Denne boka har jeg hatt lyst til å lese siden den kom ut, men så la den seg liksom under radaren. Men så dukket den opp på et boksalg.
Sem-Sandberg fikk den svenske Augustprisen for romanen i 2009 og den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris året etter.
De fattige i Lodz bygger som mange av forfattens bøker på virkelige hendelser og personer. Nazistene inngikk en avtale i 1941 med noen sentrale jøder i byen Lodz i Polen om å bygge opp og forsterke den jødiske ghettoen. Flere fabrikker som skulle forsyne den tyske hæren med klær og annet utstyr ble startet. Det var også planen at ghettoen skulle fungere som et oppsamlingssted for jøder før videretransportering til det vi nå kjenner som utrydningsleirene og gasskamrene.
Sentralt i ghettoen og forhandlingene var Mordechai Chaim Rumkowski som ble leder for den jødiske ghettoadministrasjonen. Det virker som de jødiske lederne trodde de kunne forskåne innbyggerne sine for nazistenes grusomheter på denne måten. Byen ble i stor grad selvstyrt av de jødiske myndighetene med matutdeling, domstoler, egen politistyrke osv.
Boka skildrer livet i ghettoen frem til den i 1945 ble tømt for de siste jødene. Det var et samfunn sterkt preget av den pågående krigen rundt dem og nazistenes behandling av jødene som undermennesker. Sult og sykdommer florerte. De "heldige" var de noenlunde friske som kunne arbeide i fabrikkene for de fikk noe mer rasjoner enn resten av befolkningen. Dt var også et sterkt klassedelt samfunn. De med penger eller andre goder kunne kjøpe seg fri, eller kanskje heller kjøpe seg utsettelse til den endelige deportasjonen som vi nå vet kom for alle.
Store mengder jøder fra andre områder i Polen og andre okkuperte land ble fraktet inn, så folk bodde nærmest oppå hverandre. Men folk ble også uttransportert. Først ble de svært gamle og syke stuet inn i jernbanevogner og sendt vekk. Så ble flere av sykehusene tømt. Spebarnsavdelingene også. Og så kom det forordninger om at alle barn som var for unge til å arbeide skulle fjernes. De fleste barna ble deportert umiddelbart, noen klarte å kjøpe sine en liten utsettelse. Det var den jødiske administrasjonen som iverksatte deportasjonene om det ikke var de som sto direkte for drapene. Slik fikk nazistene jødene til å administrere Holocoast for seg i denne byen.
Det var på mange måter en tung bok å lese. Vi vet jo hvordan det gikk. Å lese om hvordan jødene selv nærmest organiserer køene mot gasskamrene er ikke særlig oppløftende. Vi blir etter hvert kjent med en rekke personer og får et innblikk i hvordan en slik tilværelse kan virke forrående på menneskesinnet. Vi møter også nestekjærlighet og menneskelighet og flere uforglemmelige karakterer. Det er bare det at ingenting av dette hjelper noen av dem på veien mot utryddelsesleirene.
Innbyggerne i ghettoen skrev et 3000 siders dokument som kalles Ghettokrøniken, dette har vært en svært viktig kilde for forfatteren. Dette er en viktig og god roman som alle burde lese.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar