Trude Marstein: Så mye hadde jeg

Dette er en av de nominerte bøkene til P2-lytternes romanpris 2018. Hovedpersonen Monika bor i Fredrikstad med sin mor og far og to eldre søstre, og så er det tante Liv som er mors søster og av og til overtar morsrollen når moren ikke makter å stille opp. Vi møter Monika første gangen når hun er 13 år og gjennom resten av kapitlene i boka får vi korte innblikk i dagliglivet hennes i forskjellige stadier frem til siste kapittel som foregår i 2018, da er hun 58 år.

Når hun er 20 er det Frank som gjelder og når han trekker seg ut av forholdet er det ikke til å holde ut. Noen år etterpå treffer Monika Roar. Han er professor, gift med Ann og mange år eldre enn Monika. Forholdet mellom dem kommer til å vare i mange år, på og av og tildels samtidig med noen av Monikas  samboere. Så er det Tollef. Og Øistein. I en kort periode bor hun også sammen med Roar, når han har tatt pause fra Ann, men det varer ikke lenge.

Monika flytter sammen med sine elskere (en av gangen), deler hus, noen ganger barn men selv vil hun ikke ha noen. På jobbfronten dreier det seg mye om skriving og litteratur. Hun fikk nesten en Master i litteratur. Hun jobber som lærer men syntes ikke det var så interessant. Hun skriver reklametekster, hun jobber fast, hun jobber freelance men hun er egentlig ikke så engasjert i noen av jobbene hun har.

Søstrene Elise og Kristin har ganske konvensjonelle liv. Elise er sykepleier, Kristin er advokat, begge er gift, begge har barn. Monika har aldri vært interessert i en konvensjonelt liv.  Hva er hun egentlig interessert i?

Etter bruddet med Roar treffer hun Geir som er kokk og en ganske rolig fyr. Og nå blir Monika gravid, hun er 36 år, det blir Maiken og det blir rekkehus på Ulsrud. Livet med Geir og Maiken får hele tre kapitler, men så varer forholdet også i nesten 10år.

Når vi møter Monika utenfor et hønsehus på en gård på Mysen sammen med Trond Henrik, forfatter og deltidspappa til Frøya tenker jeg «hva i all verden gjør hun der?» På Mysen får hun noen av sine mest opprivende år med Maiken som er tenåring og deler tiden mellom Geir og henne. Mellom en pappa som har henne som den viktigste personen i livet og en mamma som først og fremst hegner om en ustabil mann. Maiken velger Geir. Og så blir den innadvendte Trond Henrik til slutt for mye for Monika og hun flytter tilbake til Oslo.

Og så er det Terje som hun ikke flytter sammen med. Han misliker Maiken og Monika lar seg presse til å ignorere enkelte av 15-årige Maikens behov - det sliter på forholdet til datteren.

I siste kapitel er Monika 58 år. Begge foreldrene er døde, tante Liv er delvis dement. Hele familien samles i begravelsen til Jan Olav, Monikas svoger som fikk slag. Maiken har fått et voksent og mer tolerant forhold til sin mor som er tilfreds med sin lærerjobb og lille leilighet i Oslo. Og så er det Lars, da som kanskje kan få en viktig rolle i livet hennes.

Jeg sitter igjen med inntrykket av en svært urolig sjel. En som går inn i kjærlighetsforhold med full tiltro til at det skal vare men uten tanke på hva det eventuelt vil kreve av henne, eller hvilken krav hun vil sette til forholdet. I alle forholdene hennes har sexlivet vært godt, i alle fall i begynnelsen. Hun har et tiltrekkende utseende og har alltid fått mye oppmerksomhet fra sine elskere.  Men det er jo alltid et men - noe som ikke er perfekt, noe som ikke virker, noe som irriterer eller tynger. Og Monika har ikke evnen til - eller nok interesse for - å lære seg å leve med dagligdagse problemer i samliv med andre mennesker. Jeg synes det samme preger forholdet til familien hennes. Bare helt mot slutten av boka synes jeg å merke en endring, en litt større toleranse, særlig i forhold til søsteren Elise.

I de fleste andre romaner som følger et menneske fra barneåret til alderdommen er fortellingen sammenhengende, lineær. Men Trude Marsteins roman gir oss heller en serie med snapshots fra Monikas liv. I hvert kapittel går vi inn i handlingen med Monicas briller - det ser ut som om dette forholdet - dette persongalleriet - dette miljøet skal vare. Og så kommer bruddet, gradvis men vi kjenner symptomene igjen hver gang.

Jeg likte denne boken svært godt, selv om jeg ikke ble fortrolig med hovedpersonen.