Denne boken er bygd opp som en samling dagboksnotater fra den unge mannen Halldor Benjaminsson. Han bor i en liten bygd i Geirmundarfjord nord på Island der han livnærer seg som fisker. Boken er en levende skildring av livet i et avsides og ofte trangt fiskersamfunn på Island men den er også en skildring av Halldor sitt liv, hans tanker og betraktinger, traumer, sorger og gleder. Orginaltittelen er rett oversatt "Landskap er aldri toskete". Jeg synes det er en bedre tittel, for selv om været alltid er tilstede og viktig hver eneste dag i Halldor sitt liv synes jeg tittelen gir været enda mer plass enn det har i teksten, og det blir kanskje litt for mye.
Selv i det lille samfunnet er det litt av hvert å skrive om - det er den egenrådige og nokså nevrotiske presten, det er brødrene Ebeneser og Bernhard som aldri kan være enige om noen ting, og det er den erfarne fiskeren Dugfus som har lært Halldor det han kan om fiske og som synes det er tungt å etterleve alle de nye påbudene og reguleringene som ofte legger hindringer i veien for dem. Det dukker også opp besøkende som filosofikaren og som poetikaren og ikke å forglemme et par husholdersker.
Det er godt og ofte underfundig skrevet. Men et stykke ut i boken føler jeg det er noe som mangler. Boken har mange likhetstrekk med "Svar på brev frå Helga", ikke minst språklig. Den boken syntes jeg var storartet, men den ble hele tiden drevet frem av kjærlighetshistorien. et tilsvarende driv savner jeg litt her. Men mot slutten endrer det seg igjen, det er mye som skjer og vi blir ikke minst bedre kjent med Halldor selv, hans bakgrunn og hans spøkelser. Avslutningen synes jeg er flott med et lite tilsnitt av overnaturlige hendelser som passer godt inn med den åpne slutten.
Jeg tror boken hadde vært enda bedre dersom vi hadde blitt mer kjent med Halldor sitt "indre liv" litt tidligere i boken, det kunne ha skapt mer spenning gjennom alle fortellingene. I begynnelsen var Halldor umulig å plassere også aldersmessig - jeg oppfattet ham som en middelaldrende mann, men så skal han ikke være mer enn 28 år, og da blir blant annet hans forhold til kvinner mer forståelig. Men til tross for disse innvendingene synes jeg dette er også en svært god bok og den var en glede å lese. Jeg liker godt måten Birgisson får dagligdagse hendelser rundt fisket i denne boken (og sauehold i den andre) til å bli levende og dramatiske. Naturen lever med hele tiden - noen ganger dramatisk, andre ganger bare i små skildringer av planter og blomster. Aldri er vel myrull beskrevet vakrere enn i denne romanen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar