En kriminalroman igjen! Denne gangen en ganske omfangsrik bok - 472 sider. Jeg har leste mange (alle?) av Nessers bøker om Van Veeteren. Dette er den fjerde boken der kriminalbetjent Barbarotti i den oppdiktede svenske byen Kymlinge har saken, og den første jeg leser.
Håkan Nesser skriver svært bra kriminalromaner. Boken handler om to tilfeller der en person blir funnet død nedenfor et høyt stup - det er 35 år mellom hendelsene, de to var elskere og samboere for 35 år siden og tilhørte en venne gruppe på 6 personer. Begge dødsfallene virker som ulykker - eller muligens selvmord. Men det er noen detaljer som gjør at Barbarotti velger å etterforske dette som et mulig mord - og det var det også i den 35 år gamle saken som tilslutt ble henlagt.
Boken følger etterforskningen parallelt med at vi møter de seks ungdommenes forskjellige beretninger om livet deres i Uppsala frem til det første fallet. Dette er et bra fortellergrep, spesielt siden selve etterforskningen går svææært langsomt fremover i den første halvparten. Vi møter den teologisk interesserte Rickard som kommer til Uppsala som vernepliktig. Ved et tilfelle blir han kjent med den venstreradikale Anna og de to blir mot alle odds et kjærestepar. Han blir samtidig kjent med Thomas og kjæresten hans Gunilla og etterhvert blir Thomas eksentriske lillesøster Maria og den minst like eksentriske Germund med. Sistnevnte bærer på en dyster historie fra barndommen og er dessuten en jentefut av rang, men det er han og Maria som likevel holder sammen.
Oppildnet av Thomas kjøper de en buss sammen og legger ut på en sommerreise til Øst-Europa. Planen er å senere bruke bussen til forskjellig turvirksomhet som de skal tjene penger på. I løpet av denne reisen havner de oppe i en svært dramatisk situasjon som ødelegger fremtiden til en av dem. Etter turen glir de fra hverandre men samles etter en tid til en middag og en sopptur som ender med det første dødsfallet.
Den todelte handlingen fungerer fint, ungdommenes historier virker som en støtte og kommentar til selve etterforskningen uten å forstyrre den - ingenting av det vi får høre leder direkte mot selve oppklaringen men bidrar sterkt til at vi blir bedre kjent med personene, dvs. de to døde og de andre, de mistenkte.
Jeg synes likevel at den trege etterforskningen er en svakhet ved boken. Jeg synes forfatteren dveler for mye ved de svært få indisiene som finnes og jeg griper meg i å tenke at den eneste grunnen til at jeg tror de vil få et resultat er at det fortsatt er 250 sider igjen. Likevel er det mye positivt ved boken. Etterforskerne Eva Backman og Gunnar Barbrotti er begge interessante personligheter og Barbarotti har en stadig tilbakevendende samtale med Vårherre som setter perspektiv både på selve saken og på det som skjer rundt Barbarotti selv. Det blir på en måte en formildende omstendighet til etterforskningen at Barbarotti selv møter døden på nært hold.
Fremgangen i etterforskningen kommer ikke som et gjennombrudd, men de mange små indisiene gjør at de blir bedre i stand til å presse de vitnene som fortsatt finnes. Og til slutt legger et av vitnene alle kortene på bordet. Avsløringen henger godt sammen med det vi vet om de seks ungdommene men er likevel litt overraskende, og det er en absolutt troverdig historie.
På plussiden for boken har jeg at den er drivende godt skrevet, den kan godt leses som en roman. Intrigen er original men likevel noe som jeg tenker kunne ha skjedd i virkeligheten. Personskildringene er også svært gode. Enkelte av karakterene viser ikke sine nattsider for oss selv om de blir avslørt senere, men det gjør ikke boken mindre lesverdig.
På minussiden har jeg den trege etterforskningen og at boken godt kunne ha vært strammet inn og gjort kortere. Men det var likevel en bok som var vanskelig å legge fra seg og jeg går nok løs på flere Barbarotti.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar