen. I Bulgaria, Gospodinovs hjemland er en gruppe innstilt på den nokså stabile sosialistiske perioden på 60/70-tallet, en annen på en opprørsfase tidlig på 1900-tallet, en bevegelse for et "Srtor-Bulgaria". Røde flagg, gjenoppygging av Dimitrovmonumentet (som ble revet i 1991) eller militæruniformer og folkedrakter?

I andre europeiske land er det andre strømninger. Tilsynelatende er det bare det gode fra fortiden en vil tilbake til. Og 2. verdenskrig fra 1939-1945 er elefanten i rommet. Ingen vil tilbake dit. Men hva hvis noen land velger 30-tallet? 

Romanen belyser mange sider ved hukommelsen, både den individuelle og den kollektive. Hva husker vi fra fortiden, hva bør vi huske, hva bør heller glemmes og har vi overhodet lært noe? Ingen vil ha tilbake skuddet i Sarajevo eller krigsutbruddet 1. september 1939, men det arrangeres nostalgiske tablåer over disse og andre ødeleggende begivenheter. Unger marsjerer med ungpioneruniformer og røde halstørklær, brun - og svartskjorter er underveis. Og hva gjør vi når bulgarerne lengter etter Stor-Bulgaria, finnene etter Stor-Finland, svenskene vil ha tilbake deler av Russland, Litauen vil strekke seg mot Krim, Norge vil ha igjen Jämtland og Herjedalen, Italia vil vel ha Eritrea og så har vi det gående. Utrolig? Nja, alt dette er jo allerede satt i verk i Russland i virkeligheten. 

Dette er en tankevekkende roman på mange måter. Det som trekker ned leseropplevelsen litt for meg er at det er så mye av handlingen som peker på begivenheter fra Bulgarias historie som jeg ikke kjenner noe særlig til. Og selv om det er et register bak med forklaringer blir det likevel noe fjernt over det når jeg må hoppe bak hele tiden for å sjekke.

Stina Jackson: Förinta världen i kväll

Jeg valgte denne boka fordi jeg har lest Stina Jacksons to meget vellykkede (etter min smak) kriminalromaner fra Norrland. Dette er ingen kriminalroman, det var jeg klar over, men det er ikke fritt for at jeg av og til leste den som en krim. Og kanskje ødela det litt for leseropplevelsen?

Dette er to historier om en mor og hennes datter som foregår parallelt i tid men på to kontinent. Moren, Ewa jobber på et apotek og driver også pianoundervisning. Hennes datter Matilda er forsvunnet, en jentunge ikke mye over 18 år er forsvunnet, dvs. Ewa vet gjennom sosiale media  at Matilda reiser rundt i USA. Men hun avviser all kontakt med sin mor, hennes rike pappa tar hun kontakt med når hun trenger penger. Ewa er svært ensom men får kontakt med en taxisjåfør som hun flytter inn hos i en periode. Han tar seg riktig godt av henne, men han har et merkelig forhold til sin bror som bor i kjelleren, aldri går ut og som kunne blitt en stor fiolinist. Det utvikler seg et spenningsforhold mellom disse tre personene.

Matilda treffer vi gjennom Tyler, en middelaldrende resepsjonist på et motell i Midtvesten et sted. Tyler har en fortid på gaten, har slitt med alkohol og stoff men er nå noenlunde tørrlagt og får bo og jobbe på dette motellet under oppsikt av eieren Yesenia. En kveld kommer et par til motellet - en svært ung og vakker jente og en gutt som Tyler får et dårlig inntrykk av. Paret blir boende der en stund. Jenta tar kontakt med Tyler et par ganger og han forstår at gutten hun har følge med er svært brutal. Det ender med at Tyler hjelper den unge jenta med å flykte og dette svært umake paret reiser vestover i Tylers gamle pickup. Tyler kaller henne for Birdie. De har ingen plan, men jenta har en drøm om å gjøre karriere med sang og dans, og hun gjør også stor lykke med dette overalt de kommer. En periode slår de seg ned en plass i Arizona på et landsens motell men tanken er å reise videre til California, Men det er ikke bare sang og dans og karriere som driver Birdie - det er fest og moro og alkohol og stoff og hun tøyer stadig grensene for hva hun kan tåle. Tyler prøver å holde igjen, men har ingen makt over henne.

