Orhan Pamuk: Uskyldighetens museum

Jeg har lest og likt mange av Orhan Pamuks bøker. Den beste jeg har lest var "Snø", litt tung å komme igjennom men så full av forskjellige handlinger og fortellinger som var vevd inn i hverandre - kjærlighetshistorie, kriminalhistorie, politiske spenninger. Denne boken er svært annerledes. Jeg var ikke så veldig begeistret for den, men det har likevel vært verdt å jobbe seg gjennom de 650 sidene.

Boken handler om rikmannsønnen Kemal som forelsker seg i, og innleder et forhold til den mye yngre Füsun, en fjern slektning fra enklere kår. Han har samtidig et forhold til Sibel som er fra samme samfunnsklasse og miljø som ham. Kemal er forelsket men beholder likevel forholdet til Sibel og de har et gigantisk forlovelsesselskap der også Füsun er gjest. Så forsvinner Füsun og Kemal innser at han har mistet henne. Når Kemal oppdager at Füsun er tilbake igjen i Istanbul bryter han forlovelsen med Sibel. Füsun har giftet seg, og det unge paret bor hjemme hos hennes foreldre. Kemal klarer å få innpass i familien som en slags husvenn. Moren og faren til Hüsun liker han godt og ser han nok også som et godt parti hvis ekteskapet til Füsun skulle gå overstyr. Füsuns ektemann er lidenskapelig opptatt av film og ser på Kemal som en økonomisk støtte. Og Füsun synes også det er greit at den gamle kjæresten stikker innom, og hun har lyst til å bli filmskuespiller.

Og dette blir livet til Kemal de neste årene. Sitte sammen med familien til Füsun, spise kveldsmat og se på TV. Av og til dra på kino med Füsun og hennes ektemann. Og så samler han på gjenstander. Dette begynte han med da han og Füsun var elskere. Nå er dette blitt en lidenskap for ham som erstatning for kjærligheten. Han tar med seg alt mulig som kan minne ham om Füsun, sigarettsneiper, saltkar fra bordet, kjøkkenredskaper hun har brukt. Dette er også selve rammen for boken - hvordan Kemal bygger opp et museum av ting som minner ham om sin elskede.

For meg blir handlingen i boken nokså sær. Boken er lagt i munnen på Kemal som jeg-person. Han forteller åpent om sine feil og mangler og sin nokså håpløse kjærlighet. Likevel opplever jeg ham som en nokså grunn person. Kjærligheten handler mest om hans behov for sin elskede, og vi skjønner egentlig ikke helt hva som er så enestående ved denne Füsun utover hennes ytre skjønnhet. Men det er noe ved boken likevel - den er et enestående portrett av Istanbul og av dagliglivet i de nokså sekulære miljøene vi møter, både de rike restaurant- og bargjengerne og de fattigere familiene som får all sin underholdning fra TV-apparatet i stuen som står på hele tiden. Og hele tiden får vi sideblikk på den politiske utviklingen - for eksempel militærkuppet i 1980 og det påfølgende portforbudet.

Og så dette med museet. Mot slutten av boken reiser Kemal rundt i verden og gjør seg kjent med alle slags museum for å kunne bygge opp sin egen samling. En samling som på den ene siden bare består av gjenstander som en person (som egentlig ikke er så interessant for andre enn Kemal) har berørt - hva er vitsen med det?. På den andre siden stiller dette oss overfor spørsmål om hvordan ting, gjenstander kan være et bilde på en person, på livet som er levd.

Det var langdrygt å lese denne boken - men jeg angrer ikke.