Jeg skal ikke si noe om hvordan disse to historiene smelter sammen, men det gjør de på et vis.  I begge historiene finnes det kimer til svært dramatiske hendelser og det blir en drivkraft til å lese videre. Det er mange gode beskrivelser av heslige barer og overnattingssteder, av rullende ørkenlandskap og forsøplede bygater. Kanskje av og til litt teatralsk? Jeg synes boka av og til ble noe stillestående. Det var som jeg forventet en forbrytelse eller tragedie som aldri kom. Kanskje det kom av at jeg hadde noen slags krimforventninger? I alle fall traff denne boka ikke meg helt.

Mikael Niemi: Stein i siden

Jeg leste Mikael Niemis siste roman på svensk, så fikk jeg også beholde den over 4 ukers lånetid! Den norske oversettelsen var det lang venteliste på.

Jeg holdt igjen litt med å starte denne boka. Arbeiderbevegelsens kamper på trettitallet er en gjenganger både i litteraturen og i filmen og jeg har lest mange bøker som omtaler denne tiden, flere av dem svært gode. Men det er noe med at jeg vet hva som skjedde, klasseforskjellene, nedlatende holdninger fra samfunnstoppene, Menstadslaget i Norge og de som ble skutt i Ådalen i Sverige i 1931.

Men dette var en aldeles storartet roman! Mikaet Niemi maler med bred pensel det harde livet til småbøndene i Tornedalen som trengte arbeid for å livnære seg. Arbeidskonflikten handlet om veibygging, veiselskapet hadde fått fattigfolket til å underby hverandre for å få jobben, slitet var umenneskelig, inntektene ikke til å leve av. Sentralt står brødrene Wilhelm og Eino. Wilhelm arver gården og blir en herremann. Eino arver ingenting og blir en fattig småbonde og arbeider. Men Eino får Saara som Wilhelm også ville ha.

Og så er det barna til Eino - Algot som går sine egne veier. Marta som er en kunstnersjel og like vakker som mora og lillebror Lasse. Etter den dramatiske arbeidskonflikten er hele familien spredt for alle vinder.

Men vi møter både arbeidskonflikten og famuiliekonflikten fra en helt annen kant. Siw har også sin slekt fra Tornedalen gjennom sin far, David. Siw er synsk, det merker hun allerede i barndommen. Hun ser ting hun helst hadde ønsket at hun ikke så og noen av synene knytter an til historien. Vi møter Siw i flere faser av hennes liv - som barn, som ungdom, som ung voksen og i nåtiden som er 2017. 

I 2017 blir et skjelett funnet i en myr i nærheten av Pajala i Tornedalen. Dette er ingen kriminalroman, men i likhet med andre av Niemis romaner finnes det noen mysterier i romanen. Et av disse er hvem liket i myren er. Et annet er forbindelsen mellom Siw og David og hendelsene i 1931/32.

Dette er så mye mer enn en roman om en arbeidskonflikt. Det er en roman om hele samfunnet i Pajala, om undertrykking, om streikevilje og streikebryteri, om Kain og Abel, om konflikter som er så dype at det tar mange generasjoner før de går over. Det er flere gode personportretter - den svært steile familiefaren Eino - hardt arbeidende men uten vilje til kompromisser og svak for drikk. Unggutten Algot - han også hardt arbeidende men med en vilje til å nå frem i verden og som har et hjerte for den sterkt plagede finske gutten Kalevi. Marta med sine drømmer og sin tegnebegavelse og sin gryende erotiske interesse. Siw som hele livet sliter med sine demoner og Siw's far David som ikke helt vet hvor han hører hjemme i familien. Den eneste som jeg synes blir litt ensidig fremstilt er Wilhelm, jeg klarer ikke se noen forsonende trekk der.  

Dette her tror jeg er den beste boka jeg har lest av Mikael Niemi, selv om Koke Bjørn også var storartet.